En stille og veldig rolig dag. En dag hvor man ligger på latsiden for å gjøre minst mulig, når man egentlig har tusen ting som man skulle fått gjort eller hadde hatt lyst til å gjøre. I et dårlig humør ble jeg da dagen startet med å titte ut av vinduet fordi jeg skimtet noe rart bak bokstavene i vinduskarmen. Snøen dalte ned, så jeg krøyp under dynen til det hele var over. Ga seg heldigvis fort.

Men siden jeg gjerne skulle hatt mer fargerike flater og snøfrie veier, så får jeg bare holde tålmodigheten inne i noen uker til. For da håper jeg at denne snøen smelter bort. Snø er moro det, for barna og når vi kan få lov til å være litt barn igjen selv. Utenom det er den bare i veien, og jeg gleder meg til å legge bort de varme vinterklærne.

Siden helgen nå er snart i slutten av sin ende, så syns jeg det var på tide å vise dere månedens siste innkjøp. Vi er kommet over halvveis i februar allerede, og før vi vet ordet av det så er vi plutselig kommet enda lenger ut i året. 

Da jeg startet helgen med å ta med meg min lillesøster ut for å spise, hvor det var det eneste som var planlagt da vi var i byen, så klarte jeg ikke å lure meg unna med å ta turen innom noen butikker. På min plan hadde jeg ikke noe jeg verken trengte eller hadde behov for å kjøpe. Men når jeg kjenner søsteren min såpass godt, så kommer jeg sjelden tomhendt hjem fra kjøpesenteret når hun er med.

Jeg kan være veldig kresen på klær. Så for å få det jeg helst vil ha så må jeg nesten shoppe alene. De gangen jeg da har med meg lillesøster på slep, da blir det ofte til at jeg går utenfor min komfortsone og kjøper det hun syns jeg burde gå med. Men tro meg – mye hun velger blir lagt tilbake også.

Store shoppingen ble det ikke denne gangen. Men noen gensere fikk lov til å bli med meg hjem etter middagen på fredag. Jeg har et lite problem i kroppen, så det er ikke alt jeg går med når jeg er ute. Men disse toppene over her passer ypperlig til bruk, og det ble enda en overdel til med i handleposen. Og tenkt å få tre gensere til prisen på den ene, bare fordi det var salg?
 

Vil du se motivet?

Likte dem egentlig ganske godt. Problemet er bare nå at klesskapet snart ramler fra hverandre fordi jeg har så mye klær igjen – etter at jeg fikk tatt et skikkelig røsk der for snart et år siden. Må kanskje gå igjennom klærne mine snart igjen, for jeg har en del som jeg ikke bruker. Det er bare det at jeg kjøper klær fordi jeg syns dem er fine. Så bruker jeg dem noen ganger, og etterpå blir dem bare liggende. Kan det ligge en liten svakhet i bildet på denne biten, tro?

Både mandager, tirsdager og onsdager går som smør i flesk – de sklir unna med en gang, og det gjør resten av uken også. Egentlig ble jeg litt paff da jeg innså nå i kveld at det endelig var blitt fredag. Jeg hadde ikke helgefølelsen her hos meg, men jeg var ikke riktig sikker på hvilken dag det egentlig kunne være heller. Alt var bare blåst bort.

I det siste har jeg kjent litt ekstra på det av hvordan det er å holde seg selv med selskap. Både den ene og andre kvelden, og rett og slett hver eneste dag når jeg ikke har en eneste plan. Men nå måtte jeg ta i et tak. Jeg måtte gjøre noe med det.

Med bare et tastetrykk i går kveld håpet jeg for at svaret jeg skulle få var positivt. Jeg vet at min lillesøster pleier å være en del opptatt, og søker andre avtaler i sin plan – noe jeg slett ikke er flink til selv. Derfor gikk det et glimt løs da det viste seg at hun var ledig i dag.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Uansett om jeg ikke hadde store anelsen om hva vi skulle gjøre sammen, så endte det med at vi dro på en søt og liten kafé. Jeg måtte komme meg ut av huset, oppleve noe annet og komme meg litt bort fra de kveldene som gikk i det samme dag inn og dag ut. 
 

Det er utrolig sjelden jeg beveger meg andre steder enn de faste og trygge flatene. Jeg syns det er kjedelig å finne på noe alene, og jeg har ikke så mange rundt meg. Det at jeg ikke har flere enn de jeg har som jeg kan dele opplevelser og samtaler med, det er min egen skyld. Men så er det ikke alltid så lett å gå utenfor de få rommene man har som man på en måte har låst seg fast ved de siste mange årene.
 

I byen er det mange koselig steder å spise. Men vi endte opp hos Jorbærpikene. Jeg var så vidt kommet hjem fra jobb. Jeg hadde bare rukket å kaste fra meg vesken, for så å bytte topp før jeg gikk ut dørene igjen. Å være i byen en sen fredagsettermiddag, få middagen på bordet klokken fem, for så å sitte der blant få mennesker å spise – det var noe jeg trengte nå.

På dagens middagsmeny var det noen retter å velge mellom. Både lillesøster og jeg var enige om hva som fristet mest, og det var hamburger med søtpotet fries. Jeg må si det smakte veldig godt, ettersom jeg var sulten etter en lang dag på jobb. Og det var jo fredag, så energien min var nesten helt på bånn. 

Så, jeg var veldig enig med meg selv at dette passet perfekt i dag. Hadde det vært opp til meg så hadde jeg gjort dette mye oftere. Koblet helt ut fra den virkelige verden, sittet der for meg selv og alle mine tanker. Skulle gjerne slått til med en dessert etter middagen også, for i disken var det mye godt. Men med en mett mage fungerte det dårlig å bestille seg noe mer, så vi endte opp med å gå. Gode og mette, begge to.
 

Tenk at jeg i det hele tatt skulle synes at dette var moro. Eller, det er moro når man først holder på med det. For meg forbinder jeg dette med eldre folk. Men når jeg selv som er i de snart halvveise tjueårene driver med dette, da ser man plutselig bredere på det og vet at uansett hvem du er, så klarer du det også.

Ikke i min villeste fantasi eller planer hadde jeg trodd at jeg i dag skulle sitte og gjøre dette. Men hvordan startet det egentlig? Jo, nå skal jeg fortelle dere det. Det hadde seg nemlig sånn at min lillesøster og jeg var innom en butikk. Husker ikke om vi så etter noe spesielt, eller om vi bare tok turen innom for å se om det fantes noe spennende.

Inn inngangen går vi. Roter oss igjennom alle de spennende hyllene som er der. Leter høyt og lavt etter fristelsen, men finner ingenting. Nei, det var ikke helt sånn, for nå husker jeg plutselig hva det var. Jeg var på utkikk etter noe, men det viste seg at dem ikke hadde det der og da. Vi begynte å nærme oss kassen og utgangsdøren, og før vi vender rundt siste sving så stopper vi opp.
 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Der står vi. Med flere små hyller gjemt i en større boks så befinner det seg en masse garn. Flere farger og størrelser, men de som markerte seg mest ut i øynene våre, det var de fra Nordlys. Hvorfor de ulike fargene av denne varianten traff oss, det var fordi det befant seg refleks i garnet. Tenk så mye spennende man kunne finne på med dem. Strikke mye fint – om jeg bare klarte å strikke mer avansert.

Der og da tenkte jeg ikke så mye på det. Jeg kunne jo strikke. Det var bare det at jeg ikke hadde gjort det på flere år. Hvor langt tilbake vi skal er jeg ikke helt sikker på, men hjemme visste jeg at jeg hadde liggende en liten garnpose med både en, to og tre små strikkeprosjekter. Og dem var urørt de siste tre eller fire årene. 
 

Dagen etter at jeg hadde hamstret tråd av en tjukkere variant, så var jeg allerede i gang. Med en litt plundrete start om hvordan jeg skulle løkke garnet rundt fingrene mine, så husket jeg utrolig nok hvordan maskene skulle legges opp etter en så lang pause fra tvinningen på pinner. Og da jeg først var i gang, da var det heller ikke så lett å legge det fra seg.

Siden jeg ikke er så stø på meg selv når det kommer til strikking, så har jeg ikke tålmodighet til å strikke annet enn rett frem, både frem og tilbake. Jeg har derfor ikke gått løs på verken bukse eller genser, eller en heldress for den saks skyld. I min tidlig ungdomstid prøvde jeg meg på en lue, men ga opp etter flere runder på rundpinnen da jeg ikke visste hvordan luen skulle klare å strikkes innover. Og når vi da er inne på det – det lærte jeg meg faktisk i dag.

Men hva skulle dette strikkeprosjektet egentlig bli? Jeg fant vel tidlig ut av hva jeg ville gjøre ut av det. Pinnene gikk nesten som trommestikkere, og plagget ble lengre og lengre for hver dag. På ti dager på pinnen klarte jeg derfor å komme i havn med pannebånd. Ikke bare ett, men hele to.
 

Lillesøster hadde visst gått lenge og ønsket seg et hjemmestrikket pannebånd. Derfor var hun så heldig å få dette, hvor den ble ferdig i går kveld. Felling fra pinnene, og deretter var det å feste og sy sammen klesproduktet. Og resultatet – det ble et stort og bredt smil om munnen hennes.

Jeg derimot, jeg er en ordentlig frysepinne. Så for å dekke mest mulig uten å gå med lue så ble det et ganske bredt bånd rundt hodet mitt. Glad var jeg for at jeg fikk sikret meg flere nøster samtidig, sånn at jeg ikke endte opp med å gå tom når jeg trengte mer, for så om det skulle vise seg å være tomt i butikken også. Det ble smalt til lillesøster, men mer garn rundt hodekretsen min.
 

Nå er det vekk med strikkepinnene for denne gang. Dagens mål er nå nådd, og så blir det spennende å se når dem blir tatt frem igjen. Det blir ikke med det første i hvert fall. Skulle kanskje hatt et matchende skjerf til også. Men nå som det begynner å gå mot våren snart, håper jeg, så har ikke jeg stort behov for det nå. Skulle laget dette i høst, da hadde jeg allerede fått brukt det mye. Men skal da klare og holde ørene varme litt til nå som luen er blitt skiftet ut.

Med et hår som snart står til været og et sinne som snart ikke vet hvor det skal gjøre av seg, så skal det sies at jeg klarer å ha kalde føtter. Utrolig nok har enda fem dager gått sin gang, og at jeg nå sitter her og har en helg med et par fridager foran meg, det skal bli veldig deilig. Det er ikke så ille som det høres ut i første setning – syns det bare klinget så bra!

Men nå skal det bli bedre tider fremover. Dette mørket gjør noe med både meg og mange andre, hvor kroppen blir fortere sliten og humøret endrer seg. Kanskje litt humørsvingninger også? Uansett, de siste dagene vi nå har vært igjennom, samt de neste dagene og noen uker fremover har jeg både sett og ser frem til. For se på det her!
 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Fredag 9. februar 2018
 

Torsdag 8. februar 2018
 

Dette er tatt på ulike dager, ulike tidspunkt, men det de har til felles er at dette er begge syn som møtte meg om morgen. Jeg var veldig glad jeg hadde det beste utstyret av et speilrefleks med meg i vesken på disse dagene. I slike tilfeller skulle jeg gjerne stått høyt oppe og hatt en fantastisk utsikt av et vakkert landskap. Men ikke fullt så lett å finne en slik plass der man går til jobben om morgen.

Stedet er akkurat det samme også, men bare en litt annen vinkel. I dag tidlig var himmelen blå og rosa rett før åtte, mens i går var den vakker og oransje. Nesten litt magisk. Med så forskjellige kontrast på himmelen to dager på rad, så skal jeg nå nyte en helg på to dager til å gjøre akkurat det jeg har lyst til. Men også det jeg måtte føle for. God helg til alle sammen der ute!

Hvor ble du av? Hva var det som skjedde? Og hva er det du har gjort? Ja, hva er det jeg egentlig har drevet med de siste dagene? 

For å være ærlig så klarer jeg ikke å sette helt klare ord på det selv. Jeg liker å dele ord og tanker med dere, uansett hvor mange som leser det, og om det er interessant eller helt på jordet det jeg skriver. Men tiden gikk, og jeg har bare ikke klart å formulere noen ord, selv om jeg har hatt små temaer jeg har hatt lyst til å skrive om.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men når jeg nå ser tilbake så skjønner jeg ikke helt hvor disse dagene har blitt av. Søndagen gikk til bursdager, og så var plutselig uken i gang før jeg visste ordet av det. Jeg har følt at det har gått i ett, men samtidig så har jeg ikke klart å fylle den med noe spennende innhold som har vært verdt å dele.

Jeg har også hatt flere idéer til tekster jeg kunne forme, men motivasjonen til å utdype dem har ikke vært til stede. Energien har blitt brukt på mye annet denne uken – og hjelp, det er nå kun to små dager med jobb før jeg igjen kan nyte en helg som igjen skal forsvinne rimelig fort. Utenom det har jeg ikke stort mer å komme med. Men bare vent, jeg har noen små planer på lur!

Det store spørsmålet jeg nå sitter med, og som jeg lurer veldig på, det er når jeg skal bli kvitt dette grusomme viruset. Jeg er nå på tredje uken hvor jeg puster meg gjennom både de små og store hostekulene, og jeg kjenner at det begynner å gå på bedringens vei. Jeg har til og med pådratt meg en skade i en del av magen. Heldigvis ikke noe farlig, men så er det jo litt ubehagelig også.

I natt klarte jeg igjen å bli avbrutt midt i drømmene, og jeg som vanligvis sover alle timene fra jeg sovner, til enten alarmen ringer eller til jeg våkner av meg selv. Jeg kan med store ord si at jeg gleder meg til alt slipper taket, og jeg kan slappe av i alle muskler og ledd.
 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men over til noe helt annet. For en to ukers tid siden fikk jeg disse flaskene over her i en stor pakke som var adressert til meg. Eller fikk og fikk. Var ikke heldig denne gangen som fikk den pengefritt gjennom “tollen”. Jeg har aldri vært så veldig opptatt av store produkter for å ta vare på skjønnhet og utseendet. Likevel må jeg jo prøve noe når jeg først har muligheten.

Alle flaskene har stått pent og pyntelig fremme her på benken. De har lyst opp hver eneste dag, men jeg har ikke rørt dem. Ikke før i dag, og jeg fikk klint håret inn med dette produktet. Jeg har aldri prøvd noen varer fra dette merket før, Fudge. Så i dag bestemte jeg meg for å teste den ut, siden jeg hadde handlet et lite lass av den.

Det lange håret mitt fikk kjenne på dette produktet, og da jeg fikk smurt alle hårstråene inn med den tynne kremen, så var det en overraskende ting som skjedde. Jeg må bare si det – wow! 

Jeg vet ikke helt hva jeg skulle tro. Ord ble stille og helt borte. Det eneste jeg kjente på var den energien som sugde seg inn i hodebunnen, og det kjentes ut som det var kremen fra after eight sjokoladen som lå og svømte i topplokket. For å si det ganske enkelt – produktet skal brukes flere ganger, og pengene var virkelig verdt å betale.

Dette er verken reklame eller annonse – kun mine ord og anbefaling om at dere der ute også burde prøve denne. Trenger du et løft? Ta denne flasken i bruk. “Denne sjampoen rengjør ikke bare håret, men stimulerer også sansene og får hodebunnen til å krible.” Og det kan jeg skrive under på at den virkelig gjør. Jeg kjente den fantastiske kriblingen ganske lenge i ettertid også. Kanskje opp mot en time. Og det gjorde noe med meg. 

Om du nå fikk lyst til å skaffe deg en sånn eller tre du også, klikk deg inn her og send inn en bestilling.

De siste dagene har jeg fått hostet meg gjennom både morgenene og kveldene, og det er da det har vært verst for helsen. Men nå ser det ut til å gå den rette veien, håper jeg, selv om jeg får noen utslag i løpet av dagen. Du kan jo si at jeg begynner å bli litt lei når jeg har holdt på i en… Har det blitt to uker nå?

Uansett når det vil slippe så skal nok flere kilo med tyngde kjenne en lettelse. Magemusklene har virkelig fått kjørt seg, selv om det kanskje ikke har gitt så gode resultater som hadde vært et ønske. Det er jo ikke så lenge til sommeren er her, med tanke på erfaringen vi har om hvor fort tiden flyr.

På grunn av helsen som for en gang skyld har kommet først i rekken, så har denne arbeidsuken blitt litt kortere. Og plutselig satt vi her igjen, første fredagen i februar. Men det ble ikke akkurat en hvilken som helst første fredag i en ny måned. For da jeg slang på meg både lue og votter med en litt stiv kuling som traff meg i ansiktet til morgen i dag, så kunne jeg ikke la være og se opp.
 

Jeg hadde klart å komme meg ut av døren til tide, og da jeg kom bak i hagen og tittet opp mot alle trærne i den lille skogen min, så var det dette naturmotivet som traff meg. Blikket raste i en stor fart opp mot himmelen, og jeg ble veldig fascinert over det jeg så.

Flaks for min del hadde jeg det beste utstyret tilfeldigvis liggende med meg i vesken, så speilrefleksen ble dratt opp med en gang for å dokumentere verden jeg hadde rett over meg. For det var ikke bare en helt vanlig lysende måne jeg tittet opp mot. Det var noe spesielt med den denne morgen, og jeg kunne ikke gå videre til jobb før jeg hadde tatt litt bilder.

Hendene ble veldig fort kalde der jeg sto og knipset i mørket, midt i den lille skogen klokken halv syv om morgen. Skulle gjerne ligget i sengen og sovet på den tiden, om det var helg. Men ukens siste arbeidsdag måtte man gjennom, og det ble en fin morgen på en siste jobbedag før jeg endelig kunne ta helg.

Jeg var veldig glad for at jeg fikk oppleve dette lyset rundt månen. Hadde jeg vært noen minutter senere ute av døren, da hadde jeg ikke fått med meg akkurat dette. For da jeg hadde gått et lite stykke videre på veien så var den allerede borte. Hva dette lyset rundt dagens morgenmåne var, det vet jeg ikke. I så fall var det utrolig fint.
 

Trøtt og sliten, og kanskje ikke like mye energi som du skulle ønske? Nå har jeg gjort noe med det. For hvordan er det å være hjelpeløs når man er syk? Heldigvis oppi alt det uheldige så har vi flere grader av sykdom, og jeg havnet i en av dem – den store forkjølelsen.

For å si det sånn, jeg er ikke alene om å ha vært en av dem som har fått disse symptomene over seg. Jeg kan være veldig sta av meg, og kan ha mine meninger sånn helt innerst inne. Men noen ganger må man bare gripe seg litt ekstra hardt i nakkeskinnet for å få ut fingeren. 

Midt opp i alle hosteanfallene både du og jeg har, og alle andre basselusker som måtte gjemme seg rundt i hver eneste krik og krok, så har jeg klart å hjelpe meg selv med å komme meg igjennom alle kulene som jeg nå har tatt i mot og håndtert på best mulig vis. Og for å si det sånn – det var fantastisk å se morgendagens vinterlys da jeg tittet ut av vinduet.
 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Måtte bare avspore litt til siden med å skimte alle tankene som havnet inn i disse bildene. Men sannheten er den at jeg nå skulle ta et tak i helsen min, for å få en stopper på et rusk som ikke hørte hjemme hos meg. Det skulle i hvert fall ikke få lov å bo sammen med meg lenger, noe som den har gjort i en to ukers tid.

Du kan si jeg har blitt ganske lei av å kaste ut en hoste i ny og ne, hvor de store utbruddene har ligget på sitt verste spesielt på morgen og kvelden. Dagen blir avsluttet akkurat sånn som den startet, og det er ikke akkurat så koselig når du får minimalt med overskudd.

Jeg forklarte mine problemer. Jeg fikk undersøkt der problemene lå, og det viste seg at jeg hadde et virus som hadde herjet i kroppen min, men som var på vei til å forsvinne – håper vi. Heldigvis er det ikke like ille som det har vært, men du tappes likevel noen trappetrinn ned på energien. “Du må ta tiden til hjelp”, sa legen, for dette her, det er det ikke stort å få gjort noe med.

Så, da får vi se hvordan viruset ender. Det kan vel bare gå en vei, og det er oppover. Hvorfor kroppen reagerer som den gjøre, det er nok mest sannsynlig fordi snøen er blitt liggende. Vil jeg tro. Vinteren har ikke tenkt til å forsvinne med det første, og her om dagen kunne jeg skimte små grønne flekker av gress. Men de forsvant fort da det viste seg at et lite snøfall hadde planer om å komme ned, akkurat her.

Har du kjent den følelsen? En liten ulempe er at det kan være litt vanskelig å legge seg om kvelden, eller når det blir over midnatt i helgene. Å våkne opp i dag tidlig var som en drøm, da solen skinte igjennom vinduet og reflekterte bokstavene “L O V E” i skyggebildet på skapet foran meg fra pynten som sto i vinduskarmen. 

Tenk på tiden vi nå har i møte! Å, som jeg gleder meg, og det er så godt å se hvor mye snø som egentlig har smeltet bort. Det grønne gresset har begynt å gjøre seg synlig, og isen på asfalten forsvinner sakte men sikkert bort denne også. Skulle gjerne tatt i mot våren nå med det samme, og i ettermiddag kvitrer fuglene i kor. 

Bare fuglelydene gir meg vårfølelse, og med første måned av året som snart skal få kroken på døren så er det bare å glede seg enda mer til det vi har fremover. 
 

Med det nydelige søndagsværet vi har i dag så klarte jeg ikke å holde tilbake det nye kamera for å få knipset noen bilder. Jeg har så lyst til å ta det mer i bruk. Besøke flotte steder med fantastisk natur og nydelige omgivelser. Å jobbe så mange timer hver eneste dag har det ikke akkurat vært rom for å reise bort i hverdagen, når det har vært mørkt når man har kommet hjem fra arbeid. Men med tiden i møte så er det snart på vei til å snu for å få lengre og lysere dager.

Ingen hemmelighet er det heller å legge skjul på at denne herremannen er en liten sjarmør. I går fikk han lov til å komme en tur inn i husvarmen. Han er ikke lenger så sprek av seg denne 5-åringen, men litt kosete er han for det. Plutselig kommer han og klatrer opp til meg. Nærmer seg ansiktet mitt og tar den største nussen han kan få.
 

Med en flott vintertemperatur på gang, så er ønsket stort for at det skal fortsette sånn videre. Bare tenk på hvor mer kvikke og våkne vi blir i hverdagen, og gleden for det vi har rundt oss blir større. Kunne komme seg ut av vinterhiet og ha muligheten til flere alternativer. Kunne kjenne energien som blomstrer i kroppen av gleden som kommer av den lyse tiden. For mørket, det suger energien bokstavelig talt ut av meg.

Og siden vi nå har en til dels vårdag med litt snø på bakken, så kunne jeg nyte den nydelige temperaturen med å gjøre et stykke husarbeid hos kaninen. I vinter har han hatt hele buret sitt med et underlag av høy, ettersom jeg fra mine fire, fem og seks første år med kanin aldri lærte at spon, eller treflis fryser seg godt fast når det er kaldt.

Dette er en av ulempene med å la kaniner bo ute om vinteren, at det blir vanskeligere med rengjøring. Men med litt idéer som kom frem og litt triks som jeg fant, så har dette nå i vinter ikke vært et problem.
 

Herr Pompel har hatt det godt i vinter, og minst like godt skal han fortsatt ha det. Og med en forandring av underlag i sitt hjem, så har han det bra. Litt ting på listen min har jeg som jeg må få ordnet til han. Og når våren kommer satser jeg på at vi får fikset underdelen av det nye buret vi snekret til han på sensommeren. 

Utenom bare å ha sett filmer denne stille og rolige søndagen, så har jeg også fått gjort litt fornuftig også. Har også vært veldig stille fra min side når det kommer til skriverier. Men inspirasjonen har rett og slett ikke vært like fullt til stedet som jeg hadde håpet. Og skal man egentlig prøve og presse frem noen ord når man ikke har noen?

I så fall, jeg er fortsatt veldig glad i å skrive, og koser meg når jeg kan leke meg med ordene og sette dem sammen til en artig og inspirerende tekst. Håper dere har hatt en kjempefin helg. Kanskje har dere gjort noe spennende som dere har lyst til å fortelle om? Min helg har ikke akkurat vært så veldig innholdsrik ettersom jeg fortsatt sliter med hosteanfall. Holdt på i over en uke, så håper det nå kan gi seg. Kos dere videre denne flotte søndagen!

Så fikk jeg endelig summet meg sammen. Den glatte isen har nok vært et problem for mange, eller kanskje en ulempe for noen. Og nå er det ganske mye hardpakt og speilblank is langs mange av fortauene. Veiene er overraskende isfritt, men det er på grunn av jobben som blir gjort. Flere ganger har jeg opplevd at gang- og sykkelsti blir mindre prioritert, og det befinner seg fortsatt farlige felt ved siden av hovedveiene. Derfor er jeg glad for at broddene holder meg på beina.

Men med vinter og alt som følger meg der så tror jeg faktisk at jeg har begynt å bli allergisk mot årstiden. I en ukes tid nå har jeg herjet rundt med virus i kroppen, og det var spesielt i helgen som det var verst hvor det bygget seg opp flere hostekuler i løpet av dagen. Nå skal det sies at det går bedre, selv om arbeidsuken min denne gangen mistet mandagen hvor jeg var nødt til å pleie meg selv litt ekstra.

Men hvor går egentlig grensen på å holde seg tilbake fra verden? Noen grenser vet man hvor går. Og noen få antall områder er det vanskelig å se an på forhånd når det kommer til sin egen helse.

Godt har det i hvert fall vært å være blant de faste menneskene som betyr noe i hverdagen. Og etter helgens virus var det godt å være tilbake på arbeid etter den korte runden jeg hadde som var mest ille. Men hva nå?

Etter at jeg ble utsatt av forkjølelse for omtrent en uke tilbake, så har det fortsatt ikke gitt seg. En veldig rolig kveld har det vært de siste dagene, og i dag var ingen unntak. Likevel skulle det vise seg at det samme skulle skje i kveld, som det har skjedd alle de andre kveldene.

Om dagen er det ganske stille når det kommer til helsen min. Selvfølgelig får jeg noen utbrudd når hostekulene samler seg. Men om kvelden skulle man nesten ikke tro at det gikk an for et menneske å samle så mye i “hosterommet”. For utbruddene blir nesten doblet, om ikke mer, når mørket virkelig har satt seg på plass.
 

Siden det snart er helg og jeg kjente at kroppen trengte noe salt, så måtte jeg unne meg litt av snacksen som har vært min favoritt for tiden – nemlig popcorn. Jeg hadde nettopp satt meg ned for å kose meg med dette da jeg plutselig får en telefon.

Jeg gjør ikke annet enn å svare på den, og jeg syns det er veldig koselig med en samtale i ny og ned når roen har senket seg. Jeg hadde akkurat tatt meg noen “pop”, og dette skjedde under samtalen.

Det var så vidt jeg hadde utvekslet noen ord med personen i andre enden da det store monsteret bryter ut. Jeg fører samtalen, men jeg holder også igjen hostekule etter hostekule. Er det ikke typisk at alt bygger seg ekstra på under slike tilfeller? For ikke å bli rød i toppen og til slutt full av eksplosjoner, så kommer hoste etter hoste etter hoste ut på løpende bånd.

Det var ikke gått ett minutt omtrent før jeg kjente det knyttet seg i halsen. Og der satt jeg med en på øret og fikk ikke frem en hel setning en gang før alt låste seg på grunn av utbruddene. Du kan si jeg var pent nødt til å avslutte etter tre og et halv minutt. Så samtalen, den får vi ta en annen gang.