Jeg skulle ønske solen strålte over oss. At varmen var til stede og at gradene gjorde sånn at svetten rant. For er det noe jeg helt sikkert er mer for enn i mot, så er det at det er mye bedre å la svetten sprute litt ekstra enn det er å være så kald at fingrene nesten blir helt blå.

Men stort er det ikke å få gjort med det – om man ikke reiser til varmere strøk og er der i “vinterdvale”. Jeg kan drømme meg så langt bort jeg bare vil når det kommer til det, men jeg får vel bare stå på gjennom vinteren nå og få gjort det jeg skal gjøre.

Kjenner godt at mørket trykker ned energien når den kommer også. En knappe time etter at jeg var ferdig på jobb i dag så var det nesten så mørkt som det kan bli, og da var klokken fem. Og når mørket kommer så føler jeg at nesten all motivasjon forsvinner.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men for ikke å trykke hele denne teksten langt ned, så kan jeg vel muntre det opp med at nå er det endelig fredag, igjen! Kjennes ut som fredager og helg kommer like fort som den går, og i min uke så finnes det stort sett bare to dager – mandager og fredager. Litt sånn skummelt å tenke på, og ofte lurer jeg på hva jeg egentlig har fylt ukene mine med.

Selv om jeg ofte kan tenke meg gjennom hva som egentlig har skjedd, så er jeg ganske så sikker på at prosjektet jeg har hatt gående på jobben de siste ukene, det har vært moro. Jeg har stelt i stand et annet prosjekt tidligere i høst også, men dette jeg har jobbet med nå har vært ganske moro.

For hva er det jeg egentlig har gjort? Det hele startet med et bildet jeg kom over på den såkalte gruppen, idébroen for barn på facebook. Der deler barnehagefolk blant annet det spennende de finner på i barnehagene deres, og det de gjør sammen med barna. Og det var der jeg fant denne vennesirkelen.

Først startet hele prosjektet mitt med å la alle barna få markere sin hånd i akkurat den fargen de selv ønsket. Og som du kan se så ble det en fargerik håndsirkel. I midten har jeg delt et veldig fint dikt som omhandler vennskap.

EN RING AV GULL
EN RIKTIG STOR
MED PLASS TIL ALLE HENDER
DER INGEN ER STØRST
DER INGEN ER MINST
DER INGEN ER FØRST
DER INGEN ER SIST
VI HOLDER FAST SÅ
ALLE KJENNER
AT RINGEN ER SMIDD
AV GODE
VENNER

Det hele handler om fellesskap, hvor alle er sammen om noe. Og når vi da er sammen om det store, sammen, da skapes det glede. Så jeg kan gledelig si at jeg syns at det har vært et veldig spennende prosjekt, og at jeg har fått lov til å bruke kreativiteten min.

Etter at jeg fikk vennskapsringen på plass, da var det å utvide prosjektet mitt med noe som jeg hadde vært med på i den barnehagen jeg jobbet i før. Jeg ville gjøre dette med de barna jeg er så heldig å få jobbe med i år, og det har vært spennende og skapende ved å jobbe sånn som jeg har gjort med barna en til en.

For det vi har gjort er at barna har fått sett seg selv i et speil som de har hatt foran seg, sammen med et lite stykke ark og en blyant. Og siden jeg jobber med en barnegruppe med alderen 1 år til skolestartere så har det vært artig å se hvordan enkelte har tatt utfordringen. Nå har barna tegnet sånn som dem har tolket seg selv, og det har vært skapt så mange fine stunder og glimt når jeg har jobbet med dette. Bare seg på kreativiteten deres av resultatet vi har fått til.

Av det barna har streket opp av deres oppfatninger til seg selv er en stor kunst i helheten. Noen steder kan man se bare streker, men det er streker som både er og betyr noe. Det er tegnet med barns konsentrasjon til stede. Og barn som ikke er så glad i å tegne ellers har overrasket meg mens jeg har jobbet med dette med dem. Og det er morsomt å se!

Men med interessant jobbing av en prosjektvegg denne uken, så kan jeg nå ta en velfortjent helg. Litt andre prosjekter har jeg også hatt denne uken, og det kan jeg kanskje vise i en senere anledning. Og er det noe jeg skulle ha sagt, så er det ingen hemmelighet at det er utrolig spennende og en stor glede å jobbe i barnehage med så mange gode, snille og kloke barn som bare sprer glede med de store hjertene de har!

Høsten, det er den det er noe helt spesielt ved. Det er et eller annet ved den i tillegg til alle fargene den har å gi oss. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det, men at det er noe helt sikkert, det er det ikke til å legge skjul på.

Selv om årstiden er her litt til, så er det ikke til å gjemme bak en liten gren om at jeg syns den gikk utrolig fort i år. Og da tenker jeg ikke på selve høsten, men alle de fine fargene den er med på å gi oss. For bare noen få uker siden kunne man skimte en forandring i tretoppene, og så var det hele i gang.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det var noen sterke farger som begynte å ose over her i byen – akkurat som veldig mange andre plasser også hvor det finnes trær og skoger. Kanskje har du sikret deg slike minner sånn som meg, hvor du dro frem kamera for å fange den vakre naturen.

Men absolutt alle bildene jeg har fra denne høsten så langt er jeg ikke helt fornøyd med, og mer fornøyd klarer jeg ikke å bli. Ikke i år i hvert fall, for nå viser det seg at det hele er for sent, og jeg må vente helt til neste år igjen.

For i år så syns jeg det gikk ekstremt fort fra da bladene endret til varmere farge, og før jeg rakk å planlegge en ny runde med kamera rundt halsen, så var allerede det vakre synet av løvet forsvunnet fra trærne.

Jeg syns det var så fint som det var. Og at det som man virkelig får litt ekstra energi og glede av skal bli borte så raskt, får man ikke gjort så stort ut av nå. I dag er det et lite antall løv igjen på de trærne og buskene som kan være noe av det flotteste nå om høsten. Og bakken har fullt seg opp der istedenfor, som igjen skal sies at det er til en stor glede for barna. For her på jobben rett før helgen så hadde vi så mye løv på bakken at vi laget den største løvhaugen vi bare kunne – selv om det ble brutt ned litt da og nå gjennom samlingen, fordi barna syns det var så morsomt å gå gjennom og sparke det rundt.

Høsten, den er virkelig fantastisk. Hadde det vært opp til meg hadde jeg gjort denne årstiden til å vare lenger. For skal jeg være ærlig så er jeg virkelig ikke klar for denne vinteren som er like opp i hælene på oss.

Hvem er det som egentlig liker vinteren, i motsetning til der vi er nå? Oktober nærmer seg med stormskritt til å renne ut også, og før man vet ordet av det så har november, den nest siste måneden i året, rullet over til oss.

Når jeg tenker på det så virker det skremmende. Jeg er ikke klar for det som nå er i vente, og jeg sitter allerede i dag og så smått fryser over den største frysepinnen jeg er. Hvordan skal det egentlig da gå når kulden kommer sterkere mot oss?

Og apropos kulde og vinter – denne helgen skal også alle klokkene stilles. Det som for meg var en nedtur at det ble tidligere mørkt om ettermiddagen, så skal det nå bli enda mørkere. Det er noe ved dette mørket som gir meg mindre energi, og det merker jeg hvert eneste år når mørketiden er her.

Om jeg skulle sammenlignet meg med et dyr, så hadde jeg passet ypperlig til å være bjørn. Med masse pels, stor nok til å holde på varmen og kunne gått i dvale for å slippe unna alle de umotiverte månedene som vi nå har foran oss. Jeg er bare ikke klar!

Jeg har vel aldri vært sånn veldig opptatt av mitt utseende, selv om jeg kan tenke og se tilbake på bilder fra da jeg var en del yngre og tok tak på sminke for aller første gang. Utviklingen har gått både opp og ned, og noen ganger kunne det kanskje se litt mye ut.

Men jeg har aldri vært den som har overreagert med ekstra mye av både det ene eller det andre. Og jeg er heller ikke den som må ha det siste nye, eller det som ligger høyest oppe på topp av det veldig mange unge bare må ha.

Det siste året har jeg for eksempel holdt meg til en parfyme, med en duft som jeg har vært greit fornøyd med. I luktens verden er jeg heller ikke den som har mange ulike duftflasker å velge mellom.

En enkel og fin sprayflaske med lukt har jeg hatt. Men når tropical breeze går ut, en parfyme jeg kjøpte en gang i tiden hos Rusta, så var det kanskje nå på tide med en ny ettersom det er så tynt så tynt med lukt igjen av den.

Fra en enkel og “jukseparfyme” så har jeg nå gått tilbake til Escada. Har tidligere vært innom denne duftserien en eller annen gang i fortiden. Og nå skal den tas i bruk igjen. Men med tiden så forandrer jo ganske mye seg, så denne flasken her har jeg ikke prøvd før, så den gleder jeg meg til å ta i bruk.

Kanskje har du brukt den før, allerede bruker den eller er veldig godt kjent med denne parfymen. Flasken er enkel å fin – ikke at det har sånn veldig mye å si, ettersom den står gjemt inne i et skap hos meg. Men så lenge den lukter godt så er dét det som gjelder.

Nå skal jeg i hvert fall ikke lukte vondere, men mest sannsynlig mye bedre enn det jeg har gjort. Kanskje kan dette tiltrekke gutter? Escada skal i hvert fall gjøre susen for en frisk lukt, så får alt det andre bare komme når det kommer.

Jeg føler det er så enormt mye jeg skulle ha gjort. Enda mye mer jeg skulle ønske jeg fikk til å gjennomføre sånn her og nå, samt med en gang. Istedenfor velger jeg bare å gjøre ingenting, og motivasjonen har forsvunnet nå i det siste.

Mørkere har det også blitt, og det gjør at dagene føles kortere, som igjen føler at jeg har alt for liten tid til å fylle inn dagene med det jeg ønsker. Og det resulterer i at jeg gjerne dropper både det ene og det andre.

Men hvordan går det egentlig i hverdagen min? Hva er det jeg holder på med når jeg er på jobb? Og skyldes jobben at jeg blir så redusert som jeg gjør?

Nå om dagen har vi et ganske så spennende prosjekt, hvor vi forandrer et helt rom både for og sammen med barna. Dette var vel noe jeg savnet litt i fjor, så at vi har fått opp det vi har klart å produsere nå, det fanger blikket og gleden.

Men hva er det prosjektet går ut på? Og hva fyller vi det med? Denne måneden er det blant annet FN-dagen, og også i år har vi prosjekt rundt dette. Vi har “reist” helt ned til Afrika, til et land kalt Sierra Leone. Her møte vi en jente med navn Nanah og en løve, som er et opplegg gjennom Forut Barneaksjonen.

I år har vi derfor valgt å lage en jungel på et helt rom, hvor jeg har fått lov til å ta i et tak og fått være med å innrede, sammen med barna så klart. Min hovedoppgave har derfor vært å lage løver sammen med barna, av en idé jeg kom over. Og med litt papir, maling, tegning og et par øyne, så fikk vi de fineste løvene jeg har sett. For skal jeg være ærlig, så er barns egne kunstverk noe av det fineste!

Jeg har også fått høre at jeg er ganske så kreativ når det kommer til idéer og gjennomføringer, og det er når vi jobber sammen at helheten blir på topp. Med innspill litt her og litt der, som vi igjen har satt sammen, så har vi fått et flott resultat – så langt.

Før var dette rommet ganske så nøytralt, litt kjedelig og kanskje det ikke inviterte til så mye lek. Eller, lek ble det, men nå kan det være med å inspirere til nye og litt annerledes lekesituasjoner. De grønne kassene har vi satt sammen som skal illustrere en liten hule. Her har barna hatt stor glede blant annet.

Spennende blir det å jobbe med dette fremover. Se utviklingen – både på selve prosjektet, men også på barna. En del læring blir det også, men viktigste av alt er leken! Bra blir det uansett, og det er morsomt å jobbe sånn som vi gjør, og ikke minst jobbe med akkurat dem vi er der for – barna!

Hit, men ikke lenger. Høsten spirer om dagen, men har enda ikke blomstret helt ut. Jeg gleder meg til å se alle de gule, oransje og røde fargene enda mer – om bladene lar seg henge lenge nok og ikke faller alt for fort ned.

Men det er ikke bare fargene som endrer seg. Fuglelivet har latt seg nærmest hyle ut, og det fikk jeg oppleve i dag da mange hundre fugler hadde flokket seg for å reise sammen sørover til varmen. Jeg skulle gjerne hengt meg på dem jeg, for jeg trives ikke så godt i denne temperaturen her.

Mens det var full fuglekor i skogen her, så satt plutselig denne stakkaren ganske stille og rolig her i hagen min. Jeg tittet bort på den, og kunne skimte at det var et eller annet. Kunne den fly? Var den skadet?

Jeg nærmet meg sakte bort etter å ha observert den litt. Men da jeg bare er noen få meter ifra begynner den å flakse, og deretter sprette avgårde. Jeg oppdager da med en gang at det er noe i veien, og vingene bretter seg så vidt ut hvor den flyr et par meter i høyden, og bare et lite stykke fremover.

Og så hiver jeg meg over den. Labbene når ikke helt rundt med det første grepet, men hamrer meg etter og får ordentlig tak til slutt. Og deretter ble det fuglefangst i kveld. Lille duen var nå tatt hånd om – i hvert fall for et lite øyeblikk.

Det å se fuglen på så nært hånd som dette, og ikke minst se deres detaljer og farger, det var virkelig fint. Jeg husker da jeg pleide å gå over torget her i byen om sommeren, hvor mange duer samlet seg på den store plassen blant alle bodene man kunne kjøpe mye spennende ved – de flyttet fort på seg da, eller begynte å trippe fort bortover for å ikke bli “tråkket på” blant folkemengden når dem kom for nærme.

De er jo egentlig veldig lite redd, med mindre man prøver å fange dem. Men jeg klarte det, og det fordi det må ha vært noe i veien med den. Etter en liten runde foran kamera – for dette måtte jo dokumenteres litt, så fikk den lov å komme fri for å se om den klarte seg.

Den trippet noen trappetrinn ned fra terrassen, i et lite under over hvor den hadde tenkt seg. Hagen var et fint sted å spasere litt rundt, og ikke så lenge etterpå ble den stående ved komposten hvor det var litt busskasser og løv og rot.

Der jeg sto og så på karen undret jeg litt i hva den egentlig tenkte. Hadde den egentlig vondt, siden vingene ikke slo ut for å flakse avgårde? Ville den klare seg? Til slutt var et lite gjemmested trygt og godt nok, blant små busker hvor andre ikke kunne se. Ikke utenom meg, som så hvor den gikk.

Her fikk den fred og hvile, i hvert fall etter at jeg hadde vært fremme med kamera. Jeg trengte jo noen nye bilder å jobbe med, og det er jo ikke hver gang man får en slik due på besøk.

Hvordan det går med vesle duen nå er jeg ikke riktig sikker på, med tanke på at jeg lot den være i fred etter dette. Men får satse på at alt ordnet seg, og en litt annen start på kvelden ble det.

Snakk om å tenke samme tanke enda en gang. Som om det ikke er gjort mange nok ganger før, så kom denne dagen som en like stor overraskelse på meg igjen. For hvor ble av helgen? Og for ikke å nevne – hvor ble det siste året av?

Ny uke sto nå for tur, men ikke hvilken som helst uke. Eller, selve denne uken har jeg verken små eller store planer for, hvor hele planen er å ta det som det kommer. Men når uken starter med en spesiell dag, en dag som bare kommer en dag i året, det er da du legger ekstra merke til hvor fort tiden flyr.

Fra jeg var ganske liten og skjønte hva denne dagen innebar og hva den sto for, så har akkurat denne dagen vært min. Og det er fortsatt min dag, men jeg har ikke så store følelser og merknader til denne dagen nå som jeg har blitt så stor som jeg har blitt. For nå er jeg ikke lenger en liten jente. Eller er jeg det?

Det har seg nemlig sånn at bursdagen min var i går, da jeg endelig ble 25 år, men innerst inne føler meg en del år yngre. Alder er bare et tall sies det. Og det kan stemme godt det, for jeg føler meg ikke så gammel.

Hele dagen startet med at jeg var ganske tidlig oppe. Jeg hadde ikke bursdagsstemning over meg, og gjorde de helt vanlige rutinene som jeg ellers pleier å gjøre en helt vanlig dag i hverdagen når jobben kaller.

Klokken hadde akkurat bikket så tidlig som seks om morgen da døren min går opp. Der jeg står for å gjøre siste finpuss kommer det to inn. Bursdagssangen blir spilt, og med seg hadde de noen små kaker med lys og en pakke i labben.

Hvis jeg skal røpe den lille hemmeligheten, så hadde jeg ikke noen forventninger om dette i det hele tatt. I hvert fall ikke så tidlig på morgen. Men det skjedde, og før jeg kunne slappe av resten av morgen før jeg måtte dra avgårde, så måtte jeg åpne gaven.

På forhånd hadde jeg ikke et eneste ønske, for nå som jeg har “alt”, i hvert fall føler jeg har det som er viktigst for meg, så skal det sies at jeg ble utrolig glad for det som befant seg under gavepapiret.

Det er jo heller ikke så lett å vite hva man ønsker seg når man kommer litt opp i årene, og er på et trinn der man har det man trenger – enn så lenge. Også er det sånn for meg at jeg kan ønske meg masse gjennom hele året, men når det er bursdager og julaften som nærmer seg så må jeg virkelig tenke så det knaker for å finne ut av hva det er jeg egentlig har behov for å ønske meg.

Men uansett, smilet gikk nesten rundt der og da, selv om det ikke så sånn ut. Og ikke i min villeste anelse hadde jeg trodd at det var akkurat dette som skulle befinne seg i gaven jeg fikk.

I fjor gikk jeg til innkjøp og skaffet meg en fitbit klokke, en sånn variant av charge 2. En klokke jeg har vært utrolig fornøyd med, og som ikke minst har kommet godt med under treningene og til hverdags.

Men nå har jeg vært så heldig og fått byttet ut den klokken med en ny variant av fitbit. Nå går jeg rundt med denne på armen – en fitbit versa lite. Utseendemessig utrolig stilren og enkel, men samtidig ganske så fancy og kul. Og ikke minst akkurat passe størrelse – ikke for stor, men heller ikke for liten.

Jeg liker den kjempegodt, og det gjorde jeg fra første stund da jeg så den da jeg åpnet den opp i går. Tenk å være så heldig når man minst venter det! Det første jeg gjorde da jeg kom hjem fra jobben i går var å få koblet den opp, og jeg har nå fått en ny favorittklokke.

Det var ikke så ille likevel å bli et år eldre, selv om jeg ikke merker forskjell fra dagen i forveien av bursdagen min, og nå etter at jeg har bikket 25.

Tenk det – 25 år! Jeg kan nesten ikke tro det, for jeg føler meg knapt en dag over sånn 4-5 år i noen tilfeller. Kanskje derfor jeg passer så godt i jobben jeg er i.

Så tikket klokken avgårde og det var på tide å komme seg på jobb. For meg føltes det mer ut som en helt vanlig mandag, men folk rundt meg hadde fått med seg at det var bursdag på gang. Det skal sies at det er litt stas å bli satt litt ekstra pris på på en sånn dag. Man har jo bare én dag i året som er sin egen, og da er det viktig å ta i mot alt det man kan få.

Fikk en del gratulasjoner, og en ekstra oppmerksomhet ble trekt frem da det i pausen var is på menyen også. Skal jeg være ærlig så tar jeg til meg svært sjelden søtsaker som står fremme på jobb. Jeg vet ikke hvorfor, men det bare er sånn. Men siden det var dagen min så måtte jeg jo unne meg litt ekstra når det sto fremme.

Alt i alt skal det sies at det ble en fin dag i går, selv om det ikke ble noe feiring her hjemme. Ikke hadde jeg forventet det heller, så feiringen tar vi siden. Nå gjelder det bare å få testet ut klokken på trening en dag, for å finne ut mer av hvordan den fungerer. Nå er det bare å ta fatt på de neste tjuefem.

Jeg har fortsatt ikke kommet meg helt over starten på helgen som var for en uke tilbake. Tenk å ha gledet seg så mye, for så å oppleve alt det en både fikk se og høre. Hele min opplevelse av det kan du lese i mitt forrige innlegg her.

Med en sånn start sist gang, så ble det en litt annen innledning til helgen denne gangen. Etter en endt jobbefredag dro jeg nemlig rett avgårde til et kjøpesenter et lite stykke unna. Andre planer hadde jeg ikke på listen, så hvorfor ikke bare dra rett avgårde for å få tiden til å gå med noe annet som var mer spennende.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Et outlet fikk besøk, et lokal som hadde mye spennende med prosenter på kjøpet som gjorde varene billigere. Mye fint var det der, og jeg kunne sikkert tatt med meg litt av hvert på alt jeg så. Men det var spesielt en ting jeg var ute etter. Noe jeg trengte, og noe som var bedre enn det jeg hadde.

Og heldigvis hadde dem det jeg var ute etter. Med jobben jeg har hvor jeg er en del ute også, så er det viktig med godt og riktig utstyr. Nå etter sommeren har jeg gått rundt og irritert meg litt over den kule og gule regnjakken som jeg hadde, og som jeg likte veldig godt.

Men det lå et problem bak. I seg selv syns jeg det jeg allerede hadde var litt for tynt i stoffet sitt, og det største som jeg irriterte meg mest over var denne regnhetten som jeg følte var litt for liten i forhold til resten av jakken. Jeg følte at den ikke rakk så mye rundt hodet som jeg ønsket, og dermed gikk jeg på en liten smell da jeg fant en ny regnjakke som hadde de ønskene jeg trengte.

Det ble et sett fra merket Pyttpytt, som hadde en stor nok hette, samt at det var et sånt glatt stoff sånn at vannet renner rett av. For det var også veldig viktig for meg, da det tørker mye fortere enn det gjør på slik regntøy hvor vannet suger seg mer inn.

Jeg har aldri vært borte i dette merket heller, så gleder meg til å teste det ut på en skikkelig regnværsdag. I dette settet hadde de også fargen svart og en til – blå tror jeg det var. Men blikket falt rett på dette grønne, en grønntone som jeg likte veldig godt. Og når det i tillegg var både jakke og bukse til en billig penge, så kunne jeg ikke gå forbi det tomhendt. Pyttpytt, nå kan det bare plaske ned, si.

Endelig var dagen her. Den kvelden som jeg har ventet så utrolig lenge på, og som jeg har sett minst like mye frem til. For skal jeg røpe en hemmelighet så er det sånn at jeg har gledet meg til dette helt siden jul, da jeg var så gal og rotet meg frem på nettet og fikk bestilt meg noen billetter med en gang arrangementet kom ut.

Så etter det som nesten har vært et år med venting, så sitter jeg nå igjen med en helt fantastisk opplevelse og et minne for resten av livet. Og det beste av alt – jeg kan se tilbake og mimre denne kvelden på alle bildene jeg tok. For skal jeg røpe en liten hemmelighet der også så ble det ikke få bilder som ble tatt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Plutselig satt jeg der i den store salen, på den åttende rad hvor jeg fikk den perfekte utsikten til alt og det hele, fra start til slutt. Jeg kunne verken tenkt meg å sitte lenger bak, eller helt fremst. Og når jeg da hadde plassert meg akkurat midt på blant publikumet så ble hele showet denne kvelden prikken over i’en. Og han som sto som den store stjernen midt på scenen, det var selveste mannen selv, Ørjan Burøe!

Både i fjor og året før der igjen så var jeg på hans fantastiske soloshow som han hadde satt opp, og begge gangene koste jeg meg som bare det. Det showet het Fordommer, og jeg husker enda så og si alt av det han presterte. Kanskje ikke så rart siden jeg dokumenterte det så mye som jeg gjorde.

Og denne kvelden kunne jeg ikke være mindre dårligere. Kamera var selvfølgelig med, og med så god plass som jeg hadde sikret, så ble det også veldig mange gode og kule bilder. Men hva er det egentlig det nye showet hans heter?

Kanskje har noen som titter innom her sett han allerede entré scenen med det fantastiske lyset, hans store ord og den humoren han har. For ikke å snakke om selve showet han leverer. Det jeg også la merke til var at hovedlyset på hans forrige show gikk i rødt. Men denne gangen kjørte han blått bakgrunnslys.

Gjennom hele veien hadde han en historie og fortelle. Det ble kanskje ikke fullt så mye latter denne gangen som sist, da dette nye showet han hadde satt opp heter Store gutter gråter ikke. Eller gjør dem egentlig det? Uansett, show ble det, med en av verdens beste komikerkonge som stormet scenen og spredde frem latter og snurret smilet helt rundt i tillegg til noen av de sterke ordene han “hulket” ut på en fin måte som nok fikk flere til å felle en liten tåre i øyekroken.

Det som også ble merket til var at han sang mer. Sanger som han hadde laget, eller som var satt sammen til hans store nummer. Og det løftet hele opplevelsen høyere opp. Det var kanskje litt annerledes enn det første showet hans, men jeg syns det var minst like bra for det.

Med andre ord så storkoste jeg meg hele veien, og den timen han stormet scenen fra start til slutt gikk utrolig fort. I mitt tilfelle ville jeg se mer. Ikke bare litt, men minst én hel historie til. Han er litt av en mann med et stort hjerte. Både som person og med det han driver med. Er ikke rart man ler av det han deler – eller lettere sagt, ler med han.

Som jeg sa etter at jeg så Fordommer: Jeg håper han kommer med enda et show! Han er så flink til å dele og formidle sine historier, og man kan virkelig leve seg inn i det han forteller. Og ikke minst er han aldeles morsom, og har en fantastisk familie opp i det hele.

Men over til en litt annen sak som går i samme bølgen. Jeg måtte selvfølgelig dele et bilde gjennom et av mine sosiale medier. Det jeg så for meg var at andre skulle se det, men jeg så i hvert fall ikke for meg det som egentlig skjedde.

Det viste seg nemlig at han repostet mitt bilde som jeg delte. Jeg hadde jo sett at han hadde gjort det med noen få andre som hadde gjort det samme. Men jeg hadde aldri sett for meg at han skulle plukke ut mitt bilde til å gjøre det samme. Og ikke nok med det – jeg fikk også en personlig melding fra han.

Alt i alt veldig moro, for ikke å snakke om selve showet og kvelden. Den lange ventetiden var verdt å vente på, og nå er det bare å krysse fingrene og håpe at han setter opp enda et nytt show om et par år. For er det noe han er, så er det å være ufattelig flink med det han gjør. Og når han får andre til å trekke på smilebåndet, le og felle en liten tåre eller flere – ja, da er han dyktig. Han kler å stå på scenen!