Du vet når alarmene uler så høyt som du aldri hadde trodd at dem skulle gjøre? Uansett, sånn føltes det ut i dag da det første tegnet ga lyd fra seg allerede før seks til morgen i dag. Jeg pleier som oftest å være lett på tå når det gjelder å stå opp om morgen. Men i dag var det rett og slett litt tungt.
Opp måtte jeg, om det så var om jeg hadde lyst til å grave meg godt under dynen og legge hodet godt til rette på puten. Her var det ingen tid å miste, for jobben, den ventet meg bare noen skritt ut i den alt for store verden. Jeg kan jo avsløre at det ikke hadde gått helt opp for meg at det endelig var blitt fredag der jeg valset ut dørene til morgen i dag.
Men med en motivasjon til å leke seg gjennom dagen, både høyt og lavt, så kan jeg røpe med å si at dagen gikk med en så som så av hastighet, med masse liv og røre. Men nå skal det sies at det er mest kjærlighet i denne jobben, og det er det som er så fint med å være sammen med barn.
Hverdagen har nå gått mot slutten, og det er ikke flere arbeidsdager denne uken. I hvert fall ikke med barn rundt meg. Etter å ha brukt opp masse energi på en uke, så var gleden stor da jeg kunne ramle ned på sengen da jeg dunket over dørstokken her hjemme. Og det gjorde jeg også. Men på sengen min lå det noe. En overraskelse.
Husker dere i starten av uken at jeg fortalte dere at jeg klikket meg inn på et varsel? Og at i varselet ledet det meg videre til en tråd, som igjen ledet meg til en ny fane hvor navnet mitt var trykt? Jeg var så heldig å vinne i en konkurranse hvor jeg tilfeldigvis hadde lagt igjen et spor, og i dag var det denne premien som ventet på meg på sengekanten. Og vet du hva jeg vant?
I dag kom altså premien min. En kjempefin, men enkel kjole som hadde kjørt nedover til meg helt fra Stavanger. En veldig flott gave – og nå skulle jeg bare ønske at jeg var en kjolejente. På en måte er jeg det, for jeg syns kjoler er veldig fint – spesielt på andre. I skapet mitt har jeg en liten haug av ulike kjoler, både sommerlige- og pene kjoler. Men de blir egentlig svært lite brukt.
Jeg skulle ønske jeg kunne gå oftere med disse plaggene, men de blir stort sett bare hengene der. Det skal sies at jeg syns kjoler, men også andre plagg er veldig fint på andre, og det er ikke alltid jeg klarer å se at det blir like fint på meg selv. Kanskje andre har samme syn som meg på klær? I så fall er jeg veldig fornøyd med den, og jeg likte den veldig godt. Nå kan jeg endelig ta helg!
Opp til gleder og opp til sorger. Igjen så sitter jeg her med en ny og spennende uke foran meg. Vi er nå rundt omkring i midten av mars, og jeg tør ikke tenke på hvor fort neste halvdel av denne måneden går. Jeg ser hvor fort dagene går. For ikke å snakke om hvor fort disse første månedene av det nye året har gått. Tenk at snart en fjerdedel av året er borte?
Uansett, mange ord har jeg ikke kapasitet til å dele med dere i dag. Eller, i kveld er både hodet og kropp alt for sliten til å leke seg med tekst av både bokstaver og ord. Men likevel måtte jeg en snartur innom for å dele noe likevel. Noen små ord av noe stort.
De siste årene har jeg vært en del på vinnersiden, hvor jeg har vært så heldig å være den som har blitt kåret ut til hovedpremiene. Jeg har deltatt i konkurranser rundt omkring på facebook, og der har jeg fått premier som gode og varme boots som jeg bruker nå for tiden, en gavepakke med røkelse og diverse fra et apotek. En flott liten trillekoffert fikk jeg også sendt hjem i posten. Og til jul fikk jeg premier som søte diamantøredobber fra smykkebutikken på Revetal, og en times bowling til jul her i Tønsberg.
Føler det har blitt en god del flaks på meg de siste årene. Og jeg har til og med vunnet en så stor og flott premie av en Gorenje komfyr i en julekalender noen år tilbake. Kanskje på tide å tippe lotto?
Lotto eller ikke – i dag tikket det plutselig inn et varsel på den store sosiale plattformen av en side kalt facebook. Der finnes det faktisk veldig mye rart. Både snutter som er morsomme, bilder som er artige hvor du kan le deg så mye at du blir helt skakk. Du kan holde kontakten med ganske mange. Ja, du får rett og slett med deg veldig mye.
Men med så store plattformer som har mye innhold, så finnes det også mange konkurranser der ute. Selv om jeg ikke har våget meg til å tippe lotto enda, så skal det ikke stå på vinnersjansene mine. For vet du hva som skjedde i kveld? Egentlig skjedde det sånn midt på dagen, men jeg oppdaget det ikke før sent.
Jeg klikker på varselet som har tikket inn hos meg. Der kommer det opp en kommentar i en lenke som jeg for noen dager siden deltok i. Dette var en konkurranse, og jeg hadde tilfeldigvis lagt igjen et spor fra meg. Sånn bare for moroskyld taster jeg meg videre, og opp dukker det en ny fane det store internettet.
Så blir øynene store. De nærmest skarper seg inn på hva som egentlig står der, og blikket fester seg til vinnerkanditaten som er trukket ut av flere hundre som har deltatt. Etter noen sekunder går det opp for meg. Det er mitt navn! Mitt navn står skrevet der svart på hvitt, og det var jeg som var den heldige deltageren som fikk premien. Så nå er det bare å vente i spenning den neste uken eller to, for da kommer det en pakke til meg i posten. Er du spent på hva det er? Jeg skal nok love dere at jeg skal røpe det så snart jeg får det tilsendt.
For meg føltes det ut som en lang uke med mange fine øyeblikk. Dager hvor jeg sto på for å gjøre mitt aller beste for alle de jeg hadde rundt meg. Jeg prøvde også å gjøre dagene fine for meg selv, sånn at også jeg skulle kjenne på det å få senket skuldrene litt. Og så var det på tide med helg, to dager fri til å smelle sammen et nytt batteri med enda mer energi.
På forhånd hadde jeg ikke en eneste plan for helgen. Eller, den ene tingen jeg hadde lyst til å gjøre var å ta en tur innom dyrebutikken borte i gaten her. Det er nå ti dager siden jeg kom hjem fra jobb til et svært bur hvor det ikke var noe liv. Til en kanin som hadde tatt sitt siste åndedrag og pustet seg stille inn. Om det blir ny kanin, eller når det blir – det får vi se på.
Fristelsen er stor etter en ny venn. En ulldott med følelser og som jeg kan gi omsorg til. Derfor fikk jeg svippet innom dyrebutikken for å se hva dem hadde. Inn døren skritter mine føtter over gulvet, gjennom en dør som laget pipelyd når det kom kunder. Jeg går stille og rolig mot hjørnet hvor dyrene holder til i butikken. Men hva møter meg? Der står det mange ulike typer av fugler, mens de små glassrommene hvor kaninene pleier å stå er tomme.
Det ble en liten nedtur, men på vei ut tar jeg med meg en gjenstand som gjør at jeg bare må være på utkikk etter en ny ramp som kan flytte inn i det nye hjemmesnekrede buret.
Men hva skulle jeg finne på i dag? Det er søndag – den aller siste dagen i uken hvor alt av livet rundt føles helt dødt ut. Det er som om en gardin blir dratt foran alle vinduer. Det meste er stengt rundt omkring, og det legges merke til på blant annet trafikken. Så, hva skulle jeg fylle denne dagen med? Et eller annet “fornuftig” måtte jeg gjør.
Som oftest skjer det som alltid pleier å skje når jeg ikke har noe jeg verken har lyst til å gjøre, eller som jeg må gjøre. For å fylle dagene da går tiden til å surfe rundt på livets åpne nett, og det er utrolig hvor mye tiden til oss mennesker i dag suger til seg sosiale medier for å holde kontakt med kjente og ukjente.
Når kjedsomheten tar tak i en sånn dag som dette her, da kan det være litt skummelt å være så liten i den store verden. Her for kort tid tilbake kom jeg over noe som jeg oppdaget, igjen, på det svære internettet vi har av sosiale medier. Jeg lot meg se over det, men tanken svirret fort og festet seg på det jeg akkurat hadde sett.
Fristelsen ble rett og slett for stor. Jeg kunne latt meg gå rett forbi og glemme det hele. Men når fingrene suser over tastaturet og det samtidig er så lett å klikke seg frem med et enkelt tastetrykk, da er det bare å se frem til å slippe latterkulene løs og glede seg til fremtiden!
Tro det eller ei, men nå har motivasjonen for og la fingrene springe over tastaturet vært borte hele uken. I hvert fall de tre siste dagene. Hodet har vært helt fullt av mange gode overskrifter jeg kunne ha tatt i bruk, men også mange tanker jeg har hatt lyst til å notere ned. Men når det som driver deg ikke har hatt lyst til å gjøre noe videre med det, da var det nok best å la idéene bli liggende til en eventuelt senere anledning.
Det har nå vært en uke med både futt og fart. Jeg kjenner det virkelig, og jeg er nok ikke alene om kanskje å ha samme følelse. Men da jeg for to uker tilbake i tid beveget meg ut på en av dem kaldeste endene for en liten tur, som du kan lese om her, så var det ikke bare det som ble beskrevet den gangen som var det eneste som skjedde.
Vinden var litt for sur denne dagen, men likevel faret vi oss over broen og opp mot de lave fjelltoppene. Vi fikk vel kanskje rundt en times tid med veldig frisk luft, og jeg kan love at det var en stor glede og komme hjem og få fyrt opp ovnen å få på seg ekstra med varme klær.
Men hvordan gikk turen egentlig? Dette skjedde på Verdens Ende, i det vi var på vei til å vende tilbake på kanten av så langt ut vi orket å gå. Er en del små fjell som man kan klatre over og turne rundt på der ute. Kanskje ikke helt passende anledning til å gjøre sprell og fanteri på. Jeg hoppet så smått fra den ene store steinen og til den andre, før jeg den ene gangen skulle hoppe ned fra en liten høyde og ned på et annet lite berg. Og da var det gjort!
Rett foran meg ser jeg noe blir slengt i luften. Riktignok ikke så langt, men langt nok ned for at alt skal gå i et krasj med underlaget. Og hardpakket og kompakt fjell må vel være noe av det hardeste en enhet kan treffe. Ja, for plutselig i min landing ned fra mitt høyeste hopp, så spratt nemlig telefonen min ut. Hvordan det hørtes ut som? Ikke noe godt.
Vi er vel enige alle mann at det ikke er et stort hurrarop når eiendeler går i stykker og blir ødelagt. Jeg så for meg det verste i det jeg håndplukket telefonen opp, men ble også overrasket for å se hvor lite den egentlig ble skadet i forhold til underlaget den traff. Jeg har sett uhyre mye verre ødeleggelser, men jeg ble jo også litt lei meg innerst inne. Det er jo aldri noe kult å få tingene sine ødelagt – i hvert fall ikke når det ikke var min egen skyld. Ren uflaks var det. Og frem til da hadde jeg aldri knust en eneste telefon jeg har hatt.
Dette var altså en sen lørdag ettermiddag dette skjedde. Og vet du hva jeg gjorde med en gang jeg kom hjem? Jeg så etter en ny. Skaden var ikke stor, og den var jo fullt og helt brukenes. Det var bare det som var knust og sprukket opp som jeg ikke tillot meg å leve med. Jeg kunne gått for en enkel løsning på problemet. Men når fristelsen var for stor til å skaffe seg en splitter ny, da kom det en ny enhet i hus allerede to dager senere.
Jeg hører ganske mange rundt meg fortelle akkurat det de mener. Jeg selv er mer enn enig det dem forteller, og ikke minst så er jeg mer enn nok fryktelig lei alt som er hvitt. Kanskje ikke alt. Men snøen, den kunne jeg sendt langt avgårde nå.
Et lite håp hadde jeg om at den kunne smeltet bort i helgen. Jeg stirret den i senk for å få den til å smelte fortere, men det fungerte ganske dårlig. For å komme seg litt bort fra snøen nå i helgen, så fylte jeg dagene med annet innhold for å få noe annet å tenke på.
Så her om lørdagen dro vi innover mot Oslo. Ute av huset var vi før halv ti på formiddagen, og nordover forflyttet vi oss ute på motorveien. Vi hadde planer, mamma, pappa, lillesøster og jeg. Neste stopp var nemlig IKEA, og gleden var stor når vi kom frem. Det er jo så svært, og ikke minst så mye å se på. Det kriblet litt i kroppen for å kanskje finne noe stort å ta med seg hjem.
I utgangspunktet var planen om å se på sofaer. Nå er vi nemlig i gang med oppgradering i stuen, hvor sofaen som er arvet og nedslitt skal byttes ut. Og i den anledningen skulle vi se hva vi kunne tenke oss, prøvesitte noen for å finne ut av hva vi likte. Problemet var bare det at det var utrolig dårlig utvalg av sånne sofaer som vi var ute etter.
Men selve kjøringen inn til det store møbelsenteret var ikke bare for den grunnen, og i det hele tok vi det også som en tur. Vi hadde selvsagt litt andre ting på denne listen vår, og selvfølgelig ble det med litt ekstra i de praktiske handlebagene med hjem. Så dagen ble ikke bortkastet for å si det sånn.
Men hva ble med hjem fra IKEA? Alle fikk vel et eller annet som de hadde lyst på. Turens høydepunkt var vel at jeg endelig fant det jeg hadde sett etter lenge. I flere måneder har jeg vært på leit etter det perfekte. Noe som hadde passet inn hos meg.
Med årene så kan det hende at ting blir dårligere, og mere lys på rommet mitt var et savn. Jeg savnet mere lys på de mørke kveldene. Ikke bare levende lys, men en lampe som ga så mye lys som jeg ønsket. Jeg har sett flere steder uten hell, men da vi kom i lampeavdelingen på IKEA så var det noe som flashet mot meg.
Du kan si at en slik lampe begynte å bli litt vel kjedelig når du har hatt den siden rommet mitt ble bygget sommeren 2005. Brukt den hver eneste dag, opptil flere timer. Og når du har sett på den så mye som man har gjort i alle disse årene så syns jeg det var på tide med litt utskiftning.
Det var som om lampen som hang oppe på veggen dro tak i meg. Jeg søkte meg nesten direkte til den, og kunne derfor ikke la være og gå bort for å utforske litt. Utseendemessig er den ikke så fancy. Den er ganske enkel, men fancy likevel. Og med flere funksjoner så kunne jeg ikke annet enn å ta med meg denne fine taklampen hjem.
Så her er den, etter at den i kveld endelig ble satt opp. Over her er den avskrudd, men under kan du se hva den yter. Ut ifra hva lampen kan innstilles på, så kan jeg nå være i et rom med samme stemning som jeg er i. For lyset har nemlig tre ulike temperaturer. Og ikke nok med det – den kan også dimmes fra ganske mørkt til veldig lys med kun hjelp av en liten fjernkontroll. Er jeg fornøyd? Ja, det er jeg virkelig.
Så her ser du temperaturene den gir. Stor og fin lampe, som gir mye mer lys enn det jeg hadde. Med spotter på en skinne som lyste kun i fire hjørner ut i rommet, så fylte det ikke like godt som det den nye lampen gjør. Nå blir lyset fordelt jevnlig utover hele rommet – ikke i bare en lystone, men tre. Farvel spotter, og velkommen lyspanel!
Endelig kan jeg gi meg selv en liten pust i bakken. I hvert fall for en liten stund. Jeg føler jeg har tusen ting på listen min, og i helgen har jeg faktisk planer begge dagene. Kan jeg egentlig huske sist gang jeg hadde en helg som var fylt opp med minst én plan både lørdag og søndag?
Uansett. Jeg tenkte jeg skulle mimre litt tilbake i tid etter at noe tragisk som nå har skjedd. I mange år – ja så mange som.. kan det ha blitt 11 år tro? I så fall har jeg vært en kaninelsker veldig lenge, og på alle disse årene har jeg vært så heldig å ha eid fem kaniner. Førstemann som fikk flytte inn hos meg var Klara. Deretter kom Gullhår, etterfulgt av Simba. Og til slutt flyttet brødrene Pompel og Pilt til meg. Riktig nok ikke samtidig.
Jeg husker veldig godt da brødrene kom inn i familien fire måneder gamle. De ble født i desember 2012, så de var ganske små da de ankom mitt hjem etter at jeg hadde vært og hentet dem i Horten i april 2013. To små, men utrolig søte skapninger som bare var gull å se på.
April 2013
To brødre som var like, men likevel så utrolig forskjellige. Han mørke fikk navnet Pompel, men han hvite med de fantastiske blå øyne ble hetende Pilt. Altså, det ble med andre ord Pompel og Pilt fordi det både passet og klinget så bra til dem. De var ganske nære hverandre også, og noen ganger litt for nære. Men god som gull, det var dem.
Et år ble han hvite utsatt for å bli syk. Han ble da tatt ekstra godt vare på, og han bodde inne en stund, mens Pompel ble værende i buret ute. De bodde ute hele året, og hadde det egentlig ganske fint sammen. Ikke så lenge etterpå ble Pilt frisk, hvor han plutselig en dag sto på alle fire igjen etter å ha vært helt slapp og liggende en god stund. Faktisk trodde jeg at han kom til å gi slipp på livet, og ikke skulle klare seg.
I noen måneder til holdt han ut før han igjen ble rammet av et nytt dyrevirus. Denne gangen gjorde jeg alt jeg kunne, men livet sto ikke til å redde, og han sovnet inn bare noen dager etter at han ble syk. Tapet til Pilt var ikke akkurat så lyst, og jeg husker tårene nærmest sprutet ut sånn som det hadde gjort med de andre kaninene mine.
Men nå tenkte jeg å se tilbake på årene med denne karen her, Pompel. Dagen i går ble ikke helt sånn som jeg hadde sett for meg. Jeg hadde vært på jobb og var ganske sliten da jeg avsluttet arbeidet og ruslet hjemover. Ned i hagen hadde jeg kommet, og jeg hadde veldig lyst til å ta med meg Pompel inn en liten tur, akkurat sånn som jeg hadde gjort i forrige uke.
Da jeg nærmet meg buret hans var det ikke et smilende kaninfjes som møtte meg ved nettingen. Det var ingen som spratt ut for å hilse på som han hadde alltid pleide å gjøre. Jeg tenkte derfor at han hadde lagt seg godt tilrette i det buret som var lukket, og tok derfor en titt for å ta med meg han inn i varmen.
Opp går dørene, og synet som møter meg var ikke spesielt naturlig. Helt innerst i kroken, nærmest veggen hvor han hadde forsøkt å skaffe seg mer varme, der lå han. Helt stille. Ikke en labb som rørte seg, og ikke en snute som gikk opp og ned. Han bare lå der. Jeg skjønte med en gang hva som var skjedd.
Siden jeg har hatt en del kaniner i mitt liv, så har det å ha møtt på en sovende kanin ikke vært like lett. Jeg har blitt utrolig lei meg. Tårene har trillet, og jeg har rett og slett vært knust. Nå er det to-tre år siden jeg felte sørgelige kanintårer sist gang. Men denne gangen tok jeg det ganske fint. Det var på en måte helt naturlig at han nå hadde endt sitt liv.
1. mars var dagen jeg fant han sovende alt for godt, 5 år gammel. Jeg vet ikke hvorfor jeg tok dette så bra som jeg gjorde. Det er jo alltid trist å miste noen som man er glad i. Spesielt de som står deg veldig nære. Ikke en eneste tåre trillet nedover kinnet, men det var likevel trist at et liv gikk tapt.
Jeg har nå mange fine år å se tilbake på. Mange fine stunder som minner. Og ikke minst har jeg en haug av bilder å se på. Den siste gangen han fikk løpe fritt på rommet mitt så var det ikke akkurat så mye fart på han som da han var yngre og ganske liten. Jeg hadde ikke lagt merke til noen tegn for sykdom, selv om jeg vet at det er vanskelig å kunne legge merke til dette hos kaniner. Men jeg tror likevel ikke at det var sykdom som skyldtes han tap.
Siste gang han fikk småtrippe over soveromsgulvet mitt, men også ligge i sengen min hvor han la fra seg flere kuler med dritt, så hadde han det bra. Han har fått oppleve et godt kaninliv, og det å tenke på alt han har fått og alt det jeg har gitt han, det gir meg på ingen måte dårlig samvittighet.
Han ble bare 5 år gammel, men fikk fem gode og fantastiske år. I fjor på sensommeren var han så heldig å få et helt nytt og større bur, som pappa og jeg snekret sammen. Der koste han seg masse, og hadde stor plass til å boltre seg på.
Selv om et kaninliv nå har gått tapt, men hvor også det er trist, så har jeg ikke tid til å sutre over det. Jeg orker ikke å bruke energien min på det, og for meg følte det naturlig at det endte nå. Han begynte å bli grå i hårene, og man vet jo hva som er på vei til å skje når man får sånne tegn – man blir eldre.
Av personligheten han hadde, og som skyldes av at han ble passet så godt på, så var han helt fantastisk. Jeg har bare gode ord å si om han, men hadde ikke tenkt til å ramse opp alt jeg sitter på. Ikke alle minner og fine hendelser er like godt å bare buse ut med. For noen bilder må man kunne samle på i det lille hodet man har – hvor det er mer plass enn man skulle trodd.
01.03.18 – Når han sovnet stille inn med labbene i kryss ♥
I det siste hadde jeg så smått hoppet over de små overskriftene i avisene. Omtrent hver eneste dag skumleser jeg igjennom dagens nyheter som er brettet ut og omhandlet på nettet. Klikker meg inn på de mest interessante tekstene for å lese historiene deres. Mye er spennende å lese, men ikke alt er helt sant heller.
De siste ukene hadde jeg fått med meg at kulden skulle komme til byen. I første omgang hadde jeg ønske om bare noen få minusgrader, men når de uttaler seg i større grad med det som er i vente, og hvor også andre rundt deg begynner å diskutere eller snakke om vinteren som nå sprenges til en eksplosjon av kulde, så var det ikke annet enn å ta en dag om gangen.
Men se på dette her! Nedover stokken har temperaturen nå sunket et stort sprang, og det er ikke bare en mild og kald vinter. Nå er det offisielt skikkelig vinter her i Norge. I hvert fall når det kommer til luften. I går våknet jeg opp til seksten minusgrader, og øynene ble bokstavelig talt så svære at dem nesten spratt ut. Seksten kuldegrader?
Det er nok ikke stort å få gjort med det. Og jeg som hadde gått igjennom kassen min med alle jakkene min i helgen. Det skal sies at jeg har to-tre vinterjakker på lager. Så rett før jeg skulle spasere avgårde til jobben i går, så var det bare å dra frem den varmeste jakken for anledningen, som jeg i utgangspunktet hadde ryddet bort. Ville jo ikke fryse, for det er noe av det verste jeg vet.
Godt var det å kunne møte på morgensolen som våknet opp med sin soloppgang. Men det var ikke til store hjelpen når det er vinden som er synderen til at temperaturen føles mer ut enn det den er. For det er nemlig vindkastene som gjør sånn at du får de fineste rosene i kinnene, men også hvor du får kjent naturens luft treffe deg midt i ansiktet.
Med kalde og røde kinn da jeg ankom jobben i dag, så var det ikke til å slippe unna da jeg måtte ta samme turen hjemover også. Våren er så velkommen hos meg, og mange andre. Med andre ord så gleder jeg meg til å se snøen forsvinne og verden våkne til live enda mer med lyse dager.
Solen viste sine tegn da den skinte gjennom vinduet til morgen i dag. Det var som det kom en vårfølelse snikende i kroppen da jeg ble så glad av å våkne til varme stråler. Det var noe annet for å si det sånn. For da jeg la meg i går kveld dalte det små og lette frosne dråper ned fra himmelen. Snøen var ikke velkommen for å si det sånn.
Jeg skulle gjerne hatt solen med på dagtid i går også. Da ble det en liten tur ut på Verdens Ende, bare for å finne på noe. Men egentlig mest av alt for at lillesøster skulle hanke inn skritt. På vei utover kom det noen fåtall av snøfnugg, men slapp heldigvis unna enda mer snø. Vi oppdaget faktisk at det ble mindre snø på veien utover. Og ute på enden var det utrolig lite snø i forhold til hjemme i Tønsberg.
Til tross for at været var overskyet og småsurt langs vannet, så var det faktisk en del mennesker der. Men fleste av dem satt inne på den lille restauranten. I går ettermiddag var det ganske fint der ute, og som dere ser så ble selvfølgelig kamera med. Slike turer må jo dokumenteres med naturbilder. Og bilder av mennesker ble det også.
Så her var vi og utforsket vinterstemningen i går. Ute på enden ved havet. Jeg kan jo si det var godt å komme hjem igjen, til et varmt hus. Varmen utendørs var ikke akkurat så mye å varme seg på, og jeg har visst hørt rykter om at det skal bli enda kaldere. De sa faktisk på radioen i går at det skulle bli sprengkulde – så kaldt som det ikke har vært på mange år. Så da får vi se da, om det som er blitt sagt stemmer.
Igjen så kunne jeg høre en svak lyd i mitt øret som vendte opp mot nord. Det var som om det dundret og braket i det fjerne, og jeg var langt inne i mine villeste og morsomme og rare tanker av artige drømmer. Jeg var i hvert fall langt borte. Nesten så langt avgårde som det nesten går an å komme.
Fristelsen var ufattelig stor for bare å bli liggende. Krype godt under dynen igjen for å sove noen timer til da klokkene ulte en etter en. Hadde det ikke vært for at noe sto i veien så hadde jeg drømt videre for å si det sånn. Men en jobb ventet på meg, og jeg kunne ikke akkurat sove bort den – selv om det hadde vært veldig deilig noen få ganger.
I et dundrenes tempo suste jeg gjennom enda en arbeidsdag. En dag som jeg ikke trodde skulle komme tilbake igjen, men som plutselig sto og banket på døren der ute. For hvem skulle tro at det nå var blitt fredag?
Litt overraskende var det å dra hjem etter mange timer med jobb, da jeg kunne innse at det var to dager som sto for tur som jeg kunne bruke til akkurat det jeg hadde lyst til. Men jeg forsvant ikke hjem til mitt eget hus, for så å legge meg nedpå sånn som jeg alltid gjør etter jobb. I stedet for å vende snuten hjem så ble det en liten bytur sånn på tampen. Og vet du hva som skjedde?
Det ble som regel klesbutikker som vi gikk igjennom, og litt annet som både jeg og mamma tittet på. Men det var bare et problem. Det var så mye fint. Så liten plass. I det siste har det blitt en del nye klær på meg, og skapet er allerede fullt av både flere par med bukser, ulike topper og andre plagg. Men hvordan skal man klare og gå forbi når man finner noe fint?
Med to nye topper, samt noe annet som jeg trengte å ha påfyll av, så kom jeg med andre ord ikke tomhendt hjem. Toppene er forresten fra Vero Moda, en butikk som har utrolig mye fin inne nå, og som også er en av mine favorittbutikker som jeg pleier å finne klær hos. Jeg fikk unnet seg litt denne fredagen også, så nå kan jeg ta en velfortjent helg!
Det er vinter. Det er kaldt. Du kjenner minusgradene starte fra fingerspissene, og tærne som befinner seg store deler på verdens bakke. Der det er kaldt. Der snøen legger sine spor, men også der hvor isen har frosset fast. Mengder med felt er glatte. Så glatte at du nesten kan skøyte deg gjennom stier og veier.
Heldigvis gikk jeg endelig til innkjøp av brodder denne vinteren, for jeg ville ikke risikere flere nesten fall, og armer og bein til alle kanter. Og det har fungert. Har vel sklidd på isen sånn skikkelig kun en gang i år, og det var den ene gangen jeg hadde skiftet ut skotøy for å holde føttene mine varmere. Men så måtte jeg ta et valg. Skulle jeg risikere å skli og være varm på føttene? Eller skulle jeg være en liten smule kald på tærne, samtidig som jeg holdt meg oppe med brodder?
Jeg endte selvfølgelig tilbake med å være oppegående og unngå flere blåmerker. Og for å legge et lite plaster på såret etter et lite fall jeg hadde i forrige uke, som egentlig gikk helt fint, så lot jeg meg trøstespise og unne meg litt frisk kulde i kulden.
Da jeg befant meg ved isdisken i butikken så gikk jeg frem og tilbake på hvilket valg jeg skulle ta. Skulle jeg gå for en kjent og god is i fryseskapet, eller skulle jeg romstere nede i fryseboksen? Fristelsen var stor for å ta noe jeg hadde spist før, men sluttvalget endte opp med å ta en sjanse her i livet om å prøve noe nytt.
Flere av kombinasjonen av istypene hadde jeg ikke latt meg smake på før. Så å finne seg ut kun en boks bland alle, det var ikke så lett som jeg hadde trodd. Men jeg kom meg heldigvis ut av butikken til slutt. Med en av de friskeste isene av farger på emballasjen, så var jeg nødt til å unne meg litt ekstra midt i uken. Vi fortjener jo alle å skeie litt ut en gang i blant, også utenom helg. Gjør vi ikke?
I mine tanker hadde jeg en smak på tungen om at denne kom til å være frisk. Jeg gledet meg til å ta den første biten, for så å se min egen reaksjon på både forventningene og virkeligheten. Men sannheten er at den var litt syrlig, men veldig god. Og for å si det sånn – den er allerede tom!
