Varmeovnen står på tolv. Det er så stille at man kan høre sekundviseren til klokken på veggen. Tiden for lange tekster med ord har vært fryst, og jeg kan ikke huske sist TV sto på hos meg. Likevel har jeg følt at det har vært alt for mye som har skjedd, samtidig som det ikke har vært stort å formidle.

Dagene har gått, og månedene forsvinner. Årets første vårmåned er plutselig her, og jeg lurer fælt på hvor det ble av disse ukene med stillhet. Det var ikke akkurat dette jeg så for meg – at de lange tekstene med ord skulle ligge gjemt borte så lenge. Men mørketiden gjorde noe med meg, og motivasjonen for noe av det jeg liker mest forsvant.

Likevel håper jeg ikke at dette er den siste døren som brukes, og at motivasjonen til å ha gleden av å dele noe større igjen kommer en dag. Jeg har ofte tenkt på at jeg en dag skulle ha satt meg ned for og la fingrene springe over tastaturet igjen – sånn som jeg var så glad i. Å leke med ord. Men tankene jeg har hatt har vært så store at jeg har vært redd for å dele dem. Heldigvis er ingen av tankene noe farlige, jeg har bare ikke funnet ut av hvordan jeg vil formidle ulike temaer jeg har tenkt på.

Istedenfor mens man har vært borte herfra, så har skrivingen ikke blitt helt borte for det. Jeg har hatt enormt mye på hjertet, og jeg har har hatt alt for mange tanker å holde styr på. Men å få ut alt som har surret rundt og vært med på å ta min energi, det har ikke vært lett.

Ingen lange tekster har vært synlig den siste tiden, over en lengre periode av en pause som ikke akkurat var planlagt. Men fokuset måtte ligge et helt annet sted en liten stund, og det var sånn de kortere tekstene ble til. Og her er noen av dem.

 

Det som var et stort savn
i mange år
En hånd som kunne holde
fast i en annen hånd
Et vennskap
som var sårt savnet
En sjel som gjorde alt
for ikke å miste taket
på det eneste man hadde
Men det glapp

 

Du er selv ditt
store atlas
Et oppslagsverk
med små og store rom,
med store og små ord
som beskriver alt du tenker
– men også tenker alt du
ikke klarer å sette ord på
Titusen tanker,
tanker som svirrer rundt
i det uendelige
Finner ofte veien inn,
men ikke alltid ut
I verste fall blir tankene
svevende i det uendelige
Fine og vonde tanker
Gode og dårlige
Det vi vet er at alt
er tanker
Svaret på et levende menneske

 

En veldig hard dør
som nærmest har vært låst
og hatt vondter med å få åpnet
Plutselig kom en dag
da den blytunge døren
fikk se dagens store lys
En ukjent sti fant veien frem,
det var skummelt
men den føltes trygg å gå
Jeg følte meg sett over lengre tid
Men så, ut av det blå
ble alt helt mørkt
Bare sånn plutselig,
når man minst ventet det
Bang!

 

Du hadde
et stort håp
Et ønske
som skulle
bli bra
Byggeklosser
du satt forsiktig
sammen
En liten bit av gangen
Så raser alt

 

Dette er noen av de små tekstene som har blitt dannet gjennom det lille, men alt for store hodet. Og jeg håper det en dag blir større, og at de tankene jeg har kan være til hjelp for andre når dem får sett dagens lys. Jeg trenger bare litt tid. Tid til å finne ut av hvordan jeg vil formidle veien videre. Jeg har lyst til å sette ord på tanker og hendelser som kanskje rammer flere. Jeg må bare våge, tørre og tro på meg selv til å være sterk nok til og la tankene komme frem til synligheten.

Sånn, da er det bare å sette seg ned. Finne frem penn og papir å notere seg ned alle de nyttårsmålene man har for det nye året. Men, vent nå litt. Hvorfor skal jeg starte og lage meg en liste nå, når jeg ikke har gjort det de tidligere årene?

Nei, jeg er nok ikke den som gjør det på den måten. Men det betyr ikke at jeg har noen mål og ønsker for året som nå kommer. Det er bare det at meningene blir til mens veien går. Mål blir laget mens timene tikker, og mål blir gjennomført når de oppstår og finner veien frem.

Selvfølgelig har jeg noen ønsker som jeg håper blir nådd i løpet av året. Og alle har vel minst et punkt på sin liste som peker seg ekstra ut. Nå vil jeg jo si at året som nå er forbi, det ble et spesielt år, men også et litt fint år. Og det aller største målet som skjedde, utenom andre minner som ble skapt, det var at jeg kom i mål med utdannelsen min, som jeg kan telle på en hel hånd av år som jeg har ventet på. Og endelig klarte jeg det.

Fine små minner ble skapt, og det ble også et år hvor jeg endelig satset litt mer på åpenhet. Og jeg har tenkt til å være så mye åpen som jeg klarer dette året også. Det er ikke alltid lett, men av det jeg har delt til nå er det i hvert fall en start.

Og så kom denne siste dagen. I år så ble det ikke akkurat noe julefølelse på meg, og jeg hadde ikke noen store følelser for nyttårsaften heller. Det er ikke som det en gang var, og det hele ble en dag med latskap og film fra morgen til kveld.

Det var tidenes roligste og stille nyttårsaften, helt alene. Altså en feiring uten en eneste plan, og gjennom hele dagen gikk jeg rundt i joggedressen, lå rett ut og bare slukte i meg filmer. Jeg gjorde med andre ord ikke noe stort ut av denne dagen.

Jeg klarte også å holde meg våken frem til over midnatt, da alle smellene fra den fargerike himmelen fyrte av over byen. Noe fyrverkeri var det tidligere på kvelden, men da klokken var på vei til å passere inn i det nye året, det var da det smalt.

En del smell og fine farger fylte himmelen, men i år syns jeg det ikke ble det største trykket som det tidligere har vært. For rundt oss ute hadde nemlig luften fylt seg med tåke, som gjorde at utsikten ikke ble fullt så klar som det pleier.

Men uansett, med hindringene som sto i veien – det ble en fargerik midnatt for det, og man kunne endelig ta kvelden og legge seg inn i det nye året. Tenk det, nytt år. Hei 2022. Jeg håper virkelig at det bringer mye fint, tross pandemien vi lever med.

Du vet når man får for seg sånne gale tanker som banker på, sånne tanker som bare presser seg frem? Husker ikke helt hvordan de kom til meg, men før jeg visste ordet av det var det allerede gjort.

Årets romjul sto for tur, og nå sitter jeg her og lurer fælt på hvor den ble av. Og etter en treukers tid så kan jeg endelig puste ordentlig igjen etter at pusteapparatet har gått på halvgir. Fy søren, den rare følelsen har vært tung å gå rundt med, men har heldigvis ikke vært noe dårlig annet enn at nesen nesten ikke har fått luft. Merket på slutten at jeg nesten holdt på å gå på veggen.

Men nå som den irriterende “syke” forkjølelsen endelig har sluppet taket, har det vært en ganske så rolig romjulsuke. En smakebit på årets siste hverdag har holdt meg i gang, og selv om jeg på forhånd av slike ferier hvor jeg må jobbe, aller helst skulle ønske at jeg hadde fri, så er det alltid godt å jobbe på slike rolige dager også.

Og så har jeg fått for meg en gal tanke som bare skjedde. Eller, jeg har jo ikke hatt noe problemer med å våkne eller å stå opp når jeg må. Jeg er den som liker å ha god tid om morgen, men nå har jeg fått for meg at det nærmest er bedre å ha enda bedre med tid på morgenkvisten.

For mens de fleste fortsatt har vært inne i drømmeland, så har jeg alle dagene denne uken stått opp i femtiden. Og vet du hva? Det har gått bedre enn jeg først trodde. Klokken fem om morgen høres veldig tidlig ut, men når man først våkner og starter dagen da, så er det en eller annen form for godfølelse man får. Nå sier jeg ikke at det er for alle, men for meg syns jeg det er deilig. Nyte ekstra stillhet på morgen, å få en rolig start på dagen.

Men nå står en liten langhelg for tur, og med det har man benyttet sjansen til å ta litt ekstra vare på seg selv. Kvelden kom og man hoppet rett inn i den nye joggedressen som jeg plutselig fant ut at jeg trengte. Eller jeg trengte den vel egentlig i og for seg ikke, ettersom jeg har tre-fire andre sett. Men så får man likevel ikke nok av de romslige buksene og genserne. Så nå skal nest siste kvelden av dette året bare brukes til latskap.

Jeg så meg litt tilbake på tiden som var for ett år siden. Lot meg mimre litt på fjorårets jul med restriksjoner som var inne i bildet, og at det da ikke ble den store julefeiringen.

Heller ikke i år ble håret slått ut og julesang sunget for full hals. Julemorgen startet tidlig, og følelsen av en helt vanlig fredag var mer til stede enn at det var julaften. Med en stille og rolig start på dagen med litt julefilmer og ikke noe stress, så kom tiden for dagens store høydepunkt.

Julen er ikke som det en gang var. Jo eldre man blir, jo mindre jul føler man. Og mens de yngste går rundt og gleder seg til pakkeåpning og julegodt, gikk jeg rundt og gledet meg aller mest til julemiddagen. Og det blir aldri ordentlig jul uten en skikkelig julemiddag.

Med ribbe på storfat med både poteter, medisterkaker, surkål, tyttebær og alt det andre som hører med, så ble man i hvert fall god og mett denne julen også. Kanskje litt for fort mett, hvor man aller helst gjerne skulle spist mye mer. Men sånn ble det ikke.

Godt var det uansett, og resten av julekvelden gikk fort med litt pakkeåpning og en veldig rolig kveld. For min del kunne denne dagen hvert en helt vanlig dag. I år har jeg faktisk ikke en eneste julestemning å hente.

Men selv uten julestemning ble jeg fornøyd med gavene jeg fikk i år. Hadde ikke forventet noe spesielt, og i årets pakker fikk jeg gardiner, sengetøy, sengeteppe, krus, vase med pampas, duftlys og penger. Så, nå er det et år til neste gang. Jul ble det i år uansett – enten om stemningen var der eller ikke.

Du gjør virkelig alt
Alt for at man i det minste skal lykkes
Lykkes med å nå meningsfylte mål
Mål som skal gi deg styrke, stolthet og mening
Du drømmer stort, og lengre frem enn der du er
Men når veien til mål plutselig vender av
Det er da man innser hvor mye
Man virkelig har kjempet for å nå et mål
Og alt det lille ekstra du kjempet
Var plutselig ikke godt nok
Og nå sitter man igjen med et tomrom
Av alt det gode man har ønsket
Og alt det gode som ble skapt
Det er kun minner igjen

Hvor skal man starte? Jeg kan jo begynne med å få ut noen ord med å fortelle at jeg er litt redd for verden av omgivelser vi har rundt oss. Jeg føler ikke at jeg er direkte redd, som lukker meg helt og graver meg så langt ned jeg bare kan komme. Men det er en ekkel vegg som skurrer halvlangt bak meg, og som jeg ikke er så veldig glad i for det.

Det er vanskelig å skjule hvor mye virusene herjer rundt både her og andre steder, og terskelen for å kalle seg syk vil jeg si er ganske lav. Vi må være litt forsiktige, og det er flere tråder man må følge for å være med på og senke den store smitten. Hadde bare ikke disse menneskene som sitter lengst oppe tatt det dumme valget med å åpne opp for tidlig tidligere i høst, så hadde vi ikke sittet her med det høye smittetallet som nå florerer rett før jul.

Og siden smitten stiger og flere blir syke, så tok jeg en sjekk på meg selv i går. Så da var det bare å finne frem en tester og få sjekket. Og så var det bare å vente en liten stund til svaret kom.

Å lese av svaret er ganske enkelt. Men når selvtesten var ferdig analysert så var det ikke helt det resultatet jeg så for meg. For den viste negativ, men med et lite snev av positiv. Jeg kjente litt at pulsen steg, og er det noe av det siste jeg ønsker, så var det å sitte i karantene og isolasjon. I hvert fall nå i julen.

Lyset ute hadde allerede blitt slått av da jeg satt og gjorde dette. Og jeg kan jo si at det gikk ned en liten svart gardin foran meg da det var et tegn til positiv test. Men den var litt uklar også, og for å eventuelt bekrefte eller avkreftet svaret gjorde jeg det samme en gang til.

En ny pinne ble tredd i kraft mens det kilte litt i neseborene. Hva ville den neste testen vise? Jeg håpet jo selvfølgelig alt jeg hadde at den skulle gi et tegn på negativ. Så var det bare å vente noen nye ekstra minutter frem til svaret kom.

Denne gangen var det en klar og tydelig negativ test, men så blir man jo litt usikker også. Og jeg føler ikke helt at jeg kan stole på disse selvtektene heller. Så, mens jeg gikk gjennom dette her i går, så var det bare å få det dobbeltsjekket av profesjonelle folk som virkelig kan det dem driver med.

Den øverste av de to testene er den første, med en svak strek på negativ, men som også hadde litt farge i det positive feltet i går, som var borte da jeg våknet i dag tidlig. Og den nederste er test nummer to som ble tatt for å se om det ga samme resultatet eller viste noe annet, hvor den ga en tydelig negativ.

Men siden testene var så forskjellige, og det var usikkerhet inne i bildet, så var det bare å være ekstra forsiktig i dag og komme seg av gårde for en skikkelig pinne i nesen. Jeg ville jo ikke utsette flere eller andre hvis det var sånn at dette viruset av en eller annen form hadde tatt seg en tur på besøk hos meg.

Vi må huske og passe på hverandre, men også oss selv. Vi må kunne tråkke disse uønskede gjestene bort, selv om de vil være en del av hverdagen. Men å gjøre noe så enkelt som å ta tak i de enkle tiltakene som er så lette, så burde det i og for seg ikke være så vanskelig. Det er så lite en og enhver trenger å gjøre for at det skal være med på å gå fremover.

Du vet når uken nettopp startet, og så sitter man plutselig her med en helg foran seg, som til nå er halvveis over allerede. Føles litt ut som man kjører racerbil gjennom disse dagene og ukene. Og når vi er inne på fart – nå er det ikke mange ukene igjen av dette året. Det går skremmende fort!

Og mange av de siste tiårene har også forsvunnet, og jeg er veldig glad for at jeg husker såpass mye av mine barne- og ungdomsår, og at jeg har fått oppleve akkurat det jeg har fått være med på gjennom min tid.

Og det var her en ettermiddag eller kveld tidligere denne uken hvor jeg kom over en episode av en jente som vekket min interesse. Tittelen på denne episoden er “Hedvig – jenta som ikke snakket”, dokumentar som er laget, satt sammen og blitt vist gjennom programmet “Vårt lille land” på tv2. (Her kan du lese om saken)

Selve tittelen vekket min interesse hvor jeg måtte få med meg hva handlingen til denne jenta var. Hvilke opplevelser hun satt med, og hvilke utfordringer hun hadde. Det viste seg nemlig at hun ville dele sin historie om sin diagnose – selektiv mutisme. Og det, det er jeg veldig godt kjent med selv ettersom det oppstod hos meg i 4-årsalderen, hvor jeg senere i en alder av 8 år fikk diagnosen bekreftet.

Jeg satte meg ned for å se dette, og jeg ble trukket inn i hvert eneste ord som ble sagt fra start til slutt. Når et tema som dette står en selv så nært som det gjør, og man kjenner alle trådene fra alle kanter, da slår fokuset til topps og konsentrasjonen lar en følge med for å se likheter.

Denne unge jenta var mye alene hun også, og mange av hennes opplevelser rundt mutismen gikk rett inn i meg. Jeg kjente meg igjen i så mye av det hun opplevde og det hun fortalte. Det var skremmende mye likt.

Jeg fikk også veldig vondt av henne, men klarte å se meg selv oppi det hele. Og det var da jeg innså hvor mye jeg har klart og fått til i løpet av alle disse årene. Det er ingen hemmelighet at jeg har hatt mange kamper med meg selv. Og noen har vært så tøffe at tårene har presset frem og nevene har latt seg knyte helt til dem ble hvite.

Men det var en ting jeg bet meg merke i, eller som vekket noen minner av opplevelser jeg kan huske. Og vi skal tilbake til 13-15-årsalderen. For det var i den alderen jeg var når disse minnene ble skapt. Eller minner og minner. Det går vel mer på øyeblikk, opplevelser, glimt – ja, noe i den duren.

Uansett. Jeg husker veldig godt da jeg begynte på ungdomsskolen, i 8.klasse. Dette var et nytt kapittel for mange, og for meg følte jeg akkurat det samme som alle de andre, men at det på en måte var litt ekstra. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men tankene sitter veldig godt plantet i hodet.

Jeg kan vel beskrive det som at følelsene rundt det kanskje var litt sterkere hos meg. Jeg følte meg jo akkurat som å være en av alle de andre, og det gjorde jeg hele tiden. Jeg så ikke på meg selv som å være annerledes, selv om jeg hadde de utfordringene jeg hadde. Likevel var det ting som var litt vanskelig for det, og jeg hadde utfordringer som jeg måtte jobbe med.

Et av øyeblikkene over tiden som dukket opp hos meg da jeg så denne dokumentaren, det er som sagt starten av ungdomsskolen. Jeg husker når skolen startet rett etter sommeren. Det var ny fløyel. Ny skolegård og noen nye oppholdsrom.

Det var også sånn at flere elever kom til den skolen jeg gikk på, og trinnene ble derfor større og med flere klasser. Vi var vel rundt femten elever per klasse, og jeg husker jeg var veldig fornøyd med mine medelever og den gruppen jeg var i.

Men når jeg gikk fra å være i den kjente skolegården som var på barneskolen, til å starte noe nytt i den andre enden av skolen med ny uteplass, samt et lite inneareal for å oppholde seg på, da husker jeg at det ble en litt tyngre start og det tok tid å finne sin plass for å våge seg ut for å utforske. Jeg hadde jo sett området før, men det var nytt for det.

Jeg husker veldig godt da friminuttene kom. Jeg husker akkurat hva jeg gjorde. Nesten hvert eneste steg jeg tok fra da friminuttene startet til det ringte inn til ny time.

Jeg visste jo hvem av halvparten av mine medelever var fra starten, selv om jeg ble kjent med de andre etter hvert. Likevel ble det sånn at jeg gikk ned alle de trappene fra andre etasje hvor klasserommet var, og ut i skolegården. Jeg gikk ikke så langt, og jeg var innenfor et viss område. Og i alle de minuttene friminuttene varte så sto jeg på akkurat samme plass hver gang den første tiden.

Rett ved siden av et høyt tre, veldig nærme inngangen til skolebygget. Jeg husker veldig godt hvordan det så ut. Bildene og minnene sitter som klistret fast den dag i dag. Og det var akkurat ved dette treet jeg følte meg trygg, og jeg hadde god oversikt utover hele skolegården og det som skjedde rundt – selv om jeg så en del ned i bakken.

Ved disse to høye trærne i høyre i bildet, så sto jeg alltid ved treet til venstre av dem. Jeg husker jeg alltid gikk ut dit. Litt sånn på autopilot. Jeg våget meg ikke lengre, for da kom usikkerheten og en slags frykt. Jeg var litt sånn som måtte vite hva som skulle skje rundt neste sving, og jeg husker at det skapte enda mer usikkerhet hos meg når det ble endringer på skoletimer. For eksempel når en fagtimen plutselig skulle være på et annet rom. Eller når en lærer var flere minutter forsinket og vi måtte vente utenfor klasserommet. Og da gikk det tanker i hodet mitt som, ” var det egentlig her på dette rommet vi skulle ha fag? Eller var det et annet sted?”. For det hendte at timene byttet rom noen ganger.

Men nå som jeg skriver om dette så merker jeg at flere minner fra skoletiden min dukker opp, og at fokuset rundt denne jenta med selektiv mutisme ble litt skyvet bort. Poenget mitt var at jeg så veldig mye av meg selv i denne jenta, men også hvor mye bedre jeg klarte meg på skolen tross mine utfordringer, hvis jeg kan si det på den måten. Om du har sett dokumentaren, og har fått innblikk på veien i min reise så skjønner du hva jeg mener.

Jeg har alltid likt å være til stedet, og fikk med meg veldig mye som skjedde rundt meg selv om jeg sto mye alene. Og jeg er glad jeg var oppegående, selv om den verbale kommunikasjonen var et lite hinder. Selv om det har tatt langt tid og kurven har gått ganske rett diagonalt i sakte tempo, så har jeg hatt positiv utvikling hele veien.
Fra mitt perspektiv så føler jeg meg frisk fra diagnosen. Jeg er bare ikke den som skravler som en foss og roper høyest, hvis man kan si det på den måten.

Jeg prøver å finne de gode ordene for å starte, men uansett hvordan og hvilke ord jeg begynner med så føler jeg litt at jeg ikke kommer ordentlig i gang. Og sånn har det blitt når tekst har vært en stor interesse de siste årene, og man liker å bygge opp en tekst på en god måte sånn at det det ikke ser rotete ut og at det skaper spenning.
Og kvelden i går ble ekstra lang fordi jeg ikke klarte å avslutte dagen før jeg hadde skriblet litt ned i det kalde vintermørket.

Det er ikke alltid jeg vet hvor jeg bestandig vil med mine tanker som dukker opp, og jeg vet ikke helt hvor godt dette blir bygget opp heller, men.

Tankene spinnet rundt sånn som det alltid pleier å gjøre når kveldene kommer og når kroppen endelig får slappet av. Det trenger ikke alltid å være en grunn for det. Jeg opplever bare at det er da jeg får slappet av til å analysere alt sammen. Ofte går tankene igjen over det som skjedde i løpet av dagen, og egentlig tenking generelt. Kanskje kjenner flere seg igjen at det er når man får senket skuldrene litt at det er lettere å bearbeide dagens inntrykk.

Og der skjedde noe av det jeg fryktet litt, og det lar seg absolutt aldri passe. I hvert fall ikke nå. Og vi kommer oss ikke unna, og vi får det rett i ansiktet hver dag.

Pandemien har vært med oss dag inn og dag ut i snart to år nå. Vi har klart å håndtere situasjonen med å ta til oss de ulike retningslinjene som vi har vært nødt til å følge, og det har vært med på å redusere at vi har holdt det nede, selv om det har gått litt i bølgetopper her og der.

Sosiale medier er en stor del av veldig mange. Ja, jeg vil si at det følger oss alle. Og vi kommer oss ikke unna med å lese overskrifter som publiseres av disse kjente nyhetsspredere som alle nettavisene deler.

Vi leser overskrifter, klikker oss inn, for så å lese videre om hele saken som de der ute prøver å formidle oss. Og nå syns jeg det har blitt mange klikk om denne pandemien. Den vokser, og er på vei til å gjøre seg større, etter at den har vært lavt nede en liten stund. Jeg får i hvert fall inntrykk at den gjør det, selv om det ikke er den største krisen enda.

Hver dag blir vi minnet på verden vi lever i, og om vi ikke hadde fått nok av alt dette virussnakket, så skal vi ikke se bort ifra at vi blir pepret enda mer fremover. For nå har enda et uvedkommende basselusk ankommet landet. Når skal det bli satt en stopper?

Jeg var ikke noe sånn spesielt redd for dette ukjente viruset som traff oss tidlig i 2020, og jeg er ikke noe mer redd for de nye basillene som har funnet veien hit i landet. Jeg er bare litt vel lei at akkurat dette har satt fokuset for mange. Ja, oss alle. Og at det er frem og tilbake, hit og dit med retningslinjer og regler som må følges. Jeg vet at dette ikke bare preger meg, men mange, mange flere. Og noen mer enn andre, for vi tar til oss og reagerer på ulike måter.

Igjen så er det flere ord som ramler ut av munnen min her – eller hopper ut av fingerspissene i dette tilfellet. Jeg er ikke den eneste som savner hverdagen og livet som vi hadde før alt dette inntraff. Og jeg har nesten glemt litt hvordan det er når andre presser seg frem i køen sånn at man nærmest blir klemt flat.

Antibak, munnbind og meteren har vært lenge inn i bildet. Og det sosiale har vært minket for mange, selv om jeg ikke har merket så veldig mye til akkurat den sosiale delen. Men kroppen reagerer for det. Og ikke bare for meg, men mange andre også. Med andre ord – virus av flere varianter har herjet over oss, påvirket handlingene og latt oss tenke annerledes blant annet.

Og nå er desember her. Julen står for tur, og første året helt uten farmor. Og smitten er stigende utifra det som blir formidlet ut til verden. Hvordan vil julen bli i år? Og vil julestemningen komme, eller vil den være minimalt til stedet i år også?

Litt desemberstemning har det i hvert fall blitt, da bakken har fått et nytt antrekk for anledningen. For min del kan jeg ha stor glede av at det holder seg akkurat sånn som det er nå, med et tynt bakkelag av snø. Men noe kaldere enn disse 5-12 minusgradene som har vist seg, det kan jeg være foruten. For er det noe jeg er, så er det verdens største frysepinne. Ja, der har du meg.

Uansett, vi er ikke helt sikre på hvordan det vil gå med samfunnet og verden rundt. Vil smittesituasjonen stige enda mer, eller vi den synke? Eller vil den fortsette og gå opp og ned? Hva vil bli det neste? Vi får i hvert fall prøve og gjøre så godt vi kan utifra situasjonen rundt oss, for nå, nå står julen for tur. Enten med eller uten julefølelse.

Helgene, den tiden hvor det finnes muligheter til å virkelig kunne gjøre akkurat det man har lyst til, som man ellers ikke får tid til i hverdagen. Den tiden hvor man kan slå håret litt ekstra ut og svinge seg en ekstra rundtur rundt timen.

Men når sant skal sies er jeg langt ifra en sånn person som slår håret ut, kaster meg ut på byen og omgås med mange mennesker. Når jeg tenker meg om har jeg aldri vært der, at jeg har vært en av dem som mingler meg rundt gjennom kvelden langs bryggekanten eller innom en bar – eller noe i den duren. Jeg føler bare at det ikke er meg. Men om det er meg, det vet jeg eventuelt ikke før jeg har prøvd.

Uansett, om man er en mingler, fester eller søker steder hvor det oppholder seg mange mennesker, så trengte denne kroppen å lette litt på trykket. Den siste tiden har jeg delt noen av mine innerste tanker som jeg sitter på, og som ikke alltid er like lett å behandle. Og jeg tar noen ekstra skamtak i meg selv og skulle ønske jeg handlet litt annerledes når jeg var yngre. For det er ikke alltid lett å bare være den ene når man kommer opp i årene. I hvert fall føler jeg det sånn. Jeg vet jeg har mennesker rundt meg, det er ikke det. Men å gjøre noe sammen, skape minner, det er en liten boble for seg selv.

Og jeg er ikke like redd for å være åpen om det som det jeg var for noen år tilbake. Den siste tiden har jeg lært at det er viktig med åpenhet, selv om det kun kommer en liten brøkdel ut som får se dagens lys. Men jeg vet at den lille biten kan være til stor hjelp for andre.

Jeg legger heller ikke skjul på at skuldrene mine har vært litt høyt oppe i det siste, både av den ene og flere grunner. Og kroppen har hatt sine reaksjoner midt oppi det hele. Og det er viktig å vise de litt harde sidene også, for alt er ikke rosenrødt til enhver tid.

Uansett hvordan man har det, så er det likevel viktig å kunne ta vare på seg selv. Dagens nedtur var når man våknet i dag tidlig å oppdaget et hvitt lag på bakken. Jeg følte flere muskler presset skuldrene så høyt dem bare kom, for jeg er jo ikke den som akkurat er så veldig glad i vinteren. Jeg visste den ville komme, men jeg er ikke klar.

Men nå føler jeg litt at ordene roter seg bort, selv om fingrene springer løs over tastaturet og gjør akkurat som dem vil. Jeg har på en måte ikke helt kontroll, men merker at jeg sitter på veldig mye, hvor ikke alt er like lett å få ut.

Jeg vet vel heller ikke helt hvor jeg vil med dette, annet at rommet med alle tankene er overfylt om dagen. Og sånn er det for mange flere også, at tankene er der, og at man ikke vet helt hva man skal gjøre med dem bestandig.

Jeg slang i hvert fall på meg turtøyet på formiddagen i dag, gikk ut uten en eneste form for mål eller mening. Jeg lot meg bare følge etter beina mine som vandret fremover og tok meg med på en liten runde. Helt alene.

Samfunnet, det som er alt for stort og som rommer mye. Det som inneholder mange større og mindre kategorier av ulike klasser, som igjen har noe å fortelle. Samfunnet blir dratt inn i livet og påvirker oss på forskjellige måter. Og vi, vi reagerer på det som er rundt oss individuelt. Du tar det kanskje til deg på den ene måten, mens en annen tar til seg akkurat det samme på en annen måte.

Det som er sikkert, det er at vi alle vandrer rundt i akkurat det samme samfunnet, men vi har ulike oppfatninger av hvordan vi tolker alle de armene som er med på å styre oss.

Men med så mye rundt som påvirker oss, så må vi ikke glemme og ta vare på oss selv. Og det, det kjenner jeg at kan være litt vanskelig noen ganger. Vi ser som oftest mest på de som er rundt oss, og gjør alt for å skape gode opplevelser og at andre skal ha det bra.

Men hva med oss selv? Hvorfor er det ikke bestandig like lett å se seg selv? Hvorfor skal det være så vanskelig å snakke om seg selv, å vise hvordan vi har det – hvordan vi egentlig har det? For det er fort gjort å si at alt er fint. Eller at det går greit.

Jeg er nok ikke den eneste som lar meg kjenne på at jeg til tid og annen kan gå rett inn på den letteste veien for å unngå hindringer. Jeg er heller ikke flink til å utdype mine såre tanker og sider, og vi hører alt for lite om at vi snakker om akkurat dette.

Vi er ganske flinke til å vise når vi er glad og har det bra. Kan fortelle åpenhjertig og med stor glede over det som gir oss noe positivt i hverdagen og livet. Vi ser at det gjør noe med oss når vi snakker om det som vi ser opp til. Deler gleden med andre og hvordan det løfter oss frem når vi belyser de positive sidene vi har, og drar frem om det vi liker.

Det er bra det, at det blir mye godsnakk. Men hvorfor er det sånn at vi kvier oss for å få frem de andre følelsene? De røde tankene som vi så fint kaller det. De såre følelsene. De triste følelsene. De følelsene som gjør oss redd for å vise hvem vi er. De sinte følelsene. For jeg er sikker på at vi skjuler litt mer enn vi tror, for å slippe unna på et eller annet vis.

Men vi må ikke glemme at vi alle er bare mennesker. De såre og vonde sidene finnes de også. Jeg vet det ikke er lett. Jeg som jobber med barn ser hele følelsesspekteret hver dag. Ofte. Latter, tårer, glede, tristhet. Sinne og frustrasjon. Dem som er mest flink til å vise hvordan de har det, det er barn. Og der har vi noe å lære, selv om også de skjuler noen av sine sider. Men barn er mye flinkere når det kommer til det, å vise følelser.

Hvorfor er det sånn at voksne ikke skal gråte? Helst ikke foran andre. Hvorfor skal vi skjule følelsene, når barn oser ute med sitt spekter og klarer å sette ord på hvordan de har det, og at de får til å vise sine følelser på hva de føler?

Dette er bare noen tanker som jeg prøver å snakke høyt om. Som blir dratt alt for sjelden frem, og lite snakket om.

Og i går klarte jeg ikke å sitte inne med alle følelsene mine lenger. Plutselig ble det en trang for å få alt ut. Tårene bare trillet og trillet og trillet nedover kinnet. Det tyder på at det har vært mye i det siste. I over en lengre periode.

Hele gårskvelden rant bort, og dagen i dag startet i tårer. De bare presser seg på, og jeg har vel kommet frem til at det må være en reaksjon på tilværelsen og alt som har skjedd og som skjer rundt for tiden. Livets kontraster skal man ikke tulle med, og det er lov å ha det vondt og føle seg trist. Jeg vet dette ikke er lett, men vi må tørre og vise mer av de såre og vonde sidene. Livet er ikke en dans på roser til en hver tid akkurat. Det er lov å vise når noe ikke er bra.