Det er så fantastisk å stå opp til så utrolig fine dager for tiden. Kunne kle seg lettkledd i deilige sommerkjoler som blafrer i vinden. Men i dag har det ikke vært så mye å kjenne og føle til den kalde luften. Solen har skinnet fra nesten skyfri himmel så og si hele dagen. Vi har vært ute store deler av dagen mange av oss, men mange har også tatt sine pauser innendørs. Med over tredve grader er det mange overdeler som har kastet sine plagg. Og her kom jeg inn på tanken tidligere i dag. Hvorfor kan ikke bare vi voksne kaste klærne også? 

Å kaste klærne hadde vært noe det, men ikke akkurat i denne jobben. Tror foreldre og andre som hadde passert forbi da hadde sett veldig rart på oss, og tenkt “hva driver de gale profesjonelle rollemodellene med?”. Nei, her får vi gå som vi går, og la kjolene og shortsene suse i den svake vinden vi har.

Jeg kan si at det har vært en utrolig fin dag på jobb. Igjen. Men kvelden, den blir noe helt annet. Det er dagen før dagen. Om ikke mange timene sitter jeg klar i en stor gymsal blant mange andre elever. Sammen skal vi opp til den store prøve. Den digre testen som skal være med på å gjøre oss til å bli barne- og ungdomsarbeidere.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nå skal det sies at det er flere eksamener vi skal ha, og i morgen skal vi opp til den teoretiske hvor vi skal skrive i mange timer. Det blir spennende å se hvor mange vi egentlig blir som skal opp til den samme eksamen. Jeg har ingen anelse på antall og hvor mange som kommer. Og blir været og varmen sånn som i dag, tror jeg det kanskje kan bli varmt. Ser ikke veldig frem til å sitte i en stor hall fullt av mange mennesker om gradene fortsetter og stige. Får bare håpe det er ordentlig lufting der. 

De siste forberedelsene skal nå ses igjennom. Vet at det ikke er så lurt å lese så alt for mye nå i kveld, sånn at det ikke går helt ball i hodet av den teorien jeg allerede har. Men skal gå igjennom temaer som jeg kanskje kan være litt usikker på, sånn at de sitter bedre til i morgen. Jeg kan ikke si at jeg gruer meg til eksamen som venter på meg om ikke så lenge, men det føles litt skummelt, selv om jeg vet at det ikke er det. 

Igjen kunne jeg stå opp til en varm morgen, og solen var tidlig oppe i dag. For meg har jeg vært veldig fornøyd med dagen. Vi har bikket oss over i en ny måned, og nå er det virkelig sommer. Det er helt fantastisk, og gradene har vært opp i mot et par og tredve grader. Veldig varmt, men det er bare å nyte dager som dette når de først er her.
 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

En flott dag på jobb har det også vært. Benyttet sjansen til å ta oss en tur i skogen med barna, hvor det lunet litt for varmen. Ble masse fri lek og moro, og det var så pussig å se når jeg først kom inn på tanken. For det har seg slik at jeg holder på med en forberedelseoppgaven angående eksamen, hvor jeg har skrevet og laget en lang plan om fysisk aktivitet og trivsel.

For meg var det litt skremmende å oppleve denne turen i dag. I planen min hadde jeg brukt akkurat samme stedet, samt at det ble fri lek. I tillegg har jeg også tatt med en klatreaktivitet med tau, men det gjorde vi ikke på tur i dag. Vi hadde andre planer med denne turen. Noen barn brukte kroppen sin til å klatre i trærne, så her ble klatretauene byttet ut med treklatring.

Det var som om planene jeg har skrevet ble tatt fra klar himmel. Ikke visste jeg at det ble tur i skogen med litt fysisk fri lek på barna i dag. Og ingen andre enn læreren har lest planen min. 

Men nok snikksnakk om det overraskende og skremmende om dette. Dagen har benyttes til å være mye ute, og det kjennes på kroppen i kveld. Den er sliten. Energien er blitt brukt på å få en fin dag på jobb, men også å være der for barna for at de får en flott dag i barnehagen. Deilig er det å sitte inne i kveld, men fristelsen er liten for å ta frem bøkene.
 

Men jeg må bare gjøre det. Jeg har allerede fått gått igjennom skolebøkene, og prøvd å få litt orden og system i dem ved å feste merkelapper på en del sider. Samt stikkord på hva som befinner seg hvor. Dette skal det gjøre lettere for meg å finne fortere frem til det jeg leter etter på eksamen til fredag. Må jo forberede meg litt sånn at jeg ikke bruker all tiden på å blad i bøkene.

Jeg våknet til morgen i dag til sola som skinte igjennom vinduet mitt, og en morgenvarme som var høyere enn vanlig. Jeg hadde fått på meg klær og ordnet meg for dagen, og på gradestokken var temperaturen ute allerede oppe i 16 grader. Solen skinte og varmen var her. Været kunne nesten ikke bli noe bedre på en slik dag som dette.

Med min faste og bestemte orden i hverdagen, dro jeg som vanlig tidlig ut av huset før skolen i dag. Vi startet litt senere fordi dette var den aller siste skoledagen på vg1 helse og oppvekst. Vi skulle ha avslutning på det flotte og fantastiske året vi har hatt sammen. Og avslutningen kunne ikke blitt bedre i dette tilfellet.

Vi var en fin gjeng samlet. Det ble disket opp med is, jordbær og brownies, og alt dette ble satt ut på et langbord som vi satt sammen rundt. Det ble både prating, mimring på året, humor og latter. Til og med en quiz ble gjennomført for å fylle avslutningen med litt mer underholdning. Vi hadde quiz til jul også, som læreren hadde ordnet. Og en quiz slår aldri feil.

Nå sitter jeg igjen med en litt rar følelse. En rar følelse som forteller at noe er over. Jeg har tatt mine siste steg sammen med denne klassen, og nå skal jeg aldri mer tilbake å ha undervisning sammen med dem mer. Jeg har vært storfornøyd med gruppen, og det har vært mye humor og glede blant oss.

Et kapittel har fått satt sin lenke med lås på. Gjennom dette året er det bare gode minner å se tilbake på, og det har vært et fantastisk år og utrolig mye læring på helse og oppvekst. Jeg har fått gode karakterer på oppgavene igjennom året, og gikk ut med høye standpunktkarakterer i disse fagene. Jeg er veldig fornøyd med opplegget og gruppen, og ikke minst min egen innsats. 
 

Takk for meg, vg1!

Nå begynner jeg å kjenne presset. Jeg har lagt merke til det litt tidligere også, men nå smyger det seg mer og mer innpå. I dag er det akkurat to uker til det hele er i gang. Mandag om fjorten dager sitter jeg nok i mitt eget lille hjørnet og stridskriver og forbereder meg. Lager plan og små stikkord for å være sikker på at jeg får med meg alt.

Dagen i dag startet først og fremst med litt skole. Den første veiledningen er nå gjennomført. I forrige uke begynte vi å øve til den praktiske eksamen. Eller det var da vi fikk oppgaven. Denne ble jobbet mye med, og jeg kom godt i gang med planleggingen og skrivingen. Det å skrive gjør ikke meg noen ting. Jeg liker å skrive, og uttrykker meg bedre på den biten – i hvert fall på det jeg velger å dele.

Utenom to skoledager hvor jeg satt og skrev på planen tilsammen i ti timer, la jeg også inn noen timer nå i helgen. For første gang på en stund følte jeg meg faktisk flink. Bokstaver ble til ord. Ord ble til setninger. Setninger ble til en tekst fordelt utover i en planleggingsskjema. Mål for planen ble satt, og ut ifra målene var det om å tilrettelegge for å nå dette i aktiviteten.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg var den første på listen. Den første eleven som skulle inn til den aller første veiledningstimen. Jeg vet ikke helt hva jeg skulle tro da jeg slapp inn i klasserommet. Jeg satte meg på min faste gode plass, for der føler jeg meg trygg. Jeg åpnet oppgaven og så at jeg hadde glemt å fylle ut siste punkt i planen. Mens læreren forberedte seg – jeg var som alltid litt tidlig ute, plottet jeg inn noen ord for å utfylle det siste som manglet.
 

Så var vi i gang. Planen min ble sett igjennom av faglærer, og sammen gikk vi igjennom på hvordan jeg eventuelt kunne legge dette frem og gjennomføre dette i den praktiske biten. Jeg må si jeg ikke gleder meg til denne eksamen, hvor jeg skal være alene i et rom med sensor og faglærer. Stå der foran dem å snakke om hva jeg ville gjort, og ikke minst hvorfor. Stå der alene og late som jeg har et antall barn med meg, og prøve og skape en handling ut ifra rekvisitter. 

Dette høres kanskje enkelt ut for de som liker å snakke, og kanskje stå i “lyset”. Men jeg er langt i fra der. Jeg liker ikke en gang å ta ordet og forklare en liten handling blant masse folk en gang. Jeg har blitt modigere med årene, og har kommet utrolig langt – men akkurat dit er jeg ikke kommet. Og sånn vet jeg at det er for veldig mange andre. Selv for de som er glad i å prate.

Når den store prøven kommer, da har jeg kun ett mål. Utenom målet skal jeg gjøre mitt beste. Men det målet jeg skal fokusere på her er å gjennomføre. Å komme igjennom. Jeg trenger et mål som er oppnåelig for meg, i min situasjon, og i hendelser som kan virke skumle, gjelder det å ha mål som en tør å strekke seg til. 

Jeg var som sagt den første ut på listen til morgen i dag, før det kom en elev etter meg som også skulle ha veiledning. Da jeg dukket opp og læreren min fikk se planen jeg hadde laget, ble han litt.. ikke overrasket, men kanskje et annet ord for det. Kommer ikke helt på hvilket ord jeg skal bruke. Men han syns jeg hadde jobbet godt og kommet langt. Han hadde kanskje ikke trodd at jeg skulle komme med en helt ferdig plan til første veiledningstime. Og det lover jo godt for meg. Bedre å være litt lenger frem, enn å ligge noen trappetrinn tilbake.

Men jobbingen stopper ikke her. Nå skal jeg tilbake på veiledning om en uke igjen, og da er også første eksamen overstått. Før jeg skal ta neste steg i denne prosessen, må jeg også skrive litt mer. Planen er ferdig, og vel så det. Nå gjenstår det bare å skrive om observasjon og dokumentasjon i forhold til aktiviteten jeg har valgt i oppgaven, før det skal forberedes og øves til den virkelig praktiske eksamen. 

Det er virkelig ikke lett å komme med for- og motargumenter på noen visse temaer. Kanskje har du selv vært opp i en hendelse eller en diskusjon med noen andre hvor du har vært usikker. Eller kanskje du rett og slett har vært usikker på deg selv. Akkurat nå er jeg usikker på hva jeg selv vil. Og om jeg i det hele tatt tør å gjøre noe med det.

Usikkerheten er om håret mitt. Hva skal jeg gjøre? Og vil jeg i det hele tatt gjøre noe med det? Tidlig i våres tok jeg en spontan sjans. Jeg lot meg kvitte med det mørke håret jeg hadde og farget det blondt. Første sekundet jeg så meg som en blondine fikk jeg ganske sjokk. Jeg har bestandig vært mørk, og jeg hadde ingen anelse om hvordan jeg ville se ut.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Heldigvis ble jeg fort vant til forandringen, og kunne til å med se frem i tid at det kunne bli litt fint med den mørke etterveksten som skulle komme frem. Og det ble som jeg hadde sett for meg. Selv syns jeg det ble litt stilig med det mørke som voksen ut fra hodebunnen. Den lille effekten av kontrasten den gir likte jeg.
 

I det siste har jeg også vært inne på andre tanker. Tanker som har ført meg til om jeg skal slå til med en forandring til. Jeg liker å ha langt hår, og det å kunne prøve ut ulike fletter og andre type frisyrer på seg selv. Men jeg har også lyst til å klippe meg kort. Hvor kort vet jeg ikke. Men å få en helt ny fasong på håret er noe jeg har lyst til.

Men igjen er det om jeg tør det. Skal jeg ta sjansen? Jeg vet jo at det vokser ut igjen. Men etter de siste gangene jeg har vært hos frisøren har ikke resultatene blitt sånn som jeg har sett for meg. Skal jeg våge og ta steget ut i andres hender, og kanskje ende opp igjen med en frisyre jeg er misfornøyd med? Jeg vil jo selv like min egen frisyre. Men vi får se da, om det i det hele tatt skjer noe i kråkereiret. 
 

Kvelden er her, og igjen kan jeg spørre meg selv “hvor har denne dagen blitt av?”. Dagen har i grunn ikke bestått av så veldig mye spennende. En liten lørdagshandel var det formiddagen startet med, og deretter litt eksamenjobbing og skriving på planen. Litt lenger på oppgaven må jeg ha kommet før mandag, når jeg starter dagen med veiledning. Og da er det en fordel at jeg har skrevet litt mer enn det læreren så på sist, sånn at jeg eventuelt har nye mål og jobbe etter. 

På ettermiddagen ble det en tur til byen med lillesøster. Og atter en gang så klarte jeg ikke å komme tomhendt hjem igjen. Godt er det at jeg ikke er så ofte i byen, og at det er såpass sjelden. For hvis jeg hadde tatt med lillesøster til byen hver helg, da hadde jeg ikke hatt mye å rutte med ellers. Men jeg fant meg i hvert fall noen sommerplagg. 

Ellers håper jeg dagen deres har vært flott, så ønskes det en riktig god kveld videre til dere der ute. Resten av dagen blir det som den stort sett alltid pleier på lørdagskvelden – ingen planer, bare sløving hjemme i heimen. 
 

Klærne er fra Bik Bok

Da har jeg endelig satt meg ned og landet litt for dagen. I dag har det virkelig vært en lang økt. Mange timer med intens jobbing. Fra det sekundet jeg satte meg ned ved skolepulten, fikk opp oppgaven og tatt frem bøkene, var det noe som slo meg. Det var som å få en dult i ryggen. Arbeidet kom i gang fra start, og fingrene pilte over tastaturet.

Det var som om manuset var ferdig skrevet opp i hodet mitt, og nå fosset bare alt sammen ut. Nå som alle innleveringsoppgavene er fått igjen, er det kun eksamensoppgave som står i pannefronten. Og nå jobbes det med en oppgave som er trening til den praktiske eksamen. Fra starten følte jeg at jeg kom godt i gang. Teksten ble lenger og sidene økte.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Her om dagen da jeg fikk oppgaven utlevert kom idéen til meg med en gang. Jeg hadde en plan og jeg visste hva jeg skulle skrive om. Og for første gang kan jeg si at jeg har lykkes med oppgavestarten. På de timene jeg var på skolen om onsdagen, gikk jeg hjem med fire-fem siden godskrevet tekst. Og i dag var det en minst like god økt, om ikke bedre.
 

Planen min var ferdigskrevet. Det var som å plukke den ut fra hodet og få den skrevet gjennom fingrene. Jeg kan faktisk si at timene jeg hadde på skolen i dag syns jeg det var moro å skrive. Det gikk på en måte i ett, bare fordi jeg hadde tatt med meg noen tips som jeg fikk på jobben i går. Og dette bare på grunn av ordet “fordi”. 

“Vi gjør det sånn i aktiviteten. Ja, men hvorfor gjør vi det sånn? Jo, fordi..” Læreren var også innom og skumleste det jeg hadde fått til frem til i dag, og det var bare gode ord å høre. Han var ganske fornøyd med det jeg hadde fått til. Og ingenting er bedre enn å høre at jeg i det minste er på rett vei, om ikke bedre.
 

Selv er jeg fornøyd med det jeg har skrevet, og planen er å få til å skrive litt mer i helgen før jeg skal tilbake på skolen. Det første som venter meg når ny uke spiller inn, er en tur på skolen for å få veiledning. Derfor skal jeg benytte denne helgen til å gjøre så godt jeg kan med planskrivingen, og til nå er jeg veldig godt på vei. Man får stort sett igjen for å starte så godt fra begynnelse, og så er det bare å fortsette med den samme jobbeteknikken!

I dag gjorde jeg noe som jeg ikke hadde gjort på år og dag. Det føltes i hvert fall sånn. For snart tre år siden da jeg begynte å jobbe, syklet jeg frem og tilbake til arbeid. Syklet hver eneste dag. I flere år. Til min konfirmasjon fikk jeg ny sykkel, og denne har virkelig fått kjørt seg – spesielt etter at jeg satte mine bein på en arbeidsplass i barnehage.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men nå seint i høst ville ikke sykkelen tråkke meg fremover. Jeg la derfor sykkelen på hyllen og tok fatt i mine korte bein. Etter dette har jeg gått både til og fra jobb, men også skole. Jeg følte ikke noe hast for å få orden på kjøretøyet. Det å kunne gå der i sitt eget tempo. Titte rundt seg og få med så mye mer enn man gjør når en suser forbi. Det er akkurat dette jeg har likt med å gå der for meg selv langs veien. Nyte livet rundt i min helt egen verden.

I går kveld da jeg la hodet ned på puten vurderte jeg for og i mot på de tankene jeg hadde. Hva skulle jeg gjøre i morgen tidlig? Hvordan skulle jeg komme meg på jobb? Skulle jeg fortsette med å gå? Eller skulle jeg slå til å slenge meg på sykkelen? Jeg gikk spontant for det siste, å kaste meg over sykkelen.

Og for en følelse! Deilig å kunne trå seg fremover på pedaler igjen, og bare rulle forbi alle andre som var ute og gikk. Fortere frem kom jeg også, så i dag var det litt uvant å ikke komme seg ut av huset kvart over syv som jeg pleier, men heller drøye et kvarters tid. Nå tror jeg jammen at jeg må fortsette og sykle til jobb igjen. 

Med det må jeg også ut å jakte litt igjen. Titte rundt etter sykler for å se om jeg kan finne en. Jeg føler det er på tide nå, selv om jeg har vært superfornøyd med sykkelen min. Enn så lenge får jeg låne den kule sykkelen til pappa, som jeg liker veldig godt. Men det er noe med det å ha sin egen sykkel. 

Da jeg kom hjem fra jobben i dag, etter å ha trillet langs hele veien hjem, kunne jeg endelig se et varsel. Et varsel som fortalte meg om at jeg hadde fått svar på siste oppgave som jeg leverte i helgen. Og er det en spesiell ting jeg har vært fornøyd med dette skoleåret, så er det at vi har fått så fort svar når vi har levert oppgavene inn til vurdering.
 

På forhånd hadde jeg litt gode forventninger. Jeg følte at jeg hadde fått til oppgaven godt, og at jeg hadde bygd opp teksten på en fin måte hvor jeg hadde skrevet om hvordan man kunne legge til rette for lek og språkstimulering i løpet av en dag. Jeg er både fornøyd med selve oppgaveresultatet som jeg leverte inn, men også resultatet jeg fikk tilbake. Og forventningene var som jeg trodde. Nå er jeg heldigvis ferdig med skoleoppgaver for denne gang – snart i hvert fall. Bare to eksamener igjen nå, så er jeg helt ferdig!

I dag må jeg faktisk si at det var litt rart å stå opp. Jeg var ikke trøtt eller noe, sånn som gårsdagen var. Som vanlig gjorde jeg akkurat det som jeg ellers pleier å gjøre om morgenen. Rullet meg ut av senga. Slang på meg noen klær. Klæsjet på meg litt ansiktsmaling. Hev i meg noe mat og pakket resten som skulle opp i sekken. Og deretter var det å spasere avgårde.

Men hvor skulle jeg spasere hen? Til vanlig skulle jeg vært på jobb på en sånn dag som dette. Men som student og med eksamen snart opp i hælene, var det ikke akkurat på jobb til de herlige smilene barna gir meg som jeg skulle til. Det ble en økt på skolebenken i stede for. Rett og slett en informasjonsdag med skrivejobbing.
 

Er vel bare å forberede seg på mye jobbing…
 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Egentlig kan jeg ikke helt skjønne at vi nå snart er ved verdens ende. Vi er kommet til det siste kapittelet på den lærerike reisen. Første eksamen er allerede neste uke, og jeg skulle gjerne hatt litt lenger tid på meg enn en uke å lese og sånt på. Med forberedelser startet jeg for en måneds tid siden, hvor jeg skrev noen stikkord og lagde tankekart om ulike fagstoff. Men tiden har gått så utrolig fort at jeg ikke har hatt tid til å sette meg ned å gjøre mer av sånt.

Nå som jeg har kommet hjem merker jeg at hodet er helt fullt. Mange tanker og inntrykk spinner rundt, og i dag har jeg også fått vite når jeg skal opp til den praktiske eksamen. Fy søren. Jeg føler jeg har så alt for mye å gjøre, på en alt for kort tid. Og attpåtil er det noen eksamensnerver som flyr rundt. Og som jeg har sagt tidligere – jeg gleder meg til å bli ferdig med skole! 
 

Bare se bort i fra det slitne blikket.
 

For øyeblikket skulle jeg ønske ferien startet nå. Jeg begynner å bli lei, trøtt og sliten, og det å stå opp i dag tidlig hadde jeg ikke særlig lyst til. Men jeg fikk dratt den uopplagte kroppen opp. Tittet ut av vinduet og så det overskyete været, og fikk slengt på meg noen filler. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Lite hadde jeg lyst til å ha en samtale med læreren, og satt bare å ventet på å få høre hva hun ville fortelle meg gjennom dagen. For samtalen var det siste jeg fikk, før dagen var over og vi kunne dra hjem. Men før det var det et heidundrene oppmøte i klassen. Vi har vel nesten ikke vært så mange hoder i løpet av en dag. Hele seks-syv elever stilte opp til en skoledag, og mange trodde det ikke var undervisning.

Men for vi som møtte opp ble det gitt ut en oppgave som skulle løses der og da. En sånn oppgavetekst som skulle løses i løpet av timen. Og hei så flinke elever vi var. Jeg satt egentlig der og hadde ikke lyst i det hele tatt til å skrive en CV og søknad, som var oppgaven. Hvorfor i all verden skulle jeg gjøre noe så “vanskelig”? Jeg var jo så trøtt og sliten, og motivasjonen for å skrive var ikke der. 

Selv om ikke lysten for å lage en litt større tekst var der, fikk jeg i hvert fall skrevet ned noen setninger og punkter. Jeg følte litt på kroppen at de andre få rundt meg var veldig flinke, og satt der dypt konsentrert og jobbet. Nesten alle i hvert fall. Men tro, det gjør vi visst i kirken. For når vi skulle snakke om oppgaven litt senere, viste det seg at ingen hadde jobbet med den. Var visst ikke bare meg som var sliten i dag, og umotivert.

Godt var det at det ikke bare var meg som tenkte denne tanken, og gjennomførte den. Derfor ble det felles gjennomgang av de viktigste punktene med den lille klassen vi var. Flere enn bare meg syns dette var vanskelig, og når jeg fikk vite det følte jeg meg ikke like dum.

Og når vi snakker om å være dum så har jeg også fått tilbake siste oppgave på helse og oppvekst. Mange har vel kanskje fått med seg hvordan de tidligere oppgavene har gått der, og at tekstene jeg har skrevet har fått… toppkarakterer. Vel, denne gangen må jeg si at jeg la ikke så mye arbeid i den siste oppgaven, hvor jeg heller har fokusert mest på barne og ungdom siden det er det jeg skal ha eksamener i. Så når karakteren ble halvvert denne gangen, ble jeg for første gang tatt inn til en samtale med læreren. 

Resultatet jeg fikk var jeg egentlig forberedt på. En kan ikke yte til topps hver eneste gang – selv om jeg har gjort det i alle oppgavene vi har hatt på vg1. Men noen ganger må faktisk andre ting prioriteres litt mer, og som er viktig for deg. Og det gjorde jeg her. Men i dag hadde vi den aller siste undervisningsdagen på helse og oppvekst, og neste gang er det en liten avslutning før eksamen tar styringen.