Du er helt tom. Tom for ord og tanker. Jeg oppdaget faktisk i det øyeblikket jeg gikk langs veien hjem fra jobb. Bilene kjørte forbi og det var nokså stille. Og der kom det både en og to sykler forbi som jeg så vidt klarte å registrere.

Her jeg sitter i mine tomme tanker hvor det dukket opp et spørsmål – hvilken dag er det i dag? Jeg kjente at jeg trengte en helg nå. Sånne dager hvor man kan utestenge store deler av jobb for å koble helt ut. Men vent, det er jo fredag!

Endelig! Det er helg. Fri fra alt som heter jobb. I hvert fall fra arbeidsplassen min hvor jeg har flere par med små føtter springende rundt meg. Stemmer i hodet har jeg også. Ulike barnestemmer som søker både det ene og det andre. Slike stemmer som blant annet “Kan du hjelpe meg, Pernille?”. 

Også denne uken har flydd rett fobi. Jeg har så vidt klarte å oppsummere dagene, hva som egentlig har skjedd og hva jeg selv har gjort. Nå er vi klare for den aller siste helgen i januar, og om bare noen dager er vi bikket over i neste måned. Håper dere har hatt en flott uke, så ønsker jeg dere en riktig god helg!

Ukene og de fine dagene bare flyr avgårde fra oss for tiden. Jeg rekker så vidt å være inne på tanker om hvordan jeg skal planlegge dagene før de plutselig er her. Sånn som i dag for eksempel. Omtrent hver eneste dag samles vi sammen i en kort stund med barna, og i dag var det min tur til å lede an. Det gikk bra, men veien dit var ikke like lett.
 


 

Det å være den som sitter der med “makten” er ikke bare bare for meg kjenner jeg. Jeg kan bruke mange dager på å tenke ut et opplegg, men på veien er jeg like usikker hver gang. Er det fordi jeg bruker all energi på å tenke over om det er bra nok? Igjennom mange år har jeg jo vært med på å samle barnegruppen for å gjør noe sammen, hvor andre har hatt ansvaret, og det ser jo så enkelt ut når andre gjør det. Men når jeg sitter der med hele hovedansvaret selv, da føler jeg meg litt liten.

Men jeg klarte det. Og jeg overlevde. Jeg tror ikke det har noe med at jeg ikke vet hva jeg gjør – for det er jo mange muligheter å ha samlingsstunder med barn på. Det går vel mer inn på at jeg ikke har gjort det mange nok ganger, slik at jeg da føler meg usikker på meg selv. Om det er riktig teori vet jeg ikke, men jeg kan jo kanskje være inne på noe.

Når fremtiden er usikker blir også jeg usikker. Jeg har ingen fasit på hvordan det blir om et halvt år. Hvor i livet jeg er om et år eller fem år. Det jeg vet er at jeg om ikke så lenge kommer til å sitte igjen med en utdannelse. Et papir på at jeg er den jeg er, og kan det jeg kan. Bare tanken på at det nå begynner å nærme seg noe kjennes skummelt og ekkelt ut. Men jeg vet at i enden ender det alltid godt – det er bare alt det i mellom der.

La oss for eksempel se tilbake på tiden før sommerferien. På denne tiden for akkurat et år siden var jeg i full gang med å skrive en stor oppgave om barnehageyrket. Hovedoppgaven var å skrive om rollene, og bare det er jo en lang liste. For har du tenkt over at de som jobber i barnehage har sine rolle, men også innenfor der igjen finnes det flere småroller?

Om ikke altfor lenge må nok skolebøkene tas frem igjen og teorien må graves opp. Utrolig mye av det jeg lærte på skolen i fjor sitter godt plantet i rutinene og i jobben jeg gjør. Men også her har jeg en liten følelse på at det må være bra nok. Det må være bra nok når jeg om kort stund skal ta det store skrittet videre. Det skulle helst vært perfekt – men det er nok ingen av oss!

Faktisk hadde jeg store planer om å begynne og lese teori så tidlig som i høst, da det var tilbake i et nytt barnehageår. Men den gang ei.

Jeg ser nå at det er mange ulike tråder som blander seg inn, men alt ror seg fremover i samme båt. Nå gjelder det bare å ha den ekstra troen på seg selv. Prøve og legge vekk “ondskapen” som knurrer i veggene og tenke på at en snart er i mål. Det er jo egentlig ikke så vanskelig. Hvorfor skal vi tenke oss frem til å tro at det er skumlere enn det dét egentlig er? Og hva er det som egentlig får oss til å gjøre troen svakere?

Det hele startet i en veldig tidlig alder. Jeg fylte 5 år måneden etter, men denne høsten var jeg så heldig å starte på et helt nytt kapittel. Et kapittel med overskriften UTEAVDELING. 

Jeg var så heldig å få være med på det aller første året hvor de startet opp, og det i mitt siste år i barnehagen. Jeg husker det veldig godt. Har både små og store glimt av den fantastiske tiden jeg fikk med mange flotte barn og fantastiske voksne vi da hadde rundt oss. Jeg vet til og med om noen av de voksne som jeg selv hadde i barnehagen som liten, at de fortsatt er i samme yrket. Og det selv etter 17 år!

Selv med mange minner på “bok” er jeg utrolig glad i den jobben jeg har. Tenk så kjedelig det hadde vært for meg å jobbe på kontor. Måtte sitte inne i x antall timer hver dag og ikke hatt store muligheten til å gjøre det en selv vil. Faktisk er det å jobbe i barnehage som en åpen bok med utrolig mange blanke sider. Du kan selv, og sammen med andre, være med på å lage innholdet. Hvis vi ser bort i fra de faste rammene man må igjennom da.

Men i dag var en sånn da på jobb hvor jeg koste meg masse. Jeg har det veldig fint hver dag, men slike turer som i dag er noe man setter ekstra pris på. 

I barnegruppen hadde vi et lite oppdrag – vi måtte ut på vandring med budskap. Dette var noe barna hadde jobbet med selv, og du kan vel tenke deg når barna selv får lov til å fullføre arbeidet sitt helt ut. Så med en lang og fin tur fikk vi i dag oppleve nye områder å leke og boltre oss på. Bare det å se ansiktene og kroppsspråket til 5-åringene viste veldig godt at dem koste seg.

For det første ble jeg kjempeimponert over de korte beina deres som trasket pent langs veiene. Om de virkelig vil så utgjør de dette med glans, å gå turer. For det andre var det en perfekt plass jeg i dag fikk se. Et flott uteområde som barna koste seg i. 

Det jeg fikk ekstra sansen for var den flotte skogen som var gjerdet inn på plassen. Mange trær som skapte nysgjerrighet – i hvert fall oss meg. Men da jeg beveget meg både rundt og inne i området, det var da det gikk opp et lys for meg. Og ren skuffelse for den saks skyld også.

Hvor er speilrefleksen? Hvor er utstyret når man virkelig trenger det som mest? Foran meg var det dét fineste maleriet som skapte seg. Jeg fikk motlyset rett i mot meg i den vinkelen jeg sto. Jeg kunne vel nesten vært på vei til å bli frustrert – sint på meg selv fordi jeg ikke hadde det jeg trengte der og da.

Det er så typisk akkurat det der! Hver gang jeg virkelig ser et fint motiv, om det så er på bakken, i lufta eller rett foran meg, da står jeg som regel der uten det store kamera som tar ekstra fine bilder. Å gå forbi uten å dokumentere det, det klarte jeg heller ikke. Så bare på grunn av dette flotte lyset og dagen i seg selv så har jeg bare kost meg i mange timer!
 


 

Hadde jeg bare hatt utstyret i orden!


 

Det rumlet i ganske så mange mager. Vi hadde vært i idrettshallen og løpt fra oss, både på apparater, fri løping og igjennom andre aktiviteter med kroppen. En slik mulighet, hvor vi som barnehage har en hel hall for oss selv, det er noe som alle skulle hatt. Det å bare komme seg litt bort fra de samme gamle arealene innenfor inngjerdingen hvor man er store deler av hverdagen, det er noe virkelig barn trenger. Større og åpne plasser og boltre seg på.

Men uansett, det var ikke akkurat dette jeg ville ta opp i dag. Som barnegruppe hadde vi kommet oss tilbake til barnehagen. Tiden var inne for å fylle de tomme magene med litt påfyll sånn at vi kunne holde ut resten av dagen. 

Rundt bordet var vi plassert, med både drikke og mat foran oss. Det er alltid noe å snakke om når vi sitter i små spisegrupper, og samtalene går litt mer i flyt. Det er mye som snakkes om under maten ellers, men i dag ble det tatt opp et helt annet tema.

“Jeg skal gifte meg”, kom det fra en barnemunn på 5 år.

Du kan jo si det sånn at det ligger mye kjærlighet i luften om dagen. Litt ekstra omtanke og omsorg. Og det holdt ikke bare med å gifte seg med en, men to. Her er vi åpenhjertig mot alle. Innerst inne er vi alle glad i hverandre, selv om det kan oppstå konflikter og sure oppstøt også. Men det er jo sånn livet er.

I slike situasjoner og når barna tar opp sånne temaer, det er da man skulle likt å være flue på veggen! Sitte der som den usynlige jenta, med penn og notatblokk i hånda. Kunne late som man ikke var tilstede og bare skrive og skrive og skrive ned det de sier og gjør. Om du gjør det så får du med deg utrolig mye rart, morsomt, fint, klokt og realistisk, bare for å nevne noe, som kommer fra de barnemunnene som vi trodde hadde “få” ord.

Tenk at så unge barn allerede kan i denne alderen sette ord på det de tenker – eller drømmer for den saks skyld. Noen ganger kan du faktisk bli ganske så overrasket over at de kan så utrolig mye! Men eventuelt at et giftemål ble tatt opp i dag er kanskje ikke så rart, for om dagen går det litt i kjærlighetsbrev.

Så, det er nok ikke jeg som skal gifte meg. Ikke enda. Først må alt det andre på plass før jeg selv kan gå opp kirkegulvet med hvit prinsessekjole. Dette er nok alle jenters drøm, men så langt har ikke jeg kommet. 

I forrige uke gikk jeg til innkjøp av noe som det var lenge siden jeg hadde hatt liggende. Jeg fikk plutselig et innfall av at dette var noe som jeg bare måtte ha. Dette er noe som smaker veldig godt om sommeren, og når det er varmt ute. Men hvorfor ikke kose seg med det ellers?

Er det noe jeg syns er veldig godt så er det smoothie. Nå har jeg ikke smakt på så mange forskjellige smaker, men jeg har likevel en favoritt av den typen man kan lage selv. Jordbærsmak! Når jeg ser bærene blander seg i mikseren – allerede da kan jeg kjenne den deilig sommerfølelsen i kroppen.

Og ingen unntak var det i kveld. Jeg sto der og så blandingen mikse seg med hverandre. Bærene ble most inn i hverandre og jeg gledet meg bare til å ta det første glasset. 
 

Mai 2016
 


 


 


 


 


 

Det var som om smaken smeltet på tungen. Smaken av frosne bær og juice blandet sammen. Den kalde drikken silte seg nedover halsen og videre til magen. Det var akkurat dette jeg trengte nå. Denne stunden bare til å gjøre ingenting. Nå skal det blir godt med kveld!


 


 


 


 


 


 

I går gikk store deler av timene fra jeg sto opp og til gjestene kom til å gjøre i stand til fest. Det ble ryddet og vasket, og både pynting av bord og seg selv. En måtte jo se fin ut i bursdag. Tiden begynner å nærme seg slagen til at festen skal starte, og plutselig ser jeg en bil komme.

Farfar og jubilanten farmor hadde gledet seg til å være sammen med oss. Spise god mat og være i hyggelig selskap. Enda en gjest kommer innom, og tilsammen ble vi ni rundt det store bordet som var fylt opp med masse god mat med mange flotte farger. 

Det var mye å smake på. Alle ble gode og mette, og ikke så lenge etterpå ble det kake og kaffe. Til dessert var det en flott hjemmelaget marsipankake, som faktisk er utrolig god, samt bollekringle som også smakte godt. 

Vi hadde en veldig fin kveld med koselig feiring, og da jubilanten og gjestene skulle gå var de selv enige om at det hadde vært hyggelig og være sammen. Alt var som det skulle – et 70-årslag på menyen!

Denne helgen er bare fylt opp med bursdager, så i dag venter enda en familiebursdag hvor det er tre flotte mennesker som skal feires. En fin søndag ønskes dere alle, og om ikke mange timene kommer en ny uke med nye utfordringer med et pangstart.


 

Jeg bråvåknet i det ene sekundet. Tre på seks viste tiden i det korte øyeblikket jeg suste øynene opp mot klokken. Herregud, tenkte jeg. Jeg må jo gå om en halvtime. Hvorfor har ikke de tre vekkerklokkene ringt?

Det går en strøm igjennom kroppen min. Et stikk av ren panikk om at jeg nå må virkelig skynde meg. Jeg røsker tak i telefonen for å sjekke alarmene. De ble jo ikke slått på da jeg gikk og la meg i går kveld! 

Sengelampen blir slått på, og opp av senga spretter jeg ut og danser over gulvet for å tenne taklyset. Jeg er på vei til å ta løpefart bort til klesskapet for å røske ut noen klær. Men så langt kom jeg aldri.

Vent litt nå, tenkte jeg. Fredag? I dag? Tidligvakt på meg? I løpet av bare noen sekunder hadde alt dette skjedd. Hvilken dag var det egentlig i går? Og hvilken dag var det blitt i dag?

Jeg måtte se på telefonen igjen. Både dobbel- og trippelsjekke for å være nokså sikker på dagen i dag. Og hvorfor hadde jeg ikke fått aktivert alarmene til å ringe? Jeg skrur jo aldri dem av i ukedagene. Både den ene, andre og tredje alarmen er jo satt opp til å ringe i ukedagene – med mindre det er fri eller ferie utenom helgene.

Plutselig gikk det opp et lys for meg da jeg måtte inn i kalenderen å se. Jeg kom inn med bare noen enkle tastetrykk, og så satt jeg der med oversikten foran meg. Lørdag 21. januar viste det i rubrikken som var markert. Lørdag? Og her står jeg midt på gulvet, klokken er seks om morgen, og jeg er allerede våken.

Jeg kommer meg heldigvis ned på hvilepuls igjen. Senker skuldrene og tenker på den dagen det er i dag. For det er nemlig ikke en helt vanlig helgedag. Det er farmors store bursdag. Den lille familiens flotte mennesket fyller år. Og senere i dag skal hun sitte der som en tent stjerne og skal feires rundt bordet med de hun er glad i, og som er glad i henne! 

I går kveld ble jeg liggende å se på hele vixen blog awards. Veldig underholdende på en slik kveld, samt veldig spennende. På et tidspunkt lurte jeg på når sendingen egentlig var ferdig – for dette gikk direkte på deres nettside. Mange fine blogger som fikk velfortjente priser i kategoriene, men da alt var slutt klokken ti var det bare å grave seg ned under dyna.

Da var det å gå i offline. Være offline i noen timer. Jeg hadde ikke tid til å ligge våken den neste halvtimen – som jeg egentlig pleier. Jeg måtte sove!

For i dag sto vekkerklokken på litt tidligere enn jeg pleier. Jeg var oppe før hanen kunne gale. Jeg var oppe før hele hurven hadde rukket å løfte så smått på øyelokkene. Og allerede før morgenlyset hadde rukket å vise sine tegn til at den var på vei, så var jeg allerede ute av huset.
 


 

Ute var det helt stille på veiene. Få biler var å se, og det var knapt et menneske som var ute og gikk. Det var faktisk deilig å få denne morgenturen for seg selv. Kjenne på stillheten som var ute. Kjenne den friske morgenluften som så vidt blafret i håret under lua det jeg gikk. Det var som å oppdage et helt nytt liv! Faktisk litt deilig å la sykkeltransporten stå.

Etter en fin og flott dag kan jeg nå endelig ta helg. Samle nye krefter til en helg full av planer. Har ikke mange planer, men her blir det bursdagsfeiring både i morgen og neste dag. Hele helgen går til familien, og det er bare koselig. Håper dere har litt å gjøre – små eller store planer, og så må dere ha en riktig god helg!


 


 

Når du kjenner du blir skikkelig sinna, amper og sur der du går til jobb for å ha din aller første seinvakt. Da jeg gikk ut av døren i åttetiden i dag tidlig gikk det opp et lys for meg. Jeg så bort over åsen, der hvor de nydeligste fargene var på vei til å vise seg på sitt sterkeste.

Jeg følte meg så glad der jeg gikk langs veien, med refleks og jobbesekken på ryggen. Glad fordi soloppgangen var så vakker, men innerst inne gruet jeg meg litt. På forhånd hadde det blitt planlagt at det var jeg som skulle være en av de siste som skulle gå fra jobb, og bare det å kjenne på følelse av det fikk noen nerver frem i meg.

Jeg hadde så mange spørsmål, som egentlig var ganske så like, og ganske få svar. Hvordan ville det bli for meg å stå der som den siste voksne igjen på min avdeling? Jeg så for meg mye rart, som igjen skapte enda mer nervøsitet. Men igjennom dagen klarte jeg heldigvis å holde meg i ro med å tenke “dette går bra”.

Timene gikk og det skulle visst vise seg å bli en ganske ålreit første seinvaktsøkt. I dag var dagen hvor mange barn ble hentet tidlig, men det var likevel nok å ta tak i de siste timene. Faktisk måtte jeg ta så mye tak at det faktisk gikk overraskende bra! Hva hadde jeg egentlig vært så nervøs for? Eller engstelig for? 

Kanskje hadde det noe med denne fantastiske soloppgangen jeg gikk ute sammen med på morgningen. Eller kanskje det var helt tilfeldig at dagen ble som den ble når jeg først skulle tråkke ut i noe nytt og litt “skummelt”. Hvem vet. Jeg er ikke riktig sikker.

“Bare gjør det!” Det er det jeg har funnet ut av som fungerer. Det har fungert utrolig mange ganger av alle mine utfordringer jeg har hatt igjennom mitt liv, og det er bare å innse – om man vil eller ikke, at man kan og tør mer enn man faktisk tror selv!

I morgen venter enda en “utfordring” som jeg skal kaste meg ut i. Også dette har skapt litt nervøsitet. Men nå som jeg kan huke av på min liste at jeg har klart det, så skal jeg nok klare dette også. BARE GJØR DET!


 

Av en eller annen grunn føler jeg at jeg har så utrolig mye på hjertet. Det bobler rett og slett over av mange ord og avsnitt at det nesten ikke er sant. Hver eneste dag går jeg rundt å tenker på hva det er jeg skal skrive om denne gangen, eller neste dag. Jeg går så langt inn som å tenke ut hvordan ordene skal formuleres og hvordan teksten skal se ut.

Slitsomt, tenker du. Og ja, det kan være det noen ganger. Siden jeg er så glad i å skrive føler jeg at jeg må kunne yte godt nok for å være fornøyd. Kunne ha en tekst klar innenfor en bestemt ramme. Kunne vise noen ord som jeg kan komme med nesten hver eneste dag. Og sånn har det vært det sist året – i hvert fall de siste månedene. 

Det å kunne dele ord og tanker på denne plattformen har blitt som en ulønnet jobb som jeg har på min fritid, men også tekster som jeg driver og pønsker ut i løpet av timene når jeg er på jobb. Til tider kan det kanskje bli litt mye – men innerst inne elsker jeg det!

Men i så fall, vi er halvveis i uka og om ikke mange dagene er det helg. I går var jeg så uheldig å slå meg. Ikke store skaden enn at jeg fikk et nokså vondt og stort blåmerke. Faktisk det største jeg noen gang har hatt, som jeg kan huske. Men det kunne gått mye verre enn som så, så jeg er glad for at det ikke ble mer enn et blåmerke på en størrelse med en golfball. “Lite”, tenker kanskje du. Men når du stort sett bare har sett sånne små puslinger på en størrelse med en liten perle den siste tiden, da er dette ganske så stort.

Så i dag lot jeg sykkeltransporten stå. Ville ikke risikere enda flere, og verre skader. Og verst av alt var at det sto en bil rett ved siden av meg, med snuten og lyktene vendt mot meg og med to personer i setene. Du kan tro jeg følte meg dum og flau på samme tid, der jeg ellers syklet så sakte at jeg neste trådde pedalene frem. Tenk om de tenkte “Se på hun da”, med et tåpelig blikk i ansiktet.