LITEN TANKE BLIR STOR

Noe av det beste med å jobbe i barnehage og med barn, er at du aldri vet hva som vil skje etter punkt og prikker på jobb. Dette gjelder også mange andre jobber. Man kan planlegge hva dagen kan innholde, men du vet ikke eksakt hva eller hvordan det skjer til enhver tid.

I dag tok jeg tak i medvirkningen til barna og ønsket deres ble oppfyllt. En kjapp idémyldring satte det hele i gang. Det ble nevnt at en maleaktivitet hadde vært moro. Men var det vanlig maleaktivitet, eller var det noe litt mer utenom det vanlig? Kan vel si at det endte med å bli noe utenom det vanlige. 

Å male med barna foregår som regel rundt et bord, hvor barna sitter på stoler og har malesaker foran seg. Men ikke denne gangen. Jeg lot meg rive med idéen deres. Fant frem nødvendig utstyr som trengtes for å gjennomføre aktiviteten. Maleduk, malekoster, maling, ark og vann. En stor balje med vann.

Kroppsmaling var det barna ville. Bruke hendene og føttene sine til å male kunstverk. Og jeg kan si det ble en vellykket og artig formiddag. Det hele startet med at en, to og tre ville være med på dette. Vi malte både fot- og håndflaten, og trykket deres avtrykk på papiret. Moro var det og hvordan dette utviklet seg.

Å ta tak i barns medvirkning er viktig. Vise at vi ser dem og at de blir hørt, slik at de kan være med på å bestemme. Barna brettet opp armer og bein, og maling ble klæsjet på. Nå i ettertid handler jo dette blant annet om sanser. Sansen til å ta og kjenne. Kunne få maling på kroppen og kjenne hvordan dette føles. 

Etter som en liten gruppe startet med å male sine avtrykk, og de andre fikk se hva som foregikk, var det flere som hang seg på å ville gjøre det samme. Det ble køer for å få laget sitt kunstverk med kroppen. Minuttene og timene gikk, og plutselig hadde nesten alle barna vært innom stasjonen jeg hadde satt i gang. 

Lite planlagt var det at dette skulle skje på starten av dagen. Men hvor moro er det ikke når det slår så godt ut på barna? Det er kjempemoro! Det er ikke alltid det skal så mye til før du har løftet barnet flere steg opp i skyene for å få en fin dag i barnehagen. Og når det i tillegg skjer sjeldent i deres hverdag, da blir det ekstra gøy for barna og kunne gjennomføre aktiviteten. 
Tenk. En liten tanke kan blir så stort!

WORK HARD, BE STRONG

Jeg vet hva jeg vil, og jeg vet hvilke veier jeg må gå. Men hvorfor skal man da innom så mange temaer som er litt på “siden” av det en vil drive med? Jeg ser for meg en fremtid med å jobbe innenfor alle de fine og flotte rammene en barnehage har. Kunne jobbe med den yngste barnegruppen – barnehagealderen.

Nå er det jo sånn at jeg ikke tar noe høyere utdanning i den alderen jeg er, etter å ha vært igjennom videregående for noen år tilbake. Men å ta opp programfagene i videregående skole for voksenopplæringen for å kunne bli en barne- og ungdomsarbeider, det er ikke alltid så lett. Eller, jeg vet egentlig ikke helt hvordan jeg skal forklare det.

Jeg er veldig glad i de oppgavene og den læringen vi får om å arbeide med barnehagebarn. Ja, barnehage generelt. Det er kanskje ikke så rart siden dette er jobben min. Det er dette yrket jeg brenner mest for akkurat nå. Det jeg virkelig vil. Blir det utlevert oppgaver eller temaer som har med dette yrket å gjøre, syns jeg dette er mye lettere å arbeide med. Alt blir så mer interessant med noe en selv driver med.

Det som interesserer deg blir fort ganske lett å ta til seg. Du er interessert i å lære mer om det hverdagen og selve yrket ditt dreier seg om. Du er interessert i hvordan du kan lære det og lære videre til barn, gjøre dem gode og få et godt bilde både på seg selv og verden. Hvordan skal du være for å klare voksenrollen? Være den personen som skal være med på barnets små stier for å lage en trygg vei å gå.

Jeg skjønner forsåvidt hvorfor en må igjennom og lære om skolebarn, ungdom og de eldre. Men alt er virkelig ikke like interessant når man vet hva man vil. Og er det noe som er mindre interessant, ja da blir det fort lite motiverende for å kunne lære om det. Tenk om en kunne velge oppgaver selv? Hva ville man lære? Kunne bygge sine egne trapper til læringen ut ifra hva en ville videre i livet. 

Jeg forstår også at man må igjennom de forskjellige yrkene, lære hva de inneholder og hva de går ut på når man er 16 år. Dette er jo for å gi ungdommen en smakebit på å finne ut hva de vil ende opp med å bli. Hva som skal være deres del av levebrødet videre i livet. Jeg føler at poenget mitt blir litt vanskelig å forstå. Men det jeg vil frem til er, hvorfor kan en ikke velge å lære om det en virkelig vil. Hvorfor skal jeg som vil jobbe med barn i dette yrket som jeg er nå gå igjennom teori om ungdom, klubb og eldresektoren?

På den ene siden trenger en å vite noe om dette hvis man en gang skulle finne på å jobbe i et slikt yrke som har med de aldersgruppene. Men akkurat nå har jeg bare lyst til å konsentrere meg om det jeg virkelig vil. Lære alt en vet om barnealderen til de søte, morsomme, rare, akrobate, ville og inspirerende vesner som går i barnehage. Ja, det er så mye en kan si om dem.

Det siste jeg vil er å jobbe med ungdom og eldresektoren – altså på sykehjem, omsorgshjem og lignende. 
Men jeg må bare finne meg i det at dette må man igjennom. Uansett hvor mye en misliker eller hater det. Ikke nok med at jeg snart er ferdig med den vanskelig ungdomsoppgaven som handler om ungdommene på klubb. Men attpåtil har jeg nå fått en ny oppgave hvor jeg skal skrive om hvordan beboere på et sykehjem/gamlehjem/eldrebolig kan aktiviseres. Heller her har jeg ingen erfaring. Og det er på de oppgavene jeg ikke har noe erfaring som er vanskeligere og løse. 

Men, jeg skal gjøre så godt jeg kan, uansett hvor lite eller mye det gnager meg. Nå blir det i hvert fall jobbing og skriving på oppgavene som jeg egentlig vil kaste bort. Skal prøve og få frem litt motivasjon til å komme igjennom dem, så får vi se hvor bra sluttresultatene blir. Gleder meg veldig til å bli ferdig. 
Work hard, be strong!

ER ALT BARE ROT?

Tilbake til fortsettelsen. Kan ikke fasiten bare sprette ut? Ordene er ferdig sorterte, og de er klare for og skrives ut gjennom fingrene. Hvorfor skal man tenke så fryktelig mye på hvordan en skal stokke ordene sammen for at det skal se bra ut? Og ikke minst bli bra. Greit nok at den lille hjernen som befinner seg i topplokket trenger påfyll av kunnskap.
 


 

Gjennom alle disse tjueen årene jeg har hatt mine føtter på denne jord, har jeg både lært og skaffet meg det som trengst rundt å jobbe som student. Og vi lærer hele tiden. Men hvorfor skal det stoppe opp innimellom? Og hvorfor akkurat nå? 
Jeg har allerede skrevet masse på denne ungdomsoppgaven – sider opp og sider ned. Men så stoppet det helt opp. Hva var alle disse ordene på sidene? Jeg klarte ikke helt å få med meg helheten i det jeg hadde skrevet. Jeg visste hva det inneholdt, men alt ble bare til at jeg rivde meg i håret. 

 


 

Alt var bare rot. Men var det i oppgaven det var rot? Eller er det bare opp i hodet mitt fordi det koker “litt” over? Jeg vil så gjerne gjøre det så godt jeg kan. Og det var først da jeg tok frem en tidligere eksamensoppgave at alt krøllet seg til i topplokket på meg. Det var bare en ting å gjøre. Å starte på et nytt dokument. Klippe og lime for å skaffe seg en ordentlig oversikt. Kunne se helheten i alle ordene. Og hva er det som mangler?

Så nå er denne griseoppryddingen i teksten gjort, og så er det bare å skrive videre. Håper det åpner de lukkede dørene til skrivingen, og at jeg nå får fortsette med å fylle ut resten av oppgaven. Med bøkene ved siden av meg, og mange papirer og notater rundt meg må jeg holde tunga litt i munn. Kan kjenne at hodet trekker seg sammen når jeg tenker hardt. Kommer inn i et arbeidsfokus hvor jeg bare konsentrerer meg om skrivingen om at det skal se bra ut. Kan jeg si at jeg gleder meg til å levere fra meg denne oppgaven? Og i hvert fall bli ferdig med eksamen?
 

NÅ ER DET HELG

kveld er jeg ikke her for å skrive store avhandlinger. Ville bare dele noen ord for så ønske dere der ute en fin helg!

 

Mine skuldre som har vært ganske så tunge de siste ukene, har nå fått av noen kilo og blitt mer behagelig å bære på. Skulle kanskje ikke tro at å avslutte hverdagen med skole er veldig kult før vi går inn for en liten helg. Men jeg digger fredager, samt tirsdagene hvor jeg er på skolen. Deilig å ha litt kortere dager innimellom en lang og hektisk uke. Ha litt pause fra barnelek, omsorg og det å være en god rollemodell som stiller opp for de små. Er ikke det at jeg ikke like jobben min, for den elsker jeg!

Det å kunne sitte på skolebenken og bare konsentrere seg om fagstoffet og det en skal igjennom, i steden for å fly rundt etter “villkaninene” for å se at alt er som det skal. Jeg har vært så heldig å få være på samme arbeidssted hele tiden siden jeg startet å utforske barnehageyrket. Og ikke minst fått være med på å lære så mye som jeg har gjort. Og ekstra spennende er det å få lære mer om det teoretiske, sånn at jeg har noe å henge praksisen på – og omvendt.

Som nevnt har kroppen min vært litt ekstra tung denne uken. Jeg har sittet hver dag med å skrive oppgaver, og nå har jeg sendt avgårde den ene teksten min til vurdering. På slutten blåste jeg litt i hvilke ord jeg fyllte inn. Så lenge jeg syns det så greit ut. Jeg måtte bare få den ut av verden, sånn at jeg kunne konsentrere meg mer om eksamensoppgaven. 

Nå er kvelden kommet. Husvasken er gjennomført og fredagshandelen kan jeg nå krysse av. Bakt kake for lillesøster har jeg også rukket i kveld. Det eneste som står igjen på to do lista er å lage middag til gjengen som er hjemme. Får nok hjelp til å smelle sammen noe mat i hvert fall. Uansett skal vi kose oss denne fredagen også. Bare ta det med ro og slappe av. Kjenner at jeg trenger det nå, før det går enda en runde løs på å skrive videre på oppgaven. Håper dere har hatt en fin uke, så ønsker jeg dere en riktig god helg!

 

HVORFOR SKRIVER JEG?

Jeg har ofte lurt på hvorfor jeg egentlig skriver på denne siden… Hva vil jeg med den? Hvem er den for? Det hele startet for syv år siden – syv hele år. 

For noen måneder siden gikk jeg igjennom innleggene her på bloggsiden. Det var ofte korte og konkrete innlegg, og jeg gikk stort sett rett på sak i første linje. Nå, etter alle disse årene med skriving har jeg merket stor forskjell på det jeg publiserer. 

Å lese igjennom de mange år gamle innleggene jeg har skrevet, ser jeg veldig forskjell på spesielt en ting.
Ordene jeg bruker, og hvordan jeg setter sammen setninger. Jeg liker og leke litt med tankene. Fundere og gruble litt sammen med sannheten – både teoretisk og praksis. 

Jeg står for mine meninger, samtidig som noe av det blir holdt tilbake. Ikke alt er like lett å snakke og skrive om. Etter at jeg ble student igjen, hvor jeg hadde vært ute i jobblivet i noen år, har skrivingen blitt mer interessant. Jeg liker og forme tekstene mine på en helt annen måte. Rett og slett skrive om det jeg lærer på skolen og igjennom jobb.

Det å balansere dette mellom hverandre til å bli noe som er sammensatt, gir meg et annet syn på virkeligheten og teorien blir lettere forstått. Det å jobbe med barn er virkelig spennende, interessant og morsomt. Det er en helt annen verden. Du har barn rundt deg hele den tiden når du arbeider, og sammen lærer vi masse. Hvordan voksne skal og bør være ovenfor barn – og omvendt. Rett og slett hvordan vi fungerer sammen.

Det å kunne ha et sted – en side, å samle sine interesser, det du tror og det du lærer underveis, tanker og andre ord, det er noe jeg trives med. Selv om jeg ikke vet hvorfor jeg skriver som jeg gjør, eller hvem det er for, er dette noe jeg vil fortsette og gjøre. Så lenge det er til nytte for meg, at jeg trives med det og noe jeg vil gjøre.


 

Jeg hadde for eksempel aldri trodd at jeg skulle ende opp med slik skriving på en bloggside da jeg opprettet og startet å skrive i 2009. Det er også viktig å følge drømmene sine. Drømmer er noe som betyr litt ekstra for deg selv. Noe du har lyst til å oppnå på veien. Ikke at jeg har lyst til å oppnå noe stort med å skrive på denne bloggen. 

Ved å skrive og dele ord akkurat her, har jeg nå funnet min måte å formidle tanker og idéer på. Selv om det ikke når ut til så mange som jeg kanskje håpet. Men det å nå ut til alle, det er ikke mitt mål. Jeg blir glad hvis jeg klarer og nå ut til noen som er interessert i det jeg skriver. Og kanskje er til hjelp for andre. Men mest av alt skriver jeg innlegg for min egen del.

Plattformen er en bit av meg. Å blogge på denne siden er faktisk en stor del av den jeg er – i tillegg til alt annet!

TUNGT HODE OG NY IDÉ

Det er ikke bare press fra skolens side. Dagene flyr, og med lette skritt går det fort mot eksamen. Selv om det bare er tre måneder til det skjer. Men det er ikke bare, bare det. Eksamenspresset kjenner jeg egentlig ikke så mye til, for det er ikke dette jeg tenker på akkurat nå. Men samtidig merker jeg at det ikke er mange måneder igjen på skolebenken. 

Akkurat nå er det skoleoppgavene som står og brenner litt opp i hodet på meg. Det frister lite og sette seg ned med bøker og dokumenter for å skrive etter en lang dag på jobb. Jeg er sliten. Hodet er sliten. Hele kroppen er sliten. Men dette er noe jeg må gjøre. Jeg kan vel egentlig droppe og jobbe med de oppgavene jeg får fra lærerne. Men dette er ikke et valg som lyder godt for å nå et  best mulig sluttresultat. 

Frem til nå har jeg klart meg veldig bra på skolen. Og da er det vel bare å fortsette og slite videre sånn som jeg har gjort de siste syv månedene. Men jeg kjenner presset er der. Tør nesten ikke tenke på hvor stort presset blir når eksamen kommer.. Hvorfor er ordet ‘eksamen’ så skummelt? I steden for at du skriver en oppgave over lenger tid hvor læreren vurderer deg, er det da en oppgave som skal skrives bare på noen timer og en sensor som skal vurdere og gi deg den viktigste karakteren. 

Det er mange tanker som svirrer rundt akkurat dette. Men hadde ikke tenkt å gå nærmere inn på det nå. I starten av innlegge nevnte jeg at det ikke bare er press fra skolen. Det er også press fra jobben. Men dette er bare positivt press. Eller er det press i det hele tatt? Jeg har i hvert fall klart å bli satt krav til, eller hva jeg skal kalle det. Det blir stadig etterspurt nye idéer.

Ofte kan jeg høre fra noen barn som lurer på om jeg ikke har noe nytt på lur. De syns visst at jeg kan være kreativ, og jeg kan jo si meg litt enig det. Men denne kreativiteten min er ikke bare der på et blunk. Det kan ta tid. Det kan gå over flere dager og uker på noe jeg har tenkt ut. Men det kan også komme plutselig hvis jeg er heldig. Hos barn har dem kanskje ikke helt forståelsen på hvordan dette fungerer. Å finne frem til en idé som kan være spennende, morsomt og litt utenom det vanlige er alltid mer interessant enn de gamle og kjente aktiviteten. Selv om det gamle fungerer fint det også.

Men i dag kom jeg med en ny idé. En idé som jeg fant på mandagskvelden og ble ferdig med rett før jeg skulle legge meg. Hva er det man ikke gjør for disse barna. Siden det snart er påsketid ble det laget en slags kanin. Jeg har ikke tatt noe bilde av produktet som jeg lagde, men har et lite bilde her som jeg hermet etter.

 

 

Og jeg kan si dette falt i smak. Er så moro å se gleden over hvor gøy barna har det når de får pusle og lage noe selv. Du kan se de blir stolte av det de mestrer, og da vet du med deg selv at du har lært bort noe på en fin og grei måte som de forstod. Og bedre enn det kan det vel nesten ikke bli. Og når et barn på en annen avdeling kommer inn og vil lage det samme, da kan du være stolt av deg selv over hva du har klart å formidle videre. Det er viktig å se de gode sidene – både hos barna og seg selv!

Nå er det bare å pønske ut nye ting vi kan lage. Etter jobben i dag har jeg vært ute på jakt. Tok en tur innom mammas jobb for å se om de hadde noen pappesker. Der ender varene stort sett i tomme esker. Var ikke ute etter noe bestemt størrelse, men fikk med meg et par som jeg nå kan ta til bruk på jobben hvis det dukker opp noe vi kan bruke dem til. Med barns kreativitet og oss voksnes tankegang, kan det fort bli noe spennende og artig til prosjekt. Hvem vet.. Kanskje det går så langt at det dukker opp et troll. Fantasien er stor. Alt for stor, og ingen bestemte grenser!

SKRIVER SÅ BLODET SPRUTER

Noen ganger er det litt deilig å ha rolige dager. De gangene du kommer hjem fra jobb eller skole og er sliten i hodet. Slenger fra deg bagen, henger opp jakka og sparker av deg skoene. Og deretter kaster du deg over senga. La meg bare slappe av litt. Bare fem minutter. Energien er det ikke stort igjen av, og det trengs bare litt påfyll av skudd til og fortsette.

Gikk bortover veiene i det fine morgenlyset i dag. Ikke de triste og mørke gatene er å se når jeg er ute og går om morgen lenger. Det er nå jeg virkelig ser hvor lyst det er når jeg går ut av huset for å starte dagen. For ikke så lenge siden måtte jeg slenge på meg den store refleksvesten over meg. Å gå langs en trafikert vei er mer enn som så. Du ser stort sett hele tiden bilen. Men bilen ser ikke deg. Og jeg ville bli sett!

Nå som våren er rett rundt hjørnet, håper jeg, er det deilig å snart kunne legge bort vinterjakken. Vi fikk et lite glimt av våren for et par uker siden. Men så kom en ny runde med snø og ødela. Nå håper jeg dagens finvær kan komme mer frem, med litt sol og varmegrader slik at snøen smelter. Jeg har ikke behov for mer snø nå. Jeg vil har vår!

I dag har det vært en ren skriveøkt bak pulten. En ny oppgave ble levert ut. Jeg var litt usikker på hvilke oppgavetype dette skulle være. Jeg syns jeg har vært ganske heldig med oppgavene på VG1. De har stort sett vært naturlig lett å svare på, samtidig som vi har måtte tenke. Det har vært litt vanskeligere på VG2 syns jeg. Ikke alt er like interessant, eller så har ikke motivasjonen vært med meg.

På de tre, fire timene med oppgavejobbing på skolen fikk jeg gjort utrolig mye. I dag hadde jeg virkelig skrivetaskingen med meg. Selvfølgelig hadde jeg ikke med maskinen min, siden vi har brukt den så lite i klassen. Heldigvis har vi lånepc, men droppet det og skrev heller for hånd. Skrev og skrev og skrev, helt til fingertuppene mine ble hvite og sidene i boka fyllte seg opp med mange ord, setninger og avsnitt. 

Oppgaven som nå er utlevert er virkelig motiverende. Nok en gang. Hun læreren vi har kan å skrive oppgaver som er “lett” å løse. Tankene mine slår seg på med en gang. Formulerer setninger og ut renner det en tekst. Oppgavene inneholder syv spørsmål. Det er ikke noe fasit på det de spør om, og svaret finner vi heller ikke i boka. Denne gangen er det oppgave med spørsmål hvor vi skal svare akkurat det vi tenker. Våres egne meninger. 

Jeg satt dypt konsentrert i min egen verden og skrev og skrev og skrev. Noen ganger lurte jeg på når blekket i pennen skulle ta slutt. Har ingen tall på hvor mange ord det var jeg fikk ut av denne økten. Men med seks håndskrevne sider er det bare å sette seg ned og starte. Nå skal alle ordene inn på et dokument i den digitale verden. Orker ikke å fortsette og skrive i den tiden som var før – hvor alt ble skrevet for hånd. Nå tar jeg midler til bruk for å skrive det inn på maskin. Oppgaven skal trosalt leveres til fredag denne uken!

Med så liten frist er det bare å skrive i vei. Egentlig skulle denne oppgaven skrive gjennom timene på skolen, og så skulle det leveres før vi dro. Men med hele syv spørsmål som krever et større utfyllende svar, var ikke det mulig å holde. Og det var ikke bare meg som ikke klarte den første tidsfristen. Så nå er det bare å skrive enda mer til krampen tar meg.

Har også en annen oppgave som også hadde tidsfrist til fredagen. Men denne har vi visst fått litt utsettelse på, siden vi kom så dårlig i gang fordi vi ikke skjønte hvordan vi skulle starte. Begge oppgavene handler om ungdom, og jeg merker at denne aldersgruppa ikke er like lett å jobbe med som det barnehagegruppen er. Men så sitter det der at jeg bare har erfaring med barnehagealderen. Men det ordner seg vel for snille og flinke jenter til slutt – håper jeg.

FREM MED INDRE MOTIVASJON

Du sitter med rumpa trøkt ned i den harde trestolen. Et stort arbeidsbord foran deg med både maskin, stoffbøker, skrivesaker og mange ulike ark med en haug av forskjellige tekster. Litt om utviklingen her, selve oppgavebeskrivelsen der og en bunke av notater som flyter rundt omkring. Hvordan skal jeg klare og ha styr på alt av skriverier?

På skolen er det full fokus på denne oppgaven. Prøver så godt det lar seg gjøre, og jeg føler meg faktisk litt flink. Ungdom og fritidsklubb har virkelig ikke vært lett å jobbe med. Fikk ikke startet før en uke etter at den ble levert ut, og har hatt vanskeligheter med å komme i gang. Men forige uke fikk jeg virkelig skrevet masse, følte jeg var veldig flink og at jeg hadde kommet godt i gang.

Igjen er det en ny dag på skolen. Er visst ikke bare meg som syns dette har vært vanskelig. Derfor ble det felles gjennomgang og litt idémyldring om hvordan man kan skrive, løse og få et svar ut fra teksten som vi har fått. Og det var her jeg følte at jeg var en del ute på jordet. Jeg som var så fornøyd med det jeg hadde gjort, og hvor langt jeg hadde klart å komme etter å ha stått bom fast.

Etter mye frem og tilbake, notater på nye måter å skrive på og et hode som har klart å løse seg litt mer opp for teori som kan puttes inn, kan jeg nå se et lite lys i enden av tunnelen. Men akkurat nå er alt bare rot. Masse rot! Oppgavetekten er også full av idémyldring, men samtidig snudd helt på hodet.

Hele oppgaven kan jeg se for meg, men akkurat nå er det vanskelig å få den til å se riktig ut på papiret. Er i hvert fall ingen tvil om hva jeg skal bruke helgen min til. Enda mer oppgaveskriving for å få orden på ord og setningene. Det er så ufattelig mye å ta tak i også. Mye som skal skrives om. Deilig er det at jeg nå ser litt lysere på det som for tre, fire uker siden var min store og mørke grav. 

Nå er det bare å grave frem den indre motivasjonen jeg har gjemt, sette meg stille og rolig ned å prøve og fokusere fullt på eksamen. Hadde vært så deilig om det gikk bra med denne oppgaven. At en slik oppgave kom på eksamen slik at jeg kunne brukt dette som mal. 
 

HÅR OG SMINKE

Når det kommer til hår og sminke har jeg aldri vært så opptatt av det. Ikke det sistnevnte i hvert fall. Har aldri vært noe sminkedukke som har knæsjet på meg tjukt lag med brunkrem, masse farger på øyenlokkene, knallrøde lepper eller lange øyenvipper. Jeg har holdt meg til det nøytrale. Syns det kler meg best. Hvorfor pudre seg full av sminkeprodukter når en selv ikke føler seg komfetabel med det? Der er ikke jeg kommet.

Men jeg er ikke den jenta som går uten sminke heller. Går aldri ut av døra uten å ha pudret nesen litt først hvis jeg skal møte på mennesker. Kan gå hjemme uten og ordne meg noe som helst. Men skal jeg ut må jeg gjøre noe med ansiktet. Det får alltid et lite løft med litt sminke, og uten det føler jeg meg naken ute i verden. Rart det der. Hvordan sminke har tatt “makten” hos jenter – men også for noen gutter. 

Selv om litt sminke er et must for meg, pleier jeg ikke å gjøre så stort med håret. Har alltid pleid å ha det slengene løst og rett ned. Eller å ha fanget håret i en hestehale eller dott. Men noen ganger slår jeg til. En flette er kanskje så heldig å komme frem en dag eller flere. Og noen ganger går det i perioder med enten løst hår eller en flette i håret. Og en dott.

Og det er ikke å legge skjul på at sånt jentegreier tar litt tid. Det er derfor vi er kjent for å bruke lang tid foran speilet. Tenk så lett det hadde vært for oss hvis vi ikke hadde hatt sminkeproduktene. Det hadde samlet opp masse tid som vi kunne brukt på andre ting. Heldigvis er ikke jeg en av dem som bruker flere timer på sminke og hår, og går stort sett for det lettvindte. Men en sjelden gang – hvis det er feiringer eller andre dager jeg bare har lyst til å pynte meg litt ekstra, da gjør jeg det. Men det enkle er ofte det beste, selv om litt mer jobb med produktene blir veldig fint til slutt.

Etter skolen i dag har det bare vært stille og rolige timer. Har tenkt mye på om jeg skulle sette meg ned med oppgaveskriving. Men oppgaven er veldig lite motiverende. Merker veldig godt at jeg ikke har funnet jobbemønsteret i akkurat denne oppgaven om ungdommen. Men det går fremover, og jeg skal nok klare og bli ferdig når den skal leveres neste uke. 

Siden det ikke var stort å finne på etter skolen, har det stort sett gått til å slappe av og bare ta det med ro (med denne oppgaven langt bak i hodet). For å få litt av tiden til å gå, selv om dagene bare flyr avgårde, slo jeg ihjel litt tid foran speilet og fant frem pudderkosten. Prøvde meg litt frem og fikk en ny look. Kommer i hvert fall ikke til å gå sånn i hverdagen. I mine øyne blir det for mye dilldall i en helt vanlig hverdag. Får holde meg til det nøytrale jeg er vant med, og heller stæsje meg opp litt ekstra en gang i blant, bare for moroskyld.