Jeg husker det så godt! Fortsatt har jeg klare bilder og konkrete tanker om de handlingene jeg gjorde da jeg var yngre. Jeg gikk på skolen sammen med mange hyggelig mennesker. Nå er det ikke sånn at jeg husker helt eksakt på alt jeg har vært igjennom her i livet, men en liten rød tråd skal jeg nok klare og gjennomføre i løpet av denne teksten som faller ned hos meg i mine tanker som jeg sitter på.

Det er ingen hemmelighet, og det har heller aldri vært en hemmelighet at jeg i min oppvekst hadde en liten sekk å bære på. En form av diagnose, en langt ifra alvorlig mutisme, men som likevel ga meg vanskeligheter og utfordringer i både liten og større grad – som du kan ta en titt på her. Jeg har stått sterkt oppe på mine bein i mange år, og jeg har også jobbet hardt for å komme meg ut av de plagene, eller vanskene som jeg var midt oppi.

Mange år har det tatt. Men hadde du først blitt kjent med meg i dag, så hadde du mest sannsynlig ikke trodd at jeg hadde vært igjennom alle de utfordringene jeg har stått i. Jeg har til og med tatt så tøffe utfordringer, som det da var for meg, men som igjen kunne være så lett som en fjær for andre. Noen av stegene har til og med vært så store at jeg til og med har vært på gråten. Men uten motet jeg da hadde, så hadde jeg igjen ikke stått så sterkt på mine bein i dag.

I dag ser jeg ikke på meg selv som den stille og forsiktige jenta. I hvert fall ikke i den store graden som jeg gjorde før. Det er noen år siden jeg følte det hele slapp taket, og jeg føler ikke selektiv mutisme er en del av meg lenger. Eller er den det? 

Store hestesprang har jeg tatt de siste fem, seks årene. Men også i løpet av de årene har jeg hoppet ut i både små og større utfordringer. Jeg har til og med fått høre fra andre som har vært mye sammen med meg, og opplevd hvordan jeg er at ting har forandret seg. Og bare det å få høre det gjør ting lettere også.

Færre verbale ord hadde jeg for mange år siden – i hvert fall utenfor mitt eget hjem. I dag er det mye lettere, og jeg føler meg som en av de andre. Men på en annen side så føler jeg meg ikke helt det heller. Men så finnes det også flere kategorier, eller kanskje jeg kan kalle det grupper, hvor jeg befinner meg. Jeg er ikke lenger den mest stille og forsiktige jenta. Men så er jeg heller ikke den som er mest frampå og pøser ut med ord på ting jeg vil fortelle.

I mitt hodet har jeg et klart bilde av det hele, så håper dere klarer å se tankegangen min. Kanskje er det noen som kjenner seg igjen, som også har vært i samme situasjon som meg og levd med mutismen? Eller kanskje noen som står midt opp i det nå og er på vei for å jobbe seg ut av den tunge, vanskelige og store boblen? En boble som har ulike grader. Er du en av dem så vil jeg gjerne høre hvordan du har det.

Men hvordan er det du egentlig har det midt opp i din situasjon? Selv husker jeg at jeg syns det var stas å løfte opp røret på den daværende fasttelefonen som veldig mange hadde, for så å ringe rundt til noen venninner som jeg gikk i klasse med. Å ringe til dem var da ikke noe problem. Kanskje litt ekkelt i starten, men det var det jeg fikset best. Bare det å finne på noe med dem var det jeg trengte – om vi så bare hadde filmer foran oss på skjermen, hoppet på trampoline eller spilte spill. Eller rett og slett bare var sammen.

Alt var så mye bedre før. Det var kanskje ikke perfekt, men det var bedre. Som yngre klarte jeg i det minste å interessere meg litt med å være frempå og ta litt tak. I dag har alt falt helt tilbake – eller det gjorde det for flere år siden. For flere år siden hadde jeg noen få venner som jeg fysisk hadde kontakt med. 
 


 

I dag har jeg ikke klart å ta vare på det lille jeg hadde, eller klart å være modig og tøff nok til å ta til meg nye ansikter. Jeg er redd. Jeg er redd for å ta det lille skrittet, som for meg føles større. “Det er jo så lett å møte nye mennesker”, “du trenger ikke å være redd for meg” og “bare gjør det”. Sånt er helt vanlig å tenke for mange, men så er det en del for noen at de ikke syns det er like lett.

Det er som det er en sperre som er festet foran meg. Jeg kan tenke så det knaker over hvor koselig det kan være og treffe andre, som man igjen kan skape et vennskap sammen med. Jeg kan åpent og ærlig si at det hadde jeg trengt, etter alle de årene jeg nå har sittet alene uten en eneste venn å kunne finne på ting sammen med og som jeg kunne være sosial med i et fellesskap.

Jeg er redd. Jeg syns det er skummelt å skulle ta et av de mest enkleste stegene her i verden for å treffe andre mennesker som du selv kunne ha kommet overens med. Og ekstra vanskelig syns jeg det blir etter å ha sittet så mye alene som jeg har gjort – og som jeg gjør fortsatt. Hvorfor skal noe som er så enkelt for mange være vanskelig for andre? Jeg vet at jeg ikke er den eneste her i den alt for store verden som har det akkurat sånn. Og jeg er ikke den eneste som syns dette er vanskelig, og som kanskje tenker litt ekstra på dette.

I dette tilfelle, men også i mange andre situasjoner, så kan man se at vi alle er forskjellige. Vi er ingen like, men jeg syns det er litt vondt å tenke på at noen, i grunn ganske mange skal ha det på denne måten – og at jeg selv er i denne boblen. Jeg er ikke riktig sikker på om det kan ha noe med mine utfordringer som jeg har hatt, eller om det er noe annet som stopper meg. Og hvorfor skal det være så vanskelig å gå mot den åpne døren når andre tar initiativ for å få deg ut i verden?

Jeg er rett og slett redd for å bryte et gammelt og vondt mønster som jeg har hatt lenge. Jeg er for vandt til å sitte for meg selv, noe som også har foregått så lenge at jeg nesten har glemt hvordan det er å være en del av noen andre, det å ha venner som stiller opp for hverandre og finner på ting sammen.

Alt handler om hva jeg selv vil, og at det er meg selv som må gjøre noe med det. Men det er bare ikke like lett som det høres ut!

Med en dag helt uten strandplaner, noe som det har blitt en god del av denne ferien, så endte valget på å ta en pause fra både sand, sol og hav. Det skal sies også at denne kroppen har fått utrolig mye sol denne ferien, som også har resultert i en kropp som ikke lenger er blek. Kan jo ikke huske sist jeg var så brun! Men så skal det jo sies at vi har vært utrolig heldig med årets sommer også.
 


 

Foran meg hadde jeg en dag helt uten planer. Jeg hadde ikke tenkt en eneste tanke om hva jeg skulle legge inn i en helt vanlig mandag som denne. Ja, jeg har jo ferie. Men så er det ikke alltid man har lagt planer til en hver tid på forhånd. Derfor endte det med i går at det ble en spontanplan som kom frem, og plutselig var jeg og en liten gjeng av familien på veien. La oss dra sørover.

Kanskje kjenner dere igjen denne herremannen over her? Han er plassert et par flere steder rundt om i landet. Finnes nok flere statuer og bilder av han, men akkurat han her sto i Stavern. Og det var dit vi tok turen.


 


 

Både mormor, tante, kusinen min, mamma og jeg ruslet rundt i byen – både i smågatene, opp på noen fjell og langs vannet. Byen Stavern er i grunn ganske flott. Et veldig fint sted, som også blir ekstra stas å reise til når man er der så sjelden. Jeg har vært der en gang før, som jeg husker, og det begynner å bli noen år siden.
 


 


 


 


 

Som dere kan se så var vi utrolig heldig med været. Strålende sol og nokså varmt. Vi trengte ikke å tenke et snev av at uvær kunne nærme seg – jeg tenkte i hvert fall ikke på det. Ettermiddagen gikk til bare å kose seg og nyte friheten i den strålende solen som var over oss. Bare spasere rundt i byen der, nærme havet. En is måtte det også bli, hvor vi også ble fortalt at de hadde byens beste is.
 


 


 

Og det var noe av det beste jeg har smakt. Der og da smakte det utrolig godt. Isen der er tydeligvis så god, at første gangen vi kom ditt var det veldig lang kø. Sto mange mennesker etter hverandre at de nesten sto ut av butikken. Heldigvis var folkemengden minsket litt ikke så lenge etter, så da fikk vi kost oss med hver vår softis. De hadde også fått inn iskjeks med sjokolade. Det så veldig godt ut, men forventningene var ikke så god som den vanlige vaffelkjeksen.
 


 

Videre gikk vi mot Fredriksvern Verft. Et flott område som det er verdt å ta turen innom når du er i Stavern, om du ikke har vært der før. I grunn er det mye å se på der, om du først viser deg selv interesse og bruker litt lengre tid når du stikker snuten innom. Mange fine bygninger fra gammelt av. Minner meg litt om en park på en eller annen måte. Og går du litt videre kommer du til en liten strand, men også fjell. Vi valgte å klatre opp i høyden.
 


 


 


 


 

Det er en fantastisk utsikt å se utover når du kommer deg litt høyere opp og får sett mer. Jeg har lyst til å si det igjen – er du i nærheten eller har lyst til å reise på tur i framtiden, la deg utforske Stavern! Jeg koste meg veldig, og for meg er det ekstra morsomt med kamera rundt halsen. Det er mye fint å se på, men også å gjøre for både barn og voksne. Om du så har med deg noen få, eller om dere er en større gjeng.
 


 


 


 


 


 

Hva skal man si? Kan man noen gang få det bedre enn dette her? Med en liten pause fra feriehverdagen her om fredagen, så kom vi oss på plass igjen både i går og i dag. Med det samme gamle, kjente og kjære kom vi oss til stranda denne helgen. På samme strand, og på samme gode plassen i sandgropa.

Disse strandturene har jo fått meg opp av sengen om morgen. Jeg hadde kanskje trodd at jeg skulle nyte denne ferien med å sove litt lengre enn vanlig, bare for å ta igjen den tapte søvnen. Men når været er så på topp som det er, så er det bare å nyte det fullt ut – fra start til slutt.

Vi har alltid vært tidlig ute. I dag for eksempel ramlet vi ned i strandsanden kvart på ti. Da var det rimelig tomt langs stranda, og der kunne vi igjen nyte en god frokost med rundstykker og godt pålegg. Det blir som det kjente og kjære som vi har bygget opp når vi har hatt en dag på stranda. Vi nyter en god frokost i det fri, legger oss til rette, for deretter å ha ligget noen timer og blitt varmet opp tar oss et lite bad.

I går skal det sies at det var nokså kaldt i vannet. Det har enten vært overkommelig eller varmere til å bade de andre dagene. Men i går så var det på det kaldest vi har hatt mens vi har vært der. Da var det sånn at jeg kun var ute i vannet en gang. Vannet rakk meg så vidt til magen, og tanken på å dukke under var det ikke snakk om. 

I dag var heldigvis vannet bedre, selv om det ikke fristet stort og være den badenymfen som svømte flere meter og tok flere stup fra sandbunden og under vannet. Opp gjennom årene har jeg vært det bademennesket. Har kunnet ligge i vannet i flere timer om gangen – ja nesten hele dagen. De siste årene har jeg heller kost meg mest på land. Det å ligge der rett ut midt i solen er noe av det beste jeg vet. Og i år har det virkelig gitt store resultater. Kan ikke huske sist jeg var så brun som jeg har blitt! Og jeg som er hvit ellers i året. 

Selv om vi målte rundt atten grader i vannet i dag, hvor det var overkommelig å ta seg et lite bad, så har det vært godt og bare ligge i strandsonen og gjøre absolutt ingenting. Jeg har kost meg veldig mange dager av denne ferien, og jeg har enda halve ferien igjen å nyte av. Vi har vært utrolig heldig med denne sommeren, og det er bare å nyte den videre for alt den er verdt. Nyt den, og kos deg!


 

Ferie, det har jeg alltid gledet meg til. Ferie og fridager som jeg kan bruke til å være litt lengre oppe, men også som jeg kan bruke til å sove noen timer ekstra. Jeg er ikke hun som ligger våken hele natten, og heller ikke den som sover bort hele dagen. Jeg er ikke den typen, men den siste uken har jeg vært litt tidligere oppe enn jeg ellers ville vært nå som jeg har ferie og fri.

Fem av dagene den siste uken har jeg dratt meg opp av sengen, stort sett før klokken har slått slagen ni. Vi har som oftest vært på plass i strandkanten en times tid senere, hvor vi har vært noen av dem første som har ankret plassen i sanden. Og i dag gjorde vi det igjen, selv etter en dag i solen i går også.

Og for et vær vi har hatt med oss i dag! Enda en runde med fem timers strandkos ute solen fikk vi brukt i dag. Rundstykker og pålegg ble medbrakt, som vanlig, og for en glede det er å spise ute i et så fantastisk sommervær. Og attpåtil i vannkanten. Jeg føler jeg repeterer meg litt, men sånn får det nesten bli når man tilbringer så mye tid på akkurat samme plass.

Åsgårdstrand har et stort hjerte om man ser byen med de riktige øynene. Stedet er vakkert, og med det flotte sommerværet som vi har fått, og som vi har hatt de siste nesten tre månedene, det er det bare å ta med seg videre. Sommeren så langt har vært helt perfekt, og når solen har skint så mye høyt der oppe, samt grader som har steget i sky – ja da trenger man ikke å reise så langt. Syden, det er en plass jeg ikke trenger å reise til nå. Og jeg har heller ikke hatt behovet eller ønske om å fly sørover.

Med alt det fine været vi har hatt, så skal det sies at det var godt å få tørsten ut i ettermiddag også. Litt regn har det vær de siste ukene, men det er så minimalt at det har vært farlig for naturen. Dermed har gleden vært stor da himmelen har åpnet seg med mørke skyer, og i ettermiddag har det til og med vært uvær.

Der vi satt plantet godt på stranda kunne vi se at det var ganske mørkt, og på lang sikt kunne vi også se at det regnet. Fra en annen side kunne vi se at det var plantet seg regnskyer der også, og vi kunne til og med se at det lynte i andre enden. 

Ikke så lenge etter hvor vi også tok siste dukkerten, pakket vi sammen sakene og dro hjemover. Det ble noen runder ut i vannet i dag også for å si det sånn. Mye på land, men også mye i vann. Det er kanskje ikke så rart når det har ligget på rundt tredve grader, og selvfølgelig mer i solen. Norsk sommer i år er bare helt fantastisk. Heldigvis rakk vi å vende snuten hjemover før dryppene kom, hvor vi fikk oppfrisket luft. Noe særlig til lyn og torden ble det ikke i dag, så håper den kommer på besøk om kort tid igjen – da med skikkelig bulder og brak! 

Når jeg endelig innser hvilken dag det er, så skulle jeg ønske at vi ikke hadde kommet så langt som en og en halv uke ut i ferien. Tenk, nå er det bare to en halv uke igjen til fullt arbeid igjen, tilbake til gamle hverdagsrutiner igjen i den beste jobben man har. Men som også er på vei til å blitt litt annerledes. Men først skal resten av ferien nytes!

Uansett var det ingen nåde for å ligge og dra seg i sengen i dag heller. Opp til gleder, opp til sorger, opp å si god morgen Norge! For igjen hadde vi en god morgen, hvor vi igjen kunne våkne opp til strålende sol og en varme som skulle glede oss utover hele dagen. En bag hadde jeg stående fra dagen før, og igjen kunne jeg slenge på meg bikinien for å komme meg tilbake til stranda.
 


 

Utflukten slo til på den samme plassen i Åsgårdstrand som vi har vært på den siste uken. Vi var såpass tidlig ute at vi var der før klokken hadde slått slaget ti, og det var da ganske få mennesker å se. Det skal sies at det fylte seg opp mer ettersom timene gikk. Men å være ute i så god tid betyr også at vi er med på å kapre de beste plassene.

Med oss hadde vi mat, så frokosten ble spist på stranden i dag også. Frokost smaker så mye bedre når man ikke er hjemme, og jeg kan si at det ikke bestandig smaker med frokost når man går ut dørene tidlig om morgen i en helt vanlig hverdag. Men i sanden smaker det alltid godt, midt i solsteken.

Både her hjemme og mange andre steder, og så langt ned og utover hele Europa, så har det vært den store hetebølgen. Helt siden mai har vi vært ganske så heldige med været – og for en sommer vi har hatt i år! Her skal man virkelig ikke klage, og det har vært rene sydenværet. Her trenger vi ikke å reise til blå strender og varmere strøk, når vi har vært så heldig å få knallværet hit. Det er ikke anent enn bare å nyte det helt og fullt. 
 


 

Det var ikke bare små og store av oss mennesker som hadde tatt turen til kjølebadet i dag. Strendene var fylt opp, men det var også himmelen også – av måker. Mange måker. Så mange måker som det ellers ikke er vanlig å se på en og samme plass. Men det skjedde noe, høyt der oppe over oss. Jeg skjønte ikke helt med en gang hva dem gjorde, men etterhvert skjønte jeg hva dem var ute etter.

Godt var det at en ikke endte opp med fugl i buksa. Det vrimlet av dem over oss, men på bakken vrimlet det av noe helt annet. Fuglene turte ikke å inngå en landing på oss, men det gjorde flygemaurene. Og dem var innpåslitne i dag noen av dem. Kanskje ikke sånn veldig mye, men dem søkte ro både på strandteppene våre og i håret. Måtte passe meg litt så jeg ikke avslørte en gjesp der med et digert gap. Det hadde ikke akkurat smakt så veldig godt.

Timene begynte å bli mange, og igjen hadde vi brukt dagen vår på stranda. Vi var på vei til å pakke sammen sakene våres da jeg plutselig kjente noe rart. Godt var det at en ikke endte opp med fugl i buksa, men jeg fikk et grusomt stikk av noe slag ved bikinikanten. Og jeg sier bare – godt den ikke stakk noen centimeter den andre veien!

Svien kom, og ekkelt var det. Eller, vil vel si det var mer ubehagelig. Et stikk er et stikk, men godt er det ikke. Heldigvis kunne det ikke antydes til å være et vepse- eller biestikk, selv om det fløy noen vepser og bier rundt der. Flygemaurene kunne det ikke ha vært, for de biter eller stikker nok ikke. Det må nok ha vært en liten strandklegg eller noe, for et eller annet var det som ville ha en liten bit av meg. Med andre ord – det ble ingen fugl i buksa, men et insektstikk.

Jeg lå og sov, og jeg var langt inne i drømmeland. Tankene svirret rundt både det ene og det andre, og som man ofte gjør så husker man ikke alle drømmene sine som man har. Og den jeg hadde natt til søndag, den kan jeg med hånden på hjertet si at jeg ikke husker nå i ettertid.

Det som gikk gjennom tankene mine den natten, det var heldigvis ikke noe vondt. Det var heller ikke noe alt for godt som skjedde, for da hadde jeg nok husket det. Men uansett, jeg ble vekket ikke så lenge etter at jeg hadde falt i dyp søvn, fordi jeg også denne gangen hadde sagt ja. Ut etter de første timene over midnatt kjørte jeg, og knappe en times tid senere kom jeg hjem igjen til sengen min, klar for å sove videre.

Men da jeg var på vei til å gå mot rommet hvor sengen min befant seg, det var da jeg stoppet opp i noen ekstra sekunder. Midt i gangen sto jeg. Og det var midt i gangen, i en eller annen ende jeg hørte det. Hva var den lyden? Hvor kom den fra? Jeg beveget meg mot der jeg hørte den, men plutselig kom den fra et helt annet hjørnet. Jeg spisset både ører og skarpet blikket, dro på meg nattbrillene i håp om å se hva det kunne være.

Til slutt måtte jeg gi opp. Klokken var tross alt halv tre om natten, og jeg er ikke akkurat den som sitter oppe så sent. Jeg kastet av meg fillene igjen, og krøp godt under dyna. Nå skulle jeg sove videre.

Morgendagen lyste til, men jeg sov ikke så lenge som jeg ellers pleier på mine fri- og feriedager. Jeg myste opp på klokken med de trøtte øynene, og det var da jeg fikk et lite sjokk. Jeg måtte se opp mot veggen en gang til, og deretter blunke noen ekstra blunk. Hva var det jeg så? Nærmere halv tolv. Halv tolv?! 

For å si det sånn – det er sjelden jeg sover så lenge, og jeg liker egentlig å våkne rundt mellom ni og ti når jeg ikke har noen planer eller skal noe spesielt. Men nå skjedde det, og det skjer ikke ofte for å si det sånn.

Men tilbake til lyden jeg hørte den natten. Jeg visste jo hvem som eide lyden, og hvem den tilhørte. Jeg klarte bare ikke å finne karen som hadde gjemt seg så godt. Kanskje han ville leke gjemsel med meg, midt på natten? Hvem vet, men han var ikke flink nok til å finne et godt gjemmested da jeg endelig fant han.
 


 


 


 


 

For det var han her som hadde drevet og tullet meg meg. Han hadde latt meg stoppe opp midt i den mørkeste gangen, latt meg se rundt og grublet litt over hvorfor han var der. Men han klarte ikke det så lenge mer. Jeg tok han ikke så mange timene etterpå, og tok farvel med karen da jeg slapp han fri der han egentlig hører hjemme – ute i naturen. 

Forresten, vi har utrolig mye gresshoppere ute i hagen. Hele skråningen er full av en svær gresshoppefamilie, og det skulle ikke forundre meg om det er flere familier som har samlet seg på samme plassen. Her en natt hvor klokken nettopp hadde bikket over midnatt, det var da det raslet som bare det utenfor.

Om jeg skulle sagt det selv – det var dét gresshoppekoret som sang for fulle halser! Interessant og spennende å høre på!

I dyp søvn var jeg, men likevel hørte jeg vekkerklokken som pep fra seg ved sengekanten på nattbordet. Litt kling og litt klang ga den fra seg, og jeg var rimelig kjapp med å slå den av. Ikke fordi jeg hadde slått den på med et uhell, og dermed trengte å sove videre. Nei, her var det bevisst, sånn at jeg fikk litt tid på meg på morgenkvisten.

For nå var jeg endelig klar igjen. Etter en dag hvile var jeg klar for nye eventyr. Kroppen hadde fått en dag med skjerming av sol, men nå ville jeg ut igjen. Jeg fikk kastet med meg det viktigste i bagen, og så var vi klare for å reise til stranda. Så tidlig oppe som vi var, så var vi på plass langs vannkanten allerede i ti-tiden.

Lite folk var det å se da vi kom, men det var fordi vi var så tidlig ute som vi var. Etter hvert utover timene begynte folket å finne sin plass der de også – men så skal det sies at det var en del flere mennesker på strandplassen rett ved siden av. Greit nok det, for vi ville ikke akkurat ligge midt oppi blant folk. Jeg liker å ha litt danseplass rundt meg.

Ut på nye eventyr som jeg var, selv om jeg bare befant meg på en helt vanlig strand, ble det en kjempefin sommerdag med strålende sol og en gradestokk som viste ganske mange grader. Og vannet, det rørte jeg ikke. Jeg hadde det rett og slett alt for bra der jeg hadde brettet meg ut – midt på stranda, midt i solen. 

Det fristet veldig lite å ta seg et lite og forfriskende saltvannsbad. Det skal sies at det blåste en frisk pust ved vannet i dag, spesielt de første timene vi var der. Heldigvis roet det seg de siste timene, og dermed kunne jeg ikke dra hjem igjen før jeg hadde fått avkjølt kroppen min jeg også. Det ble bare et lite bad i sjøen denne gangen. Men jeg har jo enda nok av muligheter til å ta turen igjen.

Etter snaue fem timer, i dag også, begynte vi å vende snuten hjemover igjen. En fin sommerdag på stranden fikk vi, og nå er det bare å lade opp til enda flere fine og flotte feriedager. Å, som jeg nyter ferien. Skulle gjerne hatt litt regnvær da, for å redusere denne brannfaren som er så stor overalt nå. Men da skulle himmelen ha åpnet seg på full pupp på nattestid. Det hadde vi virkelig trengt nå!
 


 

Da jeg kom hjem fra strandturen fikk jeg senket skuldrene så vidt. Av en spontan tanke fristet det plutselig å rive av overtrekket på bassenget, for deretter å hive seg ut i der. Da ferien min startet satte jeg det opp, og siden har jeg kun vært rundt og plasket i det en gang. Og da jeg var og så at gradene i vannet nesten var oppe i tredve, da gjorde det ikke noe med noen svømmetak der også. 
 


 


 

Så nå kan endelig roen senke seg helt, og jeg kan nyte resten av kvelden med å gjøre absolutt ingenting om jeg måtte ønske det. Blir stille og rolig for min del etter en så fin dag som dette. Kanskje du har tenkt til å gjøre det samme? Eller kanskje finne på sprell og fanteri? Hvem vet hva du har lyst til å fylle denne kvelden med.

Sent i går kveld la jeg hodet godt ned på puta. Rufset håret godt inn i nakkestøtten for så la øynene rulle igjen. Jeg kjente det på hele kroppen, på hele meg at jeg hadde brukt mange timer ute i går. Flere timer i sollyset under åpen himmel i en varme som klarte å brenne meg.

Ut på farten igjen var planen i dag. Ut til stranda igjen for å kjenne bølgeskvulpen skylle over føttene før du hoppet i vannet og tok noen svømmetak under vannet. Ligge i strandkanten og la solen skinne mot deg mens du bare ligger der og nyter ferielivet. Men det ble ikke sånn. Det ble ikke sånn i dag som jeg hadde ønsket.

Jeg måtte rett og slett ta et valg som var best for meg – eller rettere sagt huden min. Fikk jo en brent stump blant annet etter gårsdagens strandtur, og det beste var å la solen være mest mulig borte fra meg i dag. Derfor lot jeg meg ta en hjemmedag i dag, og jeg så ikke ned på det etter alt det jeg allerede har klart å være med på den første uken av ferien.

Så med en dag uten planer, har jeg tilbrakt dagen min inne i dag. Litt fri fra solen – noe som kan være godt en gang i blant det også. Tatt livet helt med ro, selv om jeg har hatt noe smått og styre og ordne med. Men nå som sjansen er her kan jeg jo vise dere årets planter.
 


 


 


 


 


 


 


 


 

I år har vi mange fine blomster, og det er sommer på terrassen våres. Flere typer planter har vi plantet, og de skal få stå gjennom hele sommeren, men også så lenge de klarer å holde seg pene og livlige. Terrassen er ikke lenge grå og kjedelig, men fargerik og fin. Og fin, det håper jeg resten av sommeren blir også!

Jeg lå og sov. Øynene var lukket og kroppen lå relativt stille, men jeg kjente så smått at jeg begynte å bevege på meg. Jeg var enda i drømmeland da døren min plutselig gikk opp. “Vil du være med på stranda?”, var det en stemme som sa. Jeg nølte vel egentlig aldri, og bekreftet at det hadde jeg lyst til. Så med en brå start på dagen var det bare å pakke med seg det nødvendige en trengte, samt å slenge på seg badetøyet.
 


 

Og så var turen i gang. Jeg har hatt ferie i knappe en uke allerede, og jeg kan med hånden på hjerte si at det har skjedd et eller annet her hver eneste dag til nå. Det har på en måte vært litt sånn rart og bra på samme tid, for hverdagen min er jo ganske så stille og så smått kjedelig ellers. Men ut av dørene kom både mamma og jeg, og sammen ble vi med tante på stranda.

Tre kvarterstid etter at jeg hadde rullet meg ut av sengen så var vi allerede klare. Eller rettere sagt – vi var på plass på stranda. Vi hadde somlet oss over til nabokommunen, den såkalte kommunen med navn Åsgårdstrand. Vi tok med det vi hadde med oss og fant en plass midt i sanden, ikke så langt fra vannkanten.
 


 


 

Selv hadde jeg aldri ligget på denne plassen tidligere. Jeg kan si at det var fint der, og heller ikke så mange mennesker var å se akkurat der i dag. Vi koste oss i solen, for i dag har den nemlig stått høyt oppe på himmelen, og ikke en eneste sky har vært å se eller stengt for lyset. Du kan tro at det har vært varmt, men så var det også godt når vinden blåste litt over oss.

Ikke koste vi oss bare i solen ved å ligge der. Men vi fikk i oss noen gode rundstykker med godt pålegg. Her var det både flere type rundstykker å velge mellom, samt ulike varianter av pålegg. Her var det bare å velge og vrake, for der var det mye godt.
 


 


 

Men, det var ikke bare sånn at vi dro på stranda for å kose oss. Det er jo som oftest, en grunn for at man drar dit når det er så varm. Vi hadde jo tros alt med oss badetøy, og derfor kunne vi ikke unngå å trippe ut på badebrygga for å slippe de hete kroppene ut i vannet. Jeg kan jo si at jeg brukte litt tid på å overtrampe gjennom vannoverflaten, men jeg kom meg ut til slutt.

Småkjølig var det, og det kan vel ikke ha vært noe stort mer enn rundt tjue grader der i dag vil jeg tro. Du ble i hvert fall godt avkjølt, og jeg klarte å ta noen svømmetak mot slutten. Men for meg var det beste å ligge på land. Midt på stranda, midt i solen. Og med hele fem timer ved vannkanten i dag, så skal jeg si det ble mye sol for denne kroppen.

Jeg skrur på viften og lar den blafre ut i rommet. Jeg gir tv-skjermen liv for å ha noe å se på. Men så innser jeg at det jeg har aller mest lyst til, det er å dele noe her inne igjen. Jeg vil forme setninger for å lage en liten tekst. Jeg har noe på hjertet akkurat i kveld.

Men først må jeg bare si – for en start på ferien. Ikke en eneste dag til nå har jeg kjedet meg, selv om det også er sunt en gang i blant. Men de siste dagene har det skjedd et eller annet, og planen er vel å finne på litt mer utover ukene selv om det er veldig godt å senke skuldrene helt og ikke gjøre noen ting.

Men nå skal vi se tilbake for to dager siden. For dette har jeg ønsket lenge. Og når jeg sier lenge, da mener jeg i en lang stund. Jeg har ofte vært inne på tanken, men ikke vært tøff nok til å komme meg opp fra rumpa og skritte meg avgårde. Men nå som ferien er her så måtte jeg bare benytte sjansen, så mamma og jeg dro ut for å se på noe magisk.
 


 

Tønsberg er ikke en av de største byene, og det å komme opp i høyden er det ikke så mange muligheter av rundt her. Men det beste og mest egnet til å gjøre det jeg ønsket, det var å ta turen opp til Slottsfjellet. Der kom man i det minste litt opp i høyden, og utsikten der er heller ikke noe å klage på. 

Men nå har jeg endelig fått gjort det jeg har villet, og som har stått på min liste. Mandag kveld tuslet vi oppover bakken. Oppover var det ingen mennesker å se, men da vi kom opp til ruinene av den gamle borgen var det litt liv i det minste. Overraskende stille i den grunn, men det gjorde jo ingenting. For når man kan få med seg dette, da skal man ikke klage.
 


 


 


 


 


 


 


 


 

I mine øyne er dette vakkert, og det ble en og en halv times tid med bildetaking for å få med seg hele solnedgangen. Det gikk delvis sakte for seg fra solen sto litt høyere opp på himmelen. Men så fort den begynte å røre seg bak landskapet på andre siden, så var det bare å fokusere og knipse i vei, for plutselig forsvant den, og da ble det kjølig.

En overraskende fin kveld ble det, og nå har jeg enda flere bilder i arkivet mitt, og dermed enda et minne jeg kan se tilbake på i senere tid. Kanskje blir det flere slike kvelden en gang, hvor man bare kan sitte der å nyte utsikten over landskapet og solens nedgang. Skal nok ikke se bort ifra det, jeg som har så mange år foran meg.

Men i kveld blir det nok ikke en tur ut igjen. Nå har det skjedd noe stort sett hver dag de få dagene av ferie, så i dag har det vært deilig med en stille og rolig dag ute i solen. Varmen har stått på, og jeg har til og med klart å kaste meg ut i bassenget også. Med tredve grader i vannet så hadde jeg ikke noe valg, og der ble jeg liggende i nesten en time eller noe sånt. Med andre ord har dagen vært topp, og håper dere har hatt det samme. Nyt kvelden videre!