Måned: mars 2021

Igjen så lar kroppen vekke seg på egenhånd. Ikke bare kort tid før den må ta seg til live, men en hel halvtime tidligere enn nødvendig. For min del gjør ikke akkurat det noe, men man kjenner likevel litt på det når morgen ikke blir sånn man hadde planlagt og natten blir litt kortere.

Men så er det ikke alltid man klarer å planlegge alt til enhver tid. Og det vi har planlagt og sett for oss kan også endre seg og gå en helt annen vei. Det er ikke ofte jeg syter eller klager høyt, men jeg er litt sliten. Jeg kan innrømme det.

Vi står på dag ut og dag inn, og noen gangen kan sånt legges ekstra merke til. Jeg kan fint gjøre det samme over flere dager, og plutselig kan det komme en akkurat lik dag, men som kan føles litt annerledes.

Er det lov å si at man er lei? Er det lov å si at man er sliten? Sliten av alt det ekstra man tenker på? Det kan føles litt mye til tider.

Nå har jeg ingen konkret forklaring på hva det egentlig er som utsetter sånn som jeg kan føle det. Men jeg vet godt at jeg har vært igjennom det samme flere ganger før, og jeg vet at flere har kjent på det samme. Og ikke minst går sånne tider som dette over.

Vi er bare mennesker midt opp i alt sammen. Vi går igjennom det samme hver eneste dag, men kan ha ulike oppfatninger av det vi kan se foran oss og oppleve selv. Jeg vet ikke helt konkret hvor jeg vil med dette, men jeg vet at vi alle kan føle på en følelse av å være litt ekstra sliten til tider.

Og noen ganger hender det at man ikke har svar på hvorfor man er det. Og sånn er det med alt rundt oss. Vi kan ikke ha noen konkret svar på alt, og vi er ikke skapt for å vite alt heller. Men det jeg vet er at tankene spinner, uansett om man prøver å sette dem på vent eller kaste dem unna.

Akkurat i kveld lot disse tankene danse en ekstra svingom på parketten, men jeg har det bra. Alt er fint. Bare tenker litt mye på alt og ingenting, og selv ikke jeg vet alt hva jeg tenker på.

Om det er disse virusene som herjer som lar skuldrene kjennes tyngre ut, eller om det er noe helt annet, det har jeg ingen god forklaring på for øyeblikket. Mest sannsynlig litt av begge deler, og kanskje mer enn man selv vet også for den saks skyld. Igjen, vi må huske at vi bare er mennesker, og man går igjennom alt, kan kjenne på alt og kan føle alt.

Om det er noe store fornufter av en sammenheng av alle disse ordene som faller ned hos meg, det er jeg heller ikke helt sikker på. Men kjente at det var godt å la fingrene galoppere over tastene, og bare la tankene løpe litt løpsk.

Vi må ikke glemme å stå sammen. Uansett hva det måtte være. Alt er fortsatt fint i mitt lille bildet, men vi kjenner alle til den lille utblåsningen man trenger en sjelden gang. Ikke alltid man vet hva det kan skyldes, eller hva det kan komme av. Man er bare litt ekstra sliten, og det er det viktig at man lytter til.

Og der var man dypt konsentrert i handlingen som skjedde foran seg. Jeg begynner å like disse helgene litt mer. Jeg ser i hvert fall et slags mønster som det går helt fint å følge. Mange gleder seg når helgene kommer, hvor man blant annet kan sove lenge og sove ut de timene man kanskje mistet fordi det ble litt senere kvelder enn først antatt tidligere i uken.

Men her fortsetter de fine rutinene som jeg har hatt en lang stund nå, og jeg merker at det er noe jeg liker. Igjen så har disse to fridagene startet allerede i syvtiden, og den tiden på morgningen hvor man kan nyte stillheten er spesielt deilig. Jeg kan nesten ikke huske sist jeg sov lenge på en fridag, hvor klokkeviserne hadde passert langt over åtte – minst.

Uansett, morgentimene startet med dagens episode av Sporløs. Like spennende er det hver gang, om vedkommende finner sin slekt et eller annet sted der ute i den store verden. Deretter fikk jeg endelig somlet meg til å ta fatt på den nye sesongen av enda en serie som jeg har fulgt meg på, og som jeg hadde gledet meg til å se en fortsettelse på.

Det er nok ikke bare jeg som har latt meg fenge av nrk-serien, Exit. Jeg husker jeg så første sesong og fenget meg helt opp i den. Husker også at jeg ble litt sur eller noe i den tonen da den første sesongen endte som den gjorde. Jeg ville rett og slett se mer.

Og nå fikk jeg endelig gjort det. Jeg har hatt et lite maraton av denne nye sesongen i dag. Alle episodene har gått på løpende bånd, og like spennende denne gangen som det førstegangen var. Om du ikke har latt deg se denne serien så er den sterkt anbefalt. Den fenget i hvert fall meg.

Som oftest pleier disse dagene, den siste dagen av enden på uken å være nokså halvsløvete og daff. Det pleier liksom ikke å skje så mye spennende på disse søndagene, men i dag fikk jeg den til å gå med å suse meg gjennom denne serien. Og søndagslooken med serie er på plass også.

I det rulleteksten rullet over skjermen etter at jeg hadde sett hele, så står jeg igjen nå og nærmest venter på at en ny sesong skal bli satt i gang. Så fengende var det, og noen serier slår bedre an enn andre. Og denne var en av dem.

Nå som jeg har klikket meg gjennom hele historien, så må jeg vel nesten finne meg noe annet å se på det neste døgnet, og tiden videre. Hva det skal være, det er jeg ikke riktig sikker på enda. Men noe kommer jeg nok til å finne. Det er rart det hvordan serier fenger oss, og hva vi må se. Hva slags serier følger du med på for tiden? Det finnes jo så mye bra som er blitt laget.

Første del av helgen forsvant fort, og tiden renner ut og kvelden er plutselig her. Med en dag uten planer endte jeg likevel opp med å veive med armene og springe føttene rundt. Det har i hvert fall kjent litt sånn ut, og nå sitter jeg her og lurer på hvor disse timene ble av.

Ikke nok med at jeg har fått unna litt som måtte gjøres, men nå har også kjøleskapet blitt fylt opp. Litt mer enn det var tidligere i dag vel og merke. Og noe må man alltid ha stående kaldt og tilgjengelig, og alle har vel et eller annet de bare må ha til en hver tid.

I så fall har jeg fått på plass litt av det nødvendige, og siden jeg er så heldig å ha et kjøleskap på rommet som jeg kan fylle med akkurat det jeg måtte ønske, så er det godt å kunne ha tingene sine for seg selv. Det andre nødvendige og som man ellers må ha for å komme seg gjennom dagene og ukene, det befinner seg i det såkalte felles kjøleskapet.

Men godt er det å kunne gjemme unna det man har lyst på eller trenger, uten at det forsvinner fordi andre grabber det til seg. Og det finnes alltid noe stående i det “kalde rommet”, og lett tilgjengelig av fristelser når jeg måtte ønske det. Og slik ser det ut for øyeblikket.

Dette er vel ikke akkurat sånn det hadde sett ut hvis jeg hadde bodd alene og måtte ha alt i samme kjøleskap. Jeg kunne ikke levd på bare dette, så når den tiden kommer hvor jeg flytter for meg selv, så vil det se helt annerledes ut.

Akkurat denne hyllen er det noe jeg alltid må ha tilgjengelig. Det er rett og slett et must som absolutt må befinne seg i akkurat den hyllen til enhver tid. Vi har alle våre avhengigheter på et eller annet, og dette er min greie som jeg ikke kan se at ikke er i dette kjøleskapet. Bare dumt at man ikke kommer seg over grensen for tiden, hvis ikke hadde jeg hatt mange brett av dette stående.

I neste hylle har jeg i kveld fyllt opp med litt av dette. Disse små begrene med yoghurt er vel ikke noe jeg må ha lett tilgjengelig. Men den siste tiden har jeg fått sansen for kesam med havregryn og rosiner blandet inn, så det er noe jeg må ha. Eller, jeg må vel ikke. Jeg syns det er veldig godt, så da “må” det inn i denne hylleplassen.

Og litt må man vel kunne unne seg når fristelsen blir for stor til å ville ha andre ting også. For min del har jeg ingen plan eller linjer jeg må følge når det komme til mat. Her dytter jeg i meg akkurat det jeg måtte føle for og ha lyst på. For tiden er jeg for eksempel litt matlei når det kommer til jobblunsj. Så i den røde boksen har jeg for øyeblikk en røre hvor jeg lager vaffellapper ut av, også er det veldig godt å ha brunost på det. Kanskje et lite tips til matleie barn, eller andre voksne generelt.

Og til slutt – boksen med alt det sunne. Det er jo ikke bare jeg som trenger å få i meg noe og spise, så her er nesten alt samlet av det som kaninen blir foret med. Må jammen si at denne kaninen er litt bortskjemt, eller veldig heldig. Hun har til og med varmeovn i uteburet sitt, og hele to etasjer å boltre seg på. Kan vel ikke bli så mye bedre enn dette her da.

Du vet når mønsteret du er inne i plutselig ramler ut og det blir helt feil? Litt sånn var det da kroppen plutselig bestemte seg for å stå opp før alarmen skulle gi lyd fra seg, igjen. Det har blitt noen av disse morningene i det siste. I dag hadde ikke klokketallene rukket å vise 05:30 en gang før man var lys våken.

Og når jeg tenker på det i ettertid så måtte det finnes en baktanke og ulempe med at morgenfuglen pustet meg i nakken allerede da. Jeg visste hva jeg så da jeg la meg kvelden før, og var ikke spesielt fornøyd med det som ramlet ned.

Det var jo ikke dette jeg ville våkne til, og hadde håpet at snøværet som valgte å melde seg sånn midt i uken skulle forsvinne i løpet av timene jeg var langt inne i drømmeland. Istedenfor hadde det kommet mye mer. I mine øyne alt for mye til at jeg ville like det. Et sånt alt for tynt lag på bakken, hvor man nærmest må ha forstørrelsesglass for å se, det hadde jeg gått med på. Men sånn som det ble i dag kunne jeg fint klart meg uten.

Og ikke minst var det sånn snø som var ordentlig våt og god. Eller, god var den ikke. Men stort kunne jeg ikke gjøre, så sykkelen ble funnet frem, man tråkket av gårde lenge før jeg hadde trengt om bakkene var bare for snø, og jeg var ekstra tidlig på jobb fordi jeg hadde satt av dobbel så lang tid som jeg ellers pleier. Det gikk visst fortere å komme seg frem enn jeg hadde tenkt.

Men sånn som jeg alltid er – det er bedre å være for tidlig ute enn å komme for sent. Men i dag var det litt i overkant av grenseland syns jeg. Heldigvis gikk det fint, og man kom seg gjennom denne dagen også, til tros for at man er litt misfornøyd med dette været.

Så mens noen foretrekker hvite landskaper, så er jeg veldig fornøyd nå i ettermiddag da nedbøren har gått over til regn. Aller helst ville jeg hatt den solfylte kulen av en sol inn i bildet. Men akkurat nå kan det yre ned som bare det frem til i morgen tidlig å håpe at asfalten er godt synlig. Jeg trenger skikkelige vårtegn nå kjenner jeg.

Oppe før hanen galer. Sånn nesten i hvert fall, hvis vi kan late litt som. Med en stille og rolig morgen hvor jeg plutselig følte litt på det å ha god tid, litt vel god tid, ble starten på dagen litt for lang før man endelig kunne komme seg av gårde på jobb for en ny dag.

Vi har klart å rulle oss over til midt i uken allerede, og før man vet ordet av det er helgen her igjen. Men før det var det tid for enda en dag på jobb, og jeg er faktisk litt glad for at dette røde nivået som man må jobbe etter ikke er like strengt som den gangen landet stengte ned første gangen. Men vi har da litt å holde på med midt opp i alt sammen, og det er bedre å være litt for tidlig ute enn å være for sein.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Årets påske nærmer seg, og i tradisjonens gang er det jo vanlig å gjøre litt ut av det med barn. Så siden jeg jobber med så mange barn som jeg gjør, så har påskeforberedelser allerede startet og på planen var det å lage påskekyllinger som sto på dagens plan.

Kreativiteten blomstret akkurat i denne anledningen. Det vil si at det var ganske lett denne gangen å finne noe morsomt og fint barna kunne lage og sette sammen. Og det er når barn får sette spor i aktiviteter og handlinger som er ren kunst.

Dette er jo et av mine sterkeste områder – forming og kreativitetens hjørnet. Om det skulle stå slike ting på planen, så dukker det som oftes bestandig opp en idé til noe man kan forme og dandere sammen.

Moro er det i hvert fall, og noe av det fineste må være barnekunst. Og ekstra moro er det å se at barn syns det er minst like moro som det jeg syns. Jeg er sikker på at flere kunne laget mange påskekyllinger, og det ble noen spørsmål om de bare skulle få lage en. Uansett ble det veldig mange fine og flotte kyllinger, og noe annet fint å se er at ingen ble like, og barnehendene fikk dandere til akkurat sånn som dem ville.

Det er så fort gjort og veldig lett å dra tråden innom for å snakke om dette været. Overskyet og lite tegn til solskinn, men likevel opphold og fint selv om man gjerne skulle ønske at det var litt bedre enn det som var. Kjenner jeg trenger energien fra det ekstra fine været, så får håpe at det kommer med dagene fremover.

Nå så driver jeg og drømmer meg litt bort mens jeg føler at verden står litt stille for øyeblikket. Skulle så gjerne ha gjort noen ærender utendørs der det kan oppholde seg alt for mange mennesker. Men på grunn av situasjonen velger jeg heller å utsette jakten på nye klær som jeg hadde lyst til å prøve til omstendighetene har roet seg. Holder fortsatt på med oppgraderingen av klesskapet, og vil gjerne gjøre det fysisk. Men ender kanskje opp med litt hjemleveringer hvis jeg finner noe som faller i smak.

Uansett, med en verden som må gjøre tak der ute på den store dugnaden, så har det gått litt i ærender her hjemme. Og plutselig ryddet jeg litt i noen av tingene mine og fant noen ark med streker og kruseduller. Og det var da jeg innså hvor mye tid det går i med fargeblyantene for tiden.

Riktig nok rører jeg ikke fargene her hjemme. Jeg setter meg for eksempel ikke ned i dyp konsentrasjon og tegner helt ut av det blå. Jeg er jo ganske kreativ av meg, så når jeg er på jobb så blir det ofte veldig mye samarbeid mellom meg og pairet og blyanten.

Og det er jo veldig moro når kreativiteten kan brukes, og spesielt når jeg er på jobb og barna drar frem et blankt ark og spør med det søte blikket sitt om ikke jeg kan dandere til noen av deres strekønsker der vi sitter ved tegnebordet. Selv har jeg ikke tall på hvor mange timer som allerede er brukt til stunder som dette, hvor vi sitter sammen med penn og papir og lager slike resultater som de små kan kose seg med og fargelegge.

Og ikke minst blir jeg nesten like overrasket over hvordan alle de strekene spiller på lag tilslutt. Jeg vet jo at jeg alltid har likt å tegne, at jeg alltid har vært kreativ helt siden jeg var liten. Og plutselig kan jeg ha tegnet noe som jeg aldri har tegnet før, og så blir det for eksempel sånn som på tegningene over her.

Det blir nok ikke slutt med tegning med det første, og jeg er nesten like spent på hva de små og kloke hodene tenker hver gang vi sitter rundt tegnebordet. Og ikke minst er det spennende og se deres utfordringer og fremganger når det kommer til tegneferdighetene deres. Det er mye fint som blir streket opp av barn, og ikke bare kruseduller og rette og ruglete streker.

Det er vel ingen som har klart å unngå og få med seg alle sakene og tekstene som har blitt skrevet om i de store mediene om den situasjonen både vi og hele verden står midt oppi. Hver eneste dag hopper det frem både en, to og flere overskrifter i de kjente nettavisene og rundt om på nettet om hendelser som skjer i dette viruset som har tatt oss med storm.

Nå har det jo også dukket opp flere varianter etter koronaviruset kom, og det ser ikke helt ut til at dette vil ta slutt med det første. Om ikke mange dager er det gått et helt år siden landet stengte ned, og et sterkt og alvorlig rødt lys lyste mot oss. Den gangen var alt nytt, og vi var nødt til å ta hånd om og bli kjent med det som surret rundt oss.

Før vinterferien ble det blant annet satt lyset mot å feriere og reise andre steder enn i sitt nærmeste miljø. Mange har nok tatt turer som har vært litt for langt, for etter ferien blåste tallene opp i skyene. Smitten spredde seg fort, og det gjør den fortsatt. Flere smittetilfeller rammes mange plasser, og det har vi også fått se her.

Nå er Norge rødt igjen! Heldigvis ikke stengt helt ned, men flere steder og plasser i samfunnet har blitt nødt til å sette kroken på døra for en liten periode nå i første omgang. Og flere bedrifter, som her barnehager og skoler, er blitt satt i å jobbe på rødt nivå. Enda en runde med strammere linjer som må følges, og det var ikke dette jeg helt hadde sett for meg nå.

Eller, jeg kom jo til å skjønne at det var sånn det ville bli fra nå. Det er bare det at jeg føler at jeg ikke har nok energi og ork til det, selv om de røde tiltakene virker lettere denne gangen enn for et år siden. Jeg drømmer ofte om å komme tilbake til normalen. Kunne slippe alt det ekstra arbeidet, kjenne skuldrene slappe helt av og ikke minst å føle seg friere. For med alle de retningsreglene og tiltakene man må følge det krevet sitt.

Tenk om det var mulig å hoppe over et helt år tilbake i tid. Kunne slippe unna denne pandemien og viruset som sprer seg som pesten og heller prøvd å unngå det hele. Vi kunne reist og opplevd å skape nye minner. Minner kan man for så vidt skape, det er bare begrenset muligheter til å spre seg langt utover.

Det skal sies at jeg har blitt vant til den nye og uheldige hverdagen vi har fått kjenne på og er i alle sammen det siste året. Men jeg er lei. Lei av å tenke på alt man må passe på. Lei av alle de begrensningene vi har har, istedenfor å kunne se alle mulighetene. Mange tanker flyr i spinn, og det er ikke like lett å sortere dem alle til en hver tid.

Vi er nå tilbake der vi var på samme tid i mars i fjor, og nå må vi alle kunne jobbe sammen og være like strenge om vi skal klare og komme tilbake til normalen som vi en gang hadde stor glede av. Jeg vet ikke hvor lang tid det vil ta, men jeg vet det vil ta tid. Det er nok bare å smøre seg med tålmodighet og være med på dugnaden. Smitten må i hvert fall stoppes, uansett hva som må gjøres.