Fire uker med fri. Fire uker borte fra arbeidsplassen som jeg liker så godt. Tilsammen tredve dager hvor jeg kunne benytte meg av og legge til rette for å gjøre akkurat det jeg har hatt lyst til. En sommerferie som jeg så sårt har trengt, bare for å kunne slappe av og samle krefter over en lengre periode.
På en måte trengte jeg ferie, men på den andre siden hadde jeg ikke lyst til å forlate det beste jeg hadde – alle de flotte barna. Når noe tar slutt kan det være tungt der og da, men en lettelse som senker skuldrene dine når du har fordøyet og kommet over det.
Hvorfor skulle disse dagene gå så fort? Plutselig var det mange røde dager jeg hadde foran meg. Men hvor har de blitt av? En sommerferie har nå tatt slutt, og jeg kan røpe med å fortelle at det er lenge til neste ferie. Men i mellomtiden skal jeg bruke de ukene og månedene jeg har i mellom til å kose meg. Kunne ønske hverdagen velkommen og få fine dager.
Jobbing venter nå de neste ukene, selv om det nokså blir en rolig oppstart på det nye barnehageåret. Jeg skal gjøre så godt jeg kan sånn at alle parter, både for de rundt og meg selv, skal få en fin start. For når noe tar slutt, da er det noe nytt som kommer.
Når du så gjerne skulle ønske solen strålte høyt der oppe på himmelen, luften var varmere og badevannet hadde akkurat passe temperatur. Det hadde blitt en fin dag det. Likevel ble det ikke sånn, men jeg har klart å være effektiv for det. Jeg har alltid hatt et eller annet å henge fingrene i, men nå skal det bli deilig å slenge seg ned for en god og lang pause.
Men i dag er dagen her, og han er tilbake der han skulle vært enda flere dager i året. Noen har kanskje hørt om Foynhagen, som har blitt et flott sted for arrangementer av konserter her i Tønsberg. Det har i hvert fall blitt godt tatt i mot, og de som har opplegget har gjort en god jobb. Mange kjente fjes har vært der i år, men jeg har ikke hatt lyst til å skaffe meg noen billetter.
I kveld entrer den kjente og norske komikeren scenen. En mann som vet virkelig hva han driver med, og er også ganske flink til å gjøre en kjedelig dag om til noe bedre der han er aktiv i sosiale medier. Om ikke mange timene skal han stå der i lyset og få publikum til å le, og da jeg var på show med han tidligere i år sto smilet bredt og magemusklene fikk kjørt seg hos veldig mange.
Navnet er Ørjan Burøe, og plassen er Tønsberg. Jeg skulle så gjerne vært på det samme showet en gang til, fått enda en opplevelse av han. Kanskje noen av dere har ordnet dere billett og skal le litt sammen med han i kveld? I så fall kommer dere til å få noen flotte kveldstimer. Etter min smak var det veldig bra da jeg tok turen til Nøtterøy i april for å se Fordommer, og han kan så mye.
En sterk mann som vet hva han kan, og ikke minst vil. Og det at han kommer hit til byen for å ha show mens han gjør siste innspurt på huset sitt er nok en fin måte å la han få “pause” på. Familien hans har virkelig stått på den siste tiden, hvor de også har fått masse hjelp. De kommer til å få det så godt i det nye huset sitt etter at han har fått lov til å holde det fantastiske showet sitt her i byen!
For å si det sånn så tok kjedsomheten overhånd her i går. Det har den gjort flere dager i denne ferien, men da vi ble så rastløse av bare å sitte helt stille tok vi på oss turskoene og kom oss ut. På vei ut av huset visste verken mamma eller jeg helt hvor vi hadde tenkt oss, da idéboksen og alle forslagene var borte vekk.
Det var ikke bare oss som kjedet seg denne dagen. Derfor fikk vi med oss tante med på turen hvor vi kjørte nordover. Når man følger motorveien et stykke så skal det sies at noen minutter blir borte med den høye farten. Plutselig var vi i Drammen, men så var det å finne den riktige veien til dit vi skulle.
Med noen sideveier havnet vi heldigvis på riktig retning, og så sto vi der foran en stor og mørk hule. Det kunne kanskje virke litt sånn, men da vi kjørte inn i fjellet gikk det bare rundt og rundt og rundt og rund. Og enda mere rundt. Skulle det ta stopp? Og kom vi oss i det hele tatt på toppen for å se naturens friske lys?
Det gikk så mye rundt at det kjentes ut som vi kjørte i en spiral. Og det kan stemme ganske godt, for det var til Spiralen i Drammen vi hadde tenkt oss. Kanskje du har vært der? Om ikke – hit må du reise! Virkelig, det var så fantastisk der, og en kjempefin tur vi fikk! Kamera var selvfølgelig med – kan jo ikke dra på en sånn tur uten speilrefleksen.
“Spiralen er en tunnel i Bragernesåsen i Drammen. Tunnelen slynger seg opp seks og en halv gang rundt en akse og kommer ut i friluft på Spiraltoppen hvor det er restaurant og friområdet med utsikt. Stedet er utgangspunkt for utallige skiløyper, også lysløyper, gjennom Drammensmarka. Tunnelen er 1650 meter lang; den starter 50 meter over havet, og toppen er på 213 meter over havet.”
Istedenfor at jeg skal slenge inn mange ord om hvor flott dag vi fikk, hva vi gjorde og hva vi opplevde, så kaster jeg inn noen bilder som ble tatt, også håper jeg dere som ikke har vært der tar turen til Spiralen. Jeg fikk veldig mye ut av turen der, og håper du også får det!
For å si det sånn, det var ikke bare kjedelige stier som gikk rundt på toppen av fjellet. I løypene var det flere poster etter hvert som du gikk, og på postene var det flere øvelser man kunne gjøre. Mange av dem passer til de aller fleste, og det gjorde turen i skogen litt mer spennende. For å si det sånn – jeg kjenner det godt i kroppen i dag. Både armer, bein og mage fikk kjørt seg.
Bare se på disse skiltene. Det er ikke få løyper og stier du kan vandre eller løpe igjennom. Det var ganske lett å finne frem til hvor du skulle gå vil jeg si, hvor det var godt markert med slike skilt om hvor du skulle gå til de ulike plassene.
Det var en del jordbærplanter i veikanten, hvor de var røde og gode. Men det som det var enda mere av, det var blåbærlyngen med masse gode blåbær. Det smakte veldig godt, der jeg gikk langs stien og plukket litt mens vi var på tur.
Blåtunge ble det på meg etter hvert som jeg hev innpå de blåbærene jeg fant. De er jo så utrolig gode – mye bedre enn de store man får på butikken. De man kjøper der like jeg ikke i det hele tatt, og jeg syns dem ikke smaker sånn som blåbærene skal smake. Det beste er dem man kan håndplukke selv ute i skogen!
Men se på denne sommerfuglen her da! En av dem fineste jeg har sett her hjemme i Norge, og med mine museskritt av forsiktighet klarte jeg å komme meg ganske tett innpå denne karen her. Han var ikke akkurat så veldig redd, så lenge jeg ikke plaget eller gjorde han noe dumt.
Dette er et sånt sted hvor det er fint å ta med seg barna sine på. Med de postene som er lagt opp ute i skogen langs stiene er sånn at barna får brukt kroppen sin, og de får derfor slengt fra seg litt energi på en god måte. Men postene er like fine for oss voksne.
På turen gikk vi flere stier, og etter hvert som turen nærmet seg slutten kom vi til noen utsiktsplasser. Bare se her hvor mye man kunne få med seg når man sto på toppen og så utover.
Alt i alt var dette en topp tur, og igjen vil jeg minne der på at hit må du reise. Ta med deg familie, venner og alle du kjenner – det er en flott tur for alle, både store og små. Det ble noen timer på toppen for å si det sånn, og før vi tok med oss bilen og kjørte ned igjen måtte vi få med oss den enda større utsikten som vi fikk ut over selve byen og drammenselva!
At denne nye og røde genseren skulle slå til og passe perfekt akkurat nå, det hadde jeg ikke planlagt! Limegrønne toner har i mange år, ja over ti år, vært en favorittfarge som har ligget på topp. Helt frem til at jeg ble så lei de grønne veggene på rommet mitt at jeg valgte å bytte dem ut, noe jeg gjorde i fjor våres.
Nå er rommets ramme riktig nok ikke rødt. Men det kan vel være en farge jeg liker best likevel? Rødt kan symbolisere mye, og det inneholder også mange ord. Både positive, som i blant annet kjærlighet, men også negativt i som sinne. Men akkurat nå symboliserer den hos meg frustrasjon, eller mer bestemt forvirring. For det røde kan vel gå litt over i det også hvis man finner ut av hva man vil legge i det?
Uansett, jeg har takket ja. Et ja som jeg ikke var noe i tvil om at jeg skulle gi tilbake – det var bare veldig vanskelig, eller skummelt. Jeg måtte dra meg over tre og en halv dag før jeg endelig klarte å formidle ordet. Til slutt måtte jeg bare blåse det bort om jeg så skulle klare og komme meg lengre frem på veien.
Steg nummer to på løpet er gjennomført, så nå er det bare å jobbe hardhendt på de neste skrittene. Den røde fargen kan gi fra seg like mye frustrasjon og redsel før det hele, samtidig som det kan gi mye kjærlighet og lykke etter alle de spente nervene er lagt på is og har smeltet bort.
Jeg vet ikke om det har noe med dagens vær, eller om det kan skyldes helgen å gjøre – men i dag er jeg helt ute! Kroppen er sliten og tankene svirrer rundt, og mest av alt skulle jeg ønske at en rosa sky med kjærlighet var tilgjengelig.
Helgen har i hvert fall hatt mye å henge de små fingrene i, hvor den ble fylt med hendelser som bare var fine. Og ikke minst stunder som fenget et aktiv femåring.
Hodet er helt dødt – det kjennes i hvert fall sånn ut. Heldigvis lever tankene hvor det svirrer en masse spørsmål, forventninger, spenning og nervøsitet. Alt egentlig. En ny uke har også fått sitt startskudd, den aller siste ferieuken for i år denne sommeren. Jeg vet i hvert fall at de siste dagene skal brukes godt. Jeg skal i det minste prøve. Samle masse av energi, for det trenger jeg!
Hvor er den knappen som jeg så sårt hadde trengt nå? Egentlig skulle jeg hatt bruk for den flere ganger, og ikke bare i to, tre, ti eller tolv anledninger. Gjerne flere ganger, og kanskje litt hver dag. Den knappen som kunne satt verden på pause, stoppet tiden og bare stått helt stille. Bare littegrann – eller veldig mye.
Ikke er jeg bare redd for at dagene skal fly fra meg. Det betyr også at det begynner å nærme seg noe stort. Det store som er så viktig, men likevel innmari skummelt. Det steget du skal ta for å komme deg et skritt nærmere et mål, et skritt du aldri noen gang før har vært utsatt for å ta. Men nå er tiden inne.
Det har nå vært rolig en lang stund. Alt har på en måte blitt lagt litt på is, samtidig som du vet at det egentlig hadde vært lurt og holdt litt koken i stekeplaten. Når isen i magen har begynt å smelte, da kjenner du at nervene begynner å trigge seg på. De tankene du hadde lagt litt fra deg, men visste at du hadde. De tankene må nå graves frem igjen.
For her om dagen, helt uventet og hvor jeg ble tatt på sengen, kom det en telefon jeg så sårt har ventet uendelig lenge på. Jeg har vært klar veldig lenge også, og har jobbet hardt for å nå dette målet. Men nå som dette ikke har vært så mye prioritert så må jeg nå ta frem alt igjen og fortsette der jeg slapp.
Denne telefonsamtalen jeg hadde viste seg å være et veldig godt tilbudt. Et tilbudt jeg ikke kan si nei til. Jeg vet innerst inne at jeg kan – og at jeg klarer. Men det er veien frem som føles skummel. Og det å bearbeide tankene i sjakk er ikke bestandig så lett. Den eneste tanken som jeg må gjøre, og som har hjulpet meg igjennom harde kamper før, det er å hoppe i det. Det kan kjennes ut som verdens undergang på forhånd, men etterpå blir du så lettet.
Skulle gjerne ønske at denne isen i magen hadde vært stabil gjennom denne prosessen som venter. Holdt temperaturen nede og beina på bakken. Men akkurat nå skulle jeg ønske at jeg hadde hatt vinger, svære vinger, som fikk meg til å fly avgårde fra skrekken. Men jeg vet at dette ikke er måten å gjøre det på for å komme seg over streken, og at uroen som befinner seg her nå skal forsvinne.
Jeg må prøve så godt jeg kan med å se lyst på det hele, uansett hvor mye det kan kjennes vanskelig. Klare og tenke grønne tanker, positive tanker som kan gjøre det lettere. Det er i hodet det sitter, og i praksis er det egentlig ikke noe å være redd for. Jeg må bare hoppe ut i havet med alle de små og store fiskene, å gripe sjansen!
Du vet når du skarper ørene dine for å få med deg det de rundt deg snakker om? Når du skarper ørene fordi det er noen som snakker om noe som virker interessant eller spennende. Noe som du virkelig vil høre, eller som du ikke vil vite men likevel klarer å høre hvilke ord som kommer frem.
Jeg vet ikke hvor jeg leste eller hørte det, men i mitt hodet så jeg for meg en dag med regn og litt kaldere i luften som skulle komme i dag. Jeg var litt skeptisk til om vi i det hele tatt fikk tatt i bruk gårsdagens store kjøp – for dette ble et storkjøp hvor pengene plutselig fløy ut og ble borte. Men likevel var det et stort kupp hvor jeg fikk mye for det jeg betalte for, og det falt heldigvis i smak hos flere.
Med å være forberedt på en litt gråere dag, så kom likevel solen frem og varmen var akkurat passe til å kose seg ute. Et stort basseng, av et lite spontankjøp, kom på plass her i går kveld, og i dag var det klart for å ta i bruk. Bikinien måtte derfor dras frem til bading, for å teste ut bassenglivet.
Jeg kan jo si at det var litt kaldt, selv om noen bøtter med varmt vann ble tappet i. Noe ordentlig sommer kan jeg ikke si at det har vært, så i morgen krysser vi fingrene på at sommerværet kommer for fullt igjen, i det minste bli bedre, sånn at vi kan ligge og plaske i vannflaten.
Om jeg er fornøyd med kjøpet kan jeg med store bokstaver si at jeg er. Det er ikke det mest fancy bassenget, men mer enn godt nok til at det er blitt godt tatt i mot. Kusinen vår har kost seg veldig, og det er like populært hos de andre som har prøvd det også. Skal se om jeg kan få tatt litt bedre bilder med dagene, for å vise dere helheten av badeplassen.
I dag føler jeg at jeg har skeiet litt utenfor det vanlige, og det skyldes at det er fredag og vi har fått besøk. Jeg kan jo si det sånn at det har gått i ett siden min kusine ankom, og det for å få en så fin dag som mulig.
Vi jentene, lillesøster, kusinen min og jeg satte oss derfor i bilen og kjørte avgårde. Hva vi skulle og hvor vi hadde planer om å dra visste vi ikke, men vi endte opp i en annen by enn Tønsberg. Med nærmere bestemt mot retningen Sandefjord så kjørte vi frem og tilbake i sentrum for å se om vi kunne finne oss en plass å finne på noe.
Med gater som jeg aldri kjører i og ukjente biler, følte jeg meg ikke helt komfortable i trafikken der. Dermed satte vi snuten mot hjemover, men stoppe langs veien for å få i oss litt mat. Det å stoppe innom mc donalds var en idé vi ingen var uenige i, så vi fikk slått av litt livløs tid for å fylle den med noe.
Femåringen koste seg i hvert fall masse. Det var jo tross alt et lite lekeland der, og hun hadde jo fått en leke med maten hun fikk. Da vi ble gode og mette gikk turen videre. Vi måtte jo kjøpe litt godteri som vi kunne kose oss med når kvelden kom. Det å få lov til og gå rundt i boksene å plukke sitt eget godteri var stas. Det har også skjedd litt her i kveld, noe jeg tenkte jeg skulle fortelle om senere. Enn så lenge får dere ha en flott fredagskveld!
Ser du de bittesmå flekkene som kavler rundt omkring? De hvite prikkene som man kan forestille seg at beveger seg i et stort og blått rom? Det var akkurat sånn jeg følte det da jeg plutselig så opp over meg. Høyt der oppe var de samlet til vorspiel.
Klokken var på vei til å tikke seg inn til den hele timen, klokken tre, da det hele ble et stort spetakkel på himmelen. Jeg kunne ikke unngå å stå der og se på utsikten av et lite teaterstykke de hadde satt sammen, og som nesten kunne minne meg litt om sirkus – der alt går galt.
En tanke slo meg at de kanskje skulle samles for å reise sørover til varmere strøk? Men hvorfor skulle de det? For det første er det tidlig å reise fra oss, og for det andre er det den fantastiske sommervarmen her hvor både dem og jeg og alle andre kan kose oss i. For å få sagt det så har det vært kjempefine sommerdager i det siste.
Finværet nytes i hvert fall fullt ut, og om jeg ikke har noen planer så ligger jeg ute i solen fra jeg står opp og til den forsvinner bak de lure trærne som suger den til seg. Blir også mye kos med pusen, som er så selskapssyk om dagen. Og han vet hvordan han bruker det for å få det som han vil. Men heldigvis godt at det er jeg som bestemmer.
En ferie med både fugler, katt, kanin og stålormer begynner skremmende å ta slutt. Vi er over halvveis allerede, og jeg vet at helgen og hele neste uke skal nytes, før det braker løs igjen med gode og gamle rutiner. Men for å være ærlig – ved siden av at det er deilig å komme tilbake til hverdagen igjen, så skal det sies at ferie er ganske godt. Nyt fridagene du har, for plutselig er det over!
Dagen i går ble så hett under taket at jeg måtte sette meg i godstolen for å få frustrasjonen ut. For vet dere hva jeg gjorde? Nå har det gått så mange år siden det sist var blitt gjort noe, og i grunn hele sommeren og delvis av våren har jeg vært ekstra irritert på at jeg måtte sitte her og se gresset gro – bokstavelig talt!
Jeg skjønner at vi bor i et lite bortgjemt hjørnet, hvor det har vært ekstra stille med trafikken her etter at de stengte hovedveien. Skiltene for veiarbeid kom opp 17. januar 2017 – og skal jeg hviske dere en hemmelighet? De har enda ikke klart å bli ferdige! Utrolig, men sant. Bare tanken gjør meg litt amper at kommunen klarer svært lite å få i havn prosjekter innen en bestemt tid, og det var en av grunnene for at jeg klaget til kommunen.
For hallo – hvem er det som vil bo på et sted hvor de nesten gror igjen? Det er ikke langt unna før vi kan kalle oss jungelboere, og siden det har fått holde på i så mange år uten vedlikehold av naturen, så klarte jeg ikke å sitte så mye lenger å se på at bakken bare vokste og vokste. For se på dette ufyselige ugresset.
Her lagde de det delvis flott med en ny parkering til barnehagen og en ny og flott sti som førte videre til flere retninger. Også klarer dem ikke å holde det fint? Er det rart jeg blir litt amper? Jeg husker så godt de årene gressletten kunne brukes. Men nå, nå er det ikke særlig koselig å ta det i bruk lenger. Jeg vil jo nesten ikke bli sett om jeg hadde satt stumpen min på et piknikteppe for å nyte sommeren på solsletten.
Jeg er ikke særlig stolt av det heller, å se meg selv gro igjen på mitt eget hjemsted. Men til morgen i dag trodde jeg virkelig mailen jeg sendte i går hadde fått fart på sakene, da jeg våknet rundt åtte av at en klipper var i sving. Var dette store ønsket virkelig kommet i boks så fort hos kommunen? Var det så lite av en lang og litt sinna mail som skulle få denne jobben gjort?
“Det har tidligere vært mulighet for å benytte seg av gressletten ved parkeringen. Men nå som gresset snart er høyere enn bilene, begynner vi å føle oss igjengrodde.” Dette er et av avsnittene som ble sendt til kommunen, og det har til og med vært naboer som har brukt sine egne gressklippere for å markere til dem at her må det skje noe snar. Så med en litt oppgitt og sinna-mail som venter i innboksen deres, så håper jeg nå at det endelig kan skje noe!
Og de hagearbeiderne som var i sving rett utenfor her, de gjorde det heller litt finere i barnehagen med de lekre kantklipperne sine. Men hvor var den store kjøreklossen som man kunne kjøre rundt på for å kappe alt det høye gresset med? Nei, de prioriterte ikke budskapet og ønske mitt i dag, men håper om veldig kort tid at de tar seg bryet med å la det gå i oppfyllelse. For sånn her vil jeg ikke ha det!
