Jeg begynner nå fysisk å kjenne på kroppen at det er i ferd med å skje en endring. Ikke bare for min egen del, men en endring som alle kan kjenne på. Her den første dagen i denne uken hadde jeg en liten tanke om at vi lå en dag foran i tid. Jeg trodde det var ukedag nummer to, mens vi bare var på mandag.
Heldigvis har jeg klart å hekte meg inn i hverdagen igjen, selv om jeg føler at alt ikke er på stell. Det at jeg ikke er helt på stell vil si at kroppen og hele systemet mitt har tatt noen fridager. Jeg merker også at jeg er veldig sliten når jeg kommer hjem fra jobb, og det er nå alltid mørkt ute når jeg kommer hjem fra arbeid.
Kanskje ikke så rart jeg blir sliten og trøtt, og ikke orker eller har energi til alt. Det svarte mørket suger energien ut av meg bokstavelig talt – av det lille jeg sitter igjen med etter å ha ytet mitt beste på jobb. Men heldigvis er det ikke bare meg som er sånn. Vi er alle klar for litt juleferie!
Her i går ble det slengt sammen litt ingredienser i en stor bakebolle, og i dag skal enda et slag av julekaker gjøres ferdig. I helgen lagde jeg nemlig kransekakestenger, noe som det ble lite av syns jeg, ettersom jeg tredoblet oppskriften på den. I hodet mitt hadde jeg en plan av å lage enda en omgang med disse, men dagene har bare gått så fort at jeg ikke har hatt tid eller anledning til å surre meg til det.
Tenk, nå er det bare fire små dager igjen til julaften, og bare to dager igjen med arbeid! Plutselig var vi her igjen for å gjøre i stand juleforberedelser. Og igjen skal vi snart runde av et fantastisk år og sette fyr på et helt nytt et. Men nå skal deigen tines. Den var litt for hard å smekke sammen kjeks med, så får vi håpe jeg kommer igjennom med steking i løpet av kvelden.
Med et stormende skritt så går det forferdelig fort. Innerst inne langt der bak så gjemmer denne julefølelsen seg veldig godt. Om den rekker å vise seg til tide, eller om den forsvinner sakte med årene, og julegleden ikke blir fullt så like spennende som da vi var små, det vet jeg ikke. Uansett, jul blir det i år.
Det er ikke til å unngå og legge bort julen nå med det første. I hvert fall ikke når man er vokst opp med en sånn tradisjon i desember. Jeg er langt ifra den eneste, men gaver blir det i år også. Denne gangen var jeg ganske tidlig ute. Jeg startet vel sånn rundt den siste uken i november, og for bare to til tre uker tilbake så var alle gavene mine i boks. De jeg skulle gi bort riktig nok.
Jeg kjenner på det nå. Veldig deilig å ikke ha det peset over seg hvor man må ut å jogge byen rundt for å finne den fine gaven til de man er glade i. Med andre ord kan julen og ferien bare komme, og det er ikke til å legge skjul på at det virkelig skal bli godt med langfri. Må bare puste og pese meg igjennom de siste tre arbeidsdagene, så kan jeg endelig slenge beina i senga og daffe rundt i pysjen hele julen mens jeg ser mange julefilmer.
Julegaver kan med andre ord krysses ut på listen, og nå er det bare å håpe at vedkommende som skal få disse overraskelsene blir glade. Julen handler riktig nok ikke bare om presanger, men helheten til julen. Men det er jo alltid stas med både å overraske andre, samtidig som man kan få et stort smil om munnen selv av den varmen andre vil gi oss. Nå kan jeg fokusere på alt annet som må gjøres. Men er du ferdig med julegavene?
I løpet av dagen, som oftest på ettermiddagen eller når jeg har kommet hjem fra jobb, så går jeg alltid igjennom kontoer på de sosiale medier. Det er jul, og flere kjeder har satt i gang sine julekalendere hvor det er mulig å vinne mye fint. Selv legger jeg ifra meg et lite spor der det er muligheter for det – et såkalt lodd for å få være med i en trekning.
I 2015 var jeg også innom flere julekalendere på nett, og da var jeg så heldig å vinne en komfyr. Jeg har også vunnet et par sko, og etter dette har jeg rett og slett hatt litt ekstra vinnerflaks. Etter at det ble et lite vinnerrush på meg, så har jeg hørt fra flere at jeg burde starte og tippe lotto. Hadde nok blitt millionær da, men har enda ikke kommet i gang med det.
Tidligere denne måneden så var jeg så heldig å vinne bowling. Kunne ta med meg flere mennesker å ta en omgang med litt kulespilling. Får se om jeg får tatt noen slag i romjulen.
Flere spor legger jeg ifra meg, og her en dag kom det et varsel. Jeg klikket inn og så navnet mitt. “Gratulerer som vinner av luke 12” sto det. Måtte blunke to ganger for å få det til å gå opp. Jeg hadde akkurat lagt meg til å sove da jeg så dette. Jeg hadde vunnet! Den heldige som ble trukket ut i deres julekalender var meg. Så i går kom denne lille og søte vesken til meg, og premien var veldig fin.
Så søt ørepynt. Jeg hadde bare sett dem på bildet, og for å gjøre det litt ekstra stas så hadde butikken disse kom fra pakket dem inn i en søt liten gaveveske. Syns de var veldig fine, og selvfølgelig måtte jeg prøve dem også. Ville dem passe til meg, eller ble det helt feil? Skiftet ut med de andre jeg hadde i ørene, og fikk satt dem på. “Hmm”, tenkte jeg – de passet jo veldig bra!
Julefølelsene begynner så smått å komme, og om bare en liten uke går vi inn i årets julenatt. Julen var ikke sånn som da jeg var liten. Gleden over adventstiden og romjulen var ganske stort, og smilet sto bredt, og maten ble spist fort for å være klar til nissen skulle banke på vinduet bak i hagen og snike seg opp på terrassen med den store gavesekken, mens Rudolf hadde punktert det ene hjulet sitt oppi bakken her hvor han sto bånn fast etter å ha fått en skikkelig krasjlanding.
Jeg og mine søsken er oppvokst med mange morsomme småhistorier rundt nissen, og selv uten han blir det fortsatt jul – selv om julefølelsen ikke er helt den samme nå. Men jul blir det også i år. Juletreet ble funnet frem og pakket ut her om dagen, og i går fikk vi endelig pyntet det. Et lite snev av smaken på jul kom plutselig, og her ser dere årets juletre i vårt hus.
For en uke tilbake da det bare var noen timer igjen av et godt stykke arbeid før helgen smalt på, så ble jeg vist en liten snutt av noe som så veldig spennende ut å prøve selv. Årets nissefest var rett rundt hjørnet på den tiden, og på jobben ble det luftet en tanke om det hadde vært morsomt å gjøre det samme.
Ja, for i dag har det vært nissefest både for store og små i barnehagen – og jeg har også sett på sosiale medier at det er flere barnehager som har hatt det i dag. Vi var med andre ord ikke alene, men vi var alene sammen alle oss i vår barnehage.
Det nærmeste jeg kunne komme av å pynte meg litt for anledningen, det var å dra på meg julegenseren min, som også har vært prøvd tidligere. Stor stas er det for barna å snuse og røske litt i den store og røde nesen. Og det er også spennende å høre lyden fra de små bjellene når de rister i genseren.
For å spore oss litt tilbake var det vel denne snutten av en ung dame som hadde ekstra langt hår. Hun hadde laget en frisyre som tok oppmerksomheten min, men hvor jeg også hadde en til på laget. “Hvorfor ikke gå sånn på jobb?” var en tanke vi fikk. Og dermed var planen å utføre tanken.
Som dere ser så har håret vært oppsatt i dag. Veldig oppsatt også. Med glitter i håret kunne det nesten vært et juletre, og det var sånn jeg gikk på jobben under dagens høydepunkt for mange av barna. Etter endt arbeidsdag hvor det endelig er blitt helg, så kunne jeg ikke annet enn å prøve dette hjemme en gang til. Jeg rotet litt i julepynten jeg hadde, og surret inn litt glitter jeg fant, samt testet ut julekuler som jeg festet. Det eneste som manglet var at jeg farget håret grønt og en julestjerne i toppen.
Med andre ord kan jeg vel si at det har vært en vellykket dag, med mange søte nisser. Kunne nesten ikke blitt en bedre slutt på arbeidsuken, og nå kan helgen komme – bare ikke la den fly så fort, for jeg trenger å lade opp batteriene til den siste arbeidsuken før en etterlengtet liten ferie smeller til. Ønsker dere en riktig god helg!
Hvor skal jeg starte? I hvilken ende skal jeg begynne og fortelle fra, og i hvilken sjanger skal jeg vinkle det? Istedenfor at jeg skal gruble meg frem og tilbake så går jeg for den kjente og kjære skriverstilen min som jeg er så glad i. Om det er sakprosa, fortelling, kåseri eller en av de andre sjangerne, det vet jeg ikke. Bare la oss kalle den for “Pernilles skriverstil”.
For i dag var det ingen hvilken som helst dag. Det var allerede blitt onsdag, og vi er om bare et par dager halvveis igjen til et nytt år. Men denne dagen i dag hadde et navn, eller et tema, og det er at den 13. desember er markert som luciadagen. I dag skulle det markeres i barnehagen med at de eldste gikk i luciatoget, hvor det også var mulighet for barna til å kose seg litt ekstra på morgenkvisten sammen med foreldrene.
Jeg hadde en vakt hvor jeg ikke fikk med meg så mye av dette, noe som gjorde meg ingenting. I natt var jeg også tydeligvis langt inne i drømmeland. Jeg hadde en drøm hvor jeg var i en barnehage, men mer klarer jeg ikke å beskrive da jeg ikke klarer å få noen ord ut av bildene som sitter i hodet. Det var i det minste en fin drøm, og ganske spennende også.
Men så skjer det. Jeg våknet i full panikk! Jeg visste at jeg startet på jobb klokken kvart over åtte. Jeg pleier alltid å ha både en og to og tre klokker som plinger på meg på morgenkvisten, sånn at jeg skal få litt tid på å våkne om morgen. Men hvor var egentlig disse alarmene blitt av? Jeg kan ikke en gang huske at jeg hadde hørt dem, for så å ha slått dem av. I min villeste fantasi eller hukommelse hadde jeg ingen anelse om hva som hadde skjedd.
Kanskje ikke så rart at jeg spratt ut av sengen i en superfart da det bare var tre kvarter til jeg startet på jobb. Er det noe jeg virkelig hater så er det å ha dårlig tid. Og du kan jo si at det virkelig var varmt i jernet, samtidig som pulsen slo i en superfart når jeg hadde forsovet meg en hel time! Jeg så for meg at jeg skulle komme for sent på jobb for aller første gang. Heldigvis satte jeg på torpedofarten og var ute av huset et kvarter etter at jeg våknet.
En fordel var det at jeg har den veien jeg har til jobb. Strekningen er ikke allverdens lang – kun maks ti minutter på sykkel, eller tjuefem minutter å gå. For å klare og rekke frem til jobb med et litt småvondt kne med en liten skade som jeg pådro meg på jobb i går, så slang jeg meg på sykkelen i håp om at det ikke var glatt.
Med null tegn til den mest stressende morgen jeg har hatt, så rakk jeg å komme meg på jobb i tide. Ja, jeg var der til og med før jeg startet. Det er ganske godt jobbet etter en slik morgen. Håper bare ikke at jeg får flere slike dager.
Som et stort smell fra en klar himmel så var vi plutselig her igjen. Startskuddet for en ny uke ble fyrt av for flere timer siden, og nå skal det sies at jeg sitter her i kveld og gjesper på nesten alle inn- og utpust. Hva er det som egentlig skjer? Hvorfor er det sånn at man blir fortere sliten når det så mye mørkt ute? Solen som pleier å varme er ikke til å se så ofte lenger, og det er vel derfor søvndyret åpner seg mer og mer både hos meg og mange andre. For jeg er vel ikke alene?
Ikke sliter jeg bare med trøttheten som svever over meg. Jeg har også klart å sette meg selv i knipe. Riktig nok ikke noe som er farlig, men som irriterer meg over at jeg ikke klarer. Det skal sies at slike oppgaver som jeg holder på med er ganske enkle å gjøre. Og det er jo det når man kan det – og jeg klarer jo dette her.
Men hva gjør man når alt stopper opp? Jeg kan sitte med dette foran meg samtidig som jeg irriterer meg helt rød over at jeg ikke får det til. Og alt dette på grunn av det lille hodet. For sannheten er at alt sitter i hodet, og jeg vet så godt hvorfor ting er som det er, og hvorfor. Likevel klarer jeg ikke å dele tankene ut for å få et resultat.
Hvorfor skal det være så vanskelig? Hvorfor skal slike kniper oppstå? Har du noen gang opplevd noe av det samme? Du skal for eksempel skrive et kapittel i en bok. Du har tankene og handlingen tydelige og klare i din store database – hodet. Men så stopper hele kapittelet under tittelen opp fordi du ikke klarer å formulere deg godt nok igjennom fingerspissene og ned på papiret.
Uansett hvor mye jeg grubler over en klo med knipen, så skal jeg gjøre så godt jeg kan. Ser for meg at hodet vrenger seg og det kommer noen stygge gloser – som heldigvis ingen andre kan høre. Men jeg er vel ikke den eneste som kan ha det sånn?
Frem med sleiver og boller – nå skal det bakes! I mine ører høres det helt feil ut å bake det jeg har rørt sammen i dag. Man baker dem kanskje, men i mine ører ville jeg heller brukt “jeg lager” istedenfor. I så fall, jeg har i hvert fall rørt sammen ingredienser, av en liten spontan tanke som hoppet ned til meg tidligere denne uken.
Vi er allerede godt inne i den siste måneden, og de første dagene har hoppet ganske fort frem. Det er nå kun et par få uker igjen til den store julekvelden, og med julen så er kjennetegnene blant annet julestaker, julenisser, juletre og julekaker – bare for å nevne noe. Og angående julekaker, er du i gang med de syv slagene?
Det skal sies at det er planer for å lage et par julekaker her før jul. Vi har bare ikke kommet i gang, og med årene syns jeg det bare har blitt mindre og mindre av julebaksten. Det er ikke lenger like gøy å blande sammen både det ene og det andre for å få en av kakene i de syv slagene. Det har blitt litt borte, selv om vi prøver å få til litt julestemning på noe vi kan kosespise i julen.
Riktig nok satt sammen lillesøster og jeg hvert vårt pepperkakehus for noen dager siden, og ble litt desemberfølelse av det. Da jeg var liten, eller yngre, så syns jeg det var stor stas med å trykke ut pepperkakemenn og pepperkakedamer, og vi bakte så mye at vi hadde flere bokser med godsaker.
Sånn er det ikke nå lenger. Den store gleden for å bake julekaker er litt borte, men jeg klarte å finne bakegleden litt i dag. Her har jeg nemlig laget kokosboller for aller første gang. Fulgte oppskriften nittini prosent slavisk, men gjorde en liten vri på min egen måte. Oppskriften jeg brukte fant jeg her, og nå står alle til kjøling for å gjøre seg ferdige. Har satt av noen få smaksprøver for seg selv, som jeg skal prøvesmake i løpet av kvelden. Så kanskje får dere et lite referat om hvordan resultatet ble.
Spennende blir det i hvert fall. Men så kom det et lite spørsmål fallende ned her for øyeblikket, og det er – har noen av dere prøvd å lage kokosboller? I så fall, hvordan gikk det? I mitt tilfellet syns jeg det var ganske enkelt å lage, og det ble uten kjeksbunn. Fikk en liten mengde av oppskriften jeg brukte. Så om de faller i smak så blir det garantert å lage enda flere. Håper dere har hatt en fin start på helgen, så får dere kose dere resten av kvelden!
Til å være første gang jeg har laget kokosboller, så var det faktisk ikke så ille. Det kunne smakt mye verre, og det var kanskje ikke det lureste trikset å legge dem i slike former når det sto i oppskriften av det skulle legges på bakepapir på et brett. Men der og da når jeg skulle dele røra ut i porsjoner så hørtes dette trikset veldig lurt ut i tankene. Det virket så praktisk ut. Får prøve en annen vri neste gang dette skal lages.
Du vet når vekkerklokken ringer både en og to og tre ganger om morgen? Den første før klokken seks, og de to andre ikke så lenge etterpå. Hverdagen er fylt opp med slike lyder. Til samme tid hver eneste gang. Det skal sies at det kun blir rundt syv timer med søvn hver eneste natt, så nå er det endelig godt at det er helg sånn at jeg kan ta igjen den tapte energien jeg har mistet.
Jeg skal heller ikke legge skjul på at det var godt å kunne slenge seg på sykkelen for å reise hjem etter jobb i dag. Jeg hadde faktisk glemt at jeg hadde rullet til jobb i dag, så jeg var på vei til å trampe mine føtter langs veien. Da snøen begynte å legge seg og isen kom, så tok jeg rett og slett ikke sjansen på å tryne igjen. Jeg gjorde det i fjor, og det var en gang for mye.
Men for å være ærlig så har det faktisk vært veldig deilig å labbe frem og tilbake til jobb – selv om jeg kunne ha dratt frem tohjulingen. Det har på en måte vært min friske egentid, helt for meg selv. Jeg har kunnet la tankene svirre fritt, og bare gått og gått den tiden det har tatt. Men det skal sies at det går over halvparten så fort med litt ekstra fart, så nå håper jeg at jeg kan sykle resten av dette året. La isen og snøen holde seg unna!
Over på noe helt annet så kan jeg overraske dere som ikke vet det allerede, for i dag er det nemlig fredag. Ja, nå er det endelig helg, igjen. Bare la den ikke gå like fort som den pleier. Bruk litt ekstra tid denne gangen, og neste gang. Og alle de andre gangene etter det. Ikke fly like fort som du pleier, for jeg vil ha nok tid til å kunne slappe av og samle ny energi til en ny og verdifull uke på jobb sammen med de fantastiske menneskene som jeg er så glad i. Ja, for jeg er faktisk det. Ville ikke vært på en annen plass for å gjøre et stykke arbeid.
Siden fredagen er her igjen så skal den brukes til å kose seg med håndball. Jeg har gått glipp av mange kamper nå i høst, og egentlig det siste året. Jeg har rett og slett ikke hatt like stor interesse for å få med meg kampene som har gått på tv, men når VM for håndballkvinnene startet for bare noen dager siden så kom gleden for sporten tilbake.
Så nå i juletiden er det mye fokus på håndballen. Spesielt på de norske spillerne. Og i kveld er ingen unntak. Norge gikk av med en overlegen seier i går, og i kveld er det en stor og spennende kamp som står for tur. Mariusoverdelen, de nye draktene til Norge, skal møte nabolandet, Sverige. Jeg har en følelse på at det kan bli en spennende kamp, men håper at vi går av med seieren.
En annen ting er at jeg ville vise dere noe. For det har seg nemlig sånn at jeg dro rett avgårde etter jobb i dag. Kjørte avgårde for å få tak i noe materialer, som det hadde vært spennende om vi hadde fått bruk for, eller gjort noe med. Vi får se hvordan det går. Men uansett ble jeg med lillebror som skulle kjøpe seg nye sko, noe han trengte. Vi dro innom XXL – en stor butikk som har mye spennende på et sted.
Det er ikke lett å bare gå rett igjennom og forbi alle hyllene og stativene som er der. Om du ikke skal ha noe så er det alltid noe å se på – og jeg skulle bare se, for jeg skulle jo ikke ha noe. Men der gikk jeg på en smell! En ganske stor smell også. For jeg kunne ikke gå ut av butikken før jeg hadde dratt kortet. Og hva var det jeg egentlig dro kortet på?
Ja, det ble nye sko. Helt sporadisk og ikke i mine tanker før jeg labbet inn inngangdøren deres. Men det var da jeg gikk forbi den store skoavdelingen da jeg plutselig kom på en grunn for å kjøpe seg nye sko. Når jeg tenker meg om så har jeg en del sko, og om jeg kan innrømme det så syns jeg mange sko er fine. Jeg er ganske sikker på at jeg kunne kjøpt flere par av ulike typer bare fordi jeg syns dem er fine.
Men sko må også brukes, og denne gangen hadde jeg en god grunn for å ta med meg disse hjem. Jeg har lenge tenkt på at jeg gjerne skulle ha funnet meg noen nye fotlabber som jeg kunne bruke på jobben. De skoene jeg har stående der nå, og som jeg bruker hver eneste dag, det er de gamle håndballskoene mine. Det er nå snart fem år siden jeg valgte å slutte og spille håndball, så de er nokså gamle og veldig godt brukt. Jeg brukte dem til og med et par år før også, så med det så er de svarte og rosa nikeskoene nedgått.
Merket er av ukjent type, et merke jeg aldri har vært borte i og som jeg aldri har hørt om. Jeg kom tilfeldig over disse skoene da jeg så dem plassert i stativet sitt på veggen. Jeg syns mønsteret var ganske kult, men for min del var det fargen som trekte min oppmerksomhet. Jeg klarte ikke bare å gå forbi, og måtte derfor stoppe opp å ta en nærmere titt. Og sålene inne i skoen var også god å gå på.
Du kan med andre ord si at det ble nye sko på meg. Jeg kom inn tomhendt, men gikk ut igjen med en eske under armen.
Jeg hadde lagt de store planene for gårsdagen da jeg endelig var ferdig på jobb. De siste dagene har jeg kjent ekstra på hvor sliten jeg egentlig er, og har prøvd å ta meg en pause fra hele hverdagen hvor jeg kunne ta meg en ettermiddagshvil. Tirsdag kveld la jeg opp kabalen til at “Når jeg komme hjem fra jobb i morgen, da skal jeg ta meg en såkalt høneblund – eller en liten hvil på øyet.”
Dette skjedde aldri. Eller jeg fikk nærmest ikke tid til det. For rett etter jobben var det ut på farten, og jeg fikk ikke landet ordentlig før jeg skulle legge meg i går kveld. Det var nemlig sånn at min lillesøster og jeg tok oss en tur på butikken, og bak i mitt lille hodet skulle jeg ikke kjøpe noen ting. Det var før lillesøster fikk overtalt meg til å gjøre noe veldig koselig.
På butikken gikk jeg på en skikkelig smell. Vi kom over noen små og søte esker som var rød med dekor på. De så ganske fine ut, ja så fine at vi ikke klarte å gå forbi uten at jeg ble fristet av tanken hun kom med. “Kan vi ikke lage pepperkakehus?” Jeg gikk inn i for en grunn, og det var at jeg ikke skulle ha noe.
Det er sjelden jeg går ut av matbutikken tomhendt. Jeg tar ikke turen dit ofte, men tar en runde i hyllene om det er noe jeg trenger, eller som jeg har lyst på. Men så er det nå plutselig desember, en måned som handler spesielt kun om en ting – julen. Med årene har det blitt mindre og mindre julestemning, så der og da tenkte jeg “Hvorfor ikke sette sammen et pepperkakehus for å få smaken på julen?” Og for den sosiale biten så var det jo ekstra hyggelig å sitte sammen for å gjøre noe sammen.
Det skal sies at vi startet sent med å komme i gang, ettersom idéen plutselig spratt ut på en helt vanlig handlerunde. Jeg var litt redd for om jeg klarte å komme meg i seng. Om jeg klarte å komme i havn for å bli ferdig med juleaktiviteten med en gang, eller om jeg måtte fortsette dagen etter. Vi hadde tross alt slått det nokså langt ut hvor vi hadde både nonstop og seigmenn til å dekorere med – samt glasur i et par farger.
Men vi satt nå der, helt for oss selv med julemusikken i bakgrunnen. Skulle nesten tro julestemningen kom i havn da. Fikk kanskje en liten smakebit av høytiden som vi nå er inne i, eller som er rett rundt hjørnet. Om stemningen ble værene igjen etter dekorasjonen av pepperkakehus, det var en annen sak.
Alt i alt ble det en vellykket kveld som vi klarte å komme oss igjennom. Den eneste ulempen var at jeg gjerne skulle startet litt tidligere på kvelden sånn at vi hadde hatt tid til å være helt avslappet og kunne nyte aktiviteten enda mer. Det ble såpass sent at det bare var å komme seg i seng når kakehuset sto ferdig. Så nå kan det dufte et lite snev av pepperkakelukt igjennom julen.
