Akkurat nå føler jeg meg litt smartere enn på lenge. Klok på den ene siden, men også på hvorfor jeg ikke har kommet på dette tidligere. Det har vært et stort problem for meg og familien i flere år, og jeg trenger ikke å legge skjul på at jeg nå kan snakke for hele verden – i hvert fall de som bruker de store maskinene som spiser opp mindre tekstiler.
 

Flere par med sokker har jeg eid opp gjennom årene, og nesten like mange har jeg mistet. Det er ikke det at jeg slenger dem fra meg rundt omkring, for så glemmer hvor jeg har lagt dem at de forsvinner. Jeg kaster dem heller ikke i søpla for at en av grunnene skal være til at jeg kjøper meg nye. Og jeg kan heller ikke skylde på kaninen her i huset – han bor ute, og sokkene havner ikke akkurat i kaninburet etter at han har tatt dem.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For er du lei av å miste sokker i vask? Hver gang både jeg og vi andre her i huset legger sokkene til vask, ender det som oftest at dem blir kastet i en haug som bare vokser seg større og større for hver dag, fordi man er for lat til å leite og pare dem med hverandre. Og jeg skjønner godt at du er det, for jeg er lei det samme selv – selv om det ikke er jeg som parer alle sammen.

Jeg var på vei til å legge noen par med sokker til vask her i helgen, for det har seg sånn at jeg liker å samle opp noen sokkepar av både hvite og svarte. Jeg legger dem aldri i skittentøykurven sammen med alt det andre, for jeg har faktisk lært at det risikerer med at jeg som regel får tilbake bare den ene, og den andre finner ikke veien hjem før på flere dager, og kanskje uker.

Det er jo litt kjedelig og gjøre seg klar om morgen. Finne frem en behagelig underdel og en fin topp. De lukkede skoene kjenner jeg at jeg nå må begynne å ta frem, da det viser seg at det er på vei til å bli litt kjøligere om dagen. Og jeg som mange andre, vi foretrekker sokker i skoene for ikke å pådra oss knagsår og andre plager. Noen liker kanskje å gå barløs i lukkede sko?
 

Men så skjedde det som jeg aldri trodde skulle skje. Jeg fikk en idé. Ikke hvilken som helst idé, men en idé jeg kunne bruke på sokkene. Nå var jeg så lei av å få tilbake enslige sokker, eller enslige sokker som måtte ligge på vent i en stor kurv før dem fant partneren sin, at nå var det nok! Jeg hadde prøvd å legge dem i vaskenett, sånn man blant annet bruker til å vaske bh’er med. Men der oppdaget jeg at dem aldri ble helt rene, så her måtte jeg trå til med noe annet.

Trikset som hoppet ned fra løse himmelen og havnet oss meg, vet jeg ikke om andre har kommet på før, eller om det allerede er brukt. Men i så fall var løsningen så god at jeg fikk lyst til å dele det med dere. Det eneste du trenger er en nål og tråd, og så er problemet løst.

Det eneste du må gjøre er å tre en trå gjennom hver sokk, sånn at det blir et par som sitter sammen. Denne knytes sånn at du får en løkke som holder dem sammen. Og det var vel egentlig hele trikset, enkelt og grei. Deretter kan du kaste dem inn i vaskemaskinen, og ut får du helt rene sokker igjen, og et par som er helt like.
 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Planene ble ikke helt sånn som jeg håpet da jeg satte meg ved vinduet for å få med meg “jordskjelvet” som kom ovenfra i går. Det ble med andre ord en ettermiddag hvor det endelig skjedde litt. 

De mørke skyene strømmet til rundt i nærområdet, men kom aldri så langt inn at de svevde rett over her. Jeg prøvde å dra dem til meg for at dem skulle komme nærmere, men det så ut til å fungere dårlig. I det fjerne hørte jeg buldring og murring fra det fantastiske været som herjet rett bak den lille skogen vi har her, men den kom aldri så tett innpå sånn som jeg håpet.

Likevel måtte jeg plassere meg godt til rette ved vinduet da det herjet som verst. Lynene blinket i øyekroken der glimtene spratt igjennom vinduet, og ikke så lenge etter kom de dundrende smellene. Med et sånt leven to ganger på en uke er ikke galt, men jeg skulle gjerne hatt litt mer sirkus ut av det. At det var så nærme at det kunne slått ned i den høye trestammen vi har her bare et par meter fra huset.

Jeg satt bare å ventet på at det skulle slå seg skikkelig løs. Himmelen ble så mørk som den bare kunne blitt, og lynet haglet på med sine flash og gnistene smell. Men med mine store ønsker denne gangen så ble det nok ikke det denne gangen. Men liv i naturen ble det likevel da det blinket og smalt på samme tid med kun et sekund eller to i mellom. 

Hvor det slo ned har jeg ikke helt klart å få med meg. Men hos meg var det i hvert fall ikke. Trestammen, eller trærne rundt her ble ikke utsatt denne gangen, så det gjør meg ingenting om det kommer flere slike dager om ikke så lenge. Bare jeg har fri og at det er på dagtid eller kveld så er jeg fornøyd.

Men om det skal bli liv og spetakkel i dag ser det ikke så veldig lyst ut på at det skjer for øyeblikket. Her skinner solen som trekker til seg igjennom vinduene og lyser opp rommene enda mere. Men er det lov å ønske seg liv og røre når mørket senker seg, i de kveldstimene før man skal legge seg?

Hva skal jeg si? Første uken på jobb var litt tøffere enn jeg hadde trodd og som jeg selv la merke til. Ble noen fine og rolige dager, men i en helhet viste det seg å bli ganske så hektisk. Det var ikke bare bare å tråkke sine føtter innenfor arbeidsplassen, og etter en hel uke på jobb gjorde det utslag da jeg endelig kunne ta helg.

Det var ingen tegn til det tidligere. Kvelden var kommet og middagen hadde blitt spist, og jeg forsettet arbeidet videre for meg selv. Klokken var vel ikke stort mer enn ni i går kveld, da det brått og uventet skjedde noe som omtrent aldri skjer. Jeg lå i sengen og leste litt og så igjennom noen papirer. Minst fem hefter med 3-4 sider per del.

Plutselig blir jeg borte. Havner langt inn i den svarte tunnelen hvor jeg blir fysisk borte. Drømmene kommer frem og jeg er ikke til å få kontakt med den neste timen. Da jeg kvikket opp igjen våknet jeg til alle papirene som lå over meg, hvor planen var å skumme litt igjennom dem. Det kunne jeg bare glemme.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men jeg trengte helt klart den lille ekstra søvnen jeg fikk, og med noen lange timer med skjønnhetspleie i natt hoppet nesten øynene ut da jeg våknet litt over åtte. Åtte? På en lørdag hvor jeg hadde fri? Jeg pleier jo aldri å stå opp på dette tidspunktet, med mindre jeg har veldig store planer og må ut av huset tidlig om morgen. Men jeg hadde jo ikke det heller.

Umulig var det i hvert fall og sovne igjen, og det var ingen annen mulighet enn å starte dagen. Egentlig var det litt godt også, hvor jeg fikk litt mer ut av dagen. Skulle gjerne klart å få satt meg ned med det jeg egentlig skulle, litt mer enn det jeg fikk gjort. Dagen startet med oppgaveskriving, og jeg blir litt grønn i ansiktet bare av å tenke på den.

Ellers har dagen gått sin gang. Har skjedd litt andre ting som har gjort til at jeg aldri fikk sitte i mange timer med oppgavene. Der gikk den planen i vask, men en ny mulighet kan komme i morgen. Noe har jeg da fått gjort, og det må jo være bedre enn ingenting. Og i ettermiddag har himmelen åpnet seg.
 

Det starte med noen dråper av fuktighet i luften. Jeg var ute på vift for å gjøre noen små æren. Innom et par butikker for å finne det jeg leitet etter. Men når det jeg er på utgikk etter ikke er bra nok, da blir det ikke noe. Så tomhendt kom jeg hjem igjen. Nesten i hvert fall. Plutselig åpnet himmelen seg under butikkrundene, og det ble et par små joggeturer for ikke å bli all verdens våt. Jeg hadde tross alt bare på meg skjørt og singlet, og hadde ikke planer om uvær.

Men uvær var det meldt, om det så var litt. Regnet plasket ned, og våt ble jeg på bare de få meterne jeg gikk. Jeg så for meg det det griseværet med skikkelig jungelbrøl. Jeg var virkelig klar for både lyn og torden, og er det noe jeg liker så er det dét.
 

Jeg klarte ikke å la være og gå ut for å se etter det ekstremet som kunne havne rett over oss. Jeg ville ha disco på himmelen. Både mange andre og jeg våknet jo her en tidlig morgen av et rabalder herje over oss, og det gjorde meg ingenting om det kom i retur igjen.

Men håpet så ikke akkurat så veldig lovende ut. Noen mørke skyer kunne ses litt her og der, men det samlet seg aldri så mye at det kom store og mørke skyer som samlet opp til et leven av sirkus. Dette var virkelig dårlig greier, selv om det tordner noen steinkast unna. Lynet er ikke til å se, så satser på at det hoper seg opp til å lage en kanonkveld når mørke senker seg senere i kveld.

For å være ærlig så syns jeg det er veldig deilig å være tilbake til hverdagen igjen. Tilbake til dager som har rutiner, og hvor det skjer litt mer. Langfri var veldig godt for både hodet og kropp, men det er noe med det faste mønsteret man har som man har vært vant med så lenge.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Når du går hjemme hele tiden og ikke har noe arbeid å gå til, så føles det ut som du har både ukedagene og helgen i ett. Det er ingenting som klarer helt å skille på det når du flyr igjennom røde dager. 

Det er utrolig hvor fort det går fra det ene til det andre. Vi hadde nettopp startet den aller første dagen etter ferien. Klarte riktig nok å hekte meg inn med en gang, men jeg har gått rundt og vært litt ekstra sliten og trøtt når jeg har kommet hjem fra jobben. Men det er kanskje ikke så rart når du plutselig går rett inn for å yte alt du kan.

Du kan med andre ord si at det var godt å dra hjem etter endt arbeidsdag når tiden rant ut – selv om du gjerne skulle vært i barnas selskap enda litt til. Det er noe med når du har vært på et sted så lenge, samtidig som du elsker det du driver med. Noen ganger kan det være veldig lett og deilig å slippe taket, mens andre ganger har du bare ikke lyst til å komme deg bort.

Men nå er jeg klar for den første helgen på lenge. Den helgen som kommer imellom den (kommende) hektiske hverdagen. Godt skal det nå bli med et par dager for seg selv hvor man kan gjøre akkurat det man har lyst til. Litt planer har jeg for helgen, men først skal jeg koble helt ut. Det er tross alt helg – så fin fredag og riktig god helg til dere!

Noen kaller det lille lørdag. Jeg kaller det onsdag. Halvveis i den første arbeidsuken allerede, og fortsetter det sånn så skal man se at dette året går fort også. Håper bare det kan sakke litt ned noen ganger, sånn som nå. Vi har også klart å bikke oss over til august, og jo fortere dagene går, jo nærmere kommer vi høsten.

Høsten er starten på mørketiden, og sensommeren inneholder som oftest uvær. Ikke av det lette slaget hvor det regner noen dråper et par, tre, fire dager etter hverandre. Men det uværet som åpner himmelen for fullt der og da. Og det fikk vi oppleve her i dag – eller det vil si på morgenkvisten.

Klokken var rundt åtte over fire i natt da det begynte å smelle. Jeg kan ikke unngå å høre lyden av uvær, mens andre kan sove seg igjennom det. Det var rene diskomorgen på himmelen, med både skikkelig lyskule og dundrende skrall. Jeg hadde bare håpet at det ble litt kraftigere, og at dette skjedde på kveldstid.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvorfor skal som oftest sånt ordentlig vær som jeg elsker skje om natten, når jeg har store planer for å sove? Jeg kan jo ikke unngå å ikke få med meg både lyn og torden, og jeg kunne like godt stått ute i det fri og beundret den vakre naturen når det virkelig lyser opp himmelen og smeller i ettertid. Det var faktisk et stunt hvor det blinket opp himmelen og smalt bare et par sekunder etter. Det føltes ut som det var rett over her, men viste seg og være like i nærheten.

Jeg skulle gjerne plantet meg ute på den store terrassen med både stativ og kamera. Men å fikle seg mellom alle de lukkertidene og blenderåpningene for å få det perfektet bildet, så klippet jeg heller noen fra filmene jeg tok opp. Syns det var det letteste å få til i dette tilfellet, da jeg ikke orket å leke stillfotograf den nattetimen jeg var våken fra fire til fem i natt.

Litt mangel på søvn kan du jo si at det ble dette døgnet. For en time etter at jeg hadde lagt hodet på puta igjen og lukket øynene, da ringte klokken for å fortelle meg at nå måtte jeg opp. Det er det som er ulempen med at sirkuset stikker seg frem om natten. Men så er det også da det er mørkest nå om denne årstiden, og man får best utnytte av det ekstreme været.

De siste årene har ungdommen bare blitt mere stillesittende. Klistret bak en stor skjerm hvor spilling har vært et stort fokus. Nå sier jeg ikke at alle gjør akkurat dette, men jeg vet at skjermbruken har økt, og det er fordi veldig mye av kommunikasjonen og det å holde kontakten kan skje bak disse skjermene. 

Jeg husker så godt på barne- og ungdomsskolen, men spesielt på barneskolen. Jeg var jo ikke akkurat den som snakket høyest eller førte lange samtaler, men jeg likte veldig godt å være med venner. Avtale tider hvor jeg kunne bli med dem hjem, for jeg likte best å komme meg ut av mitt eget hus. Eller jeg kunne slå et nummer på fasttelefonen som vi en gang hadde for mange, mange år siden.

Det å ha mennesker rundt seg var det lille som skulle til for at jeg skulle komme meg ut. Med årene ble det bare mindre og mindre av dette, og i dag, noe som jeg har skrevet om tidligere her, så har jeg mistet den fysiske kontakten med de menneskene jeg var glad i. Jeg har selvfølgelig familie rundt meg, men ingen på min alder som jeg kan kalle venner.

Det er vel litt min egen skyld også. Jeg ble plutselig ikke like interessert i å holde kontakten med de få jeg hadde etter at vi skiltes på ulike veier. Og det samme skjedde både etter at jeg gikk ut av ungdomsskolen og videregående. Men, jeg kan ikke akkurat trylle. Plassere meg tilbake i tid og gå den andre veien. Og jeg vet at det er flere som har det sånn.

I dag har jeg et fåtall delvis kontakt med mine tidligere medelever. Den sosiale nettverden har nå tatt overhånd hvor jeg følger og kan ha noen dialoger med de mest kjente fjesene. Men det er ikke det samme som å kunne treffes for å finne på noe. Det har bare blitt sånn, og i den boblen har jeg vært lenge – ja i flere år. Jeg skulle gjerne ha endret på det, om det ikke var så vanskelig. I grunn er det ganske lett – det er bare å våge og vise seg. Men der er jeg ikke.

For og da kunne vite hva som skjer der ute i den store verden, både med de gamle vennene og andre hyggelige og morsomme personer, har flere av de sosiale mediene latt både meg og mange andre fortsatt ha kontakt med mennesker man har “mistet”. Både instagram og snap er to store apper som jeg bruker daglig, for å få med meg hva som skjer av de flotte menneskene jeg kjenner og er nysgjerrige på.

Snap er vel den mest brukte appen hos meg når det kommer til å vite hvordan andre har det. Hvordan det går med dem, og hva dem driver med. Jeg kan underholde meg i hverdagen med å ta en liten prat eller høre hvordan de jeg en gang kjente så godt har det. Men det er også nye og morsomme mennesker som jeg følger for å få den ekstra underholdningen hver dag. Men hvem følger jeg på snap?
 

Dette er en del av dem jeg følger små glimt av i hverdagen deres. De som er interessante for meg for at jeg skal få et smil eller flere om munnen. Kanskje følger du noen av dem du også, eller kanskje du ble litt nysgjerrig og vil vite hva dem legger ut i løpet av en dag. Da kan du jo bare legge dem til i listen din, du også. Kanskje vil du vite hva jeg legger ut – og da kan du jo bare følge meg om du vil det.
 

Opp til gleder, opp til sorger opp å si god morgen Norge. Ja, for hvor skal jeg egentlig starte denne gangen da? Det går nesten ikke an å se for seg hvor uendelig mange tanker som svirrer rundt meg akkurat nå. Tanker som handler om både det ene og det andre, og enda litt til. Jeg skulle bare hatt en nål. Stikket hull på det hele sånn at alt forsvant. I hvert fall sånn for en liten periode. For tro meg, det er ikke bare bare dette her.

Ferien gikk overraskende fort. Det ordentlig sommerværet gikk overraskende fort over, for nå er ikke gradene over tjuefem og nærmere tredve. Litt deilig på en måte, å slippe den intense varmen. Men jeg ble også overraskende sjokkert over hvor fort gårsdagens tanker sprette seg i tørt gress! På bare et par timer var dette innlegget vist over hundre ganger, og da kvelden kom var tallet så høyt at jeg trodde det kom til å sprenge. Det var da et høyt sidevisningstall fra det som er vanlig.

Noen av mine tekster skiller seg selvfølgelig ekstra ut, og er kanskje litt mer interessante å lese. Men at disse ordene skulle vekke så mange, hadde jeg ikke trodd. Men for all del – det er veldig moro å se at det jeg deler når ut til dere flotte menneskene, og at det skjer litt ekstra en gang i blant. Vi kan derfor runde av juli med et smil om munnen.

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Legge meg ned på gulvet i fosterstilling, gjemme meg under dyna eller bare være glad. For det er jo litt skummelt dette også, det jeg nå akkurat har gjort. Det jeg nå har gått igjennom for aller første gang i mitt liv, det er jo ikke noe farlig i det hele tatt. Og hva er egentlig det skumleste som kan skje? Det verste er jo at jeg får avslag og et nei rett i trynet, og såpass skal jeg nok tåle. Bare se på alt det jeg har vært igjennom!

Ofte her i livet må man virkelig by på seg selv for å våge på noe som er nytt. Vise hva man kan og hva man er god for. Vise hverandre om hva vi kan klare alene, men også hva vi kan klare sammen. Jeg har nå vært ute i arbeid siden 2011, og har aldri søkt en eneste jobb. Jeg har rett og slett vært ganske heldig frem til nå, for akkurat nå har jeg tatt det skrittet som “vanlige” mennesker stort sett gjør.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

På forhånd hadde jeg ingen anelse om hva eller hvordan jeg skulle gjøre det. Hvordan jeg skulle slenge sammen ordene på en ordentlig og høflig måte, samtidig som jeg skulle by på meg selv. “Det er jo bare å skrive sånn som du gjør på bloggen din” fikk jeg høre. Men det var letter sagt enn gjort – helt til alt løsnet seg.

Her på denne plattformen føler jeg meg helt fri. Jeg har nå skrevet min aller første søknad, noe jeg ikke hadde trodd at jeg skulle klare. På forhånd var jeg helt svart. Måtte klikke meg rundt på nettet for å finne tips og maler for hvordan en søknad skulle bygges opp. Men sannheten er at det ikke finnes en ordentlig fasit på oppsett, og jeg skal nå si at jeg ble rimelig fornøyd etter å ha formulert meg så godt jeg kan for å virke interessert nok til jobben jeg nå har søkt.

Ja, for det er det jeg akkurat har gjort. Jeg har søkt på min aller første stilling, helt alene, med litt støttehjelp i min venstre hånd. For når det er noe man ikke har vært borti før, da er det jammen godt med noen som i det minste har litt erfaring med det man skal igjennom. Så, nå er første steget tatt ut i den virkelige verden, og så er det bare å bygge videre oppover trappetrinnene på den uendelig høye stigen.

Jeg vet ikke helt hva jeg føler. Alt står på en måte helt stille ettersom det er noen baller ekstra i luften. Men når disse ballen har funnet sin plass, havnet i riktig hylle og tankene roet seg litt ned – da skal det bli godt å ta noen friske pustedrag for kanskje å nyte stillheten. Men kan det egentlig bli helt stille?

Selv med en ferie hvor det har skjedd litt, hvor jeg i det minste har funnet på noe i løpet av disse friukene, så avslutter jeg sommeren med å starte på jobb tidligere. For det er ikke bare den ene jobben du har, hvor du er ansatt i en stilling for å yte best for deg selv og de rundt deg. I ditt lange liv har du flere småjobber ved siden av, og det er flere ting å ta tak i for å få hverdagen til å gå rundt.
 

Jeg hadde store planer – eller en liten tanke om at jeg skulle klare og sette meg ned med dette tidligere. Men nå sitter jeg her og har litt for mye vann over hodet. Det kjennes i hvert fall sånn ut, selv om det bare er et par ting jeg må prioritere den neste tiden. Jeg må begynne og se fremover, og kanskje tenke på og se frem mot en fast stilling.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For øyeblikket er jeg ikke sikret en jobb der jeg er i dag, og jeg har egentlig vært veldig heldig som har fått lov til å få være akkurat der jeg har vært mens jeg har gått veien mot et mål. På den ene siden ser jeg at det er en mulighet for meg å ta et skritt videre i en annen retning, men på den andre siden er det noe som har lyst til å holde meg igjen.
 

I flere måneder nå har jeg jobbet mye med den store oppgaven som skal leveres for å komme i mål med fagprøven. Nå skal det sies at den har ligget veldig stille nå i ferien, men har endelig klart å ta den frem igjen for å jobbe videre. Jeg er tross alt oppe i tjue sider, og for å være ærlig så begynner jeg å bli lei. Når den kommer i mål så kommer jeg til å veie noen kilo lettere, og det kjenner jeg skal bli godt.

Men ikke har jeg bare denne prøven over meg. I går fikk jeg endelig satt meg ned for å jobbe med det som skal til for å komme seg ut i arbeidsmarkedet. Det er ikke bare sånn at du får deg en jobb og er ferdig med det. Bak noe du drømmer om krever det hardt arbeid, og når du nå i nærmere fremtid skal begynne og søke på jobber, da er det kjekt med de papirene du trenger – en god cv og en overskikkelig søknad.

Ja, for nå er jeg i det minste i gang for å ta et skritt videre når tiden er inne. Aldri før har jeg skrevet slike dokumenter, for nå skal det sies at jeg aldri har søkt en jobb. I mitt snart tjuetre år lange liv har jeg hatt to faste jobber – i hvert fall der den ene var fast. Det første stedet jeg var på var en butikk av en ledende faghandel innenfor klær og utstyr til barn og baby. Der hadde jeg mye lagerjobb og pakket ut varer, og der var jeg i noen år før jeg var så heldig å få muligheten til å få være der jeg er nå.

Nå skal jeg starte på mitt femte år i barnehagen. Hvor disse årene har blitt av lurer jeg skrekkelig på! Jeg husker så godt første dagen jeg startet. Det var en onsdag, en uke før jeg fylte 19 år. En dag hvor jeg kom inn og følte meg ukjent til plassen og alle rundt meg. Jeg kjente ingen, men ble likevel tatt godt i mot og ble fort likt. Hvor veien nå går videre er jeg foreløpig usikker på. Men videre – det går den uansett.