Var det noen som sa ny uke? Ikke visste jeg at den nå var her. Eller, mandagen kom igjen som et stort sjokk, for hver gang går helgen så utrolig fort. Men hva har disse to fridagene gått til egentlig? Lørdagen ble det litt farting til Revetal blant annet, og dagen i går gikk til null energi for så å feire bursdagen til farmor.
For min del syns jeg det var veldig hyggelig. Vi koste oss med både nøttekake og gelékake – de to kakene som farmor er veldig flink til å bake, og som alltid faller i smak. Skulle gjerne hatt en av kakene foran meg nå, for de er virkelig gode.
Men planene foran meg hadde jeg for denne dagen. Rutiner er ganske kjekke å ha, og jeg var klar for en ny jobbedag. Men hva er det som da skjer? Hver eneste, les de få gangene, dette skjer, så vurderer jeg lenge frem og tilbake. I hele helgen har jeg vært forkjølet, og til og med stemmen hadde fått en litt annen tone.
Valget var ikke så lett, men jeg konkluderte med at det nok var best for kropp og sjel å ta seg en sykedag. Hosten har stått på de siste dagene, og jeg orket ikke å bli dårligere. Riktig nok er jeg på bedringens vei, og det er kun to små måneder siden sist jeg måtte kaste inn håndkle på jobben. Nå satser jeg bare på at jeg våkner opp i morgen tidlig og har masse ny energi, for jeg liker ikke å være borte fra arbeidsrutinene.
Så mens jeg sitter her og ser ut av vinduet og irriterer meg over at det snør, lar jeg kroppen få hvile med musikk og helsen pleies med noe varmt å drikke. Første termokopp har jeg allerede slurket i meg, men blir nok enda flere kakaodrinker for å få bort de siste små ruskene som ligger og irriterer meg.
Det var som å ramle i koma da jeg endelig fikk skrudd av lyset i natt, etter å ha ligget kjempetrøtt i en hel time. Men jeg bare måtte gjøre meg ferdig med det jeg holdt på med, og dermed klappet øynene sammen på sekundet i det da det gikk opp for meg at det ble mørkt. Trøtt etter en lang og fin uke? Ja, vil nok si det.
En fridag på en lørdag, noe som jeg alltid har, da er det veldig deilig å bruke den til hva man enn måtte ha lyst til å gjøre. Ofte er dette en dag hvor jeg gjør minimalt av sprell som mulig, og nærmest stenger meg inne for å ta dagen med ro. Men det hender også at jeg forlater huset for å finne på litt andre ting også. Bare for å få et avbrekk av den gamle vanen.
Jeg klarte ikke for flere år tilbake å ta vare på de få vennene jeg en gang hadde, og jeg har heller ikke klart å finne meg nye. I hvert fall ikke sånne venner som jeg kan være sosial med. Men når man er vandt til å være mye alene over en lang tid, så blir det også vanskelig å komme seg ut i verden for å møte nye mennesker.
Derfor benytter jeg hver gang jeg har mulighet til å komme meg avgårde når noen av de andre skal ut på farten. I hvert fall veldig ofte, og i dag ble det en tur innom senteret på Revetal. Helt uten planer om at det var noe jeg skulle handle, så skulle man likevel ikke se bort ifra at man dro hjem igjen med noe i handleposen.
Hallo? Jeg fant saaaaaalg! Hvem er det som klarer å gå forbi når de annonserer priser som er billige i butikkene? Jeg klarte det ikke, og jeg har spart mye med å handle på salg. For eksempel kostet en pakke nudler med fem stykker i ti kroner. Så jeg rev med meg noen fra hyllene og kastet dem ned i handlekurven. Alt det andre var også på salg. Men det salget som var billigst, det var nok julebrusen som bare kostet fem kroner.
Så jeg fylte like så godt opp kjøleskapet med det, og jeg er dermed sikret meg søtdrikke for noen uker fremover. Jeg har en slags ånd over meg at jeg må ha brus tilgjengelig til en hver tid, selv om jeg ikke drikker det hele tiden. Så da var det gull verdt at jeg kom over dagens tilbud. Kanskje det hjelper litt på viruset som ligger og irriterer seg i kroppen min? Hadde vært veldig deilig å bli kvitt hosten, som også har rammet flere her i huset.
Men utenom at jeg har klart å fylle denne lørdagen med litt annet enn det vanlige, så skal jeg nå sette meg tilbake og bare nyte kvelden. Senere blir det både god middag og håndball på tv-skjermen. Kan ikke akkurat klage over det, og så er det på igjen i morgen med andre planer og ting som skal skje. Ønsker alle en flott lørdagskveld!
“Helg!” ble det ropt inn i øret mitt av en mystisk stemme som jeg ikke visste hvem var sin da jeg endelig kom hjem i ettermiddag. Det var begynt å snø, igjen, og jeg gikk langs veien hjemover fra jobb litt småsur og irritert. Det tar meg maks en halv time fra å komme meg til og fra jobb. På jobben dalte det veldig store snøfnugg ned fra himmelen som åpnet seg, mens da jeg kom hjem var det små uslinger av de der’re snøkrystallene som ikke var til å sammenligne.
Men med lite snø eller ikke – jeg liker det ikke uansett. Det som heller var dagens lyspunkt var at det endelig var blitt fredag. Starten på helgen var nå her igjen, og det er alltid deilig å slenge seg ned og senke skuldrene for en liten stund når man vet at to fridager står på planen foran deg.
Skuldrene kunne lette litt på trykket, men det var fortsatt noe som irriterte meg. Sent i går kveld når jeg egentlig skulle ha sovnet, så lå jeg der langflat og tok i mot både en, to og mange hosteanfall. Dagen før skurret det litt i halsen, og i dag våknet jeg til en litt grumsete stemme. Det var ikke all verdens, og det ble heller ikke kommentert fra andre, men jeg kjente at det var noe. Så nå håper jeg at jeg slipper unna eventuelt det som kan medfølge en forkjølelse. Orker ikke for å si det mildt!
I går så fortalte jeg dere om pakken jeg hadde fått i posten, og hele kvelden i går gikk jeg rundt og motstod for å holde meg unna det ene produktet som lå i esken. Nemlig, ansiktsmasken som skulle lage bobler. Jeg var litt skeptisk til den, så jeg kjøpte bare en av den. Og siden det nå var blitt fredag så hadde jeg lovet meg en liten belønning i kveld med å pleie meg selv litt ekstra.
Du kan si jeg var litt småskeptisk til produktet, ettersom det heter bubble mask. Jeg påførte et lag, og plutselig kunne jeg kjenne det. De små boblene begynte å snike seg frem, og jeg kjente at det boblet i huden. Det var som om ansiktet etset opp, og når “kjemikaliene” hadde gjort sitt, så sprakk alle boblene og trekte seg inn i huden.
Hvor mye effekt denne egentlig har, det gjenstår å se når jeg har gjort dette flere runder. Det som er helt sikkert er at man føler seg litt finere etter å ha tatt ansiktsmaske. Det fukter huden, for deretter at det tørker og tar bort urenheter. Riktig nok ikke alt på en gang, men over tid pleier det å hjelpe. Dette er første gang, men blir nok ikke den siste. Man holder seg ikke unna de gangene man får tid til å pleie skjønnheten.
Du vet når du ikke har stort å gjøre på fritiden, bortsett fra å jobbe med bilder og tekst? Da er det skummelt å klikke seg inn på nettsidene hvor det er muligheter for å dra kortet.
Det skjer ikke ofte, men likevel mer enn det var for noen år siden. I nettbutikkene så finnes det en haug av varer. Alt fra klær, skotøy, bøker, tilbehør til mobilene og sminke, bare for å nevne noe. I forrige uke gikk det opp for meg at jeg var tom for et produkt. Et produkt jeg er glad i å ta på meg når jeg har lyst til å slappe av og nyte litt ekstra pleie.
Jeg har ikke den aller reneste huden, men det skal sies at den er nittini prosent friskere enn den var da jeg hadde mine ungdomstider. Da kroppen min endret seg veldig mye på en gang da jeg gikk på ungdoms- og videregående skole, noe som den gjør hos alle, så ble ansiktet mitt spesielt utsatt.
Du vet når du får små kuler i ansiktet? Sånne verkekuler med væske i? Ja, for det var faktisk en tid der jeg var ekstra plaget med kviser. Jeg så nesten ut som en pizza i de verste periodene, men jeg var også så heldig at det ikke var på det verste.
I dag i en alder av tjuetre, så popper det fortsatt opp urenheter som er der for å plage meg. Men langt ifra så mye som jeg flere ganger hadde. I vinter har jeg slitt en del med noen som har hoppet ut rundt hakepartiet, og dem gjør noe med selvbildet ditt. Jeg har hørt at “det ser mye verre ut for deg selv, enn det gjør for andre som ser på deg”. Det er helt sikkert sant, for på seg selv så legger man merke til hver minste detalj.
I en lang tid nå, ja flere måneder, så har jeg en gang i blant smurt meg inn med ansiktsmasker for å reparere min egen hud. Selv føler jeg at det har vært effektiv for min del, og jeg har til og med sett resultater. Men da jeg oppdaget at jeg var tom sist gang jeg ville unne meg litt ansiktsmaske, hvor jeg ikke orket å reise til byen for å handle, så klikket jeg meg inn på nettet for å få produkter i posten.
“Bli vakker, sa dem.” Derfor var det bare noen tastetrykk inn på Bli vakker sine nettsider, søke seg frem til noe som fristet og deretter legge inn en bestilling. Etter seks dager ramlet pakken min i posten, så nå gleder jeg meg til å teste boblemasken som jeg har sett flere har prøvd. Vil den fungere for meg?
I tillegg lusket det seg en annen vare med i pakken også. Hadde det vært opp til meg så kunne jeg dusjet og vasket håret hver eneste dag. Jeg kan ta en dusj på kvelden, og neste morgen våkner jeg til et like fettete og grusomt hår. Da er det godt jeg har et lager med dry shampoo, for lysten til å vaske det hver eneste dag orker jeg ikke.
Så, nå skal jeg teste ut enda noe nytt. Nytt for mitt hår i hvert fall, og det er denne shampooen fra Fudge. Denne typen som jeg gikk til innkjøp av skal fungere for fett og livløst hår – akkurat sånn som mitt hår er. Så fremover skal jeg bytte ut den gamle shampooen jeg har brukt i lenger tid med å vrake på vasker med denne nye. Så får vi satse på at det blir litt mer liv i håret mitt igjen!
Sliten i kroppen, i hver eneste muskel. Det kjennes i hvert fall sånn ut, og jeg vet ikke om det er noe annet eller om det er denne vinteren som gjør det. Jeg vil ha sol og varme, lys og lange men fine dager. Jeg har så mye å se frem til når solen snur. Kanskje det går opp et lys for meg da.
Hodet går helt bananas, og det føles sånn innvendig. Jeg vet ikke helt hva det er, og jeg har heller ikke noe motivasjon til å bygge opp en tekst i dag sånn som jeg egentlig storkoser meg med. Det er som om alt låser seg, og jeg skulle gjerne klart å legge ordene ut. Men det er som om alt låser seg. Tankene surrer og går, men jeg kommer ingen vei med dem.
Derfor tenkte jeg at jeg skulle vise dere noen bilder. Jeg gikk jo til innkjøp av en nyttårsgave til meg selv. Et splitter nytt kamera som jeg viste dere her. Jeg kan innrømme med at det var en smule merkelig å bruke det den første gangen, men nå har det gått seg til med den nye modellen.
På vei hjem fra jobben her i går dro jeg frem kameraet fra vesken. Jeg hadde ingen planer om hva jeg skulle ta bilder av, og innholdet i rammene visste jeg lite av på forhånd. Jeg skulle gjerne stått på et høyt punkt og fått med meg solnedgangen i et vakkert syn. Men den gang ei – kanskje jeg får det til i en senere anledning.
Men litt bilder ble det tatt, og jeg så virkelig forskjell! Fokuset og klarheten ble så mye skarpere enn det ble på den eldre modellen. Jeg ble nesten litt overrasket over hvor bra det egentlig var, og det var derfor ingen idé å investere seg i det nyeste som hadde kommet ut i speilrefleksverden. For bare se på disse klare bildene!
Det er ikke alltid man har noe nyttig å fortelle. Ordene blir vasset ut av kjedsomhet når dem kommer ut. Men langt der inne hos deg lyser det en alt for stor stjerne som bare har så mye å si. Jeg kan sitte og snakke med meg selv – eller, både jeg og meg sitter sammen og tenker de store tankene som jeg så gjerne har lyst til å bygge videre på sånn at det kan komme ut i den enda større verden.
Noen ganger føler jeg alt jeg tenker og grubler på bare blir en liten fis der ute i det fri, for mine tanker og meninger blir så smått i forhold til det store som er rundt. Det er ikke bare meg. Men godt er det at jeg hører fra andre at det jeg deler ikke er like “bortkastet” som jeg fryktet.
Og i dag har jeg litt en sånn dag. Hodet er på vei til å fordoble seg, bare fordi jeg sitter på så mye ord som jeg har lyst til å blande sammen til flere setninger som bygger en tekst. Men jeg føler også at jeg ikke har så mye fornuftig å komme med bestandig. Denne bloggen kan jeg jo skrive akkurat det jeg vil på – om det så bare er bokstaver som er kastet ut uten å ha noen mening.
Men det er ikke sånn jeg vil bruke dette stedet mitt, og jeg prøver så godt jeg kan på å bruke det til noe fornuftig. For det er vel fornuftigheten som blant annet er med på å komme med en konklusjon? For øyeblikket surrer det titalls tanker som jeg nesten ikke klarer å holde styr på, og noen dager har jeg bare lyst til å krype meg sammen og kanskje felle en liten tåre. Å ha det sånn er det heldigvis ikke bare jeg som kan ha det, og det er godt å vite at alle og enhver kan kjenne at ballen går litt i spinn.
Det som skjedde her i går kveld gjorde ikke det lille lyset akkurat så mye sterkere. Og du vil ikke tro det! Jeg forsåvidt ikke tro det selv, men det er nok sant at værguden åpnet seg på vidt gap da mørket senket seg og det dalte ned flere kilo med snø. Det kom noen centimeter i løpet av de kalde mørketimene, og det var ikke akkurat en dans på roser å våkne opp i dag tidlig.
Jeg ble fysisk uvel og skikkelig lei meg. Jeg kjente en kald pust blåse meg i nakken da jeg sto der foran vinduet og tittet igjennom persiennesprekkene. Enda mere snø var dalt ned og lagt seg, og bare det at brøytebilen kjørte forbi rett før jeg skulle legge meg i går og lagde den svære brøytekanten. Jeg er virkelig glad for at det finnes både vår, sommer og høst, og jeg skulle klart meg helt fint uten en kald og ekkel vinter. Snøen er fin å se på, men alt annet ved den liker jeg ikke!
Det er ikke snakk om bare litt snø, men for meg flere meter hvit masse…
Jeg har for kort tid tilbake fortalt dere om hvor vanskelig det kan være å finne den perfekte gaven til andre. Hva slags ønsker er det egentlig vedkommende har? Skal jeg kjøpe en slik gave som “bare” er pjus, eller skal jeg gå for en gave som betyr litt mer?
Det er ikke alltid like lett å finne ut av hva man skal gi til hverandre, for i dag har man ofte alt man trenger, og ønskene pleier å gå i oppfyllelse i løpet av året. Så når julen kommer så er man ganske blank på hva det er man har på ønskelisten, og sånn er det for meg.
Men hva skulle jeg finne på til de som hadde alt? Og samtidig ikke hadde store ønskene foran seg? Det var heller ikke stort å få lirket ut, og tankene om alle idéene var ikke lett å ta tak i. Hva skulle jeg gjøre? Kanskje har du det sånn også, at gaveinnkjøp ikke bestandig er så lett. Derfor var det godt at jeg nesten i siste liten fikk fisket opp en tråd som gjorde det mulig for meg å gi bort en gave som man visste ble satt pris på.
Med en klar tanke om hva det var jeg skulle ha, så var det ikke bare å dra til butikken som hadde dette å kjøpe en. Nei, her måtte det utsettes for forskning, og det var ikke bare å ta det første og beste jeg fant. Her måtte jeg også se på egenskaper. Og hva var det jeg egentlig fikk med i prisen? Jeg ville jo ha så mye som mulig, men til den billigste penge.
Denne søkingen på nett gjorde jeg veldig sent om kvelden, og klokken var vel på vei til å bikke over til en ny dag. Jeg klikket meg inn både på den ene og den andre butikken, og jeg fant til slutt en som de hadde inne her i Tønsberg. Så greit, og så praktisk. Da slapp jeg å fly rumpa av meg for å finne den ene av de siste gavene, og dermed var årets gavepakker under treet fra meg reddet.
Men klarer du å gjette på hva som befinner seg på bildene over her? Kanskje du har en slik selv, og gleder deg ekstra til å ta den frem når varmen og sommeren kommer. For ja, det er en isbitmaskin. Når alle får bruk for gaven som var til to, da har du slått flere fluer i en smekk. For denne fikk mine foreldre i julegave av meg, men alle kan bruke den.
Vi fikk testet den for første gang i helgen, og jeg fulgte spent med på hvordan prosessen skjedde fra da vannet havnet i frysehullene. Det tok noen minutter, og ikke så lenge etterpå ble flere isbiter dyttet ned og over i et rom hvor alt samlet seg. Det er ikke bare en størrelse på den, men hele tre ulike som du kan velge mellom.
Jeg kunne ikke unngå å teste dem sammen med drikke, og heldigvis klarte dem å holde det kjølig i glasset. Jeg har en liten følelse av at maskinen kommer til å gå veldig mye når varmen sprenger på og det er sommer. Ingenting er som å kjøle ned innsiden av kroppen med noen iskalde drinker!
Det har nå vært helg, og det er enda noen timer igjen av den. Likevel er man sliten og trøtt, og det skal sies at jeg har pådratt meg litt smårusk som plutselig kom til meg. Hele året startet med sykdom for hele familien, og jeg var den eneste som ikke ble rammet. Var bare litt forkjølet, men ikke noe mer enn det.
Siden det nå er søndag, den dagen som er kjent som å være den mest roligste og kjedeligste dagen i uken, så tenkte jeg å komme med svarene på spørsmålsrunden som har surret og gått her i en ukes tid. Noe stort mer spennende har jeg ikke å fylle dagen med, så hvorfor ikke gjøre dette i dag? Så, da setter vi i gang.
Sånn som det er nå så trives jeg veldig godt å jobbe med barn, og jeg har lært så utrolig mye i løpet av de årene jeg har fått lov til å være akkurat der jeg har vært. Jeg har det litt som plomma i egget – jeg har det det veldig bra når jeg er på jobb, og jeg får så mye glede av det i hverdagen min. Men alt kan jo plutselig endre seg i løpet av et liv, så jeg har ikke planer om å finne meg en annen jobb utenfor barnehage med det første.
– Hva liker du å gjøre?
Hvis jeg skal gå ut ifra sånn som min hverdag er nå så liker jeg veldig godt å kunne jobbe med å skrive, men også ordne med bilder. Noen ganger har jeg klare tanker om hvilke tekster jeg har lyst til å forme, mens andre ganger står jeg helt fast for hva jeg har lyst til å skrive – selv om jeg har veldig lyst til å slenge og blande sammen mange ord.
Dette er vel det jeg har mest fokus på av det jeg liker å gjøre, og er ikke så sosial av meg ellers til at jeg klarer å fiske opp andre ting. Jeg liker også å høre på musikk, og noen ganger hører jeg så mye på det at jeg blir så sliten og lei. Men heldigvis kommer “musikkøret” tilbake igjen.
– Har du noen nyttårsforsetter?
Det finnes det veldig dårlig av. Jeg har aldri vært den som har hatt små eller store mål for året. Ikke som jeg har vært bevisst på. Første og siste gang jeg hadde et nyttårsforsett å gå etter, det var i fjor. Da hadde jeg satt meg et mål om at jeg skulle kjøre x-antall push up hver eneste morgen og kveld. Det gikk fint det. Så fint at jeg klarte det de første fem månedene.
– Når du flytter ut, vil du kjøpe eller leie?
Hmm, akkurat det har jeg ikke tenkt så mye på. Jeg hadde vel gått ut ifra for å leie, men ettersom jeg sitter på så mye penger på bok så hadde jeg hatt muligheter til å kjøpe. Men det blir ikke helt med det første, og planen er å spare så mye som mulig før det er på tide å finne seg noe eget. Hva det blir til får jeg se når den tiden kommer. Først må jeg ha andre ting på plass.
– Hva tenker du om me too-kampanjen?
For å være ærlig så har jeg aldri hørt om den før jeg søkte meg så smått frem til det nå. Jeg har derfor ikke satt meg helt inn i saken, og har heller ingen tanker eller formening om den.
– Hva er din livrett?
Om jeg bare skal plukke ut en rett fra alt det som er godt, det blir vanskelig. Men jeg kan jo komme med noen retter som jeg liker mer enn andre. På den listen har jeg blant annet julemiddag med ribbe, roastbiff, fisk (og da spesielt fisk i form med potetmos, masse grønnsaker og en supergod hvit saus), taco, kjøtt generelt (og gjerne mørt). For å si det sånn så er det mye som er godt, og mye jeg liker. Så jeg er så og si nesten et alt-spisende menneske. Mesteparten går ned.
– Hobbyer?
Det var en gang i livet da jeg hadde håndball som min store hobby. Var ivrig innenfor sporten i mange år, helt til det året kom hvor jeg pådro meg en skade som gjorde det vondt for å fortsette. Du kan forresten lese om hendelsen her. Jeg storkoste meg i 11 år, men i dag har jeg både foto og skriving som min lille hobby istedenfor.
– Hvordan har du det?
Jo, takk som spør! Det skal sies at jeg har det ganske bra, men selvfølgelig har man dager eller perioder der man kan føle seg litt ekstra sliten og utenfor. Men ellers er jeg fornøyd.
– Hvem lager oftest middag hjemme hos deg?
Hjemme hos meg så kan alle lage middag, selv om det ikke blir en rett for alle hver eneste dag. Men her i huset er det nok pappa som laget oftest middag, og han lager veldig god mat. Men det gjør dem andre også.
– Føler du press på å ha dyre klær osv?
Svaret her er nei. Jeg er langt ifra til å klare og holde tråden i moteverden, og jeg er heller ikke opptatt av det. Selvfølgelig vil jeg se fin ut, det handler ikke om det. Så å gå etter de dyreste plaggene føler jeg ikke et press på. Hvorfor kjøpe de dyreste klærne og bruke mye penger på det, når du for eksempel kan få tre bukser til prisen av en på det som er dyrt? Økonomisk vett har jeg, og det skal jeg bruke til alt det er verdt. Jeg sparer enormt mye på ikke å gå etter den høye prisklassen når det kommer til klær.
– Gleder eller gruer du deg til å flytte ut?
På den ene siden har jeg ikke lyst til å forlate det jeg har hjemme hos foreldrene. Men på den andre siden så skal det bli veldig godt når den tiden kommer hvor jeg kan ta med meg alt som er mitt for å bygge opp mitt eget. Det handler vel litt om den overgangen når man flytter ut. Man har ikke helt lyst, men innerst inne blir det veldig deilig og man gleder seg til å flytte ut.
– Liker du kaniner eller marsvin best?
Marsviner er søte dem, men for meg liker jeg nok kaniner best. Er vel derfor jeg har hatt forskjellige kaniner de siste 11 (?) årene.
– Indisk eller kinesisk mat?
Hmm, det finnes mye godt av både indisk og kinesisk mat.
Så var vi plutselig her igjen, og for min del kjennes det ut som en murstein har forplantet seg i planeten hos meg etter at den falt ned fra den uendelige høye toppen høyt ovenifra. Bang, sa det! Jeg skulle bare ønske at jeg hadde lik mengde med energi fordelt utover hele dagen. Og hele uken også. Men nå skal det bli godt med helg.
For ja, her sitter vi. Etter en trimtur av mange tusener av skritt etter kappgangen med meg selv førte meg hjem, så var det veldig godt å kunne lande ned i en god stol og puste lettet ut. Det skal sies at pulsen slo veldig høyt igjen da tankene begynte å spinne på nytt. Jeg hadde store planer om å få ut en tanke som ut av det blå hoppet ut av meg i går. Men den tanken, den legges nok på vent – om ordene i det hele tatt klarer å komme ut fra den historien.
Men nå er helgen her. Av en veldig god erfaring flyr både fredagskvelden og helgen med de to fridagene veldig fort. Jeg rekker så vidt å tenke planer for hva jeg skal prøve og finne på, før jeg igjen må innstille meg til hverdagssituasjonen. Rekker aldri å komme i helgmodus med andre ord, og sånn vet jeg at det er for flere også.
Nå har det snart gått en uke siden jeg startet på mitt lille prosjekt. Jeg har kommet et godt stykke og er veldig langt på vei i forhold til tid. For målet mitt med puslespillet er å slå tiden som jeg brukte på det i 2015. Om jeg blir ferdig med det nå i helgen, så kommer jeg til å bruke bare halve tiden fra forrige gang. Så nå blir det spennende å se hva som skjer i helgen.
Det er litt morsomt å ha noe helt for seg selv. Jeg kan sitte med dette og bare koble helt ut. La alle de titusener av tanker som spinner rundt i det lille hodet hele tiden bli lagt på is. Ikke tenke en eneste tanke, men likevel kommer det alltid til å ile noen celler av det ene og det andre rundt der likevel.
Det å være helt alene er der og da veldig deilig, selv om jeg gjerne skulle ønske at det skjedde litt mer ut av de timene hvor jeg ellers har låst meg fast helt for meg selv, og ikke vil fortelle et eneste ord av alle fluene som stikker til med tankene som jeg kan gruble over. Men da er det godt å ha denne plattformen for å utdype seg litt mer, selv om jeg ikke tør å komme med de aller sanneste historien alltid.
Men vi er vel alle sånn at vi sitter på et eller annet helt for oss selv. Vi har noen små hemmeligheter av et fåtall med andre, mens noen millimeter med hemmeligheter har vi helt for oss selv. Det som i hvert fall ikke er en hemmelighet, det er at jeg nå skal starte helgen med å grave meg inn i en verden av å sette brikkene på plass skal stå i fokus. God helg!
Du har så lyst til å gjøre det ene, men så ender du opp med det andre som du ikke hadde tenkt til å gjøre før både det tredje og fjerde var gjort. Med et hode som går i spinn av alt en tenker på, så skulle jeg gjerne ønske at den kloke, smarte, snille og gode kjernen av en hjerne klarte å ta litt ekstra med pause noen ganger. Men også å håndtere ting lettere.
Bare små pauser som lar deg få puste, så du klarer å samle ny energi ved siden av alle de rare og merkeligste tankene som du både grubler og er nervøs over. Men sånn er vi nok bygget opp, og det er ikke en sjanse å ta hvor det finnes en bryter som stopper alt av tankeproduksjon. Ikke før livet tar slutt – da sier det seg selv at alt slutter å fungere.
Men midt opp i alt som “plager” meg, så tenkte jeg å vise dere noe. Julen er over og et nytt år er i sving med å danne seg nye og mange historier av minner. Og nye løsninger må bli løst når det nærmer seg jul neste gang.
Allerede litt over en måned igjen før det ble jul så begynte jeg å gruble veldig over hva jeg skulle finne på. Av en tradisjon gir vi julegaver til hverandre, og jeg er kommet såpass opp i årene at jeg har råd til å skvise inn noen små gaver til de jeg er glad i. Så denne gangen slo jeg til skikkelig på stortromma når det kom til gavefronten.
Det hele startet med et vræl langt der inne i hodet. Min tjuetredje jul, og jeg visste ikke bæret av hva jeg skulle finne på. Alt var på en måte oppbrukt, og jeg ville heller ikke gi gaver som ikke betydde noe. Jeg ville være ordentlig gavemild denne gangen, og dette ble årets julegave.
En stor tanke ble produsert i et lite rom. En idé som jeg så gjerne hadde lyst til å gjøre. Nå var det bare å få med seg de tre yngre, men småstae søsknene mine. Planen var på vei til å gå skikkelig i vasken. Men når jeg sto på mitt og kjempet til, da fikk jeg det som jeg ville.
Med årets beste julegave, som jeg i tillegg var utrolig fornøyd med å gi bort, så fikk våre foreldre og besteforeldre et større bilde av oss barna, sammen. Dette var noe jeg gledet meg veldig til å gi dem. Og med foreldre og to av besteforeldrene på besøk her på julaften, så var det plutselig ikke tomt for gaver likevel når den siste gaven ble lest opp og pakket ut.
For da alle trodde det var over og alle så på alt det fine dem hadde fått på julaften, det var da jeg snek meg ned for å finne frem de bortgjemte gavene som ingen visste om. Vi barna/barnebarna fikk gitt dem en ekstra oppmerksomhet. Et minne som kunne henges opp i deres hjem.
Innpakket i papir og bortgjemt i en eske så ble øynene store da dem fikk se dette bildet. Riktig nok uten disse rare fjesene, men med de mest flotte ansiktene dem har. Da disse tre her var mindre så var det enklere å ta bilder av alle sammen samlet til et julekortbilde. For å vrenge på sannheten med at hvor enkelt ting var før, så kan jeg innrømme at det finnes svært få bilder av oss sammen de siste årene. Men, endelig klarte jeg det!
