Sånn, da er det bare å sette seg ned. Finne frem penn og papir å notere seg ned alle de nyttårsmålene man har for det nye året. Men, vent nå litt. Hvorfor skal jeg starte og lage meg en liste nå, når jeg ikke har gjort det de tidligere årene?

Nei, jeg er nok ikke den som gjør det på den måten. Men det betyr ikke at jeg har noen mål og ønsker for året som nå kommer. Det er bare det at meningene blir til mens veien går. Mål blir laget mens timene tikker, og mål blir gjennomført når de oppstår og finner veien frem.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Selvfølgelig har jeg noen ønsker som jeg håper blir nådd i løpet av året. Og alle har vel minst et punkt på sin liste som peker seg ekstra ut. Nå vil jeg jo si at året som nå er forbi, det ble et spesielt år, men også et litt fint år. Og det aller største målet som skjedde, utenom andre minner som ble skapt, det var at jeg kom i mål med utdannelsen min, som jeg kan telle på en hel hånd av år som jeg har ventet på. Og endelig klarte jeg det.

Fine små minner ble skapt, og det ble også et år hvor jeg endelig satset litt mer på åpenhet. Og jeg har tenkt til å være så mye åpen som jeg klarer dette året også. Det er ikke alltid lett, men av det jeg har delt til nå er det i hvert fall en start.

Og så kom denne siste dagen. I år så ble det ikke akkurat noe julefølelse på meg, og jeg hadde ikke noen store følelser for nyttårsaften heller. Det er ikke som det en gang var, og det hele ble en dag med latskap og film fra morgen til kveld.

Det var tidenes roligste og stille nyttårsaften, helt alene. Altså en feiring uten en eneste plan, og gjennom hele dagen gikk jeg rundt i joggedressen, lå rett ut og bare slukte i meg filmer. Jeg gjorde med andre ord ikke noe stort ut av denne dagen.

Jeg klarte også å holde meg våken frem til over midnatt, da alle smellene fra den fargerike himmelen fyrte av over byen. Noe fyrverkeri var det tidligere på kvelden, men da klokken var på vei til å passere inn i det nye året, det var da det smalt.

En del smell og fine farger fylte himmelen, men i år syns jeg det ikke ble det største trykket som det tidligere har vært. For rundt oss ute hadde nemlig luften fylt seg med tåke, som gjorde at utsikten ikke ble fullt så klar som det pleier.

Men uansett, med hindringene som sto i veien – det ble en fargerik midnatt for det, og man kunne endelig ta kvelden og legge seg inn i det nye året. Tenk det, nytt år. Hei 2022. Jeg håper virkelig at det bringer mye fint, tross pandemien vi lever med.

Du vet når man får for seg sånne gale tanker som banker på, sånne tanker som bare presser seg frem? Husker ikke helt hvordan de kom til meg, men før jeg visste ordet av det var det allerede gjort.

Årets romjul sto for tur, og nå sitter jeg her og lurer fælt på hvor den ble av. Og etter en treukers tid så kan jeg endelig puste ordentlig igjen etter at pusteapparatet har gått på halvgir. Fy søren, den rare følelsen har vært tung å gå rundt med, men har heldigvis ikke vært noe dårlig annet enn at nesen nesten ikke har fått luft. Merket på slutten at jeg nesten holdt på å gå på veggen.

Men nå som den irriterende “syke” forkjølelsen endelig har sluppet taket, har det vært en ganske så rolig romjulsuke. En smakebit på årets siste hverdag har holdt meg i gang, og selv om jeg på forhånd av slike ferier hvor jeg må jobbe, aller helst skulle ønske at jeg hadde fri, så er det alltid godt å jobbe på slike rolige dager også.

Og så har jeg fått for meg en gal tanke som bare skjedde. Eller, jeg har jo ikke hatt noe problemer med å våkne eller å stå opp når jeg må. Jeg er den som liker å ha god tid om morgen, men nå har jeg fått for meg at det nærmest er bedre å ha enda bedre med tid på morgenkvisten.

For mens de fleste fortsatt har vært inne i drømmeland, så har jeg alle dagene denne uken stått opp i femtiden. Og vet du hva? Det har gått bedre enn jeg først trodde. Klokken fem om morgen høres veldig tidlig ut, men når man først våkner og starter dagen da, så er det en eller annen form for godfølelse man får. Nå sier jeg ikke at det er for alle, men for meg syns jeg det er deilig. Nyte ekstra stillhet på morgen, å få en rolig start på dagen.

Men nå står en liten langhelg for tur, og med det har man benyttet sjansen til å ta litt ekstra vare på seg selv. Kvelden kom og man hoppet rett inn i den nye joggedressen som jeg plutselig fant ut at jeg trengte. Eller jeg trengte den vel egentlig i og for seg ikke, ettersom jeg har tre-fire andre sett. Men så får man likevel ikke nok av de romslige buksene og genserne. Så nå skal nest siste kvelden av dette året bare brukes til latskap.

Jeg så meg litt tilbake på tiden som var for ett år siden. Lot meg mimre litt på fjorårets jul med restriksjoner som var inne i bildet, og at det da ikke ble den store julefeiringen.

Heller ikke i år ble håret slått ut og julesang sunget for full hals. Julemorgen startet tidlig, og følelsen av en helt vanlig fredag var mer til stede enn at det var julaften. Med en stille og rolig start på dagen med litt julefilmer og ikke noe stress, så kom tiden for dagens store høydepunkt.

Julen er ikke som det en gang var. Jo eldre man blir, jo mindre jul føler man. Og mens de yngste går rundt og gleder seg til pakkeåpning og julegodt, gikk jeg rundt og gledet meg aller mest til julemiddagen. Og det blir aldri ordentlig jul uten en skikkelig julemiddag.

Med ribbe på storfat med både poteter, medisterkaker, surkål, tyttebær og alt det andre som hører med, så ble man i hvert fall god og mett denne julen også. Kanskje litt for fort mett, hvor man aller helst gjerne skulle spist mye mer. Men sånn ble det ikke.

Godt var det uansett, og resten av julekvelden gikk fort med litt pakkeåpning og en veldig rolig kveld. For min del kunne denne dagen hvert en helt vanlig dag. I år har jeg faktisk ikke en eneste julestemning å hente.

Men selv uten julestemning ble jeg fornøyd med gavene jeg fikk i år. Hadde ikke forventet noe spesielt, og i årets pakker fikk jeg gardiner, sengetøy, sengeteppe, krus, vase med pampas, duftlys og penger. Så, nå er det et år til neste gang. Jul ble det i år uansett – enten om stemningen var der eller ikke.

Hvor skal man starte? Jeg kan jo begynne med å få ut noen ord med å fortelle at jeg er litt redd for verden av omgivelser vi har rundt oss. Jeg føler ikke at jeg er direkte redd, som lukker meg helt og graver meg så langt ned jeg bare kan komme. Men det er en ekkel vegg som skurrer halvlangt bak meg, og som jeg ikke er så veldig glad i for det.

Det er vanskelig å skjule hvor mye virusene herjer rundt både her og andre steder, og terskelen for å kalle seg syk vil jeg si er ganske lav. Vi må være litt forsiktige, og det er flere tråder man må følge for å være med på og senke den store smitten. Hadde bare ikke disse menneskene som sitter lengst oppe tatt det dumme valget med å åpne opp for tidlig tidligere i høst, så hadde vi ikke sittet her med det høye smittetallet som nå florerer rett før jul.

Og siden smitten stiger og flere blir syke, så tok jeg en sjekk på meg selv i går. Så da var det bare å finne frem en tester og få sjekket. Og så var det bare å vente en liten stund til svaret kom.

Å lese av svaret er ganske enkelt. Men når selvtesten var ferdig analysert så var det ikke helt det resultatet jeg så for meg. For den viste negativ, men med et lite snev av positiv. Jeg kjente litt at pulsen steg, og er det noe av det siste jeg ønsker, så var det å sitte i karantene og isolasjon. I hvert fall nå i julen.

Lyset ute hadde allerede blitt slått av da jeg satt og gjorde dette. Og jeg kan jo si at det gikk ned en liten svart gardin foran meg da det var et tegn til positiv test. Men den var litt uklar også, og for å eventuelt bekrefte eller avkreftet svaret gjorde jeg det samme en gang til.

En ny pinne ble tredd i kraft mens det kilte litt i neseborene. Hva ville den neste testen vise? Jeg håpet jo selvfølgelig alt jeg hadde at den skulle gi et tegn på negativ. Så var det bare å vente noen nye ekstra minutter frem til svaret kom.

Denne gangen var det en klar og tydelig negativ test, men så blir man jo litt usikker også. Og jeg føler ikke helt at jeg kan stole på disse selvtektene heller. Så, mens jeg gikk gjennom dette her i går, så var det bare å få det dobbeltsjekket av profesjonelle folk som virkelig kan det dem driver med.

Den øverste av de to testene er den første, med en svak strek på negativ, men som også hadde litt farge i det positive feltet i går, som var borte da jeg våknet i dag tidlig. Og den nederste er test nummer to som ble tatt for å se om det ga samme resultatet eller viste noe annet, hvor den ga en tydelig negativ.

Men siden testene var så forskjellige, og det var usikkerhet inne i bildet, så var det bare å være ekstra forsiktig i dag og komme seg av gårde for en skikkelig pinne i nesen. Jeg ville jo ikke utsette flere eller andre hvis det var sånn at dette viruset av en eller annen form hadde tatt seg en tur på besøk hos meg.

Vi må huske og passe på hverandre, men også oss selv. Vi må kunne tråkke disse uønskede gjestene bort, selv om de vil være en del av hverdagen. Men å gjøre noe så enkelt som å ta tak i de enkle tiltakene som er så lette, så burde det i og for seg ikke være så vanskelig. Det er så lite en og enhver trenger å gjøre for at det skal være med på å gå fremover.

Helgene, den tiden hvor det finnes muligheter til å virkelig kunne gjøre akkurat det man har lyst til, som man ellers ikke får tid til i hverdagen. Den tiden hvor man kan slå håret litt ekstra ut og svinge seg en ekstra rundtur rundt timen.

Men når sant skal sies er jeg langt ifra en sånn person som slår håret ut, kaster meg ut på byen og omgås med mange mennesker. Når jeg tenker meg om har jeg aldri vært der, at jeg har vært en av dem som mingler meg rundt gjennom kvelden langs bryggekanten eller innom en bar – eller noe i den duren. Jeg føler bare at det ikke er meg. Men om det er meg, det vet jeg eventuelt ikke før jeg har prøvd.

Uansett, om man er en mingler, fester eller søker steder hvor det oppholder seg mange mennesker, så trengte denne kroppen å lette litt på trykket. Den siste tiden har jeg delt noen av mine innerste tanker som jeg sitter på, og som ikke alltid er like lett å behandle. Og jeg tar noen ekstra skamtak i meg selv og skulle ønske jeg handlet litt annerledes når jeg var yngre. For det er ikke alltid lett å bare være den ene når man kommer opp i årene. I hvert fall føler jeg det sånn. Jeg vet jeg har mennesker rundt meg, det er ikke det. Men å gjøre noe sammen, skape minner, det er en liten boble for seg selv.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Og jeg er ikke like redd for å være åpen om det som det jeg var for noen år tilbake. Den siste tiden har jeg lært at det er viktig med åpenhet, selv om det kun kommer en liten brøkdel ut som får se dagens lys. Men jeg vet at den lille biten kan være til stor hjelp for andre.

Jeg legger heller ikke skjul på at skuldrene mine har vært litt høyt oppe i det siste, både av den ene og flere grunner. Og kroppen har hatt sine reaksjoner midt oppi det hele. Og det er viktig å vise de litt harde sidene også, for alt er ikke rosenrødt til enhver tid.

Uansett hvordan man har det, så er det likevel viktig å kunne ta vare på seg selv. Dagens nedtur var når man våknet i dag tidlig å oppdaget et hvitt lag på bakken. Jeg følte flere muskler presset skuldrene så høyt dem bare kom, for jeg er jo ikke den som akkurat er så veldig glad i vinteren. Jeg visste den ville komme, men jeg er ikke klar.

Men nå føler jeg litt at ordene roter seg bort, selv om fingrene springer løs over tastaturet og gjør akkurat som dem vil. Jeg har på en måte ikke helt kontroll, men merker at jeg sitter på veldig mye, hvor ikke alt er like lett å få ut.

Jeg vet vel heller ikke helt hvor jeg vil med dette, annet at rommet med alle tankene er overfylt om dagen. Og sånn er det for mange flere også, at tankene er der, og at man ikke vet helt hva man skal gjøre med dem bestandig.

Jeg slang i hvert fall på meg turtøyet på formiddagen i dag, gikk ut uten en eneste form for mål eller mening. Jeg lot meg bare følge etter beina mine som vandret fremover og tok meg med på en liten runde. Helt alene.