Måned: september 2017

For fem uker siden da jeg kom hjem fra arbeid gikk turen til det store stedet med alle de lange, korte, brede og smale materialene, samt hvor det fantes mange duppeditter. Her fikk vi hamstret med oss planker i ulike lengder og forskjellige varianter, men også litt annet som vi trengte til det vi nå skulle lage.

Dessverre ble dette liggende urørt siden da av andre årsaker. Men i dag fikk vi endelig kommet i gang. Vi hadde nemlig et prosjekt på planen. Et byggeprosjekt som skulle fornye noe ute i hagen. Hagetomten våres er ikke allverdens stor, men akkurat passe for min del. Bakerst i hagen har også lille Pompel bostedet sitt, hvor han begynner å nærme seg fem år.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Kaniner er noe av det jeg har hatt interesse for de siste årene, og jeg fikk min første kanin for ti år siden. Jeg var så heldig å få med et stort og fint bur med på overtakelsen, sammen med den grå og store kaninen som da fikk navnet Klara. Og siden da har både Klara, Gullhår, Simba, Pilt og Pompel hatt sin hybel i samme bur.

Med det været vi har her i landet, så har dette buret vært igjennom solskinnsdager, gråværsdager med både regn og storm, samt mange rare vintre hvor det har vært alt fra flere meter med snø og nesten bare vintre hvor det nesten har vært grønt. Derfor syns jeg det i år var på tide å få ordnet et nytt bur, for det begynner nå bli ganske løent. Selvfølgelig går det an å bruke det, men om man legger godviljen til så kan man se at det har vært godt brukt.

Så i dag ble plankene funnet frem, målebåndet ble brukt til å måle, og sagen kuttet til sånn at vi fikk de riktige lengdene vi skulle ha. Med andre ord kan jeg nå røpe at det blir større plass til kaninen, og mye bedre kledning. Flere timer brukte vi i dag, og nå står stammen oppe, samt at vi har fått gulvet på plass.
 

Hvor mye større enn det gamle buret er, det er ikke så lett å se her. Men når alt er ferdig skal jeg vise dere både den gamle og den nye boligen til kaninen. Jeg vet i hvert fall at dette kommer til å bli veldig bra, og gleder meg til å gjøre klart og slippe Pompel inn når alt er ferdig. Med andre ord har dette vært en snekkerdag, så nå skal resten av kvelden brukes til å lade opp med ny energi til en fryktelig spennende uke.

Det er nå hele fire år siden jeg hadde min aller første dag. Onsdag 16. september 2013 startet jeg i ny jobb, i et nytt yrke som jeg har vært i siden da. Hvem skulle tro at det var barnehage jeg skulle ende opp i, i en alder av slutten av mine atten år? Jeg kan jo si at jeg er veldig glad for at jeg nå har gått denne veien, og jeg kan nå se tilbake på alle minnene jeg har fått.

Jeg har også vært så heldig å ha gjennomført mine to første uker i en helt ny gruppe. De fem første ukene etter sommerferien kunne jeg leke og ha det moro med fire- og femåringene, mens i dag storkoser jeg meg sammen med alle to- og treåringene. De yngre krever selvfølgelig litt mer av meg enn de eldste, og på en litt annen måte også. Men så lenge jeg trives, så er jeg fornøyd.

Det er ikke bare fra de eldste det kommer kloke ord ut av munnen. I denne gruppen jeg jobber med nå er det mye artig og morsomt som kommer frem, men mest av alt er små barn utrolig skjønne. Det er ikke alt som er like lett og formidle eller si når dem er så små, selv om jeg føler at dem er ganske store.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Å gå en hel dag uten å le, eller lette litt på smile er nesten umulig når jeg er på jobb. Mange gode klemmer blir delt ut. En hånd å holde i er trygt, i det minste nærhet. Flere behov skal kunne dekkes opp i løpet av en dag, og jeg kjenner her jeg sitter etter en endt arbeidsuke at det skal bli godt med helg nå.

Jeg skulle gjerne vært sammen med alle de flotte barna gjennom hele døgnet, men det er også godt å kunne trekke seg litt tilbake, ta en pause og finne ny energi. Hvordan ellers skulle man fått det til å gå rundt?

Ellers har det skjedd ganske mye på de to små ukene jeg har fått lov til å være med en liten blomsterbukett av mange ulike og små blomster. Jeg har fått nytt navn! Jeg har ikke det lengste navnet, og jeg vet ikke hvorfor det er så vanskelig å si, for noen. Og hvorfor det har blitt akkurat det er jeg heller ikke så sikker på. Men nå er det et lite antall som går rundt og kaller meg for “Lille” – hvor søtt er ikke det?
 

Så her har du meg – Lille.

Jeg prøver å se fremover, men det er ikke alltid så lett. Jeg gjør så godt jeg kan med å se lyst på alt, men noe klarer man ikke å se eller skjønne hvorfor det ikke er som det skal være. Et eller annet sted har det skjært seg, og det er lov. Men likevel skjønner jeg ikke hvorfor det skal gå så inn på meg når jeg faktisk tenker over det.

At det går fysisk inn på meg vil jeg ikke si at det akkurat gjør. Men når et tema om dette, eller annet som kan føre tankene inn mot akkurat det, da ringer det en ekstra bjelle. 

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Jeg husker spesielt for noen år tilbake, og vi snakker ikke lange tiden. Det var en slik periode hvor mennesker gikk i oppløsning, og jeg følte det var ekstremt på denne tiden. Jeg fikk høre om flere par som valgte å dele seg. Og kunne starte på nytt – med noen helt andre. Veldig mange par satt med en stiftelse i mellom dem, barna deres, men fant likevel ut at det var best å la barna pendle fra hjem til hjem mellom foreldrene sine.

Hvor jeg helt vil med dette klarer jeg ikke å sett konkrete ord på. Tanker rundt dette dukker opp en gang i blant, og noen ganger går det flere måneder før jeg ender opp på en sidevei som kan plukke opp disse trådene igjen.

Hvordan det er, det kan jeg ikke si at jeg kjenner meg igjen i, for jeg er en av dem som ikke har skilte foreldre. Jeg vet ikke hvordan det er for dere som sitter der ute og har to forskjellige hjem. Hvorfor disse tankene dukket opp nå? Å jobbe med barn kan man se alt mulig, og noe kan man også ikke se. Men vi ser veldig mye, og det er fordi vi skal kunne dekke de små sine behov på best mulig måte.

Men hvordan tror du det kan være for et barnehagebarn, eller skolebarn for den saks skyld, som knapt har tatt sine skritt på denne jorden? Med starten på mitt femte barnehageår har jeg sett mye tidligere, og jeg syns det kanskje er lettest å sette meg inn i og tenke på situasjonene deres, enn det er å skrive om dem. 

Barn som er i denne situasjonen, på både godt og vondt, så kan det også være forvirring. Hvordan kan for eksempel et samspill mellom et skilsmissebarn og et familiebarn være? Vil dem få like mye kjærlighet og like mye omsorg fra begge parter? Jeg kan også bekrefte at jeg er langt i fra noe ekspert på dette området, men ville bare lufte noen tanker som jeg nå sitter på. Om alt er rett, og hva som er rett – det kan jo diskuteres.

På forhånd kan jeg si at jeg hadde nok taklet å være i et slik tilfelle, men at man ikke hadde visst så mye om man plutselig sto oppi det der og da. Om man undrer og grubler dypt nok, så finnes det ikke helt konkrete svar. For vi vet at vi mennesker er forskjellige, og trenger derfor ulike måter og håndtere ting på.

Akkurat nå føler jeg at det bobler litt over her med tanker, men ordene klarer ikke å komme ut. Jeg er ikke den som sitter på fagordene og den biten innenfor dette, og noen ganger er det temaer som kommer ekstra frem enn andre. Og i dag var det dette her med skilte foreldre som plutselig kom frem. Kanskje det er noen der ute som har lyst til å dele sine erfaringer eller tanker rundt dette? Jeg klarer i hvert fall ikke å få frem noe mer akkurat nå. Temaet kan være så stort.

Nå er det ikke lenger tvil – en ny uke av høsten står for tur. Flere mørke dager venter oss. Ikke blir det bare tidligere mørkt om kveldene, men det blir også flere dager hvor det er fare for overskyet og regnfulle dager. Ikke at jeg ønsker meg så mye regn, for høsten kan være ganske så fin i seg selv. Masse flotte farger.

Men nå var det rett og slett nok. Jeg var ute med alle flotte ungene på formiddagen i dag da himmelen plutselig bestemte seg for å åpne seg kvart på ti. Av erfaring hadde vi alle regntøy på, siden det fantes tre, fire, fem vannpytter ute. Ovenifra plasket det ned på oss, og barna hoppet og koset seg i søledammene. 

Du kan jo si at det kom litt ekstra endorfiner hos de små når dammene boblet over av skum. Og moro var det for oss eldre som kunne være med å plaske litt sammen med dem. Selv med plaskeregn holdt vi leken i gang ute, og det ble mange våte barn. Men er det ikke det som er livet? Å våge seg litt utenfor rammene. Det er jo ikke noe farlig å bli våt.

Og når vi snakker om våt – yttertøyet mitt ble i hvert fall kliss klass, og jeg fant ut at det nå var på tide å gjøre noe med det. Jeg har visst om det lenge at jeg har trengt en ny jakke som kan tåle plaskesprut og våte dager litt mer enn den jeg bar på, for den regnjakken jeg hadde tok det nesten årevis å tørke. 

Så da var det gjort. Etter jobb hvor jeg koste meg med en god middag, var det rett avgårde for å hamstre til seg en ny og vanntett overdel. En sånn jakke hvor vann nærmest kunne renne av, og ikke suge seg inn i stoffet. Jeg orket ikke flere regnfulle dager med tung jakke som nesten kunne vris opp etter en slik dag. Så nå kan regnet komme!

Åå, sånn som jeg gleder meg å bruke denne utover høsten. Her er den, kjolen som dere fikk se deler av i går og som jeg ikke klarte å gå forbi. Så enkel, men likevel så fin. Skulle gjerne hatt en kosedress i dette stoffet, som jeg kunne kastet på meg om kveldene. 

Til tross for at solen skinner for øyeblikket, har det også vært litt ustabilt vær her i dag. Litt grått tidligere i dag, hvor det også har kommer rare byger over oss med både lite og masse regn. Og langt borte i det fjerne kunne jeg høre noen små bulder, som jeg så gjerne skulle ønske hadde vist seg litt mer.

Men noe skikkelig uvær ble det ikke likevel, så får nyte den solen som er her før høsten drar seg skikkelig på fremover. Det er jo også søndag, noe som betyr at rundt neste sving venter en ny og spennende uke med nye utfordringer. Siste dagen i uka er også kjent for å være en av de kjedeligste dagene, så her skjer det ikke så mye for å si det sånn. Håper dere har hatt en flott helg, så må dere kose dere videre gjennom dagen!

Da jeg glippet på øynene da kroppen meldte sin ankomst for å våkne, lå det roseblader utover hele gulvet, levende lys var tent og en klassisk og rolig musikk spilte lavt i bakgrunnen. Varme tøfler sto rett ved sengen, så det var bare å stable føttene ned i dem da jeg var på vei opp. 

Skulle gjerne ønske at dette hadde stemt, men det er vel lov å drømme seg litt bort en gang i blant. Istedenfor ble jeg liggende i sengen en stund, før jeg fikk hoppet inn i noen klær for å starte dagen. Det var tross alt blitt lørdag, igjen, og her skulle man prøve og få så mye ut av dagen som mulig. 

Av en litt spontan tanke som kom snikende, ble det til at jeg tok meg en tur til byen. Jeg måtte finne på et eller annet. Noen planer for at jeg skulle handle noe spesielt hadde jeg ikke. Jeg ville bare komme meg ut for å titte litt. Ut å se på litt mennesker og livet en tidlig lørdags ettermiddag.

All verdens av mennesker var det ikke i byen da jeg var der i ett-tiden. Lett var det å valse seg igjennom korridorene for å få tatt en titt innom de butikkene jeg ønsket, og jammen så ble kortet dratt da jeg fant noe som falt i smak. Jeg kom over et par plagg hvor jeg ikke kunne dra hjem igjen før jeg hadde tatt dem med meg.

Denne toppen fant jeg hos Cubus, og finnes i tre forskjellige farger – svart, hvit og vinrød. Jeg falt pladask for den vinrøde, men endte opp med svart da den ikke helt kledde meg da jeg tok den på. Syns denne var veldig fin.
 

Et annet plagg jeg måtte få med meg i handleposen var denne her. Et stoff som kommer til å bli utrolig deilig å ha på seg nå utover høsten. Dette er en kjole som går ned til knærne. Fikk ikke med hele denne gangen, men kan vise dere den i en senere anledning. Syns denne også var veldig fin, og håper jeg får brukt den mye, selv om jeg ikke er så veldig kjolejente av meg.

Det er nå seksten dager siden jeg peste meg opp alle de hundre og tjue trappetrinnene. Gikk med de store fjellskoene på meg, og bak på ryggen hang en svær sekk full av gråstein. Rundt halsen hang boksehanskene, og rundt livet bar jeg på en liten rumpetaske med diamanter. Skulle gjerne likt å sett meg selv, men må nok innrømme at jeg ikke snakker sant.

Sannheten er den at jeg suste opp i syvende etasje i heis. Gikk bortover gangen for å finne romnummeret og besøke noen. Med meg hadde jeg ballonger og en helt ny vase med friske roser. Blomstene var kjøpt på dagen, så de var helt ferske da bursdagsbarnet fikk dem på pulten ved siden av sengen. Utsikten fra toppetasjen husker jeg var nokså flott, med tanke på det man kunne se. Og man fikk jo sett en del av selve Tønsberg by fra vinduet.
 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Flott, ikke sant?
 

Jeg så for meg de fantastiske bildene jeg kunne få av denne utsikten, om jeg bare hadde med meg riktig utstyr. Speilrefleksen var ikke med på dette bursdagsbesøket, så det fikk duge med dette landskapsbildet jeg fikk tatt med mobilen. Kan jo ikke akkurat klage av det heller.

De to siste ukene har rosene jeg tok med meg på besøket stått her hjemme i stuen. Det vil si at dem har vært friske og raske ganske lenge, og det er kanskje ikke så rart. Rosene er nemlig kjøpt hos rema 1000, og der har vi opplevd at deres rosebuketter står overraskende lenge. Men i dag har dem begynt å henge med hodet, så dem synger nok på sitt siste vers.
 

Da jeg endelig kunne sette meg ned, uten en eneste henvendelse fra barn da jeg var på jobb i dag, hadde det tikket inn en melding til meg. En beskjed om at nå var alt klart. Jeg hadde fått pakke i posten, men måtte hente den selv. Akkurat der og da gledet jeg meg som en liten unge, men visste selvfølgelig hva som ventet på meg.

I helgen la jeg inn en bestilling. Jeg kom over noen plagg på nettet, noe som skapte nysgjerrighet hos meg til å klikke dem hjem. Og så var det gjort. Pakken ble røsket opp, og plaggene måtte prøves. De satt som et skudd, og var verken for små eller for store. Og jeg elsket dem!

Selv syns jeg dem er fine, og stoffet i dem passer perfekt til perioden vi nå er inne i, og månedene fremover høsten. Jeg har ikke hjerte til å sende dem tilbake, så nå skal temperaturen min klare og holde seg på topp når kulden begynner å snike seg på. Håper jeg i hvert fall. Om du er interessert i dem du også, så finner du den første her og den andre her.

Du var stor, men ikke den største. Jeg var større enn deg, men ble mest fascinert over ditt mønster og hvordan du egentlig så ut da du virket større enn som så da jeg festet mitt blikk helt opp til deg. Du var ikke den lille usle krabaten som bare forsvant i mellom fingrene om jeg hadde tatt tak i deg.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Jeg var på vei inn på et rom her i huset da jeg plutselig oppdaget deg i lyset som traff igjennom vinduskarmen. Du hadde allerede stått på og jobbet mye med ditt lille rede, og det var derfor du hadde valgt å bruke din tid der i kveldslyset, helt i midten av spindelvevet.

Det er ikke bare øgler og kaniner som er interessante. Småkryp generelt virker veldig spennende, spesielt når man kan ta bilder av dem og man får noen blinkskudd som man selv blir fornøyd med. Derfor klarte jeg ikke å unngå og ta skrittene helt innpå da jeg møtte denne krabaten. Han måtte dokumenteres!

Og det er heller ingen hemmelighet om at jeg føler meg litt som en edderkopp. Eller i verste fall skulle jeg ønske jeg var en noen ganger. Skulle hatt litt flere armer tilgjengelig når det står på som verst, og et par ekstra bein som kunne avlaste meg litt for å nå ut til alle som trenger meg. Men det får bare være en drøm, og jeg får gjøre så godt jeg kan med det settet jeg har vært så heldig å få.

Men det hadde vært litt kjekt å få være en edderkopp. Om ikke hele tiden, så i det minste noen ganger. Kunne krype og komme til over alt. Slenge ut en arm eller to for å kaste seg videre fra den ene enden til den andre. Mange er også redde for disse krypene, men jeg ville nok ikke vært en skremmer.
 

I sommerferien fortalte jeg dere om at jeg måtte gå til verks over gress som vokste hit og dit, og det var så stygt her i området. Det hadde ikke blitt gjort noe som helst på så lenge jeg kunne huske, og det endte med at jeg sendte en stor påminnelse til kommunen for å få fortgang på sakene.

Dette gjorde jeg i juli, og igjen nå i august måtte jeg sende enda en tekst til dem for å få orden på ting. For nå begynner det å bli mørkere utover kveldene, og snart er det også mørkt når man skal ut tidlig om morgen. Og da er det kjekt med de høye lampene langs veiene og ute i gatene for å få ordentlig overskikk når man ellers ikke kan se noen ting.

Veldig lenge har vi hatt opptil flere gatelamper stående rundt om i området her. Og også langs gang- og sykkelveiene. Jeg har opplevd at flere lamper har vært mørke, og for sikkerhetens skyld ville jeg ordne opp i dette også. I hvert fall gjøre et forsøk for å se om jeg igjen kunne komme meg igjennom til kommunen.

Det var en sen kveld hvor jeg åpnet mailen min. Gjorde meg klar for å skrive og sa det rett ut sånn som det var. 

“Vi er nå inne i starten av mørketiden hvor det blir tidligere mørkt om kveldene, men også senere lyst om morgen. Angående gatelys lurte jeg på når det er rutiner for å gå over dem, og passe på at alle lyser?

I gaten her jeg bor har det vært flere lyktestolper som har vært mørke siden sen vinter/tidlig våres. Det har vært mørkt og trist lenge, og det hadde vært godt å få lyst opp gatene igjen der det skal være lyktestolper som skal fungere nå som det blir mer og mer mørkt.”

Og vet dere hva? Når jeg klager, hører dem på meg. For nå er det endelig lyst opp om kveldene, og det er så uvant. Og når du nesten får sjokk for at lyset har kommet tilbake, da har det vært mørkt utrolig lenge. Jeg hadde nesten glemt hvordan det så ut om kvelden når gatelysene var tent.

Helt nye lamper har det også blitt. Om ikke jeg hadde purret og klaget på dem, har jeg på en følelse at det ikke hadde vært noe lys der den tid i dag. I min familie er vi veldig flinke til å klage om det skulle være noe feil, så jeg vet hvor akkurat den mestringen kommer fra, om jeg kan kalle det dét. 

Lys har vi i hvert fall nå fått, og de fikk også fortgang på lyssjekkingen og byttet ut på dem som ikke fungerte lenger. Det er ikke alltid så mye som skal til. Bare noen ord om problemet, og så blir det løst. Er ikke så lett bestandig akkurat, men godt er det å selv bli hørt de gangene på så kort tid hvor jeg har vært litt småsur. Det hjelper å klage – husk det!