Hva er vel ikke bedre enn å komme hjem og finne fangst i fellen sin? Å nei, jeg snakker verken om musefelle eller minkfelle, og heller ikke guttefelle – som i grunn egentlig hadde vært kjekt å ha. Jeg snakker selvsagt om den spesielle dyrefellen min, hvor jeg har fanget stålormer i mange år. Og i dag var ingen unntak. Hele fem små og store ble fanget i min klo.

Jeg vandret hjemover langs vei og skog. Sliten i både kropp og hodet etter en helt fantastisk dag, hvor jeg også prøvde å observere litt ved siden av angående oppgaven jeg holder på meg. Men for å være ærlig er ikke det fryktelig lett. Ikke akkurat nå kjenner jeg. Merker jeg må konsentrere meg veldig for å finne ut hva som egentlig skjer i de forskjellige situasjonene som har spesielt med lek å gjøre. 

Men nå venter det endelig noen dager med fri. Det er tid for langhelg! Skulle gjerne tatt meg helt fri når jeg først har mulighet, men med eksamen i hælene er vel kanskje ikke det helt lurt. Her er det å benytte de dagene og timene man får, og har mulighet og energi til jobbing, og sette seg ned for å bli litt klokere og friske opp i eldre teori. Men det er det å orke. Jeg er sterk, men er sliten.

Så i kveld tenkte jeg å ta helt oppgavefri. Ingenting som kan minne meg om skole skal tas frem. Ikke en gang bøkene. Og i dag har jeg all grunn til å slappe av og gjøre akkurat det jeg vil. Og det er lov når man satt fem-seks timer i strekk i går og skrev på barnehageoppgaven. Så med det finner jeg frem et glass med smoothie og ønsker alle der ute noen flotte fridager, og her satser vi på at finværet holder seg!
 


 

Q; Har du noen planer nå som det er langhelg?

Tirsdagen er her igjen, og som alle andre tirsdager så sto det skole på planen. Jeg må nok ha vært litt ekstra klar for denne dagen, ettersom jeg våknet før klokkene mine ringte. I dag skulle det ikke være vanlige skolefag eller undervisning. Det skulle være et opplegg rundt fylkesmesterskapet 2016.

Dette var både hode og kropp klar for. Litt annen undervisning og annerledes læring hvor vi kunne se hvordan fremtidens barne- og ungdomsarbeidere og helsefagarbeidere konkurrerte. Og dette kunne være læringsrikt i forhold til den tverrfaglig eksamen og fagprøven. Men det var en ting jeg ikke helt hadde fått med meg.

På skolen møtte jeg opp som vanlig. Jeg så i grunn frem til det som skulle skje. Noen elever til var også til stede, og da jeg så at de hadde med full pakke av skolebøker og tunge sekker, det var da jeg følte meg alene. Var det bare jeg som hadde lest beskjeden fra læreren som vi fikk? For noen ganger kan jeg føle meg litt for detaljert når det kommer til beskjeder.

Jeg er sånn fremdeles, sånn som jeg den gang var på både ungdomsskolen og videregående. Jeg likte å ha kontroll i hverdagen. Jeg likte å vite hva som skulle skje, og hvor jeg skulle være til bestemte tider hele tiden. Og spesielt ettersom det ble mye bytting av rom og hvor lærere ikke dukket opp til timene på skolen, ble jeg etter dette veldig usikker.

Usikker på om det er her jeg skal være nå? Hvis jeg kommer til det rommet eller det stedet, møter jeg på de andre jeg skal være sammen med? Og dette har ikke gitt seg enda, selv om det stort sett alltid går bra. Men den usikkerheten er der, og jeg liker å vite hva som er foran meg.

Men denne gangen var det min tur til å ikke få med seg et lite varsel. Det viste seg at det var streik. Det ble ikke noe fylkesmesterskap som jeg så frem til. Og med så lite materiell som ingen lærerbøker eller noe som jeg hadde med meg, fikk jeg det fine svaret når jeg forklarte situasjonen til læreren. “Du er jo aldri borte!”.

Og dette stemmer. Jeg stiller alltid opp til skoletimene mine, og har stått på og jobbet hardt helt siden i høst. Jeg gjør så godt jeg kan både på helse og oppvekst og på barne- og ungdom, og på alle de skoledagene jeg har hatt har jeg kun vært borte én dag! Så snill som læreren min er fikk jeg derfor lov til å ha hjemmejobbing i dag. Så nå blir det enda mer arbeid på disse skoleoppgavene.
 

Frem med bøker, nå skal det jobbes!

Jeg kan kjenne et lite press. Føler at det er mye jeg må gjøre. Og alt dette på en tid som bare flyr fra meg. Nå i kveld skal jeg kun ha fokus på oppgaven. Har både en og to oppgaver som må gjøres, men akkurat nå må jeg prioritere barne- og ungdom. Er glad det bare er eksamen i dette faget, og ikke i helse og oppvekst i tillegg. 

De store og tunge bøkene er tatt frem og oppgaven er tatt opp. Og godt er det at jeg ble en del klokere og fikk tankene mer på riktig retning. Hva skulle jeg gjort uten kloke og flinke kolleger som får meg til å forstå bedre om hvordan jeg skal skrive? De er gode som gull og sitter med mye mer erfaring som jeg kan plukke opp å ta med meg videre. 

Oppgaven er nå om barnehage hvor jeg skal skrive om hva som kan gjøres for å utvikle og stimulere språket. Dette er veldig spennende, og jeg har mange tanker. Og som tidligere er det ikke alltid like lett å få disse tankene ned på papiret, samtidig å danne en forståelig tekst med ulike faguttrykk. Men etter den praten og veiledningen jeg fikk i dag, skal jeg nå plotte inn det vi snakket om og de tankene jeg fikk, før det ramler ut igjen. 

Lek og språkstimulering er viktig, men det er ikke alltid vi selv legger merke til at vi jobber med dette sammen med barna – eller tenker over det. Her har jeg i hvert fall mye mer å lære, og jeg er glad vi aldri blir utlært! Nå skal det jobbes.
 

Vi har nå sniket oss over og inn i mai. April tjueseksten har nå blitt historie, akkurat sånn som de tidligere månedene. Denne dagen er arbeidernes fridag – den ene røde dagen. Men det at denne dagen har havnet på en søndag gjør at vi mister en ekstra hviledag. Når jeg tenker over det gjør ikke det meg noen ting. Dagene flyr uansett like fort forbi, og hadde vel ikke merket om det var en ekstra dag uten arbeid.

Men morningen startet tidlig. Og kanskje litt merkelig. Jeg var inne i drømmeland. Langt vekk i mine fantasier som ikke er virkelighet. Plutselig hører jeg en lyd. En lyd utenom det vanlige. Min første tanke spretter fort på at uværet er på vei. Jeg assosierte det rett til tordenvær. Sånt uvær er noe jeg liker, men ble brått skuffet da jeg kom på at det var kanonene som ga et varsel om at 1. mai var her.
 

Det var en ganske rolig kveld i går. Ingen planer, og tok tiden som den kom. Faktisk ble det litt kjedelig ettersom timene gikk, så jeg begynte å forberede meg litt. Snart starter jo jobbingen til eksamen for fullt, men jeg tok et lite tak i går for å se om jeg kunne plukke opp noen tips. Litt notering fikk jeg ned, og så tok jeg med meg twinsa for å hente broderen.

Regnet pisket bokstavelig talt mot rutene på kveldsturen i går. I et slikt vær er det godt å holde seg under tak, og regnet har ikke gitt seg enda. Da jeg våknet i dag tidlig hørte jeg fortsatt regnet sildre utenfor. Hva slags vår er egentlig dette? Det grønne har vist seg, men været er ikke akkurat å skryte av nå. Dystert og trist blir man av regn også. 

Men tilbake til overskriften. I det sist har jeg fått med meg at det er et program som er litt i lyset om dagen. Serien “Skam” fikk jeg først med meg i går. Og jammen har ikke “skammen” tatt meg! Det er jo så utrolig spennende å følge med. Jeg følger ikke med på så mange serier egentlig. Men denne med alle jentene og guttene, hvor noen har litt god kjemi med hverandre, litt småkrangling og sånne ting.. Veldig interessant å se på. Vil ikke røpe for mye, og det er verdt å ta seg en titt for å finne ut. Jeg skal i hvert fall følge med på den videre. 

 

Q; Følger du med på Skam?


 

Plutselig var fredagen her da jeg våknet til morgen i dag. Fredag? Alt nå? Hvor blir det av dagene? De flyr jo så fort unna at jeg nesten ikke rekker å tenke hvordan jeg skal planlegge hva som skal skje. Hendelser og situasjoner dukker plutselig bare opp på veien, og så må man handle ut i fra der og da. Og nå er helgen her igjen!

Fredager er kjent for å tilbringes på skolen. Og igjen var det ingen unntak å slippe unna. Skulle gjerne tatt igjen litt søvn og andre ting, men det finnes akkurat litt for få timer i døgnet til å kunne gjøre det. Skolen måtte jeg på, for om ikke så lenge starter eksamenstiden for fullt. Til nå har jeg jobbet med tverrfaglig eksamensoppgaver om både ungdom og SFO. 

Jeg skulle gjerne ønske at dette var over, men jeg må nok igjennom en oppgave til og et par eksamener, pluss litt mer praksis før jeg kan kalle meg en barne- og ungdomsarbeider. Jeg er veldig glad for at det har gått så fort, men samtidig litt skummelt å tenke på. Det eneste som er litt skummelt som står igjen, er selve eksamen. Den skriftlige har jeg rodd meg litt i land på. Men den muntlige varianten må jeg prøve og dempe nervene litt på.

Med Lasse i rullestol-oppgaven levert, kan jeg nå fokusere på det jeg virkelig kan. Jeg er på hjemmebane! Den siste oppgaven som er levert ut nå er om barnehage. Må si jeg føler meg mye tryggere på å løse slike oppgaver. Skrive oppgaver på noe jeg kan litt ekstra om. Men det er alltid et lite problem…

Det er ikke store problemet, og jeg skjønner egentlig ikke hvorfor det er et problem i det hele tatt. Å skrive oppgaver kan være litt plundrete noen ganger, spesielt i starten. Å skrive om det samme temaet enten i en skoleoppgave eller en egen tekst (som ikke er skoleoppgave), er to helt vidt forskjellige ting i min verden. Veldig rart det der syns jeg.

Men siden jeg først er på hjemmebanen kan jeg nå bruke mine praksishistorier og kunnskaper i oppgaven. Og hva er vel ikke bedre enn det? Nå blir det bare å lete frem de riktige ordene sånn at teksten blir bra nok til en god karakter. For blir den det, kan jeg krysse alt jeg kan i håp om at jeg får en slik oppgave om barnehage på eksamen, og denne oppgaven kan bli dratt inn. Det hadde vært helt perfekt!

I min hverdag starter dagene tidlig. Kroppen er oppe og hopper hver eneste morgen mellom seks og halv sju, og jeg er alltid klar. Stort sett i hvert fall. Jeg liker å sove, men kommer meg alltid opp når jeg må. Der har det aldri vært noe problem. Men må det være sånn hele tiden?
 


 

Når klokken ringte til morgen i dag hadde jeg ikke særlig lyst til å stå opp. Hvorfor måtte jeg opp nå? Og måtte jeg dra på jobb? Selv for meg kan også jeg ha sånne dager hvor jeg bare har lyst til å ligge og dra meg utover formiddagen. Sløve og ikke gjøre noe som helst nytte av meg. Men i en hverdag med jobb og studie så nytter ikke det.

Igjen har det vært en fin dag på jobb, hvis vi ser bort i fra noen regnskurer. Er kanskje ikke alle som liker det våte, men akkurat i dag var det deilig å kunne ta bilen til jobb. Dette er noe jeg vanligvis ikke gjør, det å kjøre til jobb. Jeg trives best med å spasere og titte på verden rundt meg når jeg skal på arbeid. Men da jeg skulle dra var det veldig deilig å slippe og ta på seg fullt regnutstyr. 

På slutten av dagen ble det en del tegning. Jeg rotet meg inn i “faresonen” for å tegne en hund – sånn som jeg kan. Først var det ett barn som ville ha, og dette barnet fikk en. Og så kom det en til, og dermed ga jeg bort den også. Og ikke nok med det. Plutselig sto det en liten saueflokk rund som også ville ha en søt liten hun. Og så var det gjort. Gjengen fikk hver sin hund som de kunne fargelegge. Men da alle hadde fått, da hadde jeg fått min tegnedose for dagen.
Alt i alt en fin dag!

I ettermiddag etter at jeg kom hjem fra jobb var det å få i seg litt mat. Man blir visst sulten av mye aktivitet med barn rundt seg. Bortsett fra at det noen ganger kan bli litt mye, koser jeg meg virkelig i både deres og mitt selskap sammen. Og etter at en maskin med skittentøy ble satt på, var kroppen så sliten og hodet full av stemmer at plutselig falt jeg om.
 

Nå kan jeg endelig dele noen bilder med dere av prosjektet jeg har hatt i helgen. Jeg må si jeg er superfornøyd! Morsomt har det vært å male når man har sett så stor forskjell. Å gå fra en litt lysdus limegrønnfarge på veggene til en slags lys sandbeigefarge er stor. Når veggene fikk en helt annen farge gikk det enda mer inn på meg hvor lei jeg egentlig var den grønne fargen.

Å male alt på en dag er jeg glad for at jeg klarte. Hadde nok ikke orket mange dager med maling, selv om jeg syns det er litt gøy også. Men grunnen til at jeg stakk innom for å dele noen ord med dere, var fordi jeg ville vise dere bilder. Bilder av det samme gamle rommet mitt, men som har blitt helt nytt med en annen farge. Føler på en måte at det ble mye mer ro med fargen som har kommet opp – som heter utmark. Alt er kommet på plass igjen. Det eneste som mangler er noen deksler til brytere.

 

I flere uker har jeg holdt på med å krangle. Vært frem og tilbake mellom oss. Tenkt mange tanker om muligheter som kan være best for deg, men ikke klart å få det ut. Og ikke minst å være best for både meg og oss sammen. Fra starten av var jeg litt skeptisk. Hvordan skulle jeg klare å bli kjent med deg og den handicapen du har?

Etter hvert fikk jeg lest meg frem, og jeg lærte å kjenne deg. Hvilke behov du hadde. Og hvordan du likte å ha det. Selv så jeg på rullestolbrukere, som du er, at dere trengte hjelp til det meste. Men med tiden som jeg fikk jobbe med deg fant jeg ut at det ikke alltid handlet om å rekke ut en hånd til alt. Jeg snakker selvfølgelig om Lasse som skulle starte i 1. klasse. Han var lam i beina og brukte rullestol som hjelpemiddel.
 

Hele startprosessen for denne oppgaven gikk stort sett i masse notering og idémyldring.
 

Men nå er den tverrfaglig oppgaven 6-12 år endelig levert. Lasse er satt i fangenskap hos oversjefen. Så nå er det opp til læreren å gi meg et resultat på hvordan jeg har klart å gjennomføre en slik situasjon i livet. Satte mine siste ord på denne oppbyggende teksten som har fått sin form gjennom flere uker. Og jeg skal si det var deilig å få levert den avgårde.
 

Veldig deilig er det å ha den ute av verden. Vet ikke helt hvordan det går videre med resultatet. Men jeg har i hvert fall gjort mitt beste denne gangen også, og mer kan jeg ikke få gjort. Nå som jeg ikke lenger trenger å skrive noe mer om Lasse, er det likevel mye å ta tak i. På vg1 var jeg så “smart” å ta et valg. Vi fikk noen alternativer hvor vi kunne skrive og lage en aktivitetplan om hvilken aldersgruppe vi ville. 

Av erfaring kan jeg en del om barnehagearenaen. Tenk så lett jeg kunne komme igjennom med alt det som jeg har fått gratis i praksis. Men jeg lot meg ikke ta den sjansen av å komme så lett unna. Jeg tok noen steg lenger opp i alderdommen. Eller skal vi kalle det elefantskritt..? I så fall er jeg i full gang med å skrive en oppgave om de eldre på et eldresenter. 

Så langt har jeg klart å holde tunga rett i munn når jeg skriver om de unge gamle. Og for å være ærlig så vet jeg ikke helt hvordan denne oppgaven går heller. Opp i hodet mitt har det vært mer tanker om at eksamen nærmer seg – selv om det bare er én måned og noen dager igjen til den store skriftlige prøver, og et par uker etter så er det enda mer eksamen. Godt fornøyd er jeg med å ha den tverrfaglig oppgaven ute av verden nå. Men så vet jeg at det er en ny og siste oppgave som venter på meg…

Plutselig så var kvelden her. Planene mine gikk ikke helt som de skulle. Jeg har en innlevering som venter på meg, og i kveld skulle jeg gjøre denne oppgaven ferdig. Det var i hvert fall sånn det så ut opp i hodet mitt. I dag skulle jeg virkelig være flink jente. Rett hjem fra jobb for å få i meg litt mat, før jeg skulle ta frem oppgaven for å skrive.
 

Tre tjukke bøker… Skal jeg orke å bla de opp?

 

Men det var det bare å glemme. Jeg tok frem både oppgaven og bøkene, for å prøve og lese litt. Bøkene ble bare liggende, og jeg lå der og bare så på dem. Hvor var egentlig motivasjonen denne kvelden for å jobbe? I mitt hodet sto det helt andre ting. Å sette seg ned for å skrive og bruke noen ekstra knapper med energi til studiet var ikke det jeg ville nå.
 


 

Jeg strakte en hånd ut. Gjorde et forsøk for å komme i gang. Fant frem noen tilfeldige sider som jeg kanskje kunne lese litt på. “Hva leken betyr for læring og utvikling” sto det på en overskrift. Barn er jo opptatt av lek, og lek skjer store deler i løpet av dagen deres. Og gjennom lek lærer barn veldig mye. Vi har jo typer som rollelek, fysisklek, konstruksjonslek og sanglek. 
 


 

Men det tok ikke lange tiden før jeg la bort både bøkene og oppgaven. Akkurat nå klarer jeg ikke å tenke på det oppgaven handler om. Inne i mitt hode befinner det seg mange lyder som har blitt stappet inn i løpet av dagen. Jeg kan fortsatt høre alle de barna som sier og roper “Pernille” for å søke kontakt og hjelp. Nei, jeg tror nok jeg må prøve og være flink jente etter skolen i morgen, siden dagen er litt kortere og jeg har mer med tid på ettermiddagen. Jeg gjorde i hvert fall et forsøk. Ønsker dere en fin kveld videre!