Å jobbe med barn er utrolig spennende. Både morsomt, koselig og fint på en gang. Rett og slett fantastisk. Det å se barna hver eneste dag, være i de ulike settingene sammen med dem og det å kunne se de vokse i sin utvikling kan være fascinerende. 

Selv om du skal ha en voksenrolle som forstår barnet, vise glede og gi trøst, gi råd og veiledning og en liten pekefinger for å vise at dette ikke er greit og alt det der, er det en ting som også er viktig. Du skal selv vise interesse for det barna liker å gjøre. Gi inntrykk og vise at det de liker er greit. Men samtidig å sette grenser for at hendelser og handlinger barnet tar utenfor det som er akseptert, at vi da kan kunne veilede inn på riktig retning.

Noen barn er veldig glad i å lytte. Høre på lydbok og ulike musikk. Og det var her i går det slo meg en liten tanke som fikk meg inn på gamle minner. En CD ble spilt av i CD-spilleren. Musikk som var fra Gråtass visst nok. Jeg ville finne ut av hva barna egentlig hørte på. Hvorfor var det denne CD’n som ble puttet i CD-spilleren? Hva var det egentlig med denne musikken?

Jeg hadde sett flere anledninger hvor denne platen ble tatt i bruk. Og i dag viser det seg at barn er mer tekniske når det kommer til ulike duppeditter. De har forståelse for Ipad og hvordan den fungerer. Men de har søren meg peiling på CD-spiller også! Men det skulle bare mangle når de er godt inne i den mer digitale bruken av enheter. Det å sette på en CD er ikke lenger vanskelig for de små. Det går som smør i smør når det har smeltet – det går rett igjennom.

Det jeg har fått med meg er at barna liker denne musikkplaten. Samt noen andre. Men de har en tendens til å finne riktig tast å bla litt fort igjennom sangene på spilleren. Så det var ikke alltid like lett for meg å finne ut hva sangene egentlig handlet om. Så i går kveld gikk jeg til verks for litt jobbing. En ganske hyggelig jobb hvis du spør meg. 

Tema, eller hovedfiguren for musikken var Gråtass. I min barndom vokste jeg opp med Gråtass på VHS, og husker jeg syns de filmene som ble laget på den tiden var veldig spennende. Jeg fikk søkt meg frem til musikken som ble spilt i ørene på barna i barnehagen. Og når en sang som hadde satt seg på hjernene min etter jobb i går ble søkt opp, da kom alle sangene. Jeg lot meg lytte en gang, men da var det søren meg gjort!

Så der satt jeg i går kveld. Med Gråtassmusikk i ørene og mimret tilbake til min egen barndom mens jeg så en forestilling de lagde tilbake i 2013. Jeg hadde gode og klare bilder i mitt hodet av de Gråtassfilmene jeg så som liten. Så det å se hvordan oppsettet var fra da til nå i senere tid var veldig interessant. 

Jeg ble også ganske imponert over sangtekstene. De inneholdt ord og setninger som ga nyttige og kloke budskap. Selv syns jeg at det ikke var like mye fantasi og oppdikting, men gikk litt mer på den virkelig verden. Du lærer mye av tekstene som er i sangene. Det er i hvert fall min mening. Er du interessert i å høre deres sanger, kan du klikke her for å komme til kanalen. 
Så nå er jeg blitt en del klokere (og kanskje litt småhekta) på hva barna egentlig har hørt og hører på.

Hverdagen i livet er fyllt med både opp- og nedturer. Glede og sorg. Gode- og vonde minner. Midt opp i det nesten perfekte livet vi skaper oss – både alene og sammen, står vi alltid på bakken med trygge bein til slutt. 

Vi kan forme det perfekte livet for oss selv, ved å gjøre ting vi liker og elsker, samt å være sammen med de vi liker og er ekstra glad i. Ofte kan det handle om å finne på noe stort, at det er det som skal til for å føle seg bra. Men tenker du et skritt, eller et par steg av ganger, da kan du nyte de øyeblikkene som kommer på din vei.

Hvorfor stresse igjennom for å få det vellykket? Hvorfor bruke ekstra lang tid på det noen andre gjør kjapt? Uansett om du bruker lang eller kort tid på den samme situasjonen som en annen, så er det viktig å nyte de øyeblikkene man har. Kunne sette av tid – tenke at “hva er det vi egentlig stresser for?”. Vi kommer jo ikke fortere frem for det. 

Selv kan vi alle si at tiden går så fort, og dette er noe vi kan føle. Men sannheten er jo det at den bruker akkurat like lang tid fra den ene dagen til den andre. En mandag har for eksempel like mange timer som det en torsdag har. Det er viktig å gripe tak i de hendene som blir strukket ut, eller som du kan nå. Plutselig kan det hende at den ene hånden du hadde trengt, at den ikke kommer tilbake. 

Min herlige pelsdott begynner å bli noen år. Stor og fullvoksen er han også. Og pelsen begynner å få en annen farge. Kanskje ikke like spretten og vill som han en gang var. Men en ting er i hvert fall sikkert – han er en skikkelig kosegutt ♥

Det jeg vil frem til er at det er viktig å ta vare på de vi har. Finne de små øyeblikkene i de store øyeblikkene, å være glad for det vi har!
 

♥ ♥ ♥

Klokken ble ikke mange før jeg var helt ute og sovnet før slaget til en ny dag i går kveld. Jeg var sliten. Kroppen var tung etter lørdagens “lille” vaskejobb, og en ufyselig liten smerte bak i kneet som jeg pådro meg av å stå mye rett opp og ned. Men nå er smerten borte.

Tross alt for at det ble tidlig kveld, ble det ikke lange morningen å sove på. Våknet tidlig etter mange timers søvn. Eller, var vel våken i halv ni tiden en gang. Jeg krøp godt under dyna igjen, og hadde ingen planer om å stå opp. Jeg hadde ingen planer likevel, så hvorfor ikke ligge å dra seg i senga for en gang skyld. Jeg gjør jo det så sjelden.

Og der ble jeg liggende en lang stund. Flere timer faktisk. Hadde ikke lyst til å kaste meg ut for å stå opp. Utenfor var det fuglekvitter og fuglesang, og lyset som skinte gjennom vinduet mitt ga meg vårfølelse. Det har jeg hatt en stund nå, men i dag slo den ekstra til. Tenk, om ikke så lenge er det sommer – og et håp om mange fine og varme dager.

Jeg hadde lyst til å gjøre noe, men visste ikke helt hva. Det er jo søndag, og den går stort sett til sløving og ingen spesielle planer. Jeg ble liggende lenge og tenke. Helt til det kom opp en idé hos meg. Jeg ville ut å ta bilder. Men av hva? Hadde lyst på noen nye bilder å jobbe med, som var tatt ute. Været var jo så deilig, og når man kan gå ute i bare bukse og tynn genser i hagen, da vet du at du gleder deg til sommer.

Ut i hagen tok jeg med meg kamera. Hva skulle jeg ta bilder av her da? Ute i buret sto kaninen, Pompel, og ville ut av buret sitt. Jeg fikk han over i gressburet, hvor han kunne tygge og gomle så mye gress han bare orket. Og det var da tanken kom – jeg kan jo ta en ny bildeserie av den tøffe karen. Jeg knipset i vei, og etter at jeg kom inn har jeg plukket ut de beste og jobbet med bildene. 
 

For en ukes tid tilbake var jeg inne på tanken. Eller, det var vel da jeg skrev om mine tanker. Det jeg tenkte på har jeg jo fundert i ett års tid, men ikke kommet noe lenger fordi jeg har vært så usikker. I tvil om jeg i det hele tatt skulle gjøre det, eller om jeg hadde lyst på forandringer.

På fargejakt har jeg vært i det siste, og i dag fikk jeg hentet noen fargeprøver av noen toner jeg kunne ønske meg. Jeg har gått igjennom og frem og tilbake på hva jeg har lyst på veggene mine. Det skal tross alt være en farge som jeg skal ha i et par år. Eller så lenge jeg bor hjemme. Må vel kanskje tenke på å starte et nytt liv etter hvert.

Fargeprøvene som jeg fisket med meg i butikken i dag var ikke helt den fargen jeg lette etter. Enten ble det litt for lyst, eller så ble det en smule for mørkt. Men så kom vi på at vi hadde noen fliser liggende, som kanskje var det jeg var ute etter. Og tror du ikke at den flisfargen falt i smak? Så nå er det bare å komme seg til malebutikken en dag for å hamstre inn litt maling. 

Men det er noen ting som må gjøres før veggene kan få en ny farge. Og nå er prosjektet mitt i gang. Litt ute på ettermiddagen i dag var jeg i full sving. Veggene mine ble frie for små pyntegjenstander som jeg hadde på dem, og senere fikk de en real skyllebøtte. Med skikkelig skurevann er nå veggene mine vasket, og det lukter friskt og godt.

Første steg er derfor gjennomført i prosessen og jeg er klar for neste skritt. Jeg kan egentlig ikke se på veggene mine at de har fått en vask, men ett eller annet gjør noe med at jeg kan merke at veggene er renere enn de har vært. Jeg gleder meg veldig til jobbingen, og det skal nok bli moro. I hvert fall når man virkelig kan se forandringer. Og det blir det med mitt fargevalg som etter hvert skal komme frem.
 



Har vært helt kaos på dette rommet

 

Hvorfor skal man igjennom så mye på den tiden vi har føttene på jorden? Hvorfor skal veien til suksess være så lang? Noen ganger skulle jeg ønske ting kom servert på et fat. I hvert fall når det kommer til studiet.

Til nå har jeg stort sett vært positiv til jobbingen – og er det fortsatt. Men jeg kjenner et press. Et press for at det nærmer seg noe stort. Og kanskje litt skummelt. Og det var i dag det føltes ekstra skummelt da jeg fikk litt mer informasjon om det som skal skje. Lenge har jeg gått rundt og tenkt at det bare er én eksamen jeg skal opp til – den skriftlige eksamen. Men dessverre kommer jeg meg ikke unna med bare den…

Jeg var visst ikke så heldig som jeg trodde. I tillegg er det den praktiske eksamen, som er den som virkelig får meg litt på tåhevnervene. Her blir det ikke ren skriving om teori og oppgaveløsning – men teori og løsningen skal gjøres muntlig. Og er det noe jeg ikke liker så er det denne biten. Jeg vet jo med årene at den muntlige biten min har forandret seg mye de siste årene. Jeg har blitt mer modigere etter at jeg har hoppet ut i de store elvene.

Nå som eksamen nærmer seg, må jeg virkelig vri om tankene og psyke meg enda mer opp. I dag er det akkurat syv uker til skriftlig eksamen. Gruet meg en del til dette. Men etter at jeg fikk vite på skolen i dag at jeg også skal opp til muntlig, har jeg nå noe annet jeg har fått enda større nerver på. Etter at jeg satte meg på skolebenken igjen i høst, merker jeg allerede nå at jeg begynner å bli litt lei.

Jeg er ikke lei av min familie. Er ikke lei av den fantastiske jobben jeg har. Heller ikke lei av å skrive egne tekster ut ifra tanker jeg har og den lille fotohobbyen jeg har. Men jeg begynner å bli lei av skolen. Jeg kan kjenne på kroppen at denne arbeidsmetoden jeg hadde i høst og helt frem til februar/mars ikke er like sterk. Det å skrive lange tekster til skoleoppgaver som har en bestemt “oppskrift”, er ikke like moro som å skrive egne tekster hvor du har helt frie tøyler til å være deg selv hundre prosent.

Jeg har lært utrolig mye på disse lange månedene som snart er ved sin ende av semesteret. Og ja, for skole generelt. Jeg har klart å gjøre dette året til noe positivt, fått påfyll av kunnskap og lært utrolig mye. Blant annet med å tenke på en helt annen måte når det kommer til oss mennesker. Men for å bli flink og skape seg et grunnlag for suksess må man igjennom akkurat dette – lese, skrive oppgaver og lære seg nye metoder. Hva som fungerer og hvordan man skal handle.

Eksamensdato for skriftlig er allerede klar. Men det at jeg ikke vet helt om andre datoer går meg litt på nervene kjenner jeg. Det å ikke ha helt kontroll er ikke det jeg liker best. Men snart kommer det mer informasjon, og da skal jeg nok få føttene mine godt plantet ned på jorden. Jeg har jo egentlig ikke noe å grue meg for, og i verste fall overlever jeg uansett. Det målet jeg har for denne tiden er å få gjennomført. Gjøre mitt beste. Ha troen på meg selv og våge og tråkke litt i sølepytten. Og tiden fremover nå går til repetering og hard jobbing!

Merker litt at det kanskje blir vel litt mye snakk om studie og slike ting. Men for å være ærlig så er det akkurat dette hverdagen min består av for øyeblikket. Skole og jobb. Begge deler er viktig, og dette prioriteres sammen frem til sommeren. Da når eksamen er bestått er jeg heldigvis ferdig med skole for denne gang. 

Selv om jeg kan se en ende på at å studere ved siden av er snart gjennomført, er det fortsatt en litt usikker fremtid. Hva skjer når jeg er ferdig på skolen? Og hva skjer videre etter sommerferien? Nå skal det sies at jeg har vært utrolig heldig å fått hjelp til å komme meg dit jeg er i dag. Jeg har fått vaner i min hverdag, og jeg har noe å gå til som jeg stortrives med.

Jobben betyr veldig mye for meg. Og selve arbeidsplassen og menneskene rundt meg der betyr enda mer. Men for øyeblikket kan jeg ikke se lenger enn til sommeren. Hva som egentlig skjer videre har jeg ikke noe konkret svar på nå. Tiden får vise, og jeg får følge etter. Men det viktigste er at jeg trives med valgene jeg får, og valgene jeg tar. 

Men, men… Nå er jeg kommet hjem fra den flotte og fantastiske jobben jeg har. Hva skulle jeg egentlig gjort uten den arenaen? Ikke vet jeg, og noen svar har jeg heller ikke. Jeg får bare tenke at de menneskene jeg jobber med er ganske heldige. Og jeg er heldig som får lov til å samarbeide sammen med dem!

Fra en ting til en annen. Jeg får nok ikke sluppet unna jobbing i kveld heller. Glad er jeg for å slippe og ta med meg jobben i arbeidslivet hjem. Å gå lærerveien hadde jeg ikke gått. De jobber ganske mye hvor de må ta med seg jobben hjem når de er ferdig. De har masse planlegging etter de er ferdig på jobb. Og retting av oppgaver og sånne ting. Nei, jeg tror jeg går for å få et arbeidsliv i barnehage. 
Men ser du det på en annen side, så får lærere faktisk mange ferieuker. Det er kanskje ikke så ille å være lærer likevel…? Hmm, man har mange muligheter, men jeg er nok fast bestemt på at jeg vil jobbe innenfor barnehage. Det er det jeg har lyst til der jeg er i dag.

Men før dagen kommer i sin ende og kvelden fyker avgårde, får jeg komme i gang med oppgavejobbingen. Var nesten litt dumt når jeg måtte legge meg i går kveld. Kom endelig en god del bedre inn i oppgaveskrivingen, og syns det var litt fælt å avslutte når jeg var så godt inn i skrivingen. Ordene bare fosset ut. Håper bare de fortsetter når jeg nå skal sette meg ned å skrive videre!

Hvor skal jeg starte? Hodet mitt bare svirrer rundt og finner ingen ende å sette seg ned ved. Det er som flere baller kastes frem og tilbake i en vegg, men du får ikke tak på den. Det er så mange tanker opp i der som ikke klarer å finne sine rom. De skal liksom ha svar alle sammen – og på en gang.

Det har gått så bra frem til nå med alt som har med skolen å gjøre. Jeg fant fort ut min måte å jobbe og skrive oppgaver på, men nå kjenner jeg at det skeier litt ut. Eller, jeg har kontroll, men ikke så god kontroll som jeg skulle ønske. Hvorfor skal det være så vanskelig å få frem fagordene og oppgaveteksten som samles i de forskjellige boblene? 

Når jeg sitter med oppgavetekstene foran meg, er det som oppgaven skrives ferdig i hodet. Men ikke så mye lenger enn dit kommer den. Jeg merker jeg får en liten sperre. En sperre som ikke vil at jeg skal skrive. Skulle så gjerne ønske jeg hadde enda mer tid på meg. Den tiden jeg trengte for å bli ferdig. Men tiden er knapp.

Jeg får ikke til å presse frem de gode tankene. De gode tankene som sier meg nøyaktig hva og hvordan jeg skal gjøre det. Det stopper opp i fingerspissene, de som skal kunne skrive ned det jeg tenker for å forme en tekst. Jeg trodde jeg skulle få til å skrive masse på oppgavene i dag. Men det har vært som å stå fast i en våt sement som er i ferd med å tørke.

Mitt opp i all denne oppgaveskrivingen er det også andre tanker. Det er knappe syv uker igjen til eksamen. Eksamen! Hvordan skal jeg rekke alt sammen? Syns ikke det er lenge siden det var høst, og jeg akkurat startet med kurset og satte meg på skolebenken. Jeg rekker jo så vindt og sette meg ned for å tenke veien videre!

Jeg må bare prøve å psyke meg opp til å stikke fingeren ned i jorda, og virkelig få fortgang på dette. For øyeblikket er det en oppgave om eldreomsorgen som må skrives ferdig, og et stort lass med flere vogner må til for å skrive ferdig oppgaven om SFO og lille Lasse som sitter i rullestol. Oppgavene er jo ganske enkle i seg selv. Men veien i mellom plundrer det skikkelig til.

Men, men… Skal da komme meg igjennom til slutt. Sies det ikke at det er i motbakke det går oppover?
 

 

Sånn som jeg har uttrykt meg her på bloggen, var det en stor opplevelse å få være med på det som skjedde i helgen. Å være med på et sånt opplegg var veldig moro. Fikk servert litt mat og vi kunne få egen tid med bare treneren i en stor sal for å høre hans taktikk sammen med mange andre. Sitte i et eget VIP-hjørne hvor man fikk med seg absolutt alt som skjedde ute på banen.

Larvik er det laget jeg heier på, ved siden av håndballjentene på landslaget. Jeg har tidligere vært på en larvikkamp, men det var ikke sånn som denne gangen. Husker veldig godt da vi gikk igjennom den lille butikken de hadde da jeg var der for noen år siden, at jeg hadde veldig lyst på en larvikdrakt. Muligheten for at jeg kunne ta med meg en trøye hjem var der, men jeg grep den ikke da. 

Og gripe fatt i en trøye da jeg var der nå i helgen gjorde jeg heller ikke. Når jeg tenker meg om var ikke tankene om det med meg da. Men det var først da jeg kom hjem på kvelden at misunnelsen over å ha en sånn drakt hadde vært utrolig kult. Tenk å ha en drakt. En slik drakt som Larvik spiller med. En sånn hvit en som jeg kunne ha. Med både tall og et stort navn. 

Denne gangen lot jeg ikke tankene bare svirre, for så og forsvinne. Jeg hadde lyst på drakta. Og dette skjedde på kvelden samme dag som jeg var på kamp i Arena Larvik. Jeg klikket meg inn på deres sider og fant den drakten jeg hadde lyst på. Her kunne jeg velge hvilke spiller jeg ville ha på drakta, eller om jeg vill ha mitt eget tall og navn. 

Jeg gikk for det første. I alle år mens jeg har spilt håndball – men også fortsatt selv om jeg ikke spiller, har jeg alltid hatt en favorittspiller der ute på banen. Hun spiller både for Larvik og på landslaget. Er både høyre kant og venstrehendt sånn som jeg var (er fortsatt venstrehendt selv da). Før var det ikke mange venstrehendte, men med årene har det blitt flere av dem også.

Hvor kult er det ikke da å heie og ha et forbilde som du har noe til felles med? Så i dag havnet det plutselig en pakke ned i min postkasse. Hadde ikke trodd at det skulle gå så fort før jeg fikk den. To dager fra jeg bestilte til jeg fikk den er virkelig ikke ille. For en fart varen fikk på seg da jeg gikk til grep om å ville ha denne her!

Ingenting er bedre enn å finne frem de vårlige klærne og kjenne solen varme i kinnene. Hvitveisen og blåveisen er å finne i skogen. Joggeskoene er tatt på for å brukes hver dag og knoppene på trærne har begynt å spire. Til og med humla og insektene har kommet til livet fra sin dvale.

Og flere dyr er på vei til å vise seg frem. Den siste uken har vi hatt hageslangen liggende ute på plenen. Den er rullet ut og danner en fin bane. Ikke bare for deg eller meg. Ikke for store dyr eller de på fire  heller. Men noen dyr har i hvert fall tatt i bruk hageslangen vår.

Ikke for å vanne plenene eller spyle innkjørselen. Ikke for å gi blomstene vann eller vaske bilen. Nei, her blir den brukt som den kuleste rushebanen noen sinne. Er ikke meg som har tatt frem badetøyet og brukt vannslangen som vannsklie. Og det er ikke bare en, to eller tre vesener som jobber opp og ned på hageslangen.
 


 

I går gikk dagen min i ett, og jeg fikk ikke tid til å jobbe med det jeg hadde tenkt til. Etter jobben var jeg bare hjemme i en og en halv times tid før jeg måtte ut av døra igjen. Fetteren min ble 14 år i går, og dette skulle feires. Det var bare det at det ble så spontant. Men for at hele familien skulle ha tid til å samles måtte det bare bli sånn. Veldig koselig var det da!

mellom jobb og bursdag rakk jeg til en liten shoot av disse maurene over her. Men også noen andre dyr. Nå er de her! For i går ble årets første stålorm funnet i slangefellen min. Og det var ikke bare én, men to. Og disse ormene måtte selvfølgelig igjennom en akt foran kamera.
 

Håndball er fortsatt like spennende, selv om en ikke er en spiller lenger selv. Vel fremme ved Arena Larvik var det bare ukjente folk i elektrogruppen. Siden vi skulle være der for å heie frem laget, fikk vi alle på oss like gensere.
 

Vi kom oss helskinnet frem, og ved hallen møtte vi en ukjent gjeng. Disse menneskene var også med på dette opplegget sammen med oss. Det var en elektrogjeng, og alle der var ukjente for oss. Men et fint opplegg må jeg si at det var. Flotte hettegensere fikk vi på oss – som dere kan se over her. 

Det var fortsatt en stund til kampstart, og før vi den tid gikk vi for å spise sammen. Maten vi fikk var noe karbonade, ris og en utrolig god gryte med noe kjøtt. Denne gryten hadde en fantastisk smak, og skulle gjerne forsynt meg både to og tre og fire ganger mer enn den ene posjonen jeg spiste. 

Etter å ha fått i oss noen gafler med mat ble vi videre geleidet inn i en stor sal. Her satt det mange flere enn den gruppen vi var. Alle stolene fylte en rumpe, og foran på scenen sto selveste Tor Odvar Moen – håndballtreneren til larvikjentene. Han var her for å fortelle oss om både sine og jentenes taktikk for å vinne denne kampen. 

Så begynte det å nærme seg kampstart. Vi fant våre VIP-plasser, og rundt omkring i hallen var det mange som var på plass allerede. Jeg syns vi fikk en veldig god vinkel til kampen, i forhold til der vi satt. Å sitte i det ene hjørnet på tribunen syns jeg passet bra, for her fikk vi med oss alt som skjedde. 

Ut fra hvert sitt hjørnet kommer lagene frem. Både Larvik og Vardar. Og så er kampen i gang. Kamera var selvfølgelig med meg, og det å ta bilder kunne jeg jo ikke unngå. Her skal det dokumenteres. Kan jo si så lite som at minnekortet ble fylt med 300 bilder. Og her er en smakebit av kampen på noen utvalgte bilder.
 

Linka under oppvarmingen. Hun var dessverre ikke ute på banen i dag.



Gro Hammerseng-Edin prøvde seg på mål. Dagens bursdagsbarn er hun også – hele 36 år i dag.
 

Banens beste for Larvik ble nr. 19 – Thea Mørk.

 

Larvik spilte bedre i denne kampen enn den forrige hvor disse lagene møtte hverandre. Men det holdt ikke helt frem. De vant kampen 28-26, men Larvik ble utslått etter seier. For få mål ble skåret for at de kunne komme videre til final 4. Det var mange på mållisten i denne kampen, og morsomt å se noen av de fine målene. Larvik hadde også en mulighet til å skåre på åpent mål fra sin egen banehalvdel. Men den gikk dessverre på utsiden. Jentene som fikk ballen mellom stengene var: Thea Mørk (7), Amanda Kurtović (5), Marit Malm Frafjord (4), Nora Mørk (4), Gro Hammerseng-Edin (4), Karoline Dyhre Breivang (1), Vilde Ingeborg Johansen (1), Kristine Breistøl (1), Tine Stange (1).