Gabang, og så var man igjen rast ned i stillingen som er alt for god å sitte i. Tidlig i morges var jeg mer interessert i å tøye de stramme tøylene enda mer, da jeg egentlig ikke hadde lyst til å sette mine føtter utenfor sengen, for så å la resten av kroppen ramle ut. Du kjenner sikkert til den følelsen du også, og har mest sannsynlig vært gjennom den flere ganger – “skulle bare ønske jeg kunne ligge her hele dagen!”
Skulle gjerne hatt flere sånn late dager, og da helst når det passet meg. Men denne tirsdagen passet det svært dårlig, for foran meg hadde jeg en jobb som ventet meg. En jobb som får meg til å trekke på smilebåndet når jeg møter de mest fantastiske og nydeligste barna jeg vet om. For ikke å glemme de gode folkene man jobber sammen med. Tenk å være så heldig å tilbringe så mye tid i deres små hverdag. Om vi bare tenker litt ekstra, så skal det sies at vi er ganske heldige som får være med å ta del i så mange herlige barns liv.
Men nå var det ikke dette jeg hadde tenkt til å komme med i kveld. Ikke denne gangen. For plutselig kom det et lys opp foran meg om at det kanskje var på tide med en ny runde. En tilfeldig tanke gjorde sånn at jeg sporet litt av, som igjen førte meg videre til at jeg måtte sjekke når det var sist jeg hadde en slik runde.
Så nå åpner jeg mine armer. Slipper dere lesere med en hånd inn for å la dere komme med alt dere måtte lure på. Sitter du med noe på hjertet akkurat nå? Har du gått rundt over en lenger tid og lurt på noe, men ikke tørt å spørre? Nå kan du la ordene av spørsmålene komme frem, for nå er spørsmålsrunden i gang.
Mens vi nå har hoppet oss gjennom enda flere dager, noe som har følt ut som at det har vært færre enn det har vært, så sitter vi nå her og kan endelig rope ut at fredagen den er her. Ja, for nå har den tatt en svipptur innom, igjen. Fredag. Det er noe spesielt med det ordet. Hver gang jeg hører det blir jeg glad. Men nedturen treffes ganske fort igjen når fredag er inngangsnøkkelen til helgen som forsvinner på et blunk.
Likevel, dagen i dag betyr at døren til denne ukens arbeidsdager blir lukket. En uke fylt med mange fine høstdager med fine øyeblikk og gode minner. Noen dager setter jeg ekstra stor pris på. Jeg nyter hver eneste time og alle sekundene jeg kan få i løpet av min hverdag, og nå litt mer på de spesielle dagene jeg nå har. For snart, i enden som jeg kan se rett rundt svingen, så venter det meg en ny hverdag. Eller hverdagsendringer er vel mer riktig å kalle det.
Hvilken vei jeg velger, hva planene er og hvordan jeg fyller dem, det skal du mest sannsynlig få greie på når den tid kommer. Forandringer blir det. Jeg skjønner det, men. Selv om veien er ment for noe godt, og en vei jeg rett og slett må gå for å komme over mållinjen, så gjør det også litt vondt. Sånn innerst inne når jeg tenker over hva jeg har fått være med på. Jeg er redd for å miste alt det gode, selv om jeg vet at det forsatt vil vente meg godt.
Egentlig vet jeg ikke helt hva jeg vil med disse ordene. Ikke akkurat nå. Jeg tenker rett og slett alt for mye om dagen – godt ment, men som er litt vanskelig å komme seg over. Det er vel kanskje litt der det ligger med at skrivegleden min ikke har latt seg komme frem denne uken, uansett hvor mye jeg har hatt lyst til å la fingrene danse over tastaturet. Veien er god, men alt stokker seg litt i krøll innvendig, som en slags reaksjon.
Uansett, nå kan jeg endelig ta helgen etter en fin dag. Jeg merker også litt at tankene ikke henger helt med til det som skjer i virkeligheten, for det skal sies at jeg egentlig har det ganske fint. Jeg storkoser meg på jobb, selv om jeg kanskje ikke er helt den personen som sprer ut alt utvendig. Jeg har fått høre det tidligere at jeg er en rolig og behagelig person, og det kan jeg se at er en fordel som jeg tar i bruk i jobben jeg gjør. Å jobbe med barn kan være nokså ganske høyt oppunder taket, alt i hvordan man ser det. Men alle vet at barn er både høyt og lavt. De er like, men likevel forskjellige.
Med en tanke som nå må senkes innover så skal det blir godt med litt fri. Hjemover etter jobb rullet jeg i dag, og plutselig var jeg hjemme igjen. En vanlig ettermiddag å komme hjem til ble ikke helt sånn som jeg hadde sett for meg. Vanligvis får jeg satt på plass sykkelen, kommet meg inn og kastet fra meg tingene, for deretter å slenge meg ned på sengen for å la lyden og alle dagens tanker roe seg.
I det jeg satte nøkkelen i låsen, vendte om håndtaket for så å åpne porten så var det et helt annet syn som møtte meg da jeg satte mine første skritt i garasjen. Det er jo delvis mørkt der inne, men lyset skimter inn når dagslyset møter alt det mørket. Av en eller annen grunn blafrer blikket mitt rett ned mot bakken, og det er da jeg oppdager det.
En stålorm! De som kjenner meg og som har fått det med seg her tidligere, vet at jeg elsker disse dyrene og andre dyr og krypdyr. Har alltid vært fascinert av dem siden jeg selv gikk i barnehagen, og jeg har enda ikke kommet over den gleden av å møte på de skjønne øglene uten bein.
Men, hva gjorde den her nå? Der lå den på betonggulvet, midt i oktober og ante fred og ingen fare. Årets siste fant jeg for et par måneder siden, og mange fant jeg i løpet av sommeren. Men nå? Aldri før har jeg funnet dem så sent på året. Hadde likt og visst hva den tenkte om hvordan planer den hadde foran seg.
Den hadde garantert planer om å finne veien til hiet sitt. Grave seg langt under bakken for å finne varme sånn at den kunne holde seg i livet gjennom vintersesongen som smyger seg innpå oss. Kaldere har det blitt, men de ekstra varme plaggene for å isolere seg selv for kulden, de venter jeg litt med å ta frem.
Jeg ligger vel egentlig langt inne i drømmeland et eller annet sted på veien. Innom et par steder har jeg vært gjennom natten, og flere mennesker har vært involvert i handlingene som har skjedd. Men husker jeg nattens historier nå? Denne gangen, som de aller fleste andre gangene, så har jeg nok glemt hva jeg i nattens tekster var gjennom. Og godt er vel det noen ganger også, å ikke huske alt.
Bare på den siste korte tiden nå har jeg også lagt merke til enda flere tegn på at høsten vil sette flere og flere spor. I dag tidlig plinget det i alarmene, i et håp om å få meg våken. Heldigvis gikk det bra denne gangen også, og før jeg ble tvunget til å ramle ut av huset sånn at jeg skulle rekke jobben, det var da jeg oppdaget hvor plutselig mørke morgningene nå har blitt.
Ut av vinduet stirret jeg en liten stund, akkurat så lenge før jeg måtte hive på meg det siste for å rekke en arbeidsdag. Snikende inn på meg kommer det en tanke som slår. “Tenk at mørket kan være så vakker.” Og da lurer du kanskje på – hva legger hun i det? Ja, for hva er det jeg egentlig prøver å fortelle her?
Gårsdagen var både ukens og helgens ende. Det var søndag, dagen som låser en hel ring på hele syv dagers hendelser. Veldig ofte pleier denne dagen å være stille, og det er en dag hvor det verken skjer det ene eller det andre. Og sånn vet jeg at det er veldig mange andre som føler også, at søndagen er mer som en hviledag.
Kanskje lot du deg unne en hel dag uten planer. Men denne gangen følte jeg at jeg rett og slett ikke orket å sitte der helt for meg selv, trykket inne på et mindre rom. Jeg måtte ut å kjenne på verden. Jeg bare måtte finne på et eller annet? Men hva skulle man ta seg til på en sånn dag når alt, eller det aller meste var stengt?
Å gå gjennom tenkningen av hvor man skulle dra kom jeg ganske så fort frem til. Det var vel egentlig tanken på dette stedet som fikk meg ut på tur. Jeg kom på at det var noen år siden sist hvor jeg utforsket både den lille og den store Gullkronen. Søndagsturen gikk derfor dit denne gangen. Men, helt tomhendt kunne jeg ikke reise dit. Rund halsen var nemlig speilrefleksen på plass.
En sånn tur uten skikkelig utstyr kunne man ikke la være å ha med seg. I dag er det både små og større apparater vi tar i bruk til dokumentering. Og når jeg har et så godt utstyr som et speilrefleks, så kunne jeg ikke la dette ligge igjen hjemme. Det ble derfor en fotorunde i skogens gullkroner.
For å si det sånn – det ble en kjempeflott tur med trasking på stier gjennom skogen. Innom alle stiene ble ikke turen tatt, men mye av skogens rom ble sett. Jeg kom hjem med langt ifra få bilder, og det ble en time før kvelden kom hvor jeg koste meg med bildejobbingen. Gullkronene er virkelig en flott skog for hele familien. Så er du i nærheten av Tønsberg og ønsker deg naturopplevelser – la dere utforske skogens lille perler! Tenk at en så mørk tid kan være så vakker som den er.
De siste ukene har temperaturen så smått sunket enda mer. Jeg som omtrent ikke har blod i hendene og utover fingerspissene sliten veldig med at jeg får utrolig kalde hender ganske fort. Du kan knipse fort to ganger etter at jeg har satt mine føtter ute i naturen, eller utenfor et hus eller bygg etter at jeg har vært inne hvor det har vært varmt. Og i det sekundet den friske luften dytter forsiktig bort i meg, da er hendene nokså kalde – stort sett. Og det har jeg alltid hatt “problemer” med.
Uansett, det er vel kanskje ikke noe å gjøre med. Har alltid vært en frysepinne ellers, og jeg er det enda. Tiden vi er inne i nå syns jeg er helt fantastisk, til tross for kulden som så smått sniker seg innpå oss. Og kaldere skal det mest sannsynlig bli når vinteren snart er rundt hjørnet. Husk, dagene og ukene forsvinner fort, selv om det er noen små uker igjen enda.
Som vi nå kan se rundt oss har virkelig bladene endret farge. Nå trenger du ikke lenger å myse etter og oppdage naturens endringer. Nå synes det så godt at det er vakkert å se på. Og vakrere skal det bli. Jeg har derfor benyttet sjansen til å vandre meg en aldri så liten tur i vakre farger, bare for å fange startfasen av det som nå skal skje fremover.
Her på jobb i går oppdaget jeg at flere barn var opptatt med blader. En del løv med både gule, oransje og røde blader har nå falt ned på bakken, men kanskje mest av dem gule. Samlet små hauger med løv, selv om det ikke er så mye enda. Men nok til å skape små gleder i barnas hverdag. Sånne små glimt er det bare å gripe.
Første runde med fotografering av høstens blader og trær gikk ikke helt etter mine ønsker. Jeg fikk ikke helt til de bildene jeg så for meg, og jeg ble heller ikke helt fornøyd. Men fine farger er det likevel, og flere forsøk har jeg på å finne mange lekre blinkskudd på de neste dagene og ukene som kommer. Er bare det å få kommet seg ut når det først er nydelig vær for å finne de riktige utsnittene og vinklene, og da er mye gjort.
Svisj, krasj, bang! Et hodet er fullt av tanker i alle fasonger. Omtrent hver dag fantaserer jeg litt for meg selv, bygger opp en mal på ulike tekster som jeg finner inspirasjon fra av det jeg opplever i hverdagen min. Likevel klarer jeg ikke å finne fokus i løpet av dagene når kvelden nærmer seg til å dele det jeg måtte sitte inne med.
Men jeg overlever selv om jeg for kort tid tilbake, sånn rundt før sommeren, nesten peste meg gjennom alle dager bare for å finne noe jeg kunne skrible om. Sånn er det heldigvis ikke lenger, for jeg ble rett og slett for sliten av å holde på sånn. Flere dager har gått denne gangen også, men jeg blir likevel ikke helt borte. Jeg har ingen planer om å legge skrivegleden fra meg. Det er bare det at den ikke er like sterk nok tilstede hver gang.
Heldigvis lever jeg, selv om jeg ikke er like mye til stedet på denne biten sånn som jeg hadde ønsket. Jeg føler kanskje litt at det er noe annet som spiser opp mer av min energi. Noe som jeg helt ikke klarer å sette ord på, eller helt finne ut av. Uansett er hverdagen min fylt opp med godt arbeid, og det fikk jeg virkelig kjenne på i dag.
Men det som jeg har helt klart for meg, det er at jeg virkelig er på plass når det kommer til jobben jeg gjør. Og det kan ha noe med at jeg trives med det jeg gjør. Og ikke minst plassen jeg får lov til å befinne meg på. For tenk at jeg nå har vært på samme sted i litt over fem år. Senest her i går spurte jeg meg selv – hvor har disse årene blitt av?
Gjennom alle årene jeg har jobbet i barnehage så har jeg møtt så utrolig mange herlige, flotte og skjønne barn. De har rett og slett vært helt fantastiske, selv om man også må stå opp i ulike grad av trassalder og andre utfordringer. Men jeg har stått i det, og ikke minst lært masse på reisen.
Tenk å kunne se utover og tilbake på det man har fått lov til å oppleve. Selvfølgelig har jeg hatt både opp- og nedturer, men aller mest utrolig mange gode og flotte minner som har satt spor. Jeg har vært den som har fått lov til å ta stor del i mange barns hverdag og liv, og jeg har til og med vært så heldig og fått gjort det godt for mange.
Jeg har fått høre av de aller fleste at jeg har en spesiell ro i meg, noe som bare er positivt og som er med på å balansere hverdagen og både fylle ut og hjelpe hverandre på. Jeg er den jeg er, og glad er jeg for at jeg får være akkurat den jeg er når jeg er på jobb. Selvfølgelig har jeg lagt merke til at jeg har blitt sterke på noen området som jeg tidligere har vært svakere på. Men det viser bare at vi alle har noe vi kan bli bedre til. Vi lærer alle noe nytt, eller lærer på flere måter alle av oss.
Men nå står jeg her i dag, som oftest med et smil om munnen og en god følelse. Å jobbe med og rundt barn er noe jeg virkelig kan, og ikke minst har en glede av å gjøre. Mange gode tilbakemeldinger får jeg, og det gjør så godt å høre det.
Senest i dag fikk jeg gode ord strømmende gjennom ørene og ned til hjertet, da jeg fikk en tilbakemelding på at barnet deres snakket mye om meg hjemme. Jeg har tydeligvis klart å sette dype spor hos mange allerede, selv om vi bare er kommet ut i tredje måned av et helt barnehageår. Det er veldig koselig å tenke over at jeg er en favoritt og en godhjertet person for mange små kropper, og det vet jeg at det finnes mange andre som også er!
Opp og hoppe, morgen ble plutselig lys da jeg lettet på de halvtunge øyelokkene, fikk våknet enda mer før jeg til slutt kastet meg ut av senga. Vel, skjedde kanskje ikke så brutalt som det hørtes ut som, men jeg hadde planer for denne dagen. Noe store eller mange punkter hadde jeg ikke stående på dagens liste, men et gjøremål som likevel lyste litt ekstra opp for det.
For en liten stund siden hadde jeg vært inne og sett på både den ene og den andre siden. Leitet meg frem og tilbake for å finne det jeg var ute etter og som sto høyest oppe på ønskelisten denne bursdagen som jeg nettopp har hatt. Men for å si det sånn, det har virkelig ikke vært lett å finne seg frem til dem, for det viser seg sånn at ikke alle de aktuelle butikkene har dem inne.
Hvorfor det er sånn, det har jeg ikke et klart svar på fordi jeg ikke kjenner til bakgrunnen deres. I fjor høst kjøpte jeg meg nemlig nye sko. Ja, det er vel snart et år siden allerede. For første gangen da gikk jeg over til et helt nytt merke som jeg ikke hadde hatt før, etter at jeg var rimelig fornøyd og hadde hatt flere par av et og samme annet merke.
Da jeg gikk over til noe helt nytt sist gang jeg handlet meg nye sko, så ble jeg overraskende fornøyd over kvaliteten og hvor godt produktet satt. Jeg likte dem veldig godt, og de kjentes også behagelig ut å ha på seg. Noe svært mye vekt var dem heller ikke, og merket var noe for meg.
Som nå bildene viser så har jeg kastet inn håndkle og skaffet meg nye joggesko, fra et veldig godt merke – Hoka. Jeg syns det er litt rart at ikke alle, eller flere sportsbutikker har dem inne i sine butikker. Men disse fant jeg på Olympia Sport her i Tønsberg, og etter å ha hatt mørkeblå sko tidligere med lyseblå detaljer, så gikk jeg for den enkle varianten denne gangen og valget endte på svarte sko.
Det var også denne fargen jeg var ute etter. Veldig nøytralt, og det går til alt. Nå gleder jeg meg til å traske rundt omkring fremover, helt til det blir kaldere og snøen faller. Men la oss håpe det sistnevnte ikke skjer på veldig lenge. Jeg er ikke klar, og det vet jeg at mange andre ikke er heller. Disse skal jeg nå gå med fremover så lenge jeg kan.
Det jeg liker så godt med disse joggeskoene er at de har en såle som er buet. Dette gjør det lettere å traske rundt på hardt underlag, og når man går og står så mye på jobb blant annet, så er disse helt ypperlig for meg. Jeg vet at flere har tatt dette merket i bruk, og jeg har bare hørt positive tilbakemeldinger på dem. Og jeg har bare gode inntrykk av å traske rundt med dem på føttene mine.
De forrige skoene mine av samme type heter Clifton 3. Mens nå har jeg oppgradert til noe høyere, hvor disse nye skoene heter Clifton 5 Wide W. Om du vil se nærmere på dem kan du jo om du ønsker klikke deg inn på deres nettside til butikken jeg kjøpte dem, som du finner her.
En uke har vi nå kommet oss gjennom, og det store spørmålet som jeg alltid stiller meg selv er – hvor har blitt av disse dagene? En nokså stille uke har det vært, men likevel har man hatt noe å henge fingrene i. Første uken av det nye årstallet har gått fint. Og for å være ærlig, jeg merker ingen forskjell fra å ha blitt et år eldre enn det jeg var.
Selvfølgelig har det fløyet ulike tanker i det lille hodet, selv om man har bikket over på et nytt tall. Men å jobbe seg videre fra det punktet har jeg rett og slett ikke satt meg tid til å gjøre noe med. Ikke før nå, for nå har jeg endelig litt viljestyrke til å bearbeidet litt bokstaver og ord som jeg kan danne til en liten tekst når vi nå går inn mot helg.
Og apropos helg. Tenk å starte helgen på denne måten! Etter en dag hvor det har vært en liten virvelvind oppe i den lille nøtteskrotten, så er det nå godt å sette kortene litt på vent. I hvert fall i to små dager som visst kalles for helg. To fridager skal nå bli godt før det er pangstart på en høstferie som bare skal brukes til jobb. Greit det forsåvidt, og noen må jo det også.
Men, tilbake til det å starte helgen på denne måten som den ble gjort i dag. Jeg var kommet hjem fra jobb. Sliten og tung i hodet var jeg på vei for å slenge meg ned. Kanskje ikke så rart, for det er det jeg veldig ofte pleier å gjøre de fem første dagene av uken. Jeg søkte kontakt med nettet, og deretter kom varsler opp etter å ha vært en del timer uten sosiale medier.
Det plinger litt her og litt der, bare for å gi lyd fra seg at det skjer noe på de stedene jeg befinner meg i den sosiale verden. Det går ikke all vedens fort å sjekke seg gjennom alle appene man er koblet seg på. Men at jeg får vite det, det skal være sikkert og visst.
Jeg klikker meg inn. Får siden til å åpne, og opp lyser det et resultat. Det viser seg nemlig sånn at jeg tilfeldigvis hang meg på en aldri så liten konkurranse. Og noen kjenner sikkert meg ekstra godt på den biten. De siste par årene har jeg hatt en såkalt griseflaks, og har derfor vunnet flere ting. Men hva vant jeg denne gangen?
Ja, hei. Se der ja. Der hoppet navnet mitt opp. Eller rette sagt – der sto navnet mitt svart på hvitt. Av helt sikkert mange deltakere, så var det blant annet jeg som ble loggført og trekt som vinner av et aldri så lite gavekort. Men hvor? Jo, for det har seg sånn at det om kort tid, en eller annen dag snart, åpner en helt ny butikk. En butikk som skal ta inn utgåtte produkter som butikker og kjeder bare kvitter seg med. En genial løsning som jeg håper får butikken til å drive. Det var faktisk noen som prøvde seg på det samme i sommer, men for dem fungerte det ikke helt. Så da blir det spennende å se hvordan det går denne gangen. Bare å vente på åpningen nå.
Gleden er stor over å kjenne at solen varmen på en søndag som denne her. Et vær som lyser opp dagen i dag. En dag som endelig har kommet etter å ha vært igjennom en arbeidsuke hvor man har stått på og gjort sitt beste. En helg var veldig velkommen, og jeg så frem til å samle litt ny energi for en ny og kommende uke.
I går hadde jeg min aller siste dag. En siste dag hvor jeg fikk gjort unna litt planer, men hvor jeg også av det 23 år lange livet mitt fikk en avslutning på senteret. Nå snakker jeg ikke om senteret som har masse å tilby som en kan handle, men det senteret som jeg kan få ut litt raseri og virkelig se forbedringer med tiden mens jeg bruker det.
Min siste dag av de siste timene ble derfor brukt på treningssenteret sent i går kveld. En nokså ganske god økt, og jeg kjente det var godt da jeg la hodet ned på puta og lukket øynene forsiktig igjen. Kroppen var sliten etter det jeg hadde latt den bruke energien sin på vekter og apparatene.
Men så var dagen her. En dag som jeg bare har latt komme, samtidig som jeg vet at akkurat denne dagen er min. Ja, for nå er det allerede gått 24 år siden jeg så dagens lys. 24 år? Jeg tror det kan ta litt tid å vende seg til det tallet i en liten stund fremover, akkurat sånn som det har gjort de andre årene.
Jeg våknet opp i dag tidlig akkurat som jeg ellers pleier å gjøre. I går hadde jeg ikke de spente nervene rundt meg som jeg har pleid å ha tidligere. Og da jeg bikket øynene opp i dag var det for meg en helt vanlig dag. Bursdager er ikke sånn som dem en gang var. Ja, det er en dag du kan feire at du har vært gjennom enda et helt år til. Og ja, det er en dag som bare er din.
Forventningen mine til denne dagen som jeg bygget meg opp her i går, det var at det skulle være en dag hvor ikke mye skulle gå rundt på hodet. Stor feiring blir det ikke av dagen i dag, og store deler av formiddagen og noen timer utover brukte jeg til bare å late meg. Det er jo tros alt søndag, og søndager er mest kjent for at det ikke skjer noe.
Men i anledningen bursdagen min så lot jeg meg også unne meg selv en liten bursdagsgave. I fjor spanderte jeg meg selv på en ny og veldig god høyttaler. Fornøyd med at jeg investerte i det, for den er mye brukt. Men hva skulle jeg finne på i år? Jeg hadde ingen planer foran meg – ikke før en spontan tanke som dundret inn til meg her i går.
Plutselig var jeg på leit rundt på nettet. Tittet innom et par sider bare for å se om jeg kunne finne noe interessant som jeg hadde sett for meg. Det var ikke noe jeg hadde tenkt på lenge, for handlingen skjedde så spontant. På den lille forskningen jeg hadde gjort på forhånd så var det noe som utpekte seg litt mer enn andre.
Nå som jeg hadde sett noe som jeg likte godt så var det ikke en annen vei å gå enn og komme seg avgårde til butikken. En viss stil av det jeg var ute etter hadde jeg sett for meg, og i mine tanker så måtte jeg bare finne det.
Dette ble altså min bursdagsgave fra meg selv i år. En lekker stol som jeg syns var veldig fin. Den er enkel og stilren, og det var det beste jeg kunne finne meg da den stolen jeg egentlig var ute etter ikke oppfylte alle mine krav. Ikke at jeg har så forferdelig mange krav. Men fornøyd, det er jeg.
Noen ganger kan jeg spørre meg selv om et veldig undrende spørsmål. En gang i blant kan det dukke opp av det blå hvor jeg kan spørre meg selv om det samme om og om igjen. Jeg kan gruble frem og tilbake, men likevel verken skjønne eller forstå hvorfor det er akkurat sånn som det er. Men det jeg er helt sikker på er at jeg vet at utrolig mange flere enn bare meg har et stort spørsmålstegn over hodet til det samme som jeg undrer meg over.
For, hvor ble det egentlig av denne hverdagen som vi nettopp har vært igjennom? Hvor ble av både mandag og tirsdag, men også de resterende dagene som har vært i mellom den tid og frem til nå? Kom de til oss, eller har de i det hele tatt vært her? La oss undre oss sammen over dette, for jeg tror ikke vi kommer til å få noe svar på det likevel.
Da alarmene ga lyd fra seg her i går morges hadde jeg nesten ikke trodd at det var dagen i går som hadde kommet. På en måte kunne jeg puste ut at det endelig var fredag. Men på den andre siden kunne jeg nesten ikke skjønne hva som hadde skjedd i den tiden som hadde vært før dagen i går.
Men jeg kom meg likevel på jobb, så pliktoppfyllende som jeg alltid har vært. Gledet meg til en ny dag, samtidig som jeg kunne prøve og få denne dagen så fin som mulig før jeg kunne pakke sakene mine igjen for å ta en liten tur inn til helg. På jobben gikk dagen på skinner, og jeg føler jeg fortsatt er i den perioden på den nye jobben hvor jeg tar til meg inntrykk og finner ut masse.
Jeg kjenner at jeg ikke er helt i hundre på plass på alle områder i deres hverdag og rutiner enda, selv om jeg vet hvordan mye av det fungerer. Heldigvis føler jeg meg ikke like mye som den slappe loffen jeg var da jeg startet der. Det har nå snart gått to måneder siden jeg startet, så jeg har jo fått med meg mye siden da.
Kontakten med de små har jeg fått, og det er vel noe av det viktigste hvor man skaper en kjemi og trygghet mellom hverandre. Likevel er det en stund å gå før jeg tør å slippe meg helt løs. Men det går den riktige veien, sakte men sikkert, og det er det viktigste.
Selv med en fin dag i går så ble det hele toppet med en overraskelse. For å si det sånn – jeg ble tatt på senga. Det viser seg nemlig sånn at tiden er kommet hvor jeg blir et år nærmere de grå hårene. Dagen er riktig nok ikke før i morgen, men da er det jo fri og verken jeg eller mange andre er på jobb.
I den anledningen hadde derfor jobben gjort litt ekstra stas til meg da jeg kom inn på et rom hvor bordet var dekket med litt godsaker. Veldig hyggelig av dem, for jeg så virkelig ikke den komme. Også på en fredag da. Kunne nesten ikke blitt en bedre avslutning på arbeidsuken.
Selv kan jeg ikke skjønne hvor det siste året har blitt av. I fjor dro jeg avgårde på bursdagen min. Jeg forvillet meg inn i store Oslo, hvor jeg flyttet inn på hotell med et reisefølge. Der fikk jeg en kanonslutt på selve bursdagen min, med et dundrende show med Tusvik og Tønne. Det skal mye til for å toppe det denne gangen, men i år blir det nok en mye roligere feiring.
Jeg kan heller ikke forstå hvor det siste året har blitt av. Men det jeg vet helt sikkert er at alder er bare et tall. I hodet kjenner jeg meg enda veldig ung – og ikke minst barnslig og med en stor dose humor. Og det, det er vel det viktigste for meg!
Det er som tankene bare forsvinner om dagen. Som om det virkende systemet av ordspill og leken tekst bare blir borte. Helt borte. Noen ganger kan jeg lure på hvor dem blir av, de jeg ikke får skrevet ned. Og andre ganger lurer jeg på hvor dem gjemmer seg før dem ramler ned i den såkalte hjernen hvor det befinner seg alt mulig rart.
Men nå, mens jeg er midt opp i dagens episoder av serier jeg skal igjennom før kvelden, så tenkte jeg – hvorfor ikke presentere herr plante. Jeg som har så grønne fingre. Det sistnevnte er jeg ikke helt sikker på, for hvordan går det egentlig med denne plantet som er avbildet over her?
Jo, for det har seg sånn at jeg syns planter og blomster er fine. Det er noe spesielt ved dem hvor de får omgivelsene til å lukte, samt å gi rommet mer liv. De er litt som levende mennesker, bare dem er planter og kan ikke forflytte seg eller gjøre noen ting. De kan bare stå der og blomstre og gjøre det de er best til – å se fine ut.
Det skal sies at jeg ikke har vært så spesielt opptatt av det mest viktigste stellet av grønne planter de siste årene. Jeg tar til meg en plante eller to, setter dem i potter og lar dem blomstre mens de får litt vann. Eller for mye vann. Og det er nok der kjernen ligger i at alle planter jeg har hatt tidligere har måtte sette kroken på døra, eller potten for den saks skyld.
En mellomting har jeg sjelden klart å få til helt. Men likevel har jeg anskaffet meg ny plante for å prøve igjen. Og enda en gang til. Jeg gir meg ikke med det første, og bare det å ha “liv” i rommet gjør det kanskje litt koseligere.
Siden jeg visste hvordan jeg var til levende grønt i mitt eget hjem, hvor det var jeg som sto for ansvar for mine egne planter, så fant jeg fort ut at jeg måtte gå til innkjøp av pynteplanter som ikke trengte noe stell. Så nå har jeg seks plastikplanter som verken trenger pleie eller stell. Kanskje kun litt støvtørking en sjelden gang.
Men så skal det sies at jeg liker en spesiell plante. En liten plante som i grunn trenger minimalt med stell. Den kan bare stå der uten at du omtrent trenger å tenke på den. Litt tørstedrikke en sjelden gang, og så står den der og ser pen ut ellers. Orkidé.
Akkurat nå for tiden vil jeg ikke si at den er på sitt fineste. Ja, den er jo fin, men den blomstrer ikke. De to grenene som den har hatt, og som den forsovet har enda, så er de på vei til å ta kvelden. Får vel kanskje klippe dem bort sånn om ikke så lenge, men da vil den jo se enda tristere ut. Bort må dem, men se hva som har dukket opp.
I helgen oppdaget jeg plutselig hva som var på vei opp fra den halvtriste planten min som ikke eier en eneste frisk blomst, og som også har disse døde grenene. Planten har så og si stått kun en vei, men da jeg vendte den om oppdaget jeg en ny spire. Et nytt og levende blomstervesen er på vei på herr plante, og nå er det bare å glede seg til den blomstrer igjen. Forrige blomster var hvite. Vil dem være i samme farge når de nå spirer på nytt? Eller vil dem få en ny farge? Spennende er det i hvert fall.
