Du vet når du er så glad i noe at du ikke kan la være å snakke om det – i det minste ikke klare og la være og nevne et ørlite ord om det?

For er det en ting jeg syns både er og har vært vanskelig med denne tiden, så er det klesvalget som man må ta i denne perioden overgang vinter til vår. Vi vet jo ganske så sikkert at været her i Norge ikke er stort å skryte av. Det kan snu på sekundet, men det er jo en lik balanse hvor enn du er i verden, sånn i bunn.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nå sier ikke jeg at vi ikke har fantastiske dager her i landet, for det har vi virkelig. Men for å si det rett ut – vi kan aldri være sikre på at morgendagens sol virkelig lyser høyt oppe. Ja, for jeg har til og med opplevd at det har kommet snø i mai. Satser på at det ikke skjer i år bare.

For hver dag som går så oser det av en varm glede  hver gang jeg setter ser ut av vinduet og setter meg på sykkelsetet. Jeg blir glad av å se at de varme tonene kommer tilbake, og den enslige og tonedøve snøen krymper mer og mer sammen, for så å bli helt borte.

Men det er ikke bare det å se snøen forsvinne som gir meg vårfølelsen som smyger seg enda mer frem. For har du virkelig tatt deg tid til å lukke alt som er rundt deg? Utelukke alt som er av følelser, lyd og det du kan se? I så fall syns jeg du burde gjøre et forsøk i å prøve det, for da kan du oppleve den mest fantastiske naturgleden.

Spesielt de siste dagene har jeg latt meg ta grep i for å sette av tid til bare å være meg. Bare være meg som står helt alene, og legger alle de tankene jeg har susende bort til siden for bare et lite sekund. Og det er da jeg har blitt ekstra bevisst på at nå er det vår – med nesten helt bare bakker.

Kan du skimte inn i dette bildet over det jeg ser? Det er kanskje ikke så lett, men midt i bildet befinner det seg en liten fugl. For i det siste så er det akkurat lydene fra fuglene jeg har hørt, og som jeg har latt meg bite i. Og når du nå legger merke til at fuglene begynner mer eller mindre å samle seg i små flokker, da vet du at sommeren ikke er langt ifra.

Nå er det bare å få bort siste rest av snøen, børstet bort all grusen, la knoppene skyte skudd sånn at bladene skal komme, øse på med varmegrader og la solen skinne – så kan jeg få byttet ut de varme klærne med noe mer lettkledde og finere!

Endelig hadde vi avsluttet den snertene og lille påskeferien, og hverdagen var tilbake som et knist rett mot meg. Arbeidsdagen nummer du denne uken begynte å nærme seg slutten, og av en merkelig grunn kjente jeg en rar følelse på kroppen. Jeg var sliten, men tenkte ikke så mye mer over det.

Hvis vi regner oss tilbake tre dager i tid, det var da det hele startet. Kvelden kom, og på en eller annen måte var jeg ikke helt meg selv. Jeg visste ikke helt hva det var, for jeg fant ikke begreper som kunne beskrive følelsene. Men natt til torsdagen fikk jeg hele bildet mer på greip. Det hele ble en mildt sagt urolig natt.

Jeg hadde store planer om å svinge innom arbeidsplassen for å gjøre en god jobb sånn som jeg pleier da jeg skulle stå opp tidlig på morningen. Det var med andre ord bare å glemme. Hvordan skulle jeg klare meg ute i en helt vanlig hverdag når man knapt hadde sovet om natten? Jeg har ikke tall på hvor mange timer jeg fikk med søvn, men det var ikke få. Jeg var våken minst hver time, og attpåtil tok det litt tid før jeg ramlet inn i drømmeland igjen.

Det endte med at jeg måtte prioritere helsen først. Et lite forvarsel var det inne i bildet, men at det skulle føles så vondt der og da, det hadde jeg ikke sett for meg. Hele den natten lå jeg og frøs og var varm om hverandre. Jeg visste nesten ikke hva jeg skulle gjøre, og alle former for syke “baller” hoppet ut og gjorde meg klam og svett.

Med andre ord hadde jeg ligget med feber hele den natten, og da jeg endelig fikk sove ordentlig sov jeg til langt ut på dagen som er helt uvanlig for meg. Jeg liker svært lite å sløse bort dagen med å sove lenge, men der og da var det et behov som jeg måtte ta stilling til. 

Etter en helvetes natt, bokstavelig talt, var det godt å kunne få et godt sovehjertet igjen dagen etter. Feberen var trukket en god del tilbake, men det var fortsatt sånn at kroppen trengte en dag til å hvile. Matlysten var også blitt trekt litt ut, og ikke en gang det svære påskeegget med masse godt lot seg friste.

Men i dag er jeg så og si tilbake på gamle trakter igjen. Noe smårusk vil stort sett alltid henge igjen etter at man har vært syk, men det slipper vel taket det også om noen dager regner jeg med. Glad er jeg for at det ikke ble noe mer enn bare feber, for jeg har hørt litt at det har gått mer sykdom rundt omkring. Får bare håpe jeg slipper unna mer.
 

Det ble med andre ord en ikke planlagt langhelg. Men en gang i blant må man selv bli rammet også, og det er vel et tegn på at kroppen rydder opp eller reagerer på noe. Så lenge jeg ikke får bronkitt og et snev av lungebetennelse samtidig, sånn som jeg fikk i 2012, så er jeg overraskende fornøyd. Vil ikke være sengeliggende i mange uker igjen, for deretter å miste matlysten og gå ned flere kilo. 

Har du havnet i samme fellen du også? Den dumpen ned som det er veldig lett å ramle ned i, hvor det er litt tungt å komme opp for å gripe seg fast igjen? Jeg kan innrømme med å si at jeg syns det var godt med litt langfri, og jeg blir like overrasket hver gang over hvor fort sånn langfri går – og fridager generelt.

Snart er det inne for å henge kroken på påskedøren, for så å ta seg tilbake til den vanlige hverdagen igjen med de gamle og kjente rutinene. Vi har også rullet oss over i en ny måned med mange spennende uker. Jeg har i det minste en dag jeg gleder meg til i denne tiden, og så får vi se om livet byr på flere sprell.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I det siste har snøen smeltet mere, men kan røpe med å fortelle at det har gått fryktelig sakte. Tenk, på denne tiden for et år tilbake så var all snøen helt borte, og våren var godt i gang. I år har den kommet sent, og jeg kan si at jeg gleder meg ekstremt mye til alle vårtegnene sprer seg. Fuglene er i det minste kommet tilbake, og senest i går ute ved havet kunne jeg høre små glimt av måkeskrik.

Men er det en annen ting jeg kan fortelle, så er det at jeg har savnet deg. Jeg husker så godt slutten på året som var. Vinteren kom delvis tidlig, i hvert fall sånn som jeg så den. Derfor fant jeg ut at det var best å parkere det snertene kjøretøyet av en sykkel inn i hulen sin. 
 

Den har ikke fått et eneste tråkk de siste snart fem månedene. Ikke fordi jeg ikke har villet sykle, men fordi veiene ikke har vært kjørbar for sykkeltrafikk. Det skal sies at jeg allerede har sett noen ute på sykkelsetet. Jeg kunne startet sykkeltransportene tidligere, men det hadde ikke gått like fort, og det hadde tatt omtrent så lang tid som det var for meg å gå.

Men nå håper jeg virkelig at det bare går en vei – fremover på rullende hjul! Jeg har ikke ord for hvor mye jeg har gledet meg til å sette meg på setet igjen, for bare å tråkke meg fremover. De siste par ukene har jeg også tenkt at jeg skulle ha gått over sykkelen, for å se til at alt er som det skal når den har stått stille så lenge. Og i dag fikk jeg gjort det!
 

Mens jeg sitter her og venter på at våren skal komme enda tydeligere frem, hvor snøen smelter bort og varmen kommer og synliggjør seg betraktelig mer, så ble det et lite avbrekk i søndagsplanene. Jeg hadde både det ene og det andre på listen min, som jeg måtte få prioritert. Og det som sto på den listen, det var bare å ta livet med ro og nyte fridagen.

Selve dagen startet med serietitting. Rett og slett latskap, og det er jo lov til å dra frem den også når man har en liten ferie. Men litt utover dagen ble det en liten spontantur ut i naturen. Jeg pakket med meg sekken med både kamera og støvler blant annet, og skoene hadde jeg på meg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg ble med mine foreldre ut på farten, og turen gikk ut mot Fjærholmen. Jeg reiste avgårde i mine joggesko, som jeg gleder meg stort til jeg kan bruke for fullt når det blir bart og tørt utover. Men skotøyet ble fort skiftet ut med gummistøvler da jeg skulle vasse ut i vannkanten. Syns det var litt tidlig å være barbeint i vannet, og det var kaldt nok da jeg duppet mine hender nedi.

Besøket med vannet skyldes at vi var på jakt i vannkanten, men turen førte oss videre opp og rundt småfjellene, for deretter å ta en liten pause for å nyte solen og den lille varmen den ga. Bare det at jeg satt der i solen en liten stund gjorde at jeg bare gleder meg mer og mer til sommeren.

Ut på vår lille turdag var det ikke stort å se av mennesker. Det var ganske stille langs veiene også, og det var faktisk litt deilig å gå rundt der uten den “støyen” som ellers pleier å være der på sommerstid. Jeg kan vel innrømme at det var en ørliten smule kaldere enn det jeg hadde ønsket. Men med varme tanker svevende rundt, så holdt jeg varmen noenlunde i sjakk. Jeg koste meg, og spesielt da vi oppdaget dette.
 

På veien gikk vi forbi en plass som hadde dette treet stående ved vannkanten. Jeg våget meg nærmere, men kunne likevel ikke gå forbi uten å ta tak i gamle ferdigheter. Dette var jo et ypperlig klatretre, i hvert fall i en liten grad. Skulle gjerne stått foran et svært tre som det var ufattelig mange grep å komme seg opp i.
 

Jeg kan vel innrømme at jeg følte meg selv som et lite barn igjen. Husker så godt den tiden da jeg selv gikk i barnehage. Mitt siste år der gikk jeg på en uteavdeling hvor vi hadde leirplass i skogen, og om sommeren var ute ved havet. Det å holde barnehagelivet ute i skog og mark ga både meg og de andre som jeg gikk sammen med muligheter til å utforske kroppsferdighetene – blant annet å klatre i trær. Hadde til og med mitt eget klatretre i hagen da jeg var yngre. Alt i alt – en veldig fin tur!

Tenk at jeg skulle klare og komme meg opp denne påskeaften. Riktig nok kjennes det ut som en helt vanlig dag. Men ettersom jeg tok i mot overnattingsbesøk her i går, så har det ikke vært så mye stille. Vi har vel egentlig hatt det ganske hyggelig, hvor kvelden i går gikk til mye musikk og flere ark med tegninger. 

Hele dagen startet med en god frokost. På tallerken var det mat som jeg sjelden spiser for å starte dagen, både til hverdag og til helg. Men da det ble slengt sammen en røre her på morningen etter kusines ønske, da måtte vi bare steke oss pannekaker. Og da vi hadde fått i oss litt mat var det bare å komme seg ut på dagens planer.

For i går kveld snakket vi litt om hva vi skulle finne på i dag. Et forslag kom opp at vi kunne ta en titt innom dyrebutikken. Kanskje hadde det kommet noen nye kaniner som jeg er på utkikk etter, men mest av alt for å se på dyrene som de hadde der. Denne gangen var det ikke en eneste kanin å se, men vi fikk sett en liten skilpadde blant annet, gekkoer og fugler.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Siden det ble en liten nedtur på at det ikke var krabater der som jeg ønsket meg, så må jeg bare fortsette og være på leit. Når vi først var ute på farten, så tok vi oss turen innom den store lekebutikken som er her i nærheten. Sånne steder er som å komme i himmelen for små jenter, og jeg husker godt da jeg var mindre at det var stort å få gå rundt og se på alt dem hadde.

Kan jo si at vi ikke kom helt tomhendt ut igjen. Noen småting røsket vi med oss, og en stor glede var det da vi stoppet innom den stusselige og slitne lekeplassen på vei hjem. Muligheter for så mye lek med apparatene er det ikke. Derfor var det godt vi hadde kjøpt såpebobler som vi koste oss med. “Blås, Pernille! Blås.”
 

Tenk å kunne være så heldig på en gang. Husker dere for bare et par uker tilbake da jeg kunne meddele om at jeg hadde vært så heldig å ha vunnet for første gang i år? Jeg deltok tilfeldigvis med en enkel kommentar av en registrering på en konkurranse som lå ute. Helt tilfeldig var det jeg som vant. En lekker kjole som dere kan se tilbake på her.

Det viser seg nemlig at tiden er inne for at veldig mange sider inne på det kjente og kjære sosiale mediet, såkalt facebook, legger ut konkurranser av både påskegodt med litt annet tilbehør ved siden av. De byr egentlig på veldig fine premier, og det er veldig lite pjus i gevinstene. 

Gårsdagens kveld hadde jeg verken det ene eller andre jeg skulle ha gjort. Jeg brukte store deler av tiden for meg selv, i mitt eget selskap sånn som jeg ofte pleier å gjøre. Siden påsken nå var kommet i gang gikk jeg for valget av å tenne noen lys, bare for å gjøre det ekstra koselig for meg selv. Jeg har jo ikke gjort det i hele vinter, så nå syns jeg det var på tide å få opp stemningen en mørk kveld, som nå er på vei til å bli lysere og lysere jo nærmere sommeren vi kommer.

Men så skjer det noe uventet, noe jeg ikke var forberedt på denne kvelden. Opp kommer det en melding til meg, et bildet som lyser opp mitt navn. “Vi vil gratulere Pernille med seieren i dagens konkurranse!” Øynene blir litt større, så jeg må klikker meg inn, og dette gjør jeg bare på noen få sekunder.

Jeg leser over for å se om alt stemmer. Og det gjorde det. Informasjonen som var gitt, at det var jeg som var den ene og tilfeldige vinneren av konkurransen, det var meg. Jeg har virkelig vunnet. Da blir det konsert. Nå føler jeg meg litt heldig, som skal få oppleve flere ting på kort tid. Noe av det er selvfølgelig litt hemmelig, men jeg skal så klart fortelle dere mer siden.
 

Og så var dagen her. For kort tid siden tok jeg i mot dette egget. Rosa og lekkert på utsiden, og med masse godt inni. Nå kan jeg virkelig kose meg i påsken, og jeg hadde aldri trodd at det var sånn påsken min skulle starte. Fra den tiden jeg deltok i konkurransen, hvor det senere tikket inn en melding, så tok det kun fire timer. Og dagen etter sitter jeg med denne flotte premien og noe jeg virkelig kan glede meg til senere.

Du vet de gangene det bare oser av energi? Den energien som bygger opp flere tonn med ord, hvor du lager deg flere setninger i hodet? Den har jeg hatt de siste dagene. Problemet har bare vært at jeg ikke har hatt nok ro til å sette meg ned for å blande dem sammen.
 

I dag var jeg litt irritert for at jeg måtte lette på øyelokkene mine da det plinget noen ganger fra min side tidlig på morgningen i dag. Jeg hadde ikke spesielt lyst til å dra meg opp av sengen, for så å komme meg avgårde til jobb. Men jeg klarte det, og hadde det ganske fint de timene jeg var på jobb.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er i dag den siste svarte dagen før vi nå har noen røde dager foran oss. Jeg kjenner det skal bli veldig godt med et par dager til med sammenhengende fri. En liten miniferie kan man kalle det. Jeg trives veldig godt sånn som min hverdag er, men så er det det lille avbrekket man trenger en gang i blant, som vi kanskje ikke er så flinke til å legge opp i hverdagsplanen vår ellers.

Selv med en kortere arbeidsdag så ble denne dagen ganske lang. Riktig nok var det ganske stille på jobb, men da jobben var gjort og det var på tide å gå ut dørene der, da var det bare å kjøre rett avgårde. Første stopp ble å hente lillesøster, kusinen og fetteren min. Så kunne turen gå videre mot Oslo.

I forrige uke ble dette planlagt. Lillesøster og jeg skulle ta oss en tur inn til IKEA. Ikke at jeg skulle noe spesielt der. I denne omgangen var det lillesøster som skulle ha noe, og i utgangspunktet var det bare oss to som skulle dit. Men med to passasjerer til ble det en veldig koselig tur. 

Vel fremme var vi rundt klokken ett. Da hadde vi brukt en times tid, og vi var klare for å ta det som en tur. Lillesøster hadde noen på listen sin som hun skulle ha, og jeg hadde en liste som var tom. Det er ikke så veldig lenge siden vi var der inne sist, og jeg fant heller ikke noe jeg trengte eller hadde lyst på. Fikk likevel handlet litt småting til de andre.

Med ingen varer til meg på hjemlasset, så lot vi oss heller stoppe innom langs veien på hjemveien. Vi var jo tross alt på tur, så litt mat fra McDonald’s lot vi unne oss av. Veien innover gikk bra, mens på hjemveien var det litt mer saktekjørende trafikk. Litt blålys var også et hinder, og det var ikke bare oss som hadde planer om å kjøre sørover på denne tiden vi vendte snuten hjemover.

Du kan godt si at jeg kjenner på kroppen i kveld at den har vært både i og på farta siden tidlig på morgen. Da jeg endelig kunne senke skuldrene og lande godt ned på bakken, da begynte klokken å nærme seg fem. Så i kveld satser jeg på noen rolige timer hvor jeg ikke skal gjøre noe som helst. Nå skal jeg bare nyte en liten påskeferie, å lade opp til litt påskesprell – om det så skulle komme til å skje noe. Ønsker dere en flott og spennende uke videre, og riktig god påske!

Jeg referer til mitt forrige innlegg – “La deg svømme inn i dette bildet for eksempel. Se for deg at du står i midten, helt forrest eller nærmest der jeg har stått for å ta dette bildet. Du ser utover en liten del av den alt for store verden. Tenk så hvor liten du egentlig er når du ser for deg at du står med hele verden rundt deg. Da er du nokså liten, så liten at du knapt kan se deg selv eller andre.”

Selv om man nokså er et ganske så lite vesen med både følelser, tanker, bevegelser og alt som har med et menneske å gjøre, så er vi bare oss selv. Mennesker. Og for å være ærlig så var det godt å få høre for kort tid tilbake fra et annet menneske som fortalte akkurat disse ordene – “Vi er bare mennesker.”

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi er mennesker med drømmer. Drømmer av tanker som vi bygger oss oppover på, men også drømmer som vi kan ligge og sveve på og lene oss inntil. Og det var her en liten ball falt ned til meg for ikke så lenge siden.

Det er ikke til å legge skjul på at vi ikke kan la være å legge fra oss drømmer. Vi drømmer hver eneste dag, og da spesielt når vi sover. Og tankene, de spinner som bare det når vi er våkne og oppegående også. I tillegg kan vi dagdrømme.

Jeg, som mange andre, tenker fryktelig mye. Noen ganger litt for mye, noe som kan gjøre meg sliten og usikker. Men hvor hadde jeg egentlig vært hvis jeg hadde gått for drømmen jeg hadde foran meg? Hvis jeg virkelig hadde satse på det aller første jeg drømte om, da hadde jeg ikke sittet her i dag med denne jobben jeg har nå. 

Så tidlig som da jeg var i åtteårsalderen, et sted rundt der, så fikk jeg et lite fotoapparat i mine hender. Det første kamera inneholdt filmteip, og jeg husker veldig godt første gangen jeg tok det i bruk. Jeg syns det var spennende, morsomt og ikke minst artig å høre det som skjedde med filmen inni den lille smale boksen av et kamera da et bilde ble tatt, men også da filmen skulle spoles tilbake fordi kamerarullen var fylt opp med bilder.

Men det var ikke så lenge jeg fikk brukt denne typen kamera før jeg overtok et lite digitalt kompaktkamera, noe som gjorde interessen min for foto enda større. Med årene som gikk begynte produktene og forbedre seg, og kvaliteten fikk en forandring og klarere trykk. Opp gjennom mine år etter at jeg begynte å knipse for første gang, så har jeg hatt seks, tror jeg, ulike kameraer.

Til min konfirmasjon fikk jeg mye som jeg ønsket meg, deriblant en bunke med penger som jeg kunne bruke til akkurat hva jeg ville. Du kan jo da si at en liten del gikk til noe jeg ønsket meg veldig – nemlig speilrefleks. Mitt aller første speilrefleks kjøpte jeg selv, og siden den tiden da jeg jeg sto til konfirmasjon i 2009 så har jeg de siste ni årene vært eier av tre ulike modeller.

Da jeg begynte på videregående gikk jeg selvsagt en linje som skulle føre meg den veien dit hvor drømmemålet mitt var. Som femtenåring visste jeg hva jeg ønsket å bli, og det var ikke annet enn å komme inn i yrket som fotograf. Hadde jeg da holdt tak på alle tankene jeg hadde rundt min fremtidig drømmejobb, så hadde jeg nok jobbet mye rundt med et speilrefleks i hånden.

Men sånn ble det ikke. Med årene forandre både det ene og det andre seg, og det skjedde ikke bare en gang. Flere av tankene mine som jeg hadde holdt på i en lengre stund var på vei til å ramle ut, for så å ta til seg nye tanker. Og sånn er det både for deg og meg – tankene endres hele tiden, og du har perioder og tiden hvor du fokuserer mer på det ene enn det andre. Sånn er livet, og glad er jeg for at det er bygget opp på den måten. Hadde kanskje blitt i overkant av et ensomt og stramt liv om vi ikke hadde hatt muligheten til å gjøre endringer og ta andre valg i livet.

Har du noen gang tenkt tanken over hva som egentlig fantes før du kunne sette dine føtter på den trygge grunnmuren? På mange hundre år har miljøet forandret seg stort. Har ingen planer om å ramse opp hele historietiden fra verdenskrigene og til nå, men prøv og undre deg litt rundt på hvor lite som fantes før i forhold til det som er i dag.

Vi, både du og jeg, utfordrer hverandre hver eneste dag. Oss som personer, men også sammen som et team. Sammen kan vi har gode lyspunkter, men vi kan også ha mørke glimt av noe som vi må forandre på for og la det kunne skinne igjen.
 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

La deg svømme inn i dette bildet for eksempel. Se for deg at du står i midten, helt forrest eller nærmest der jeg har stått for å ta dette bildet. Du ser utover en liten del av den alt for store verden. Tenk så hvor liten du egentlig er når du ser for deg at du står med hele verden rundt deg. Da er du nokså liten, så liten at du knapt kan se deg selv eller andre. 

Det jeg vil frem til er at verden er stor. Men hvorfor skal vi da unngå å ta vare på den? Nå sitter ikke jeg her og sier at vi ødelegger alt det vi har, for vi har mange fine og flotte omgivelser av plasser rundt om i landet – for ikke å snakke om verden. 

I det siste har jeg gått rundt og irritert meg over noe. Og jeg håper dere kan se tankegangen min i det jeg nå har prøvd og forklare, samtidig som dere kanskje prøve og lese litt mellom linjene. Om vinteren lyser snøen opp den mørketiden vi har i disse vintermånedene. Men snøen lyser også opp dritten, bokstavelig talt. Og hvem sin skyld er det tror du?
 

Det er ikke til å unngå og få dette synet foran seg. Og det er ikke bare på en plass eller et området man finner sånne klatter av ulike varianter og fasonger. Jeg husker spesielt et år der jeg kunne kjørt slalom uansett hvor jeg gikk. Eller jeg kunne late som jeg hadde en hoppestokk, og deretter hoppet meg fra den ene siden og til den andre.

For meg er det greit at folk skaffe seg dyr. Alle dyr gjør fra seg, og noen er rensligere enn andre. I dette tilfellet tenker jeg nå på menneskenes bestevenn, nemlig hunder. “Hvorfor skaffer dem seg hund?”, er en av mine tanker som bryter ned når jeg ser spor etter dem langs veiene.

Hvor vanskelig kan det være? Hvorfor skal du kvie deg for ikke å ta opp en eneste liten pose for å plukke opp dritten etter ditt dyr? Hvor vanskelig kan det være?! Hver gang jeg ser sånne klatter ligge litt her og litt der, da går det en kule løs på dampen oss meg for å si det sånn. Jeg blir virkelig sint. Amper over at vanlige mennesker ikke kan tenke og se selv.

Det er jo helt naturlig å gjøre fra seg. Men hvor delikat er det å se på der det ferdes mange mennesker? Jeg kan se mange hundeeiere som er ute og går tur med hunden sin, både i skogen og på andre stier og gangveier. Jeg har også sett hvordan hundene setter seg ned, for så å trykke fra seg en lang kabel eller tre, og deretter gå videre.

Men la oss leke litt med tankene her nå. Se for deg at du er ute på tur eller går langs en vei, enten alene eller sammen med andre mennesker. Hvor ofte ser du, eller gjør det selv, at vi mennesker setter oss ned på huk for å presse ut skit, for så å gå fra klatten? 

Kjenner jeg bare blir mer og mer irritert over tanken, og jeg håper du klarer å lese litt mer mellom linjene enn det som er skrevet. Jeg kunne buset ut med en masse gloser over situasjonen, og sikkert skrevet et helt kapittel om det. Men å bruke energi på det er ikke noe jeg prioriterer for denne gangen. Folk må kunne klare og være litt kloke i det minste, uten å få påminnelser om noe som er så vanlig å plukke opp dritten til sin egen hund!
 

Mitt store ønske er at dere der ute blir flinkere. Dere som leier hundene dere i båndet. Nå sitter ikke jeg her og sier at alle ser på sin egen hund i situasjonen, for så bare å gå videre. Det finnes heldigvis kloke nok mennesker som vil prøve og holde naturen rundt oss fin. Men når ikke alle klarer det – ja, da blir det slalomkjøring langs veiene og stiene der hundene har ferdes og lagt fra seg.

Du vet når du våkner om morgen og ikke har en eneste plan for dagen. Du har en hel dag foran deg, med mange timer du skal fylle opp med et eller annet. Noe måtte jeg gjøre, og utenom et godt stykke arbeid som foregikk utover store deler av denne dagen, så klarte jeg ikke å sitte stille.

Jeg måtte ut. Jeg måtte bort fra mine faste rammer av egen underholdning. Det er ikke mange som tør eller liker å si dette, men sannheten er at jeg sitter mye alene. I mitt eget selskap og trykker meg frem og tilbake, dag inn og dag ut. Men nå måtte jeg fylle dagen med litt annet.

I utgangspunktet hadde jeg en plan. En ganske bestemt plan som jeg ikke kunne klare meg utenfor dagens planer. Jeg var redd, eller syns det var kjedelig å dra på flukt alene. Men heldigvis fikk jeg med meg min lillesøster på turen. Og det går “aldri” bra!

På vei til et sted var det ikke en eneste napp å få på mitt store ønske. Turen gikk derfor videre til Sandefjord. Men der ble det nokså en bomtur da det viste seg at stedet jeg ville sjekke ut var stengt. Ja – hva gjør vi nå? Midt i Sandefjord sentrum sto vi. Vi ga noen blikk rundt oss, og til slutt fant vi ut at når vi først var kommet, så kunne vi jo stikke snuten innom Rusta.
 

På Rusta i Sandefjord hadde jeg aldri vært før. Og har jeg egentlig satt mine føtter innenfor en Rustabutikk? Kan i hvert fall ikke huske at jeg har vært det, så gleden ble stor da vi kom inn dørene og så alt som var der. Øynene ble store der vi gikk og kikket. Mye spennende i alle kriker og kroker, og vi kom med andre ord ikke tomhendt ut igjen.

Jeg kan røpe meg forsiktig med at jeg fant litt småting. Ble ikke den største handelen, selv om jeg kunne tatt med meg så mye mer. Mange mennesker var det heller ikke der da vi ruslet rundt der i sekstiden i kveld. Men dette ble blant annet med meg hjem.
 

Det ble en enkel skohylle som jeg nå har fått plassert på rommet mitt. En helt ypperlig løsning som jeg kan ha til mine skotøy som jeg bruker mest. På plassen står ikke de få skotøyene lenge oppå hverandre, men nå ser det ut til at det er mer system enn det har vært tidligere. Jeg er i hvert fall fornøyd.
 

Barnemat å sette sammen. Super praktisk å ta i bruk!