I dag har vært en sånn dag uten noen spesielle planer. En stille og rolig lørdag. Og det er kanskje ikke så rart når både den ene, andre og tredje har vært bortreist. For i natt har vi faktisk vært en halvert familie her hjemme. Både lillebror og småtwinsa har vært på andre plasser, og det ble gjort merke til.
Men nå begynner det å bli slutt på stillheten. I kveld fikk jeg også en tanke som slo meg, og deretter utførte jeg det med det samme. Jeg var på vei til å rette litt på sengetøyet mitt da jeg så på karen som lå klemt inni hjørnet. Der lå han, den lille bamsen min med navnet Morten, oppkalt etter pappaen min.
Denne bamsen var faktisk den første jeg fikk. Den første gaven jeg fikk da jeg så dagens lys for aller første gang. Det var pappa som kom med denne til meg da jeg fikk min fødselsdag. Så denne har blitt tatt godt vare på opp igjennom årene.
For øyeblikket har faktisk denne bamsen plass i sengen min. Å ha bamser i sengen er nok mye mer vanlig for små barn, men noen gjenstander og ting setter faktisk mer spor enn andre – akkurat som denne bamsen. Og siden den har satt spor hos meg betyr den mye.
Men for første gang på 22 år fikk den seg endelig en vask. De siste åtte, ni eller ti årene har den også hatt besøk av syskrinet. Og utrolig nok ser den like pen ut. I flere år har den hatt en del flekker, så at den fikk en vask nå var godt. Håper bare at den blir like ren og pen igjen sånn som den var da jeg fikk den av pappaen min ♥
Nå er det endelig helg, og jeg er så klar for et par dager med fri. Noen planer kan jeg ikke si at jeg har – ikke som jeg vet om. Men å komme seg igjennom helgen skal jeg nok klare uansett. Nok en arbeidsuke har lukket sine dører, og de første dagene av det nye året har skapt nye minner.
Da jeg slang meg på sykkelen til morgen i dag visste jeg lite om at det var i snø jeg skulle sykle hjemover. Ja, for i dag kom snøfallet. Riktignok ikke store mengder, men et hvitt teppe har nå tatt seg til rette for å få lyset frem i mørket. Fint er det, men om man liker det.. Det er jeg ikke riktig sikker på om jeg gjør!
Arbeidsdagen etter en fin uke avsluttet med å pese seg igjennom snøstormen for å komme seg hjem. Eller pese og pese, ble vel mer å myse. Ja, for det var akkurat det jeg gjorde. Myste med blikket i et håp om jeg kunne se noe der foran meg, men ble til at jeg måtte se mye ned. Snøen falt mot meg og ikke rett ned.
Jeg lurer veldig på hvordan jeg så ut der jeg syklet så sakte som jeg bare kunne langs veien. Hvordan så de andre på meg som var ute og gikk og som kom mot meg? Og hvordan så bilistene på meg som kjørte forbi? De fikk seg en aldeles god latter kan jeg tenke meg, der de kjørte i en varm og god bil på vei hjem fra sitt, og jeg der med det sirklende blikket til alle kanter.
Ikke måtte jeg bare myse og holde følge med bakken. Det føltes virkelig ut som øynene mine hadde stilt seg inn på det hundreogørtene giret i å blunke. Det var jo så vidt jeg kunne skimte bilder av naturens virkelighet. Det var akkurat som om det var vindusviskerne som gikk på full pott – og de går fort.
Men med en nokså redusert fart på vei hjem, bare fordi jeg tenkte på sikkerheten, var det godt å kunne sette føttene på innsiden av hjemmet, i et varmt rom og slippe og få det pesende været mitt i ansiktet. Håper dere har hatt en fin uke, så må dere ha en riktig god helg!
Her om dagen fikk jeg beskjed om at den endelig var på vei. Etter litt mas og purring fra min side fikk jeg endelig en gladnyhet. For det var nemlig sånn at i slutten av novembermåned at jeg helt tilfeldig, den gangen også, meldte meg på en konkurranse som jeg kom over på facebook. Jeg meldte meg på og tenkte “hvorfor ikke?”. Jeg hadde hatt flaks og vunnet et par sko noen uker tidligere. Jeg kunne jo ikke ha flaks og vinne denne også.
Men nå i ettertid viser det seg at jeg har vunnet nokså mye de to siste månedene. Og jeg kan ikke forstå at jeg har hatt sånn flaks som jeg har hatt. Da det endelig ble trukket en vinner av konkurransen jeg hadde skrevet meg på for moroskyld, kan du si at jeg fikk litt bakoversveis da det siste tirsdagen i november tikket opp et varsel hos meg.
Da det viste seg at jeg vant disse skoene rett før, og det bare tok noen få dager før jeg fikk dem, kan du si at deg har jeg ventet på. De siste dagene har jeg fått beskjed om at premien min endelig ble sendt avgårde. Jeg har ventet spent i over en måned, og det har vært en nokså lang ventetid for meg.
Det viste seg at jeg fikk en melding i arbeidstiden, og du kan jo si at jeg ble glad da jeg så at pakken min endelig kunne hentes ut. Endelig var den kommet. De hadde klart å få fart på sakene – endelig! Jeg har ikke nevnt et eneste ord om det her på bloggen, men i dag kan jeg røpe med å si at jeg var den heldige vinneren av en trillekoffert.
Det eneste jeg måtte gjøre i denne konkurransen var å skrive hvor jeg ville reise neste gang jeg skulle ut på svevefot, samt hvilken koffert jeg ville vinne. “Byer i Polen” var mitt bidrag, for er det et sted jeg har lyst å reise til så er det tilbake til Polen, men også Tsjekkia – spesielt til Praha. Var der i tiendeklasse, et sted som var en del av studieturen med de hvite bussene.
En flott koffert er det jeg har vunnet, men litt skuffet ble jeg. Syns den kunne vært finere, men den duger vel til å bruke når man må ha med seg litt mer en undertøy og toalettsaker. Moro syns jeg at jeg i det helt tatt kom til toppen av vinnersjansen. For det var utrolig mange deltagere som var meldt på. Men her sitter jeg – en lykkelig eier av en fin liten trillekoffert!
Jeg var virkelig ikke klar for å hekte meg tilbake og inn på hverdagen igjen. Hodet hadde nok trengt litt ekstra dager, eller kanskje uker med fri, mens kroppen min er godt på plass rundt korte bein og armer som kastes hit og dit og stemmer som er i himmelen for å være sammen igjen. Og sånn var det å komme tilbake til barnehagen igjen – stor gjensynsglede på små og store.
Selv om det var godt å være til gamle trakter igjen, var det litt som å få seg et slag i trynet. Du vet når du har vært borte fra det normale, så om det bare var noen dager, og du plutselig må tilbake til det virkelige livet, arbeidsplassen. Ikke misforstå – det er godt å ha noe å gå til, men romjula gikk så utrolig fort!
Nå er vi halvveis i første uken allerede, og første dagen på jobb gikk overraskende bra. Vi var jo utrolig redusert med barn, og en veldig fin start å komme tilbake til. Men plutselig, dagen etter var det fullt kjør igjen hvor absolutt alle var på plass igjen. Du kan fort si at jeg merket det i går, da jeg ikke orket stort, og attpåtil endte med en høneblund da jeg traff senga da jeg kom hjem bare for å slappe av litt.
Men nå kjennes det ut som jeg er koblet til hektene igjen. Jeg har følt meg småvissen, akkurat som denne blomsten begynner å bli. Kanskje litt smårusten, helt frem til i dag. I dag har jeg både følt at denne dagen har inneholdt mye og ikke gått i den alt for store hastigheten, samtidig som jeg syns den nesten har sust forbi. Og nå sitter jeg plutselig her, en mørk ettermiddag og er ferdig på jobb.
Onsdagen er snart i sin ende, og det er jammen ikke lenge til helgen er her hos oss igjen. Etter at tirsdagen er komplett og gjennomført, da syns jeg det bare går noen sekunder før det plutselig er helg. Rart ved det, men for meg føles det ut som det bare finnes mandager og fredager. Alt annet i mellom er borte. Men uansett – håper dere har hatt en fin dag, så ønsker jeg dere en god kveld videre!
Du er langt inne i drømmeland. Er kanskje i de villeste tankene, eller i de søteste drømmene du kunne tenke deg. Bare å tenke tanken om kanskje å være en del av et perfekt liv er nok mange ute etter. Men som oftest kommer man lengst med drømmen sin i de drømmene vi lapper sammen mens vi sover.
Jeg var langt inne i en rosa sky, der alt bare var rosenrødt. Plutselig blir jeg brutt, av en avbrytelse som griper meg. Jeg myser litt bort ved klokken som står på nattbordet. Tallene viser 05:30. Jeg regner fort ut der jeg ligger i halvsøvne – bare tjue minutter til den irriterende ringelyden plinger meg i øret.
Lite hadde jeg lyst til å starte dagen da både den ene, andre og tredje sangen duret i alt den kunne for å få meg opp. Jeg visste hvilken dag det var, men jeg var ikke klar. Jeg var ikke klar for å hekte meg tilbake til hverdagen igjen. Hvor ble av den lille uken som jeg så sårt trengte til litt juleferie? Hvem var det som sa at de skulle gå så fort? Ikke jeg i hvert fall.
Men nå var det nå sånn at jeg ikke hadde et valg. Hadde det vært opp til meg kunne jeg ligget noen timer til. Jeg var ikke klar for å ta fatt og komme meg tilbake til virkeligheten. Jeg var ikke klar for å komme meg tilbake til jobberutiner igjen. Jeg var virkelig ikke klar. Men jeg gjorde som jeg alltid pleier i en hverdag. Tilslutt fikk jeg rullet meg ut.
Det jeg var mest spent på da jeg sto opp i dag, var om jeg klarte og tråkke meg avgårde. Jeg sykler avgårde på min sykkel for å frakte meg til og fra jobb, og jeg husket så godt etter sommerferien at det faktisk var litt tungt å komme i gang med å trå seg fremover. Ville jeg være litt andpusten og kjenne litt blodsmak i munnen når jeg nå hadde latt sykkelen stå i en hel uke, akkurat sånn som det var når jeg ikke tok en eneste tur med sykkelen i sommerferien?
Fra en til fire uker er nokså stor forskjell, men heldigvis var det lettere enn jeg hadde fryktet. Mye lettere! Noe snø eller glatte veier har det heller ikke vært i jula, så deilig var det å fortsette og sykle på de bare veiene. Men min neste frykt var om hvordan den aller første jobbedagen etter nyttår ville bli? Var det fortsatt noen som var syke? Ville mange ta seg en ekstra fridag? Eller ville det være fullt kjør fra starten av?
Det var verken det første eller siste, og ble en nokså rolig start på det neste barnehagehalvåret. Når det da møter opp hele ni søte og snille barn, når det vanligvis pleier å være hele tjue høns (kan virke litt sånn noen ganger, men heldigvis er alle bare helt kjempeherlige), da skal man virkelig ikke klage.
Tenk å få en sånn start på en helt ny uke og den aller første dagen etter en liten ferie. Når sånt skjer er det bare å nyte til det fulle og det hele, for plutselig er man tilbake til gamle trakter før man vet ordet av det. Da jeg sto opp til morgen i dag følte jeg meg ikke klar til å være tilbake på jobb i det hele tatt. Men når jeg først kom meg igjennom dagen og fikk landet foran skjermen etter endt dag, da var det plutselig ikke så ille likevel!
Ikke nok med at jeg var ute i siste liten om hva jeg skulle kle meg opp med på den store kvelden, den siste dagen for å feire oss inn i det nye året. Kjolen var blank, helt frem til jeg dro noe ut av skapet. Jeg så over antrekket for å forsikre meg om at den så ren og pen ut, og alt var på stell.
Men så var det dette håret da. Den frisyren som jeg kan hate som pesten noen ganger, men som jeg også er ganske fornøyd med til vanlig. Før var det mye mer av at jeg lagde forskjellige fletter på meg selv, men det siste halvåret har det mer eller mindre fortryllet bort. Til vanlig henger det rett ned, uten en eneste grep for å få det til å se bra ut.
Det kan jo nesten ikke bli enklere enn å bare la børsten gjøre jobben for seg for at det skal se fint og “flatt” ut. Noen ganger skulle jeg kanskje ønske at den kunne gjøre all jobben for å ordne en ålreit frisyre, noe litt utenom det vanlige. Men når dette ikke finnes må man nok trå til selv for å få det til å se litt mer elegant ut.
I løpet av den siste timen før gjestene skulle ankomme kvelden, var jeg vel igjennom et par forslag til hvordan kråkereiret kunne se ut. Men det så bare helt rart ut, og jeg måtte ta tak i det for å finne litt inspirasjon. Noe som var helt nytt. Og ut ifra et bilde jeg så denne frisyren på, kan jeg ikke klage så mye på at dette var den aller første gangen jeg testet denne varianten på meg selv. Utrolig hva man kan får til på seg selv – nyttårsfrisyren!
I løpet av kvelden var det alltid noen smell som ble fyrt av. Gårsdagen ble nokså vellykket, og akkurat sånn som jeg så for meg at den skulle bli. Ren hygge ved middagsbordet hvor vi koste oss masse med både steking og spising av raclette. Det smaker like godt hver gang, og bli omtrent spist en gang i året – og det er på den store nyttårsfeiringen.
Mens det forsettet og smelle litt i hytt og pine fordelt utover kvelden, hadde vi det nokså moro. Det ble kjørt i gang den største spørrekonkurransen av dem alle. Her ble det spilt om store summer med slumper, og vi kom nesten i mål til toppgevinsten. Hadde det bare vært håp om penger, hadde vi nok endt opp med noen tusener i labben. Men vi gikk riktignok igjennom spørsmålene fra spillet kokkelimonke mest for moroskyld – bare for å få timene til å gå.
Og med litt latter og litt humor inn i leken, nærmet det seg fort midnatt og starten på et nytt år. Når alvoret var inne og vi skulle ta til takke for det gamle året, rigget vi oss til rette på den flotteste balkongen for å få med oss himmelfesten. Det var utslag for mange vakre farger som fylte himmelen. Hadde kanskje håpet på litt mer liv og røre, men det var en vellykket kveld for det.
Koselig var det å få gå inn i det nye året på akkurat den måte som det ble i natt. Men også i år syns jeg det ble veldig fort slutt på fyrverkeriene og den store festen. Timene suste fort forbi, og nå er det allerede et helt år til neste gang. La nå dette året i hvert fall gå litt roligere på hastigheten, sånn at vi kan nyte alle de fantastiske dagene som vi har i vente. Håper dere hadde en vellykket og bra feiring, så ønsker jeg dere et riktig godt nytt år – og velkommen 2017!
Denne dagen. Den aller siste dagen av et flott år går mot slutten. Et år som har vært ganske så flott. Skulle gjerne laget et slikt flott innlegg som mange andre gjør, hvor de tar for seg noen hendelser for å oppsummere hvordan året egentlig har vært. Jeg vet hvor mye jobb det er, og tanken på å sette seg ned å gjøre det frister ikke stort.
Men i det store og det hele har dette vært et like fantastisk år – om ikke bedre. Først og fremst har det vært et år hvor jeg har gjennomført to klasser med programfag for å komme meg et skritt nærmere for å bli barne- og ungdomsarbeider. Gikk ut med gode resultater, og attpåtil hvor jeg bestod på eksamener. Det er vel det største som har skjedd for meg dette året, men det har også vært mange flotte dager og minner som har skapt seg opp igjennom disse månedene.
Her i kveld blir det nok en stille og rolig feiring. Et par gjester er blitt bedt for å feire sammen med oss i det vi går inn i et nytt år. I grunn kan jeg egentlig ikke slå inn en tanke om at det har gått et helt år siden sist feiring. Hvor ble av januar, februar, mars…? For ikke å snakke om våren og sommeren som fløy så fort forbi. Og jula, ikke minst!
Vi har vært ganske så heldig i år også, hvor vi har hatt den aller fineste vinteren på lenge. For meg har dette vært en utrolig flott måned. Jeg syns vinteren er fin og alt det der, men når det kommer til snø kan jeg ikke fordra det. Som en del yngre syns jeg det var stor stas fra første snøfall kom, og til det ballet seg opp med flere centimeter. Men nå som jeg har trådd inn i de voksnes rekker, føler jeg heller for glede av sommer, sol og varme. Bare jeg slipper denne snøen.
Men i kveld skal det feires. Planen er ikke å slå den helt ut, med en stor fest og jubalong. Jeg er mer for den roligere versjonen. Det blir stille til bords med noen hyggelige timer sammen. På menyen står det raclette – en fast tradisjon til nyttårsmat. Så blir det enda flere timer i godt selskap, før vi tar oss en liten tur ut for å se på fyrverkeri.
I år har vi valgt å ikke sende opp noe selv. De siste årene har jeg syntes at det har vært mye mer spennende å se nattehimmelen fylle seg med vakre farger, enn å ha fokus på at en sender opp fyrverkeri selv. Jeg har i hvert fall ladet opp batteriene, gjort klart kamera for å fange noen blinkskudd på natthimmelen når feiringen virkelig slå inn for fullt. Ønsker dere en flott kveld og en forrykende feiring!
Lite produktiv dag har det vært, og ikke har jeg hatt lyst til å gjøre noe heller. Sekundviseren hadde akkurat bikket over midnatt til i dag før jeg var langt inne i en annen verden, og etter en god natt søvn har jeg bare tatt tiden som den kom. Blitt noen filmer har det også, bare for å få dagen til å gå.
Formen er ikke hundre prosent på topp nå heller, og skulle vel egentlig ønske at jeg kunne brukt ferien min på noe annet. Er heldigvis ikke blitt syk, og krysser fingrene for at jeg ikke blir det heller. Det er bare den formen som er litt rusten.
Til tross for en veldig stille og rolig dag, hvor jeg også har fått gjort unna litt nyttårsvask, har vi i kveld fått besøk av vår kusine på snart fem år. Ikke skal hun bare være på besøk her i noen timer, men er så heldig å få lov til og overnatte. Var i hvert fall et smil om munnen hennes da hun kom inn døra her i dag.
Nå har vi kost oss med mat. Kanskje ikke med de lekreste fatene, men mat har vi i hvert fall fått i oss. Så enkelt som ostesmørbrød i ovnen kan slå an for både store og små, og i kveld smakte det godt. Håper dere har hatt en fin romjulsdag, så ønsker jeg dere en flott kveld videre.
Du vet de dagene hvor du er ute i arbeidslivet og det skjer noe hele tiden. Du sliter deg igjennom det tynne og det tykke for å gjøre en god nok jobb. Være et godt forbilde for de rundt deg, spesielt de som er lavere enn deg selv og ser opp til deg. Du vet godt at det er lov å feile på veien, men likevel gjør du så godt du kan for å unngå å havne i “fellen”.
Tusen tanker kan gå igjennom ditt eget hodet fra den tiden du står opp og til den tiden du forsvinner langt inn i drømmeland hvor de villeste og flotteste refleksjoner og ønsker kan skje. Noen ganger er det ekstra deilig å kunne sove noen timer ekstra, bare for å få med seg slutten på den fine drømmen du er inni.
Og når vi først er inne på det, så hadde jeg en drøm i natt som jeg husker i ettertid. Jeg har veldig mange av bildene foran meg, men det er ikke alltid det er lett å få frem ordene. Jeg var tilbake i håndballverden. Jeg spilte på et lag, og sammen skulle vi spille en stor kamp. Men først så måtte litt forberedelser til.
Midt i hallen var det en stor bane, men på den ene langsiden var det en tribune med mange sitteplasser. I tillegg var plassen for tilskuerne oppe i høyden – akkurat som balkongplassen på slottet hvor de kongelige vinker fra. Noe særlig lenger i drømmen kom jeg ikke, ettersom lyset begynte å skinne igjennom vinduene og traff mine øyelokk. Men noen drømmer får frem bedre bilder i sitt eget hodet – og det gjør denne drømmen.
Utover det har det vært en sånn dag. En sånn dag hvor du ikke har hatt lyst til å gjøre noen ting, samtidig som du har hatt lyst til å gjøre noe annet enn det samme gamle. I slutten av forrige uke begynte jeg å pønske på noe, rett før julaften. En forkjølelse tok tak i meg, og det er først nå – håper jeg – at den begynner å slippe unna.
Det er heller ikke å legge skjul på at det har blitt en del filmer i jula. Og i dag er ingen unntak. Blant annet har det blitt en ny runde med Alene hjemme og Olsenbanen, men også andre fine og koselig filmer. Og selv om julefølelsen ikke har vist seg i år har det forsatt vært like spennende med underholdningene filmene gir.
Egentlig føler jeg at dette innlegget bare ble rot, men følte for å samle noen ord for å lage en tekst. Det går fortsatt i late dager, og jeg skal nyte den siste tiden av året for fulle hender før jobben plutselige gir meg en flash back i ansiktet. Ni dager med ferie går fort, også for meg. Så de fire siste dagene skal lades opp til fulle batterier når hverdagen plutselig er her igjen når ny uke starter.