Å STARTE UKEN MED PROBLEMER

For det aller første – nok en gang har vi tatt et steg videre, hvor det bare har vært et lite musehopp som har kjentes ut som flere meter med elefantskritt. Ja, for mai har allerede takket for seg, og videre har vi kommet oss inn i den sjette måneden, juni. Og vi er dermed halvveis inn i året.

Men for det andre – hvor ble av langhelgen som nettopp var i gang? Den forsvant visst like fort som den kom, men heldigvis er vi ikke langt unna før det venter en ny liten langhelg på oss. Det er utrolig hvor mye en setter pris på disse røde dagene sånn innerst inne når man ellers står midt oppi en hektisk hverdag.

Uansett skal det blir godt, men først må vi stå på fullt ut og komme oss gjennom en hel arbeidsuke før vi kan ta gleden i den. Uken er allerede i gang, og med et varsel som jeg ikke hadde fått så endte det opp med å starte uken med problemer.

Det hele startet vel i går kveld da jeg slettes ikke fikk sove. Jeg lå i over en time på overtid og vrengte meg frem og tilbake. Jeg fant ikke roen i kroppen, og jeg fant heller ikke ut hvordan jeg skulle ligge godt. Av alle ting så skulle absolutt alle tankene bare pøse ut på en gang, og jeg var vel igjennom omtrent alt jeg hadde og tenke på.

Heldigvis fikk jeg meg litt søvn, men en del mindre av det jeg trengte. Det fikk jeg kjenne da alarmene ringte til morgen i dag, og jeg ikke hadde noe annet valg enn å møte de samme rutinene jeg måtte ta fatt på som jeg ellers gjør.

Ut på livets landevei, med solbrillene plantet godt over de alt for trøtte øynene, var det bare å komme seg på jobb. En har vel ikke stort annet å gripe fatt i, og jeg ville jo ikke bruke en sykedag til å være hjemme bare fordi jeg hadde sovet dårlig gjennom natten. Jeg ville jo ikke ødelegge det fine mønsteret mitt hvor jeg ikke har vært borte fra jobben en eneste dag dette året. Og det skal jeg klare og holde ut med de siste ukene også.

Men tilbake der jeg tråkket avgårde langs veien på sykkelen min. Min faste rute fulgte jeg, og forsiktig langs veiene rullet jeg fremover. Jeg har jo som vane at jeg setter av litt ekstra tid enn det jeg bruker når jeg skal til jobb, sånn at jeg slipper å pese meg avgårde hver dag. I grunn ganske deilig, men ikke fullt så fint da det plutselig sa stopp.

For på veien var det et eller annet som skjedde. Heldigvis ikke med meg, men med sykkelen. Plutselig var det som om styret låste seg. Jeg trillet fortsatt, men måtte brått stoppe da jeg ikke fikk til å svinge verken den ene eller andre veien.

Hva skjedde nå? Hvorfor skjedde det? Og jeg fikk heller ikke problemene til å løse seg. Så da var det bare å kjøre stille og rolig i håp om at det ikke forverret seg. For det var så ille at når jeg så vidt prøvde å vende om styret, så laget den en merkelig lyd. Samtidig var det ganske tungt å vende om også.

Vel hjemme fra jobb hadde jeg ikke stort annet å gjøre. Jeg måtte komme meg avgårde. Sykkelen er jeg jo på en måte avhengig av, da det går en del fortere og komme seg til og fra jobb med den. Det har vært, og er fortsatt, en landeveissykkel jeg er veldig fornøyd med. Har hatt glede av den i to år nå, og flere skal det bli.

Problemene måtte fikses, for jeg ville ikke plundre eller gjøre skadene større ved å prøve selv. Ikke på den biten i hvert fall. Tilbake etter to år vendte jeg snuten innom butikken jeg kjøpte den, hvor jeg ikke hadde vært siden på de to årene da jeg fant den perfekte sykkelen til mitt bruk.

Det første jeg legger merke til er at jeg blir møtt av den samme personen som jeg kjøpte sykkelen av. Den gangen var jeg veldig fornøyd med handelen, og i dag var jeg like fornøyd med hjelpen jeg fikk. I grunn veldig hyggelig mennesker som jobber på Birk Sport her i byen, selv om jeg har vært innom der såpass sjelden.

Med et smil om munnen leverer jeg fra meg skadeproduktet, og ikke lang tid etterpå skulle det hele være fikset. Det skal sies at jeg klarer og fikse mye selv, men noe er det godt å få hjelp til å fikses av fagpersoner som virkelig kan det de driver med.

Så skulle du har problemer med din sykkel, samtidig som du er i nærheten – ta turen innom Birk Sport i Tønsberg. De fikser det aller meste som de har peiling på! Nå kan jeg fortsette og cruise videre frem og tilbake, og alt var visst i skjønneste orden med sykkelen. Var bare en liten justering på den som må fikses. Men det fortalte jeg dem – at det klarer jeg selv.

EN GEDIGEN LØVE SOM HAR DET HØYESTE BRØLET

Hvordan ødelegger man noe som er kjempestort? Hva skal til for å bryte ned et svært og høyt fjell som står rett foran deg? Bærer måten av å gjøre det på, å knuse det rett ned, med seg mange små bagasjer? Eller er det bare å fyke forbi alle de små haugene og yte seg rett til et delmål her i livet?

Er det en ting jeg vet, så har flere år i samme boble gjort meg redd. Ja, egentlig så redd at det hele har gitt meg små problemer som jeg har fryktet alt for lenge.

Angsten føles ut som en gedigen løve som har det høyeste brølet, og at en blir så redd at en bare har lyst til å grave seg lengre og lengre og lengre ned. Hvorfor? Nei, det var det da. Hadde jeg bare hatt et ordentlig svar på hvorfor det var sånn.

Når jeg tenker over det så skal jo fryktelig mye her i livet være nokså lett. En kan tro at det er slik. Klart finnes det hendelser og arenaer som gir en problemer og vansker i en større grad enn det som er det letteste. Men når den forskjellen blir så enormt langt ifra av det som er det letteste og som kan skje på et blunk, ja da sitter man som oftest med en tung klump i magen.

Hvorfor skal det være sånn? Nå sitter jeg her og tenker nesten på inn- og utpust, og i flere år har jeg irritert meg over at jeg har låst meg såpass mye fast i den lille, men likevel svære boblen.

Hvordan kommer man seg egentlig ut av en slik boble hvor man har hatt akkurat det samme mønsteret i gud vet hvor mange år? Jeg skulle gjerne knipset én gang med fingrene, og deretter var alle problemene, og vanskene løst. Men dessverre er det ikke sånn.

Hvorfor skal man være så fryktelig redd for noe som er helt ufarlig? Hva er det verste som kan skje i de ulike situasjonene man støter seg mer og mer fra? Det at jeg isolerer meg så mye som jeg gjøre er kun min egen feil. Eller? Det kan jo ikke være andre som har påført meg dette – ikke i mitt tilfellet i hver fall, selv om det finnes noen der ute som får “skader” av det etter at det først oppstår med å gjøre vondt.

Det å være alene er både godt og vondt. Noen trenger minimalt med alenetid, mens andre trenger det i en større grad. Heldigvis er vi forskjellige alle mann, og glade bør vi være for det.

Men hvorfor skal livet likevel bestå av sånne negative små rom, hvis du skjønner hvordan jeg tenker? Ut ifra det jeg har hørt og lest av større undersøkelser, så er det flere og flere hoder der ute som havner i den samme boblen hvor de føler seg alene. Den såkalte ensomheten.

Hvorfor har det blitt sånn? Støter vi mennesker bevisst bort fra oss? Eller er det en eller annen kobling som ikke helt virker sånn som den skal? Ikke vet jeg i hvert fall, og noe klokt og godt svar har jeg heller ikke på det.

Det at jeg har det sånn som jeg har, og som føler sånn som jeg føler – kan det ha noe med at min fortid kan være en del av den uskyldige skylden i at det har blitt som det har blitt?

Alle disse ordene over her hoppet plutselig ut av meg her en alt for sen kveld da jeg egentlig skulle vært langt inne i drømmeland. Sånne tanker kommer som oftest på de upassende tidspunktene hvor man egentlig ikke har tid til å la seg gruble over tankene, ta seg tid til å bearbeide løsninger for å kunne få det bedre.

Og som nevnt, jeg er ikke alene. Jeg er langt ifra alene om sånne “alene-tanker” i den store verden hvor vi prøver å gjøre så godt vi kan. Selvfølgelig er ingen av oss helt perfekte, og vi alle har både gjort og kommer til å feile flere ganger. Det er bare sånn det er, men uansett er jeg redd for å gjøre noe dumt enten her eller der i livet.

I løpet av alle de årene det nå har blitt, hvor jeg fortsatt sitter i det samme klippemønsteret og har både diskusjoner og handlinger med meg selv, så er dette noe jeg vil komme meg litt bort fra – i hvert fall så langt det lar seg gjøre. Jeg har mistet utrolig mye av det jeg hadde eller kunne hatt gjennom min ungdomstid. Og det å bare ha vært knyttet til seg selv store deler av tiden på en måte, det har gjort det vanskelig for å bryte seg selv opp for å komme seg ut av de faste og trygge rammene.

Ja, det er min feil at jeg ikke har tatt bedre tak og virkelig gjort noe med det. Men på den andre siden så har det heller ikke vært så lett. På utsiden kan ting se fint ut og at alt, eller veldig mye er bra. Men det er ikke sånn for alle. Veldig mange, eller i grunn alle sliter med et eller annet her i livet som de bærer med seg innvendig. Om det så er en liten filleting eller en større utfordring. Husk at uansett hvilke tidskrevende tanker eller minner du bærer med deg i den tunge sekken du har på ryggen – du er bra nok!

Jeg liker ikke å være åpen om sånne tanker som dette, for det ligger i en boks som ikke er noe hyggelig å åpne. Det er heller ikke noe jeg går rundt og snakker høyt om. Og selv om jeg vet at flere der ute sitter med både angst, redsel og annet vondt, så er det ikke noe vi har lyst til å lyse opp. Likevel har jeg lyst til å prøve og ta litt tak i mitt eget liv – uansett hvor lang tid det måtte ta!

DET LIGNER PÅ SPAGHETTI

Det er så deilig å se at det er mer og mer som kryper og brer seg frem, til tross for at jeg gjerne skulle har skrumpet meg litt sammen noen ganger. Månedens og årets store feiring, for noen, er over for i år, og nå kan det bare gå en vei.

Ut, opp og fremover, for når jeg tenker meg om så er det faktisk ikke alt for mange ukene igjen av dette året. Hvor ble det av? Og hva er det som egentlig skjedde? Noe klart svar på det har jeg ikke. Men det som er sikkert er at jeg har bygget meg opp til å få mange fine og flotte dager i løpet av den tid.

Store deler av denne dagen har bestått av en sol som har vært fremme, selv om det ikke har vært så varmt som jeg ønsket. Det skal sies at det har vært varmt for det, når både barna og deg selv kan gå rundt med kortermer og nyte det som skinner over og ned på oss.

Ute på ettermiddagen i dag fikk jeg et lite tilbakeblikk på ting jeg lekte og gjorde da jeg var både liten og yngre. Jeg husker omtrent som det var i går, da vi fylte opp de små bøttene vi hadde med vann, og deretter lot de små stilkene få bade.

Det viser seg nemlig sånn at i barnehagen har vi en god del løvetannblomster, som riktignok er gule. Og i dag når jeg så noen barn leke med vann så slo det meg en tanke. En tanke som jeg syns var dagens klokeste, eller som det fantes mest fantasi rundt.

Jeg så for meg at det å leke med vann kunne ende i veldig våte klær, noe som det forsåvidt gjorde litt. Så for ikke å øke det til å bli flom og store bølger så fikk jeg de barna som var opptatt med vannlek til å bygge videre på leken de allerede hadde startet.

På veien bort for å høre om hva den lille trioen holdt med på, så røsket jeg til meg noen løvetenner som jeg kunne bruke til å lage en myk og fin overgang til å vinkle leken i en litt mer styrt retning. “Vet dere hva dere kan gjøre med dem?” sa jeg i en nesten lignende setning.

Jeg satte meg ned sammen med dem, og deretter begynte jeg å vise med å lage strimler av blomstenes stilker. Barna hadde ganske mye vann foran seg som de hadde samlet til en større dam i en trillebår, og så ble stilkene lagt i vannet.

Hvorfor gjorde Pernille det? Hva ville skje etter at hun hadde gjort det? Tre par øyner forplantet midt i et barneansikt satt spente og fulgte med. Etter hver begynte dem å gjøre det samme, og da stilkene hadde fått ligget en liten stund begynte nysgjerrigheten å gå mer inn på dem.

“Det ligner på spaghetti” var det en barnestemme som sa. Ja, det kan jo i og for seg ligne på det, og jeg tenkte vel mer at det kunne ligne på pastaskruer, uten å si det for høyt. Barnas store glede over hendelsen ga raske fingre til å lage enda mer spaghetti, og dem holdt faktisk på en stund og syns dette var gøy. “Dette har jeg aldri sett før” var det et barn som sa. Og jeg gjorde mye av dette da jeg selv var et mindre barn.

ET STORT OG RUNGENDE HURRA

Den ene dagen i året hvor veldig mange flagg blir plassert i sine støtter, og landet blafrer i fargene rødt, hvitt og blått, samt mange andre nasjonale farger og ulike drakter både for gutter og jenter, menn og kvinner fyker rundt.

Nasjonaldagen er her, en dag som er stor for mange. Plutselig satt vi her med landets bursdag i hendene, en dag som for meg og helt sikker flere har blitt litt annerledes med årene.

Jeg husker så godt jeg sto opp tidlig på disse dagene. Hoppet nærmest rett i finstasen som jeg hadde planlagt og lagt frem flere dager i forveien. Sto foran speilet en liten stund, bare for å få de fineste flettene jeg bare kunne tvinne.

Deretter var det å traske videre inn til byen for å stelle seg opp i det lange bytoget for å gå flere tusen skritt gjennom byen med både korpsmusikk, sang fra flere barnestemmer og stolte hurrarop med mindre flagg i hånda som vi viftet med.

Etter at jeg gikk ut av skolen og gikk over på videregående, så ble det ikke noe mer turgåing i det store toget gjennom byen sammen med flere tusen andre. Fra da ble det å stå på sidelinjen å se alle små og store vandre forbi – noen med instrumenter, og alle de andre med faner, dusker, bunader, dresser og annet finstas på seg.

Stemning ble det alltid, men de siste årene har det bare blitt færre tradisjoner, og 17. mai er ikke lenger sånn som det en gang var før for min del. Og jeg vet det er sånn for flere, som får et annet syn og inntrykk på en sånn dag enn det de hadde for noen eller flere år tilbake.

Faktisk hadde jeg ønsker om å tråkke meg inn til byen for å se toget i dag tidlig, men sånn ble det ikke likevel. Derfor har dagen gått stille og rolig for seg, og litt bursdagsunderholdning har jeg fått av det som har blitt vist på TV.

Det er ikke lenger sånn som det en gang var, da man var barn, eller var yngre, og hadde stor glede for å rope et stort og rungende hurra.

Selv med en alt for rolig dag hos meg, så håper jeg det er litt mer futt og fart hos deg. Regner med at flere hadde store planer for en dag som dette, og kanskje har det blitt litt mer som har skjedd også. Uansett får dere feire videre med måte, og ha en fantastisk 17. mai-feiring. Hipp, hipp hurra for alle!

Her har det også blitt litt pølsespising, og flere is har jeg proppet i meg. Er det 17. mai, så er det 17. mai. Eller hva sier du? Blir det mye is og sånn på deg også?

DET GJØR EN GODT AV Å BRUKE LITT PENGER

Jeg må bare starte med å komme med et lite og herlig hverdagsglimt som bare er helt fantastisk oppi den ellers hektiske hverdagen, og livet generelt, og det kan skje flere ganger i uken.

Å komme på jobb hver eneste dag er en stor glede, og det er ikke så mye som skal til før en kan trekke litt på smilebåndet. Tenk å ha en sånn jobb hvor fokuset ligger på barna, og dem gir meg så utrolig mye.

Dette ene glimtet jeg opplever når jeg kommer på jobb og er på vei til å kle av meg og komme på plass, det er at inneskoene mine ofte blir tatt frem. Men ikke av meg, men av et annet yngre barn som eier stor kjærlighet.

Men nå som jeg kom med et lite innspill av noe jeg legger merke til rundt meg, så tenkte jeg å vise mine siste innkjøp jeg har gjort nå i det siste. Shoppingen har ikke vært så stor, men jeg har likevel klart å unne meg et par plagg.

For det første har jeg siklet over denne genserkjolen utrolig lenge – ja, faktisk siden februar da jeg kom over den på nettet. Og endelig fikk jeg bestemt meg for hvilken farge jeg ville ha, ettersom denne kjolen kommer i mange fine farger som jeg liker.

Om din smak falt hos dette plagget også så er den å finne hos Floyd, og den heter Genserkjole Rosie. Jeg har aldri handlet klær der tidligere, så dette var første gangen min. Det skal sies at de har utrolig mye fint i butikken deres også.

Men det har blitt noe mer som har vært med å fylle opp klesskapet mitt. For det har seg sånn at jeg har vært en tur i byen for kort tid tilbake, og jeg er ikke akkurat ofte innom der. På denne turen var det ikke sånn at jeg var ute etter noe. Men da jeg kom over dette plagget klarte jeg ikke å gå forbi uten å ta den med meg hjem.

Plutselig hadde jeg skaffet meg enda en kjole, men av en litt annet type. Denne sommerkjolen syns jeg bare er søt i seg selv, og jeg likte den veldig godt. Og da var det ikke så lett bare å gå forbi denne heller hos Bik Bok.

Så litt har jeg klart å unne meg i det siste, og meg som mange andre vet at det gjør en godt av å bruke litt penger noen ganger – spesielt på noe en liker og har lyst på. Kanskje har du funnet noen skatter i det siste selv.

MYE SOM SPIRER OG GROR

Med fokus på dyr som lever i naturen som det har vært i det siste, så hvorfor ikke kommet med noe helt annet? Eller noe helt annet er det ikke akkurat, for temaet vil fortsatt være naturen. Det er bare det at jeg vil seile litt inn på det som vokser der ute, det som vi har rundt oss.

For det har seg nemlig sånn at de siste ukene og dagene så har det skjedd eventyrlig forandringer. Det har ikke bare blitt mer av fuglelivet, firbeinte, seksbeinte og åttebeinte som har satt flotte lyder og fantastisk liv både nede på bakken og over oss.

Omgivelsene ute har ikke bare blitt gravet frem med alt det grønne. Både små og større planter begynner å vise seg, og blomster i andre farger gir enda mer liv til utemiljøet. Tiden fremover nå kan bare bli kjempefin, så sant alt er med oss uten å si ting alt for høyt.

Uansett, mye som spirer og gror, og i dag oppdaget jeg plutselig hvor fint det var blitt ute. Jeg har jo sett rundt meg de tidligere dagene, men ikke stoppet like mye opp for å utforske litt nærmere sånn som jeg fikk gjort i ettermiddag.

For bare se på dette her. Syriner i den mest nøytrale og fine fargen midt opp i alt det grønne, og man blir, i hvert fall jeg, veldig glad for å se synet av disse buskene. Og ikke minst lukten, for blomstene gir virkelig mye duft.

Det skal sies at det var en liten nedtur at temperaturen sank, men godt er det at naturen kan holde oss oppe til en viss grad. Vi var jo så “heldige” å oppleve et lite snøfall rett før helgen her i byen, og andre steder så jeg at det kom et større lag med fryst nedbør.

At det har kommet snø i mai har det skjedd tidligere, men det er ikke akkurat vanlig. Så nå kan det bare gå en vei – å fortsette på alt det fine vi allerede hadde, og at det bare blir bedre sommervær.

Uka ble tatt i mot med litt grått vær i dag. Det var riktignok fint vær, men kjølig. Satser på at varmen kommer fort tilbake, for av den kalde personen jeg er så trenger jeg det. Alt både blir og føles så mye bedre når man ikke trenger å kle på seg så mye, og ikke fryser. Det er det verste jeg vet, å fryse.

FOR MED FOKUS PÅ MAUREN PÅ JOBB

Årets siste dag av det fjerde leddet til dette året har blitt et kapittel. Vi kan takke for en kjempefin april, for den har jeg virkelig satt pris på av alt den har gitt. Det å se tilbake på alle de solfylte dagene, hvor man kun husker den ene regndagen hvor det plutselig luktet så godt og friskt, da har de siste tredve dagene vært fine da.

Før vi i siste liten hoppet over til det femte kapittelet, så hadde jeg en veldig fin stund i går på jobb – eller et så fint øyeblikk som det heter. Det å jobbe med barn er fortsatt fantastisk, og alt jeg får lov til å være med på denne reisen er noe jeg setter pris på.

Gårsdagen var en solrik dag på jobb, men kanskje litt kaldere i luften. Men det stoppet ikke de små og nysgjerrige barna. For plutselig satt jeg der midt i solen, hvor jeg ikke var til like stort behov for å hjelpe andre akkurat der og da.

Jeg passer jo selvfølgelig alltid på, men så kommer det et barn bort og setter seg ved meg på bakken foran meg. Det skjedde visst noe der som de små øynene oppdaget. Dette barnet var opptatt av noe, og for å være nysgjerrige med barnet så bøyde jeg med ned og satte meg ved siden av.

Det viste seg nemlig det at det var et lite kryp som var på tur, og dette barnet var opptatt med å fange det lille krypet som nesten suste avgårde. Det var ikke det mest spennende og sjeldne dyret som hadde kommet på besøk, men den såkalte og kjente lille mauren.

Så, vi satt der i håp om å la den krype opp. Barnet stakk ut fingeren for å la den gå oppover, og jammen ble mauren lurt til å valse opp i den lille og søte lanken. Tenk det å få være med på den nysgjerrige biten av et barns liv, og ikke minst bygge videre på det for å gjøre det om til et herlig øyeblikk.

Vi satt der ganske lenge, i hvert fall en god stund. Utforsket og hadde gleden over å være sammen med dette dyret. De herlige fingerspissene tok tak i litt sand, og la det forsiktig over mauren. Og vet du hva? Den klarte på et merkelig vis å komme seg ut av den lille hulen som dekket hele den. Det var fascinerende det. Tenk at en så liten kropp kan være så sterk!

Dette var vel et at de mest spennende øyeblikkene jeg hadde med et barn gjennom dagen min, det som sitter aller best, selv om jeg hadde mange fine stunder på jobben i går. Og det er det som er noe av det jeg liker med å jobbe med barn – at jeg kan være med å legge røde tråder, men man vet aldri helt sikkert på hva de røde trådene helt konkret vil fylles med.

Men over til noe helt annet, men hvor det likevel vil handle om dyr. Tiden er kommet hvor varmen både viser seg og er her, og det er ikke bare vi mennesker som er glade for det. Både andre dyr enn maur og andre insekter har kommet ut av sin lille hule som de har ligget i løpet av vinteren for å holde på varmen.

På jobb har vi også vært borte i marihøner, og da jeg kom hjem fra endt arbeidsdag i går så fikk jeg et lite besøk. Om det var noen som ville søke ly hos meg, eller om det gikk på å gi meg selskap, det er ikke godt å si ettersom at vi ikke snakker dyrenes språk.

Om jeg hadde klart å kommunisere med noen dyr så hadde det vært artig å funnet ut av hva dem egentlig tenkte, og om de har samme tankegang som oss mennesker. Men jeg tror ikke jeg skal by meg ut på det å finne ut av dette jeg.

For med fokus på mauren på jobb, så ble det fokus på denne vepsen på hjemmebane. Den suste rundt i vinduet mitt, og jeg tenkte “hvorfor ikke fange den, bare for en liten stund?”.

Så jeg gjorde det, og jeg fikk da en ypperlig mulighet til å skaffe meg noen nye bilder. Å fotografere dyr har jeg alltid likt, og veldig interessant var det å få tatt noen gode bilder av denne karen her.

Jeg vil ikke si at det akkurat var så veldig lett når vi ikke hadde samme kommunikasjonsmetode til at jeg kunne gi den små ordre, eller at han sto akkurat sånn som jeg ville ha han for å få gode nok bilder.

Jeg fikk i det minste noen blinkskudd og brukbare bilder ut av alle de jeg tok. Og utløserknappen gikk nesten i ett med tanke på at den fløy frem og tilbake i delvis høy fart der jeg oppholdt den i glasset.

Fascinerende var det også her å kunne se så nærme på et dyr som er “farlig”. Kunne se alle de små og ekstra detaljene i mønsteret som man ellers ikke ser når de er på lengre avstand.

Jeg kan vel konkludere dette med at enten om det er de små maurene eller de litt større vepsene eller andre krypdyr, så har jeg en glede og nysgjerrighet for dem, og har alltid hatt det. Og så blir det spennende å se om jeg får andre gjester på besøk fremover.

Tenk å være så heldige! Har du noen gang tenkt over den store gleden du egentlig får av å ha en sånn jobb hvor du har både føtter og armer, ja hele deg innenfor barnehagelivet? For det er på sånne dager vi virkelig kan yte det lille, eller kanskje store ekstra.

Sånne dager som det har vært i dag, hvor solen har både strålet og gitt mye varme høyt der oppe og ned på oss. Skal jeg være ærlig, bare litt? Det skal sies høyt at jeg er glad for at jeg ikke jobber på en stillesittende jobb, som for eksempel inne på et kontor!

Tenk å ha den muligheten til bare å ta med seg barna og alle de andre rett ut. Ha gleden av alt det grønne og varmen vi får. Ja, livet generelt. En får så ufattelig mye mer energi av å jobbe på den måten, og naturen har jo så utrolig mye å by på gjennom deres forandringer.

Og når sant skal sies – i dag har vært en sånn dag hvor man virkelig har kjent på forsmaken av sommeren. Bare det å kjenne temperaturen stige er en glede i seg selv, hvor man slipper å dra på seg både det ene og det andre av klær når man skal ut.

Det å bare hoppe rett opp i skoene omtrent er et stort pluss nå, og vi er i ferd med å bikke over i mai. Hvor ble denne måneden av, når vi først er inne på det? Det er ingen hemmelighet at vi har fått smaken på sommeren, og uten at jeg skal si noe for høyt så er det bare å nyte mens man kan fremover.

Vel hjemme fra en flott arbeidsdag beveger jeg meg bak i hagen for å gjøre det som er blitt en vane fra nå og utover gjennom hele sommeren. Fellene måtte sjekkes. Ikke hvilke som helst feller, men stålormfellene som jeg har lagt ut, og som jeg allerede i starten av måneden fant den første.

Under platene tar jeg en titt, og jammen ligger det en større luring der. Enda en strek på listen, og det blir spennende og se hvor mange jeg finner i år.

På vei ned fra felleplassen smyger jeg meg forbi noen små trær som har flere små grener ut med en haug av søte blader. Det siste året har det plutselig dukket opp flere plommetrær i hagen, og i det jeg ser bort på dem oppdager jeg en liten skapning. Et annet dyr enn en stålorm.

Dette lille kryper ligger og soler seg på det lille snertene bladet, og den står akkurat i den vinkelen at den fanger blikket mitt. Marihøne. De skjønne insektene som har sin egen sjarm, og jeg som er glad i krypdyr og mange andre dyr kunne ikke gå forbi uten å ta den med meg.

I det ene og det hele var det faktisk to stykker av dem som koste seg i det fine været. Men i det jeg tok et lett grep om den andre så smatt den plutselig ned. Ned i gresset, og så langt ned at den fikk lurt seg unna.

Men denne lille kameraten her fikk ikke lurt seg unna. Han var kanskje ikke like smart, og deretter falt han rett i klypene mine. Og når man først finner enda et sommertegn så kan en ikke slippe det videre før den har vært modell foran kamera.

Alt i alt en veldig fin dag, og med et snarbesøk av det lille krypet hadde jeg ikke sittet igjen med alle disse bildene. Litt av en type den tassen var. Men han fant vel mer spenning av å slå av resten av kvelden sammen med sine venner, ute i skogen blant busk og kratt.

GOD OG FRISK DRINK

Grå og dyster ettermiddag, men likevel friskes dagen opp av alt det grønne som spirer og gror rundt omkring. I det siste har det kommet som flere kanonkuler som har sprutet ild fra tørt gress, og det er så godt å se litt farger igjen.

Utendørs har regnet vist seg, og for min del gjør det ingenting med en slik fridag. Vi trenger det. Eller naturen har stort behov for å få vasket bort tørken, og det beste av alt – det lukter alltid så friskt og godt etter slike regnskyld.

Til tross for at det er litt mørkt og dystert ute, så hvorfor ikke kose seg litt ekstra inne? For første gang på veldig lenge – ja, kanskje for første gang i år, så fikk jeg slengt sammen en god og frisk drink.

Plutselig fikk jeg så veldig lyst på noe som smakte litt ekstra, og når jeg da hadde det jeg trengte for å få det til så var det jo bare å smelle det sammen. Og ikke nok med det, for det eneste jeg trengte var to ingredienser.

En frisk og god smoothie var det jeg hadde lyst på. Nå er det sånn at det finnes mange mulige måter å få mikset sammen en slik drink – og både helt ren og med ekstra godsaker i. Men denne gangen gikk jeg for en helt enkel som tok meg bare et par minutter å gjøre.

For hva var det jeg blandet sammen i min drikke? Jo, det skal jeg fortelle. Jeg har ikke prøvd sånn veldig mange smoothier som jeg har laget selv. Men i denne, og som jeg syns er veldig god, så er det med jordbær.

Det eneste jeg har brukt er frosne jordbær og appelsinjuice, noe som er min favoritt. Noen få ganger hender det at jeg slenger i et par små mengder med sukker, bare for å få litt søtere smak på den.

Så, er det sånn at du nå ble fristet til å slumpe sammen en du også, bare for å få litt frisk og god smak på denne lørdagen, så regner jeg med at du allerede er på vei til kjøkkenet ditt for å finne frem mikseren og alle de gode ingrediensene du vil blande sammen.

LA OSS DATE LITT

Og der begynner påsken å renne som en foss ut av dette året, og flere dager med fri som man var så klar for å nyte og kose seg med er på vei til å gå bort. En skikkelig langhelg har vært på sin plass for min del, men så skal det også bli godt å få være inne i de faste rutinene.

Nå som det har vært påske hadde jeg nesten trodd at flere harer hadde kommet hoppende frem for å skape påskestemning i denne høytiden. Men ingen tegn til harer har det vært her, bortsett fra den lille kaninen jeg har som har hoppet og sprettet rundt i det store buret sitt.

Ingen harespor og pelskropper som har hoppet rundt. Men det som har sirklet forbi her, som har kommet mer og mer frem, det er disse måkene. Hver morgen våkner jeg til fuglesang, og blant dem kan måkene høres også.

Disse fuglene forbinder jeg med sommer og varme, så nå håper jeg sommeren kommer for fullt snart. Og det skal også sies at det har vært noen fine, solrike og varme påskedager vi har hatt. Her har det vært hjemmepåske, men jeg vet flere har vært på fjellet og andre flotte steder også.

Men med koselig måkeskrik så kommer ikke en måke alene. Det hele startet med at jeg oppdaget den ene fuglen sittende på gatelampen. Den satt der ganske lenge, og jeg tenkte det var ypperlig med å få tatt noen nye bilder. Men så skjer det.

Plutselig satt det to der og skrek. Om de skrek til hverandre eller om de skrek etter oppmerksomhet, det er ikke så godt å si. De hadde vel en plan, og kanskje de tenkte “la oss date litt”.

Utsikten så de ut til og la seg nyte over, selv om det rundt ikke er så fryktelig spennende å se på. Men for to flyvende vesener som kanskje var litt høyt oppe i rosa skyer, så hadde nok ikke omgivelsene stort å si, så lenge dem hadde hverandre.

Nå tror jeg dem har tatt datingen videre med å fly seg avgårde til et finere og mer eksotisk sted kanskje. Hjemme hos meg var visst ikke godt nok, og det kan jeg til dels forstå. Håper de finner den store lykken, og at de en eller annen gang kommer tilbake på besøk – da med en ring rundt foten. Noen skal visst være mer heldigere enn andre.