Det er ikke en gang sånn som det var. Men likevel har man kommet seg gjennom enda et år, og man har derfor bikket over hvor man nå er nærmere tredve enn tjue. Det er vel ikke noe annet enn å legge lokk på det, for forandringer på tallet får man ikke gjort noe med uansett.

Heldigvis føler man seg ikke en dag eldre om man regner tilbake en god del år, og man kan fortsatt gå rundt å tro at man er mye yngre enn det man er. Skal jeg være ærlig så har jeg ikke hatt store bursdagsfølelsen med meg, og denne dagen som dette er heller mer lik en helt vanlig dag ellers i året.

Det er rart det der om hvordan det går når man blir eldre, og jeg har hørt at det ikke bare er meg, at bursdagsfølelsen for sin egen dag ikke er like mye tilstede som før. Uansett har det vært en fin dag.

Med kake og kort på sengen i dag tidlig, så var det første jeg blir møtt av da jeg setter mine føtter innenfor døren på jobb av barn som nærmest kommer løpende til meg og roper “gratulerer med dagen” i kor. De var nokså klar på hvilken dag det var i dag, for i går så fortalte de meg at “i morgen har du bursdag”.

Tenk å kunne ha så mange skjønne, fine og fantastiske barn rundt seg. Da er man virkelig heldig. Og jeg er jo så heldig å ha den beste jobben også. Selv om jeg har følt at dette har vært litt mer en vanlig dag enn bursdag, så har barna snakket om bursdagssamling.

Tidlig på dagen var det en som kom bort til meg og sa at vi måtte ha bursdagssamling når jeg hadde bursdag. Tiden gikk og leken gikk rundt, og så var det en som igjen fortalte at vi måtte ha bursdagssamling for meg.

Og jammen ble barnas stemmer hørt. Under det ene måltidet samlet alle barna seg, også de voksne, og det ble bursdagssang for fulle halser. “Hurra for deg som fyller ditt år, ja deg vil vi gratulerer.” Veldig koselig å se gleden det ga i barnas øyne, og det som var ekstra hyggelig var alle de fine ordene barna hadde sagt til meg gjennom dagen, og som jeg fikk på et stor kort.

– Pernille er god på å tulle! (Denne likte jeg veldig godt)
– Pernille har fine sko.
– Pernille har fint hår.
– Pernille er god.
– Pernille er snill.
– Pernille er prinsesse.
– Pernille er fin.
– Pernille er super.

Det sies at det som kommer fra barnemunn, der er det mye som er sant. Og det var mange fine ord som kom fra dem i dag. Jeg kan jo ikke klage på en sånn dag som dette, og i hvert fall ikke når man har fått lov til å være sammen med så mange fine og fantastiske mennesker som det man har rundt seg. Var visst ikke så galt å bli 26 år, selv om jeg ikke merker noe som helst forskjell. Lenge leve det unge og kloke livet!

Har du noen gang tenkt på hvorfor et eller annet skulle være så vanskelig? Hvorfor det ikke skal være like lett som det høres ut, men hvor tiden plutselig finner ut at nå skal den virkelig slå hardt til på stortromma.

I det siste har det nemlig surret en liten tanke midt opp i alt hverdagen har å by på, og som hverdagen sluker til seg. Ikke at det har skjedd noe som har overrasket noe veldig i det siste. Men etter at vi fikk rullet oss over og inn i september så har tankene nærmest knust tankestrengene.

Hvorfor er det som oftest alltid slik? Det er vel ingen hemmelighet at man nærmer seg et år eldre, og at jeg har mange flere ønsker fordelt utover året. Jeg skulle gjerne slått løs med pengebruken både på det ene og det andre, men når bursdagen kommer og man står midt oppi for å kunne legge frem alle ønskene sine til andre, ja da er dem som oftest helt borte.

Andre som har det sånn kanskje? Lista er lang ellers, og når den må tas frem er det knapt noe på den. Uansett, nå har jeg fått ordnet meg en bursdagsgave til meg selv, fra meg selv i år også. Nå hadde man jo god grunn til å unne seg noe man absolutt hadde lyst på.

Jeg har vel vært på jakt etter det perfektet jeg har lett etter i en liten stund, og endelig skulle det klaffe for meg. For nå har jeg endelig funnet meg en helt ny jakke som jeg falt helt for, og som jeg likte mye mer enn alle de andre få jeg har sett tidligere.

Fra før av har jeg en lignende jakke som er svart. Den er mye brukt, godt likt og fortsatt like fin. Men jeg ville oppfriske denne type jakken, og da jeg kom over denne her sånn plutselig egentlig da det ble en ettermiddagstur innom Obs, hvor det alltid er spennende å titte rundt. Så jeg kunne ikke annet enn å rappe den med meg.

Og med hette og greier, og en veldig fin farge som passer til alt. En lett overgangsjakke som er lett å ha på, og ikke minst behagelig. Bare det å slenge på seg denne om man skal ute på et kort lite ærend, eller noe annet som den egner seg til så er denne jakken helt ypperlig. Gjett om jeg gleder meg til å bruke denne mye. Så dette ble årets gave både til og fra meg selv i år.

Sist gang jeg skriblet noe ned her var da himmelen ga fra seg en fantastisk morgen med et lys som skapte stemning. Forandringene nå om dagen fra overgangen til høst er noe helt for seg selv, og ikke minst vakker. Ikke er det bare skyer som gir varme, men nå skjer det også endringer på skogens natur, trærne forandrer seg.

Som den store erfaringen jeg har lært også her, det er at høstens tegn fra da bladene skifter farge og frem til de havner på bakken, den går utrolig fort. Hvorfor kan ikke bare alt høstløvet klare og henge på de halvtørre kvistene litt lenger? Da hadde trærne klart å bevare på det flotte synet av vakre høstfarger litt til.

For bare se på dette her da! Blir ikke du også litt ekstra glad av å se andre farger etter en sommer med mye grønt? Den grønne naturen varer så altfor lenge i forhold til høstens farger. Men at vi er heldig med naturens endringer, det skal jeg være enig i. Høsten, du er vakker!

Det var i sekundet da klokken tikket kvart over seks i dag tidlig da jeg nærmest sprang ut dørene her. Jeg hadde rukket å hoppe inn i dagens antrekk, stelt meg litt og var på vei til å vrenge opp rullgardinene i vinduene mine.

Og da var det ingen tid å miste. Jeg følte at det gikk veldig fort fra tanken slo meg og til jeg plutselig sto ute i den friske morgenluften med kamera slengt rundt halsen. Dette måtte jeg bare prøve og få noen rammer på naturens magiske opplevelse. For er det noe som gjør godt for sjelen, så er det de vakre høstfargene som skaper de store kontrastene av soloppgangen om høsten. Høsten, nå er det virkelig høst.

Det er like vakkert hver eneste morgen når solen er på vei opp. Jeg kan nærmest drømme meg bort med de fineste bildene i hodet. Problemet er bare at det ikke er like fint i virkeligheten. Å bo i et lite “høl” skaper ikke akkurat den beste utsikten, og jeg hadde heller ikke tid til å kunne granske meg en vei for å finne den beste utsiktsplassen heller når jobben ventet meg kort tid etterpå.

Tenk om man var på en av de fineste utsiktplassene her i landet under soloppgangen. Da skal du ikke se bort ifra at utløserknappen hadde fått kjørt seg for å si det sånn. Det er jo ikke akkurat like stort, eller moro å få de samme motivene i et bilde hver gang, hver høst.

Kanskje må jeg finne meg et egnet sted å bo en gang, hvor jeg kan få en enda bedre utsikt over et landskap hvor man kan sitte og se solen stå sakte men sikkert opp, samtidig som man nyter tiden med naturens store talenter i blikket. Det er i hvert fall lov å drømme. Og at det er et fantastisk syn, det er sikkert og visst.

Det er ingen hemmelighet at noen av mange bilder som jeg tar er preget av at dyr blir rammet inn til å kunne bli tatt vare på som minner. Jeg har ikke helt klare og kloke ord på hva som får meg til å synes at det å knipse vilt på dyr er så spennende. Men et eller annet er det som biter i meg ved å være interessert i akkurat det.

Og se på denne tassen her da. Tidligere i sommer var jeg så heldig, eller hva man skal kalle det, at det var en padde som hadde lurt seg innunder en av stålormfellene mine her i hagen. Og tror du ikke det skjedde enda en gang til?

Joda, for da det var ut for å sjekke etter dagens fangst tidligere i dag, så var det ikke bare disse fem stålormene som lå og hvilte seg under platene der på en stille og rolig søndag. I det siste har det også vært interessant for en søt bitteliten mus å varme seg under fellene også. Så jeg har en del dyr innom hagen min i løpet av året.

Men itillegg til dagens ormefangst så hadde denne padden tatt en søndagstur innom også. Sist en sånn tass hadde forvillet seg hit var i juni, da ferien nettopp hadde begynt. Og nå fikk jeg enda et møte med et av medlemmene i paddefamilien som tydeligvis oppholder seg rundt her et eller annet sted.

Nå vet jeg at ikke alle har likt syn på alt og ingenting, men se på denne søte tassen her. Og heller ikke denne gangen fikk den lov å unngå ved og vise seg foran speilrefleksen, så du kan jo si at det ble en del knipsing. Litt liv må man jo lage utifra en ellers stille søndag sånn rett før ny uke står for tur.

Men når sant skal sies, så ble dette også en skikkelig shit happens da mange nok bilder var blitt tatt. For det som skjedde var at padden sa ifra. Ikke med ord sånn som oss, eller kvekk som den gjør. Men med å vise det på en skikkelig måte. For plutselig sto den i en posisjon sånn som dette under her.

Ikke visste jeg hva det skulle bety, og for meg så det ut som den sto der og slappet av helt uten planer for det som egentlig skjedde rundt neste sving. Plutselig fant den ut for å gjøre fra seg, og jeg hadde aldri noen gang før sett en padde gjøre dette noen gang. Og du kan jo si jeg ble litt overrasket da jeg så størrelsen som kom ut fra den lille snertene baken deres.

Ei litta aubergine, tro?

Tiden springer som bare det, og tenk at nå har vi klart å hoppe oss over i den måneden som kalles september. Kan fortsatt ikke helt fatte og forstå, og hvis jeg skal sette litt tykkere bein på det så syns jeg det ikke er så veldig lenge siden det var mars, og hvor landet nærmest stengte ned.

Nå er sommeren i og for seg over for i år, og det er høsten som står for tur. Men overgangen mellom disse årstidene har vi vært ganske heldige med. Bank i bordet, det har vært noen utrolig flotte dager med mye sol og et overraskende varmere vær. La det bare holde ut så lenge det kan, sier jeg som er en av de største frysepinnene.

De siste dagene har bare fløyet avgårde fortere enn man skulle tro, og det har den lille tanken jeg satt med også. For det hele startet i helgen da jeg plutselig fikk så lyst til å ta et ekstra skippertak. I flere år nå har jeg bodd med flere flytteesker oppå meg. Riktig nok ikke noe voldsomme greier, men å ha slike kasser stående er ikke særlig pent.

Som du ser på bildet øverst her så gjemte jeg dem veldig godt. De synes ikke, men om du klarer å se bort fra den hvite høye stabelen som står, eller sto under klokken på veggen, så var det her jeg hadde plass til å la disse eskene mine stå. Jeg dekket dem bare til sånn at det ble finere å se på.

Men nå hadde jeg fått nok. Nå var det på tide at jeg måtte få gjort noe, og i helgen suste jeg innom både den ene og den andre nettbutikken som kunne ha noe som jeg var ute etter. Plassen i rommet hadde ikke blitt noe større med tiden, men en bedre løsning måtte jeg nå få til.

Og dermed ble det en pangstart på uken hvor man fór avgårde til et sted jeg hadde sett noe som kunne egne seg. Og før man fikk snudd seg selv opp ned både en og to ganger, så brukte man opp hele mandagskvelden sin til å montere og sette sammen.

Er det noe jeg skulle hatt så er det mer plass. Heldigvis kommer det, men ikke akkurat nå. Derfor var det godt å kunne kaste ut gamle flytteesker og heller få inn noe som passet enda bedre. Som man sikkert kan se er jeg veldig glad i lyse møbler, og legger heller kontrastene i mørke detaljer.

Enn så lenge er jeg fornøyd med sånn som jeg har det nå, selv om det er fint med forandringer noen ganger. Uavhengig om de er små eller større. Det er ikke alltid det skal så mye til før man kan føle seg litt ekstra fornøyd, og det er det som er viktig å tenke på. Men at det er lov å unne seg noe en gang i blant, det er det helt klart.

Høsten, den årstiden som sniker seg raskere enn man skulle tro, og tar sommeren med storm og lar den blåse sakte men sikkert bort. Men da jeg lot meg dra ut på befaring i dag tidlig fordi man måtte på jobb, da skal det sies at det var litt kjølig og litt friskere pust i kinnene.

Nå er det bare håpe på så mange og fine soldager som vi kan ønske oss denne høsten, og etter hvert vil også mange flotte og fargerike farger vises rundt oss. For er det noe jeg har gleden i om høsten så er det å se alle trærne endre seg dag for dag, med ulike fargenyanser og mønstre, og til slutt når alt løvet ligger på bakken og man kan lage store løvhauger og tukle seg inn i dem. Det må vel være litt av en barneglede.

Men nå som vi er inne i tiden vi er nå, så har jeg faktisk latt meg unne av å friske opp litt på hybelrommet mitt. Flaks for meg at jeg har så stort rom som jeg har, selv om jeg savner enda større plass. Men det får man ikke tatt tak i akkurat nå.

Med en liten befaring i helgen så klarte jeg ikke å la være og gå forbi bare en gang. Det hadde seg nemlig sånn at det ble et besøk innom en av de store plantesentrene, eller en svær butikk av grønne planter som det er.

På første runde kom jeg over noen fine orkidéer som jeg ga bort videre til noen andre. De var store og flotte, og de var så fine at jeg selv måtte tilbake neste dag for å kapre meg noen planter som jeg kunne ha også.

Fra før av hadde jeg en aldri så liten plante av samme sort, men fristelsen ble for stor til å unne seg noe større i tillegg. Så, nå har det flyttet inn to planter her hos meg, og plutselig følte man at det ble litt friskere rundt seg. Og ikke minst passet dem inn i alt det andre jeg har.

Det er litt av en høyde det er på dem, og de blomstrer godt. Flere blomster skal det også bli, da dem begge har en del knopper til overs som ikke har sprunget ut enda. Nå håper jeg bare at dem holder seg så fine lenge, og disse plantene er i grunn ganske enkle å ta hånd om. Blomstring, det skal jeg i hvert fall få til.

Hver eneste morgen av de utpekte dagene så er jeg vant til å måtte stå opp ekstra tidlig, ta for meg en lat morgen og gjøre et godt stykke arbeid med jobb. Jammen godt det ikke er sånn i helgene, og plutselig satt vi her med et par fridager igjen.

For nå har man jammen klart det enda en gang også. Vi har spinnet oss i ukens siste sluttspurt, hvor skuldrene kan senke seg litt ekstra ned, man kan gjøre hva man måtte føle for, og ikke minst å lade opp til en ny uke som står for tur. For med meg som sikkert mange andre – sånn som med ukedagene så flyr helgen minst like fort unna den også.

Jeg legger også merke til at jeg ikke har stort å meddele for tiden, men kan jo fortelle at alt bare er bra om dagen. Jeg har sittet ofte i flere dager og hatt lyst til å binde sammen noen ord, men hvilke ord jeg skulle leke med har vært et problem for meg.

Tiden spinner nok altfor fort for meg til at jeg klarer å finne motivasjonen, eller et innhold å kunne skrible ned. Jeg føler omtrent ikke at det finnes noe annet enn mandager og fredagen, morgener og kvelder. Alt annet i mellom blir nærmest glemt, eller helt borte.

Kanskje føles det litt som å være en edderkopp her også, hvor man bare spinner og spinner videre, men ikke helt klarer å ta det ekstra store pusterommet og virkelig tenke over hva man egentlig tenker noen ganger. Eller, jeg tenker i og for seg veldig mye. Men om det er så spennende å dele er en annen ting.

Nå skal jeg i hvert fall unne meg helgen som er her. Hva jeg skal gjøre, eller hva jeg skal finne på har jeg ikke helt avklart med meg selv. Det blir nok en helg uten planer, så får man se hva tiden fylles med. God helg, og spinn deg videre på en spennende vei du også.

Sol og varme, og sommeren har latt seg blomstre denne dagen også. Hvem skulle tro at det var en sånn dag vi skulle få, når det sent på kvelden før lot seg lage en stor fest over himmelen som lyste opp landskapet.

Uheldigvis var det ikke full fest rundt her i dette distriktet, og jeg som har både håpet og gledet meg vilt til å få besøk av et heftig tordenvær igjen. Østfold var nok mest heldig der. Men tiden for sånt uvær er vi allerede inne i, så ønske er stort for at det snart kommer hit også.

Selv med en liten sår tåre trille nedover på innsiden av kinnet, så skal man ikke klage over denne fredagen som har vært her, og som snart renner ut om bare noen timer. Halvveis ut i måned, hvor dagene flyr, og vi har fått lov til å nyte atter en dag med sol, varme og sommerstemning.

En veldig fin avslutning på jobbuken, og plutselig satt vi her med helgen foran oss, igjen. Som alle andre helger så skal også disse fridagene nytes så langt det lar seg gjøre. Hva dem skal utfylles med har jeg ingen store anelse om enda. Men litt blir det i hvert fall å finne på.

Helg blir det uansett, selv om den vil fly like fort som alle disse såpeboblene gjør. Så blir det spennende å se rett før en ny uke starter, hva jeg har klart å fylle helgen min med. Kanskje har du noen spennende og artige planer for helgen din som du har lyst til å dele? Med andre ord – riktig god helg!

Tusen tanker i hodet, men alt for få lar seg lure ut til å møte verden. Jeg har kommet meg hjem fra enda en dag på jobb, en dag som har vært fin sånn som mange av de andre. Hverdagen går som oftest i de faste rutinene, og nå som vi nettopp har vært igjennom en liten ferie så kan det også være litt tungt å komme tilbake til det kjente og kjære faste.

Jeg har ingen problemer sånn sett, men likevel kan man merke at skuldrene er litt ekstra tunge, og energien kanskje ikke er like høyt oppe sånn nå i starten. Og jeg kjenner det etter noen dager på arbeid, at noen kvelder kan være tyngre enn andre.

Men sånn er det nok for de fleste, og jeg er med andre ord ikke alene om å flette meg inn i rutinene igjen. Eller, ukens oppsett har jeg full kontroll over, det er vel det at energien blir litt fortere tom etter at den har vært på hvil i løpet av sommeren.

La oss kanskje se litt nærmere på denne edderkoppen her som hang ute hos meg her en kveld i helgen. Den var nokså stor, men ikke en av de største. Med sine lange bein sto den der i det svære edderkoppnettet som den hadde spinnet seg mellom noen trestolper, og jeg klarte ikke la være og få dokumentert noen portretter av den.

Nå i disse tider i oppstarten av et nytt barnehageår så kan man kanskje føle seg litt som en eller annen edderkopp. Om den er stor eller liten har ikke så mye å si, for man føler at man like gjerne skulle strukket seg til både det ene eller andre hjørnet hvor aktiviteten befinner seg, uansett hvor høyt over bakken man ser ned.

Og det er ikke bare disse krypene med åtte bein som spinner rundt for tiden. Jeg føler at jeg gjør det litt selv også. En kabal skal bli lagt. Både gamle og nye relasjoner skal tas frem for å bygge opp og videre frem.

Man må passe litt på alt, og noen ganger kan man kanskje føle seg litt for overbeskyttet. Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, og jeg har nok mye mer jeg sitter på som jeg gjerne skulle ha oset ut av meg, men som ligger gjemt bak lure kriker og kroker.

Men nå som vi er inne i denne tiden, både med ny start både her og der når det kommer til jobb og andre rutiner rundt barn og oss selv, så må vi huske på at vi ikke spinner oss så fort bort. Vi må ikke glemme at vi har en jobb å gjøre, sammen.

Samfunnet rundt oss er i ferd med å blusse opp igjen av denne ufyselige og onde sirkelen som kom til oss og startet tidligere i år. Vi må passe på, både oss selv og de rundt oss. Jobbe sammen i samfunnet, og ikke mot hverandre. For sammen skal vi klare dette, og vi skal kunne klare og ta knekken på viruset og være flinke sammen. Akkurat sånn som edderkoppen i edderkoppnettet sitt – vi må bygge oss linjer som fører oss til et mål som lar oss holde både det rundt oss, men også oss selv som et stort og sterkt team.