For ikke så lenge siden ble det spontan løs- og fastskriving på en oppgave som ble levert ut. Vi skulle skrive ut i fra en en artikkel som vi fikk, hvor det var snakk om unge som dro ut for å feste og prøvde ut alkohol og slike ting før de var 18 år. Men året senere, det var først da de ble myndige.

Det var snakk om at denne venninnegjengen ville ta seg en tur ut sammen. Bruke penger på drikke, noe som ikke var greit for foreldrene til hun ene. Men hadde hun penger til det? De pengene hun hadde skulle hun bruke til en spesiell bukse hun hadde lyst på. Og disse pengene hadde hun brukt lang tid på å spare til akkurat dette plagget. Og her er mine spontanrefleksjoner til tema “narkotika og rus blant ungdom” i akkurat denne oppgaven.

Hvis det var lovlig å bruke narkotika, er jeg ikke så sikker på om det ville dempet vold, kriminalitet og prostitusjon.

Ved å innføre kroppen unødvendige stoffer og handlinger, gir det deg en ukontrollert tankegang, og det er ikke alt du klarer og håndtere på en god nok måte. Dine ferdigheter blir betraktelig dempet, og feil kan oppstå. Slike feil kan føre til skader, som igjen kan gå utover deg og andre. 

Ute i samfunnet kan vi daglig se mennesker som sitter ute. Alene på gaten. Ingen husly som et ordentlig og varmt hus. Alene sitter de der og tigger. Ikke etter penger som går til et ordentlig sted å bo. Penger som brukes ofte til narkotika og stoffbruk.

Ved å være et menneske som er avhengig av sprøyter og piller – med stoffer som er skadelig for kroppen, kan det føre til at du mister mye av det ekte livet du hadde fortjent. Når du så vidt klarer å ta vare på deg selv, klarer du i hver fall ikke å ta vare på de rundt deg. Men det kommer også litt an på i hvor stor grad du ruser deg.

Slike “sorte hull” kan være skummelt, og du vet aldri hvor det vil ende om du ikke klarer å ha kontrollen selv.

Å være i en vennegjeng som driver med fester og drikkekvelder hver helg, er vanskelig å forholde seg til når du er en av dem som selv ikke drikker. Du foretrekker heller de gamle gode filmkveldene dere hadde sammen.

Du hadde nok vært med en tur ut på byen og tatt deg et glass om det var en sjelden gang. Men når vennegjengen gjør det oftere enn det du foretrekker, kan det fort bli sånn at du føler deg som en outsider.

Det er ikke dette du vil. Men likevel er det blitt stort for ungdommen å fylle 18 år. Du er myndig. Kan ta dine egne valg. Nesten i hvert fall. Men er alle valg gode nok? Mye av det kan gå på valg som “hun gjør det, da vil jeg også”.
Sammen blir de dratt inn i å teste ut alt, eller stort av det som kan prøves og utforskes. Hvorfor bruke penger på noe som forsvinner på et blunk? En gang i blant hadde det vært hyggelig å ta et glass med vennene sine. Men alle pengene trenger ikke å gå til “fylla”.

Du har kanskje spart opp penger til den tingen du ønsker deg. Den fineste kjolen eller den nyeste mobilen. Vennene dine spør om du vil være med ut å drikke. Du ser på økonomien din at de pengene du har spart skal gå til noe du har ønsker deg lenge.

Hva gjør jeg? Du vil så veldig kjøpe det du har spart til, men samtidig være med vennene dine. Og vil du ende opp med å gå så langt som å teste narkotika, vold og kriminalitet som dette kan føre til hvis det blir alt for mye? Og hva kan samfunnet gjøre med dette?

Aller først er det satt en aldersgrense når det kommer til alkohol. Dette har samfunnet gjort for å minske alkoholforbruket, og kanskje ødelegge kroppen tidlig. Og nå tenker jeg først og fremst på de som misbruker drikkingen. 

Jeg har aldri helt skjønt hva hensikten med å gå over stokk og stein med dette har for seg. Altså å bli drita full i dette tilfellet, eller å tro at man er kul om man tester ut narkotikastoffer som ikke er bra for kroppen i det hele tatt. Å ikke ha kontroll er noe jeg ikke liker. Og jeg kan ikke se for meg hvordan det hadde gått om rus skulle kommet inn i bildet. Bare det å se slitne mennesker ute på gaten som ikke klarer å ta vare på seg selv gir meg frysninger. Og fulle mennesker er heller ikke et vakkert syn.
 

Men det finnes muligheter for å forsøke og hindre at mennesker begynner med narkotika og andre stoffer som kan gi følelsen en får når man ruser seg. Dette kalles forebygging. Her kan samfunnet være med på å lage kampanjer – gjennom opplysningsarbeid og holdningskampanjer. Men hvordan kan samfunnet får dette til?

Her kan de trekke inn skoleelever. Både ungdomsskoleelever og videregåendeelever. La de være med på å skrive og utforske hva som kan skje når rus blir trukket inn hos ungdommen. Hvilke konsekvenser får det?

Her er det viktig at både lærere og de som er rundt ungdommen tar i et tak. Men også foreldre. Snakk med barna og ungdommen hjemme. Vær åpen og ærlig. Hva er egentlig dette? Hva kan det føre til? Hva er risikoen? Dette gjelder både narkotika, negativ rus og positiv rus(alkohol). Og er det egentlig sunt og bra å oppleve narkotika og rusmisbruk blant oss?

Ute er det enda grått og trist. Dystert og vått og sola ser ikke ut til å ville vise seg helt frem. Her om dagen fikk jeg også se enda flere små vårtegn som ville vise seg frem. Små grønne knopper som er på vei til å spire seg ut om ikke så veldig lenge. De nakne trærne som står rundt omkring er på vei til å begynne å leve på ny. De blir gjenfødt og skal skape en glede rundt oss med å fortelle at våren kommer nærmere og nærmere. 

Det grå været vi har når ikke sola er her sammen med oss assosierer jeg litt med rot. Rot utendørs av de brune fargene som henger litt igjen etter vinteren – da blader og gamle vesener døde ut. Men det er ikke bare rot ute. Inne er det også litt rot. Rot etter oppussingen som startet i påsken. Kort fortalt holder vi på med å oppgradere et kontor. Et rom som ikke har sett dagens lys på mange flere år.

Nå som alle tingene som har vært på dette rommet står godt plassert i halve stuen, er det utrolig å se hvor mye som egentlig har befunnet seg på et kontor. Jeg fikk se en stor bunke med gamle bilder, men lot meg ikke romstere så mye i dem. Bare av å se bildene der de lå, gikk det opp en tanke hos meg. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har jo gamle filmer liggende. Filmer som er både seks og tolv år gamle. Uff, det hørtes veldig skummelt ut. Tenk at det har gått så mange år siden jeg lagde filmer. Filmer som handler om meg. Den aller første filmen som ble til ble laget da jeg var 10 år. Tenk på det – fikk min første lille rolle som en filmstjerne bare 10 år etter at jeg kom til denne verden. Og min andre film ble til da jeg var 15 år. 

Men disse filmene hadde en bakgrunn. De ble ikke laget for moroskyld. Begge filmprosjektene mine hadde en oppgave i utgangspunktet. En oppgave om å være til hjelp for meg med å formidle hvilken jente jeg var – spesielt på innsiden. Jeg satt der med en hemmelighet som jeg ville dele med resten av verden. Den verden jeg sto midt opp i, og sammen med de menneskene jeg hadde rundt meg. 

Som 4-åring, da jeg gikk i barnehagen, var da det hele skjedde. Jeg kan ikke akkurat si at jeg husker så mye av akkurat dette selv. Men av det jeg har blitt fortalt av de andre rundt som har oppfattet meg, var det i denne alderen jeg ble litt ulik meg selv. Jeg var ikke like flink til å kommunisere muntlig. Jeg var blitt sjenert, og litt mer enn det.

Å være litt annerledes her i verden er helt greit. Og alle kan ikke være like. Tenk så kjedelig verden da hadde vært. Har du noen gang vært inne på den tanken? Men isåfall hadde jeg mine vansker å jobbe med, og etter noen tester og sånne ting fikk jeg en diagnose for min fraværene kommunikasjon. Jeg hadde selektiv mutisme. Kort fortalt vil det si at det er en sosial angstlidelse hvor vedkommende har taleevne og snakker som alle andre, men ikke klarer å prate i visse situasjoner. 

I filmene jeg har laget forteller jeg åpent og ærlig om hvordan livet mitt er (i senere år – var), og hvordan det er å være en jente med denne diagnosen. Jeg har vært ganske heldig, for jeg hadde ikke alt for store vansker, og var ikke hardt rammet – eller hvordan jeg skal forklare det. Jeg har klart meg og kommet igjennom både grunnskolen og videregående med mine utfordringer. Til og med mestret å spille håndball i mange år sammen med mange herlige jenter. Og jeg vil så og si at jeg har hatt dette nesten hele livet mitt. 

Men å grave seg langt ned har jeg heldigvis sluppet unna. Jeg har alltid hatt bein i nesa. Stått i min mørke hule og jobbet hele veien. På ungdomskolen var det vel da det skjedde mye. Da den store klumpen i magen og halsen løsnet litt. Det store skrittet jeg tok som jeg husker best, var da jeg leste høyt for hele klassen. I det øyeblikket var det som å sitte i et stort åpent hav. Jeg var den lille gullfisken, og rundt meg svømte alle de store og skumle pirayane som var sultne på at jeg skulle klare jeg også. 

Jeg mestret mine mål som jeg hadde. Kjempet mot mine vansker og utfordringer. Og tenk på hvor langt jeg har kommet i dag! Og at jeg har kommet så langt som jeg har er store deler takket være jobben jeg har fått også. Da jeg fikk komme på en arbeidsplass i en barnehage startet jeg med helt blanke ark. Jeg ville gi meg selv utfordringer som å jobbe i barnehage hadde å by på. Ja, det gikk så langt med at jeg satte mine føtter og jobbet med helt ukjente mennesker med å ikke fortelle om min utfordrende bakgrunn.

Og det må vel være et av de beste valgene jeg har tatt på lenge. Jeg fikk lov til å komme over den mellomstore dørstokken ved å jobbe med meg selv. Presse meg selv til å kommunisere på den vanlige måten akkurat som alle andre. Skjule og kaste bort vanskene, å føle meg som et helt vanlig menneske. 

Så, disse filmene jeg den gang lagde var ikke et bortkastet arbeid. Jeg brukte mye tid og mange krefter på å få til det resultatet jeg gjorde med dem, for å vise de nærmeste rundt meg at jeg kan jeg også. Og jeg sitter igjen med minner jeg kan se tilbake på. Så langt tilbake at jeg kan se at det har skjedd utrolig mye på den lange og brede veien.
 

“Historien fra indre meg”
“Denne filmen handler om Pernille. Hun forteller åpent og ærlig om livet sitt, og hvordan det er å være ei jente med selektiv mutisme.”
 

Min jobb under den store prosessen var å skrive manus. Hva ville jeg fortelle? Og hvordan ville jeg formulere meg for å få frem mitt budskap? Men jeg hadde også jobben med å være foran kamera. Både i hverdagslige situasjoner og i studio for å lese opp min historie. Alt som blir sagt i denne filmen er mine egne ord. Ja, til og med filmens tittel “Historien fra indre meg” er også noe jeg står bak. 

At jeg har bært på denne sekken i så mange år, bærer ikke preg på meg lenger. Jeg vet jeg ikke er så flink til å stå og prate foran litt større grupper med mennesker. Og jeg kan fortsatt være litt sjenert. Men når jeg ser meg rundt er det jo flere enn meg som er i samme situasjon. Jeg ser ikke lenger på meg selv som den jeg en gang var. Men alle har små utfordringer i livet uansett.

Har du noen gang vært inne på tanken over hvor mye vi egentlig tenker? Hvor mange tanker som kan befinne seg opp i det lille hodet vi har? Det er helt utrolig å tenke over det når du først har kommet inn på tanken. Tanken over å tenke på hvor mange tanker en kan ha, og hvordan disse tankene sorterer seg fint på plass i de ulike hulerommene som finnes.
 

Men tanker kan ha forskjellige følelser. Ulike meninger, og mindre like forståelser. Det er umulig ikke å tenke noen ting. Ha et helt tomt hode som verken har en liten tanke eller noen ord. Det er litt rart å tenke på det, men verktøyet som får oss til å tenke er i drivkraft hele tiden. Når du er ute eller inne. Når du er sammen med andre eller alene. Når du er våken eller sover. Døgnet rundt tenker du.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

De gangene du endelig sitter for deg selv – det er stille og rolig rundt deg og du har bare deg selv å tenke på. Kanskje har det vært en liten tanke der om bare å koble helt ut. Nyte omgivelsene rundt deg og bare være borte. Rett og slett koble alle tanker helt ut. Det høres ganske deilig ut, men det er riktig nok helt umulig.

Tankene er der, uansett om du vil eller ei. Selvfølgelig går det an å styre noen tanker litt unna, og heller fokusere på noen andre tanker. Men disse tankene du valgte å gå litt bort ifra i det ene øyeblikket, kan fort finne på å komme tilbake senere. Gjennom opplevelser får du tanker, og de tankene du da fikk kan bygge videre på til å bli minner. Minner som kommer av livet du lever. Hva du velger å tenke og hva du gjør. 

Når jeg tenker meg om kan det kjennes ut at jeg i et eller annet øyeblikk kan ha vært helt borte. Helt borte fra verden. Verden som er rundt meg, og bare stått der helt alene. Uten en eneste tanke i mitt hode. Men sannheten er det at det ikke har skjedd. At det bare har vært meg i et helt “tomt” rom uten en eneste tanke. En eneste tanke om hvordan egentlig dette hodet med alle tankene fungerer.