Jeg satt akkurat og så i kalenderen da det plutselig gikk inn på meg at det kun er to små uker igjen av januar. Om du spør meg, så lurer jeg veldig på hvor den første måneden har blitt av? Hvor dagene har tatt veien? Og hvor jeg har vært til stedet i det hele tatt?

Ja, jeg har jo fysisk vært der, men om jeg har vært like mye til stede.. Jo, jeg har jo det. Likevel har det bare sust forbi. Jeg gikk også igjennom noen innlegg for å finne ut når jeg hadde spørsmålsrunde sist. Jeg trodde det ikke var så alt for lenge siden. Men da jeg gikk i arkivet og fikk se at det var så langt tilbake i august, da var det på tide å gjøre noe.

Så vi kjører rett og slett i gang med en spørsmålsrunde, bare for å se om det er noe liv i det denne gangen. Det ble nokså få spørsmål som kom inn sist gang at det ikke var en vits i å vurdere om jeg skulle svare på dem. Men om det er noe å bygge videre på denne gangen, så skal jeg vurdere det. Om du i det hele tatt skulle ha noe å lure på, eller bare har lyst til å stille noen spørsmål – kom igjen, kjør på!


 

I går gikk jeg litt utenfor det vanlige. Jeg klarte for en gang skyld å gå på utsiden av veggen i min komfortsone. Jeg følte meg faktisk veldig gal og sprø, men samtidig at jeg tok opp noe ganske alvorlig. Eller alvorlig ble kanskje et feil ord å bruke. Men uansett, at det er sannheten jeg skrev om det er det ingen tvil om.

Jeg fikk mange fine og flotte tilbakemeldinger på ordene jeg delte (om du ikke har lest det finner du det her). Gjennom livet mitt har jeg hvert veldig opptatt av at alle jeg kjenner og som er tilknyttet meg på et eller annet vis skulle vite hva det var som “feilet” meg – grunnen til at jeg var så stille som jeg var. For tro meg, jeg har hvert enda stillere enn det jeg er i dag.

Gjennom hele grunnskolen var jeg den stilleste og forsiktige jenta i klassen – selv om jeg kunne knuffe og være like bøllete som alle de andre vennene jeg hadde. Husker veldig godt at jeg syns det var utrolig moro å spille fotball med både guttene og jentene på trinnet når vi var ute og hadde friminutt. Jeg var jo så stille og forsiktig med stemmen, men kroppen, den fikk som regel fart på seg.

En ny fase kom jeg over i når jeg avsluttet årene på grunnskolen og kom over på videregående. Jeg hadde et ønske om at jeg da skulle klare og åpne meg. Slippe tøylene fri og være akkurat som en av dem andre. Jeg var jo en av dem andre uansett. Det var bare den verbale kommunikasjonen som ble holdt litt igjen.

Selv om jeg måtte igjennom mange utfordringer for å mestre det de aller fleste takler, ble jeg ikke sett på som annerledes. Jeg ble stort sett alltid tatt med på det de andre gjorde – jeg ble i hvert fall spurt. De andre vennene så meg, selv om jeg noen ganger kunne føle meg usynlig. 

Jeg husker veldig godt at det aller største målet mitt på ungdomsskolen var å kunne lese høyt i klassen. Jeg vet at mange barn og ungdommer i dag, for ikke å snakke om voksne også, syns det er flaut eller ubehagelig å snakke for større forsamlinger. På den tiden da jeg var 14-15 år tenkte jeg ikke stort på det, og fokuserte mest på mine problemer om hvordan jeg skulle løse dem.

Du kan si at jeg gikk gjennom alle mine tretten år med sammenhengende skolegang med veldig mange og små mål. Det at de rundt meg og som kjente meg visste hva jeg syns var vanskelig, gjorde det faktisk ikke lettere for meg. Men innerst inne måtte jeg yte for å nå toppene, uansett hvor ubehagelig jeg måtte kjenne på det.

Men etter alle de årene på skolebenken fristet det lite å studere videre da. Jeg ville noe nytt. Noe helt annet som kunne gi meg blanke ark. Noe som ga meg en ny start og som mest sannsynlig kunne løsne enda mer, om ikke helt, på mine vansker som jeg satt på.

I dag er jeg veldig glad for at jeg valgte å gå en litt annerledes vei. Rett ut i jobb når videregående var fullført, for så å ta igjen litt skole i senere tid. Og veien jeg tok viste seg å være den veien jeg skulle gå. Både som veiledende vei til å finne ut av hva jeg virkelig ville i yrkeslivet, men også for å komme inn i et miljø hvor ingen visste om min “tunge” historie. 

Jeg vet at jeg har hjulpet mange med å være åpen om den diagnosen jeg har hatt i livet – og håper at jeg fortsatt kan hjelpe videre. Jeg har lært utrolig mye, og ikke minst fått med meg utrolig mye fra sidelinjen ved å være den stille. For tro meg, selv de som er stille og trekker seg litt tilbake, de får med seg mer enn vi faktisk tror dem også!

Siden som skapte tanker hos meg, og som fikk meg til å skrive dette finner du her!

Kjenner meg veldig mye igjen fra mine barne- og ungdomstid. Har selv vært igjennom mange harde kamper, som senere har vært gull verdt for meg! Hadde det ikke vært for min stå-på-vilje, hadde jeg ikke vært der jeg er i dag.

Noe skjedde med meg i 4-årsalderen, men fikk ikke diagnosen før jeg var 8 år. Store deler av livet mitt har vært preget av dette, men har likevel ikke følt meg så mye annerledes. Jeg følte meg alltid litt som en av dem andre. Jeg var ikke dem som hardest rammet.

Jeg har måtte gå så langt inn i meg selv opp til flere ganger, at jeg til ob med har hulket og felt tårer. Men selv det har det verdt i senere tid. Blant annet sa jeg “jeg vil, jeg vil, men får ikke til.”

Igjennom alle disse årene satte jeg meg få og små mål, og etterhvert som jeg klarte dem ble det satt nye mål for å strekke meg lenger.

Jeg har også vært så heldig og fått laget to filmer (2004 og 2010) ved siden av det hele – filmer som handler om meg som person med selektiv mutisme. Jeg har også vært helt åpen om diagnosen til alle. (Bilder fra filmen kan du se lenger ned)

I 2013 var jeg så heldig å starte i ny jobb med blanke ark. Her var det mange situasjoner og utfordringer som krevde at jeg sto på for å takle hverdagen. Jeg tok det på strak arm og følte meg endelig friere – og enda mer har skjedd på de siste årene.

I dag sitter jeg igjen med en følelse av at jeg ikke lenger har selektiv mutisme, men at jeg kanskje kan være litt sjenert på en eller annen måte. Jeg er ikke den som strekker meg lengst. Jeg er ikke den som roper høyest. Jeg er ikke den som virkelig søker oppmerksomhet for enhver pris. Jeg føler meg som en helt vanlig jente, bare at jeg ikke er så skravlesyk.

Verden er stor og det er mange som har vært igjennom, eller er i denne bobla. Jeg kunne helt sikkert skrive en stor sak om dette, etter all den kunnskapen jeg sitter på og opplevelsen jeg har vært igjennom. Jeg har til og med blitt fortalt at jeg kunne lagd en bok med alle de ordene jeg setter sammen. Og husk – stå på, ikke gi dere!
 


 


 


 


 


 


 


 


 


 

Du vet når du får et sug for noe? Når det er noe du har lys på? Her om dagen fikk jeg plutselig smaken for en rett på tunga. En matrett som jeg syns det var lenge siden vi hadde hatt. Så hvorfor ikke sette sammen noen ingredienser for å få til dette resultatet?

Jeg sendte søknad til kokken, for han er så utrolig flink til å slå sammen alle slags type retter. Koser seg på kjøkkenet gjør han også, og vi får ofte mange gode retter som får frem smakene. Og det verste er at det finnes så utrolig mye godt man kan lage selv.

I går ble det bakt potet som sto på menyen, etter mitt ønske. Og fredagen kunne nesten ikke blitt bedre om disse varene ikke hadde vært på tallerkenen. Godt var det i hvert fall, og håper det ikke blir alt for lenge til neste gang dette står på menyen. Så mens vi koste oss med god mat, ble vi også underholdt med norske talenter på titteboksen. En perfekt fredagskveld med andre ord!

En gang i blant kan jeg tenke over hvor heldig jeg egentlig er. Hvor heldig jeg er som har denne jobben som jeg har – enn så lenge. Hvor heldig jeg er som får være med så mange fine og flotte mennesker, både store og små. Hvor heldig jeg er som har lært så mye igjennom jobben. Og hvor heldig jeg er som i det hele tatt elsker plassen jeg får jobbe på!

Det å være der for barna er viktig i deres liv, det å bli sett. Det å kunne gi dem en trygg og fin hverdag er noe som må gjøres for at de skal klare seg ute i den store verden når de vokser opp. Det å kunne håndtere ulike situasjoner og det at de er et godt menneske innerst inne. Det å ha en god selvfølelse og selvtillit er bare en liten del av det å kjenne på at vi har det bra.

For at både barn og voksne skal kunne bygge og klatre høyt opp på stigen for å vite at de er noe, må vi kunne legge ord på det. Ikke bare for oss selv, men også for andre. Vi må kunne gi til andre, og vi må være mottaker av å høre noe tilbake. Både positiv- og negativ kritikk.

I dag hadde jeg for eksempel fine øyeblikk med noen barn på jobb. Jeg prøver og se dem, alle som en, så godt jeg kan. Plutselig satt jeg der med tre jenter som var i full gang. Vi var alle inne i bowlingverden. De sto fint i kø etter hverandre, hadde oversikt over hvem sin tur det var og hvor mange kast dem skulle få. Og jeg, jeg satt der og stablet kjegler når de veltet.

Midt i en av omgangene kommer det et yngre barn bort. Hun hadde noe med seg, en miniatyr av et dyr som var til å leke med. Hun søker min oppmerksomhet ved å strekke ut hånden for å vise meg noe. “En ku”, sier hun, og deretter begynner hun å synge “kua mi, jeg takker deg…”. Jeg bekrefter med ordene mine hvor flink hun er for å vise at jeg ser henne mens jeg holder på med den lille jentegjengen.

Så går hun sin vei. Men det tar ikke lang tid før hun kommer tilbake, da med en sau. “En sau”, kommer det ut av munnen hennes, og jeg bekrefter igjen med mine ord. Når hun da har fått med seg at jeg har hørt henne, begynner hun å synge “bæ, bæ lille lam…”. Og det stoppet ikke der.

Det å se gleden i barnets øyet var tydelig at jeg kunne se. Det var ikke bare munnen som smilte, men øynene og hele ansiktet. Plutselig gikk hun igjen og jeg trodde den lille søte konserten var over. Men midt inne i den andre omgangen av bowlingen kommer hun tilbake med en gris. “Med krølle tale og nesevis, i bingen springer en gris.” 

Jeg ble både glad og varm inni meg. Det er jo ikke alle som får en så liten og fin konsert mens de er på jobb av et lite barn som kan så utrolig mye. Jeg bekreftet etter hver sang jeg fikk av henne at dette kunne hun. Og jammen klarer denne lille jenta å sjarmere med sine trekk.

Hun forsvinner igjen noen ganger til, og tilbake kom hun med elefanten hvor hun sang “fem elefanter kom marsjerende..”, en katt med sangen “lille kattepus” og til slutt en fisk med sangen “bob bob deri deri, bob bob sue”. Hvorfor hun kom tilbake flere ganger med ulike dyr med ulike sanger var fordi jeg så henne.

Så til alle – husk å se barna, vis at du er der. Det skaper så stor glede for de små kroppene!

Dette må vel være en av de første gangene jeg virkelig har måtte kle av meg. Selv er jeg en liten frysepinne på kroppstemperaturen min, men da jeg våknet til morgen i dag, en god stund før jeg skulle opp, var det nesten som rene badstuen. Jeg tittet ut av vinduet, men der fantes det verken sol eller tegn til sommer. Det måtte være noe annet.

Men nå har jeg funnet feilen. En liten uvane var det også at jeg skulle orke å gå i korte armer på jobben. Jeg var jo nesten gjennomsvett da jeg satte labbene innenfor barnehagen og lurte litt på om jeg var frisk i det hele tatt. Formen var det jo ingenting å si på – jeg følte meg så frisk jeg bare kunne være.

Så med meg var det altså ikke noe galt med. Det var derimot noe annet jeg fant ut av at det var noe galt med som hadde oppstått. Vel hjemme fra jobb etter en kjempefin dag kom jeg hjem til et ungt voksenrom. Alt så ut som før, bortsett fra den store veggen som traff rett mot meg. Jeg kjente det i ansiktet, på beina og over hele meg.

Jeg kunne ikke ta feil. Det var virkelig noe som ikke var som det skulle. Det var litt som å komme inn på et innestengt rom. Føttene festet seg til gulvet og temperaturen var unormalt av det normale. Det var varmere enn vanlig. Selv kunne jeg ikke skjønne så mye av det. Ovnen sto på null og vinduet sto på luftehakket sitt. Hva var det som skapte så mye varme på rommet mitt?

Jeg klarte ikke å løse mysteriet selv, og siden jeg vet om en som er så god på det elektriske og kan alt måtte jeg finne råd hos han. Og der fant vi ut av det. For snart tolv år siden, utrolig nok, ble huset bygd på med to nye soverom – der hvor jeg fikk det ene og aller største soverommet i huset, og er veldig fornøyd med mitt eget rom sånn som det er i dag. Men løsningen ble altså funnet, og grunnen til at varmen steg opp fra gulvet var fordi termostaten hadde gått. Så i natt kan jeg sove godt, uten den hete varmen som slår meg ut. Riktig nok viktig at vi har det varmt, men kanskje litt i overkant når det blir litt for mye.
 


 


 


 

Kvelden slo til igjen og før jeg visste ordet av det kom mørket på besøk. En dag som har gått sin gang i flere timer, med både det ene og det andre. Tanker som har dukket opp, for så å bli bearbeidet. 

Over her syns jeg bildene viser hvordan denne dagen har vært. Grått og litt trist, men faktisk ikke like kaldt i dag. For det var akkurat dette jeg våknet opp til da jeg så ut av vinduet mitt. Et mørkt bofelt som så vidt lyste opp. Og i tillegg til at lyspærene har funnet sin grav i vel så mange av kommunens lyktestolper, ja da blir det enda mørkere. 

Ute ga vinden noen kast fra seg sånn at regnet som egentlig skulle ha falt rett ned, det pistret mot rutene. Egentlig syns jeg det ble et lite kunstverk. Vanndråpene som krasjet mot vindusglasset. Så før alt ble gjort klart til jobb kunne jeg ikke motstå og knipse noen bilder av motivet.

Ikke våknet jeg bare av alarmene og regnet som var over oss. Uværet ga fra seg akkurat nok lyd til at jeg ble vekket noen timer før jeg egentlig skulle opp. Til vanlig sover jeg godt om nettene og våkner aldri. Men akkurat denne vinden som suste i tretoppene, den var ikke til å unngå og få et glimt i øyekroken og i øregangen av. La oss bare få sommer – grader som varmer og mindre klær!


 

Ute er det mørkt, kjølig og vått. Hvis man ser bort i fra at det har vært en fin dag, sitter jeg nå igjen med mange tanker og ord på hjertet. Jeg kunne ha skrevet side opp og side ned, men likevel så velger jeg å la være.

Jeg er tom. Tom for tanker og ord som har lyst til å bli satt sammen til å lage de innleggene jeg gjør hver dag. Men likevel så ønsket jeg å ta en tur innom, bare for å høre om hvordan dere har det. Hvordan dagen deres har vært og et ønske om en fin kveld. Faktisk er det en nokså stor jobb å produsere disse tekstene som jeg gjør hver eneste dag.

Sluttresultatet ser kanskje flott ut, og du kan tenke “Hun er jo så flink til å skrive, så dette er jo både koselig og fint å lese.” Men sannheten er det at det som oftest kan ta alt fra tjue minutter og bort i mot en time å bygge opp innleggene. Det skal være et oppsett som ser bra ut, og ord skal ikke bare slenges utover “papiret”.

Jeg er faktisk så opptatt av tekstene at jeg til og med leser igjennom flere ganger. Er det noen tastefeil jeg ikke har sett mens jeg har skrevet? Høres setningene bra ut? Og hvordan både ser og høres avsnittene og teksten i seg selv?

I høst satt jeg faktisk å ryddet opp i innleggene her på bloggen. Kastet tekster som var skrevet for fem til åtte år siden tilbake i tid. Da jeg leste igjennom de aller eldste innleggene var det da jeg så hvordan oppsett på tekstene og språket mitt har forandret seg. Jeg gikk alltid rett på sak allerede i starten av setningen. Mens nå liker jeg å bygge litt opp til spenning for å ville lese videre.

Men fra da jeg logget meg inn på blogg nå i ettermiddag ser jeg plutselig at jeg ikke var tom for tanker og ord likevel. Jeg ser nå at det har bygget seg opp under tanker jeg fikk foran maskinen, og fra en liten tanke vokste den seg enda større. Med det håper jeg dere har hatt en fin tirsdag, så må dere har en flott kveld!


 

Vi er nå kommet oss inn og startet på uke to av dette året og det er mandag 9. januar. Det vil si at jeg har klart og holde meg til målet. Ja, for det er sånn at for første gang på alle mine tjueto liv har jeg nå satt meg et nyttårsforsett som jeg skal prøve så godt jeg kan og holde.

Store greiene er det ikke, men nok til at jeg skal klare og føle meg litt fornøyd med meg selv. Jeg ligger på gulvet morgen og kveld, men ikke fordi jeg bare skal ligge der. Målet jeg har satt foregår riktignok på bunnens flate.

Som noen vet var jeg en ivrig i en idrett i mange år. Ja, det startet faktisk da jeg var åtte år. Jeg gikk inn for å leke med ball som videre skulle utvikle meg til en håndballspiller. Jeg stortrivdes med løpingen som var kombinert med ballteknikker, lagspill og taktikk. 

Gjennom min håndballkarriere fikk jeg være med i syv år på et lag med blå og hvite drakter. Her fikk jeg mange gode minner før det ble et halvt år lang pause. Men mange tanker frem og tilbake fikk jeg endelig startet med blanke ark i en helt ny klubb hvor vi blødde for draktene – bokstavelig talt, for de var nemlig røde.

Kjente på hele meg at det var dette jeg ville drive med, men her fikk jeg bare litt over ett år med håndballglede. Hva skulle jeg gjøre nå? Dette spørsmålet var egentlig ikke i mine tanker, og heller ikke var jeg innom dette. Jeg visste helt klart hva det var jeg ville. 

Faktisk visste jeg så mye at allerede dagen etter jeg ga meg på det røde laget gikk jeg rett inn i ny klubb. Og denne dagen husker jeg veldig godt. Den første treningen med nye håndballvenner var rett på en hel økt med ren styrketrening. Vi hadde en dag i uken hvor det bare var fokus på styrke. Mye løping og harde øvelser. For ikke å snakke om blodsmaken i munnen som snek seg på hver eneste gang.

Men nå er det snart fire år siden jeg la ballen og skoene på hylla og kvittet meg med de sure knebeskytterne. 2013 var året da det hele skjedde. En vinterdag i februar dette året fikk jeg min siste kamp med et friskt ledd. Jeg fikk en stygg takling mot meg og pådro meg et stygt håndbrudd. Etter dette var det lite godt å spille med en stålplate i håndleddet (denne er heldigvis ute i dag).

Så tidlig på sommeren samme året gikk laget hvert til sitt og siden da har døren til håndballgleden vært lukket. Men nå havnet jeg litt på sidesporet av det jeg egentlig hadde på hjertet, så vi svinger oss tilbake inn på veien for nyttårsforsettet. Tidligere har jeg ikke vært opptatt av dette – og er vel egentlig ikke det nå heller, men..

Helt ut av det blå den aller første dagen av dette året gikk det inn på meg at det var noe jeg faktisk ville, og det er derfor jeg ligger på gulvet morgen og kveld. Store greier er det ikke, men alle mål må jo ikke være så store heller. Må de vel? Det som er sikkert er at armer, bryst og mage får kjørt seg på samme øvelse!

Hver morgen og kveld jobber jeg for å bli sterkere. Eller, i hvert fall sånn at jeg kan føle meg sterkere. Jeg har ikke klart å komme meg til hektene igjen der jeg slapp tråden for fire år siden da trening var en del av meg flere ganger i uken. Jeg er jo fortsatt ung selv om alderen begynner å dra på årene. 

Men det å bare gjennomføre den lille styrkeøvelsen i første omgang gjør noe med deg. Kunne føle stolthet til seg selv for å klare noe. Kjenne at det er godt, selv om det kan gjøre vondt. Og mest sannsynlig se fremskritt og bedring med tiden. Kanskje har du noen nyttårsforsetter. Om du har lyst til å dele er det alltids interesse for å høre!

Du vet den dagen i uken hvor alt er helt blått, det er helt stille rundt deg og du har som oftest aldri noen planer? De gangen du kjenner på denne smaken så kan du være sikker på at det er søndag!

Det ble en lang morgen på favorittplassen før jeg endelig klarte å dra meg ut av senga når det plutselig var blitt midt på dagen. Tanken på å gjøre noe var liten, og helst ville jeg trukket den gode og varme dynen godt over meg og sunket langt ned. 

Så, denne søndagen har det vært lite med aktivitet og moro. Det som kanskje har vært det store i dag må nok være middagen. Da vi tok den store handelen her i går kunne vi ikke unngå å gå forbi disken med de utgåtte varene – de vare med nedsatt pris på grunn av dato. Og selv om det var varer som gikk ut i går, smakte det like godt i dag.

For i kveld fikk jeg tatt årets første bit. Den første tallerken med julemiddag. Riktignok var det juletallerken fra Fjordland, men det duger jo det også – selv om den julemiddagen man lager selv er best. Og jeg hadde jo forsåvidt ikke spist julemiddag siden vi hadde det i jula, så det var jo på tide med litt julesmak igjen. Håper dagen deres har vært fin, så ønsker jeg dere en flott kveld.