Nå er det bare å begynne og se mot morgningene som får et tynt tåkelag over seg, kjøligere temperaturer og så smått mørkere morgentimer. Nå er det ikke lenger noe tvil – høsten er her. Det er enda mange grønne trær, men om man enten treffer på de riktige stammene av en kronetopp eller bevisst legger mer merke til det så ser du faktisk at fargene endrer seg mer nå.

Det blir gulere, så hvorfor ikke la oss gå for denne fargen. Her om dagen dro jeg frem en ypperlig høstgenser for anledningen. Jeg er riktig nok en liten frysepinne, så jeg elsker sånne gensere som holder meg varm på sånne ekstra kjøligere dager. Denne var tilfeldigvis gul, og neste dag dro jeg på meg en annen genser, også i en gulfarge.

Eller, det var vel riktig sagt heller en slags bluse. Men uansett. Rett før helgen når jeg hadde på meg denne gule overdelen og tok en liten bytur, som i og for seg skulle brukes til å se fordi jeg ikke trengte noe, så kom jeg likevel ikke tomhendt hjem. Noe storhandel var det heldigvis ikke, men disse to små plaggene måtte jeg ha med meg hjem da jeg kom over dem.
 

Med en gul bluse på meg så kunne jeg ikke annet enn å gå for den samme fargen på plaggene jeg fant. Et nytt skjerf og en ny og deilig lue ble hamstret inn, og både kvaliteten og fargen falt i smak. I bunn og grunn liker jeg veldig godt grønt, og spesielt rødt. Men å se denne fargen uten å ta plaggene med meg var helt umulig.
 

Nå skal jeg i hver fall ikke fryse utover høsten og vinteren. Nå skulle jeg bare hatt noen gule bukser, gule sokker, gule votter og gult undertøy, så hadde alt vært knallgult. Men det kommer nok ikke til å skje med det første. Det får holde med at hele skogen blir gul med den tiden som kommer nå, så får heller jeg bruke andre farger også for å skape litt kontraster.

Dag inn og dag ut. Jeg føler jeg nesten puster på inn- og utpust, selv om jeg er redd for å vise at jeg i det hele tatt peser litt ekstra. Nå har jeg vært i ordentlig fysisk aktivitet og trening i en måned allerede. En måned har allerede gått siden jeg trappet opp de x antall trappene opp til treningssenteret og kom meg, heldigvis, helskinnet gjennom første treningsøkt siden fem år sist jeg hadde aktiv trening gjennom håndballen.

Aller første gangen jeg dro på meg annet tøy og begynte å bevege meg på mølla var for fire uker siden. Det skal sies at jeg var oppegående og i god hverdagsform. Men etter de treningsøktene jeg nå har hatt gjennom disse ukene, så har jeg både sett og kjent at kroppen har blitt sterkere. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I dag kjørte jeg igjen en ny treningsøkt, en time som startet litt rolig på mølla for å få i gang kroppen, for deretter å kjøre ti minutter med spurt, fem minutter rolig og fem minutter spurt. Hadde jeg gjort dette første gangen, da hadde jeg nok ligget delvis langflat etterpå. Jeg kjenner at kroppen klarer et høyere tempo enn da jeg startet, og det er veldig morsomt å se på utviklingen.
 

Selv om alle kan ha både lette og tunge dager, så føler jeg at jeg har mye mer energi å gi etter at jeg tok tak i min egen kropp. Nå var ikke jeg noe “småfet og allminnelig”, og var fornøyd akkurat sånn som jeg var, men også er. Men når jeg nå etter bare disse få ukene begynner å se en forskjell, da skal det jo sies at trening er noe jeg har lyst til å drive med videre.

I den hektiske hverdagen min med jobb, men hvor jeg også hadde en fritid som bare ble brukt til nesten å låse seg selv inne på rommet, så kjenner jeg at det er veldig godt med de dagene hvor jeg kommer meg ut med treningsklær på. Jeg har satt meg et mål fra starten at jeg skal komme meg på sentere så så mange dager i uken, og det klarer jeg.
 

Men i dag skal det sies at det ble en dag hvor jeg følte det gikk litt frem og tilbake. Etter jobb i dag var jeg delvis sliten, og satt egentlig og tenkte på masse rart – blant annet at jeg prøvde å finne noe som hadde skjedd de siste dagene, eller tanker som kunne dukke opp som jeg kunne skrible ned for å skrive om.

Planen fra jeg sto opp i dag var å komme seg ut for å bevege kroppen litt ekstra. Vel hjemme fra jobb slo tankene over på at jeg rett og slett skulle droppe det, og heller utsette økten. Men så var det en positiv tanke som endret det brått, og før eller siden hadde jeg fått på meg treningstøyet og var på vei til trening.

Det skal sies at livet går i en berg-og-dalbane, og sånn er det med tanker og følelser, da dette går inn under selve livet. De første gangene jeg beveget meg inn på treningssenteret så følte jeg at mange så på meg. Jeg følte ikke helt at jeg kunne være meg selv. Og spesielt de første gangene jeg trente alene så følte jeg at alle så på meg, og jeg turte deretter ikke å utføre alle øvelsene som jeg ønsket.

Men nå har jeg begynt å stole mer på meg selv, selv om jeg ikke stoler hundre prosent på mine tanker og handlinger enda. Når det kommer til trening så blåser jeg i om jeg føler at andre nesten glor meg i nakken – de gjør jo egentlig ikke det, men er noe jeg føler. For noen uker siden så følte jeg at jeg så helt teit ut der jeg gjorde øvelser, men også det har gått litt i glemmeboka. Vi er jo alle mennesker, og vi er like mye kloke som vi ser “dumme” ut.

Da satt vi plutselig her igjen. En søndag kveld, og atter en gang lurer jeg fryktelig på hvor denne såkalte helgen har tatt turen denne gangen? Borte er den om ikke så lenge, og vi står i fare for å møte en ny uke. Kanskje ikke så veldig farlig når jeg tenker etter, for jeg vet at også den vil fare av sted et eller annet sted jeg ikke vet hvor disse dagene ender.

Jeg føler at tiden nå etter at sommerferien tok slutt så har det blitt helt andre rutiner opp i det lille hodet mitt. Før det var tilbake å ta tak i hverdagen igjen etter en ørliten ferie, så pøste jeg ut med flere ord om handlinger og ideér jeg hadde bygget meg opp gjennom dagene. Nå føler jeg at det ikke er sånn lenger, og det kan derfor gå opptil flere dager før jeg viser liv her inne.

Noen ganger har jeg vært innom en musetanke om jeg skulle legge det bort. Men så vet jeg heller ikke hva jeg skulle gjort om jeg ikke hadde kunnet skrive med den gleden jeg har for den. Helt borte kan jeg ikke bli, selv om jeg skulle ønske jeg kunne formulere og dele enda mer enn det jeg gjør.

Jeg har rett og slett latt merke til at energien min ikke strekker så mye til som jeg skulle ønske. Jeg kan gå omtrent hver dag med en tanke jeg har lyst til å dele, men motivasjonen til å skrible det ned klarer ikke alltid å gripe meg. Uansett hvor mye jeg har hatt lyst. Kanskje har det med den nye hverdagen min å gjøre?

Ja, for akkurat en måned tilbake siden så startet jeg i ny jobb. En ekstra jobb ved siden av den jeg allerede har. Og det er her jeg tror energien min har blitt brukt. Selv om man kan mye om det å jobbe i barnehage, så har det likevel vært en del å sette seg inn i når det kommer til den nye plassen. Nye kollegaer, nye barn og nytt sted. Selv om rutiner er mye av det samme, så blir alt likevel nytt føler jeg.

Så den siste måneden har jeg derfor prøvd å bruke litt ekstra energi på det, selv om jeg ikke har kommet helt inn i den nye hverdagen min enda. Noen kommer inn i sånne ting med en gang. Noen bruker litt ekstra tid, mens andre kan gå flere måneder før alt er på plass. Jeg håper i det minste at jeg har alt på stell om ikke så lenge.

Nå som jeg har vært inne på en liten tanke om den siste tiden, så tenkte jeg å dele noe om dagens planer som har vært. Det er i og for seg søndag, ukens mest stille og kjedeligste dag hos veldig mange. Det er slutten på helgen, og man gjør alt for å samle opp ny og frisk energi til den nye uken som kommer.

Jeg kan ikke akkurat si at det har vært all verdens med planer her i dag for min del. Men endelig kom hele hurven av familien ut på tur i ettermiddag. En liten luftetur i det minste. For det har seg nemlig sånn at det var en litt større dag her tidligere i uken, en såkalt bryllupsdag som var verdt å feire.
 

Bare se på denne tallerken. Vi sluset oss avgårde til Flykafeen alle mann. Det var nokså fullt der da vi kom, hvor det viste seg at det ikke bare var vi som hadde dette på søndagsplanen. Men heldigvis ble det et ledig bord til oss da vi kom, og så var startskuddet gått for å hive seg inn på buffeen.

På bildet over her ser du hva jeg endte opp med, men dette var runde nummer to. Det var ikke det store av veldig mange retter, men nok til at man fant et eller annet man likte. På første runde forsynte jeg meg med pinnekjøtt, noe som smakte veldig godt. Og det beste var vel rotgrønnsakene som befant seg på tallerkenen. Det var godt det. Der var det gulrøtter, sellerirot og kålrot blandet sammen. 

Alt i alt en veldig fin helg. Stille og rolig søndag, men et smakfullt måltid som kan mette meg resten av kvelden og frem til i morgen formiddag. Hadde sikkert mettet meg enda mer, for det ble en aldri så liten dessert av gelé med hjemmelaget vaniljesaus også. Skulle gjerne spist mer av det, men magen var alt for full til å klare og ta innpå en smule til. 

Morgningen starter like tidlig hver eneste dag. Alle utenom to, og da snakker vi om den såkalte hverdagen. Hverdagen som for meg inneholder fem lange dager, men som også er fylt med et levende innhold fra start til slutt. I hver fall når jeg befinner meg på jobb. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen – livet med barn rundt seg er helt fantastisk!

Tenk å bruke så mange timer hver dag med sprudlende barn som gir deg et smil om munnen hver gang du ser dem, og som virkelig lyser deg opp. For er det noe som er sikkert, så er det at det finnes så uendelig mange barn med en stor glede og med et stort talent. Bare det å få være barn er et lys i livet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Du opplever som sagt mye glede med øyeblikkene du får med de små. Men så møter du også utfordringer, mestringer og alt som følger med når du har to bein, to armer, kroppen som binder delene sammen og et hode som tar til seg noe nytt hele tiden. Jeg kunne sikker fundert og tenkt små tanker som til slutt ble større rundt dette, men nå var det ikke akkurat det jeg ville skrible om i kveld.

Det jeg vil frem til er at selv om du får både små og store bolker av selve livet, så er det også viktig å kunne senke skuldrene og benytte seg litt egentid. Egentid, det er viktig det. De siste årene har jeg hatt egentid, hvor jeg har vært mye alene med mine tanker og så og si stengt meg inne på det samme rommet.

Men nå føler jeg at jeg har funnet noe jeg kan trives med. Noe som jeg kan putte inn under egentid som virkelig er verdt å bruke. Jeg snakker selvsagt om trening, og jeg kjenner på både kropp og hodet at det er godt for meg. Føler at det var godt å finne noe som jeg kunne slappe av med når jeg nå har hatt det samme mønsteret i fem år etter at jeg lukket dørene og la fra meg håndballen.

Jeg har aldri hatt noen ekstra kilo eller vært lat. Men jeg merker nå at jeg virkelig setter pris på de treningsøktene jeg nå har på senteret. Det å være i bevegelse på denne måten gir hverdagen min litt mer liv. Og jeg føler jeg blir glad av det, selv om jeg må ut på et sted hvor det er flere mennesker som gjør akkurat det samme.

Uten at jeg skal prøve og sette ord på hvordan jeg tenker rundt et sånt sted med flere mennesker, siden jeg føler det blir vanskelig, så gir det meg en mye mer trygghet når jeg får gjøre det sammen med noen. Med et kjent fjes. 

Derfor føler jeg at jeg i dag har tråkket litt over en stokk som var noen centimeter for høy. For i dag tråkket jeg bortover til trening, alene. Kroppen min orket egentlig ikke. Eller det var tankene som ikke hadde energi til det fordi kroppen min har vondt. Men av det jeg har fått erfaring av etter at jeg begynte å trene for et par uker siden, er at de plagene jeg har ikke er til å legge merke til når jeg er i aktivitet.

Det skal også sies at det kanskje ble litt for harde økter i starten, ettersom kroppen ikke har vært vandt med det på lenge. Men når jeg gjør noe som jeg liker, hvor jeg ikke har fokus på plagene, da merker jeg dem ikke. Så i kveld lot jeg meg ta en rolig økt, hvor jeg kun var ute på lang gåtur, med en litt høyere hastighet på mølla. Så nå føler jeg at jeg kan ta kvelden med god samvittighet.

På vei med mange års erfaring, men likevel hvor man ikke kan bli utlært, så er det alltid spennende med noe nytt. Det skal da sies at jeg er helt fersk, akkurat klekket på et nytt sted. 

Men hvordan er det egentlig å være ny? Jeg har jo nå fem lange år med erfaring og rutiner på det som skjer innenfor barnehagens vegger. Jeg vet godt hvordan dagene er lagt opp, hva de ulike barna både liker og deres behov er. Og hvordan man jobber og tar tak på de ulike områdene har jeg blitt veldig godt kjent med.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nå har jeg hatt tre arbeidsdager i løpet av den tiden jeg startet i den nye jobben. Det er to uker siden jeg tråkket mine føtter for den første og ordentlig arbeidsdagen i et bygg som var helt nytt for meg. Det positive med det hele var at jeg følte meg så velkommen at jeg faktisk trivdes med en gang, allerede første dagen.

Men, selv om jeg har vært igjennom mye av det før på de tidligere arbeidsårene mine, så blir det på en måte å starte på scratch igjen hvor man må bli kjent med både barna, kollegene, rommene, uteområdet og alt det som barnehagens området er fylt med. Selv om det meste er kjent om hvordan en barnehage jobber, så blir det likevel helt nytt da ikke alle jobber helt likt og på samme måte.

Til nå, etter snart tjuefire leveår på denne bakken og fem år i praksis, så må jeg likevel begynne og tenke litt annerledes enn det jeg er vandt til. Det skal sies at den korte oppstarten i ny barnehage har gått overraskende bra, og ikke minst trives jeg. Men jeg kjenner godt at jeg gleder meg når ting går litt automatisk på skinner. I den nye jobben føler jeg meg fortsatt litt usikker, selv om jeg kanskje ikke burde være det. Men når jeg tar tiden til hjelp er jeg sikker på at det går som smør i flesk – det renner rett av. Og i mitt tilfellet kommer alt til å gå som toget på skinnen.

Selv om barnenavnene sammen med deres personlighet og dem de er, så er alt nytt der også. Det tar tid å sette seg inn i hvert enkelt barn, hvilke metoder man kommuniserer og samarbeider sammen med hver og en av dem. Jeg kan innrømme med å si at jeg er litt usikker på den biten, og forsåvidt store deler av hverdagen på den nye jobben. Men jeg vet at alt kommer til å løse seg, bare jeg kommer inn i sirklene.

Innenfor deres hverdagsområdet hvor de leker og lærer masse, så er også jeg helt ny for dem. Jeg er sikker på at dem vil teste ut mine grenser, og de kommer kanskje til å bli litt nysgjerrig på meg og knytte sine bånd etter behovene. Også dette kommer til å skje når vi etter hvert blir bedre kjent.

Nå som jeg sitter her og prøver å formulere mine ord, så er det en ting jeg ikke klarer å holde meg unna. Jeg har også i dag fått enda flere inntrykk på startfasen, selv om det ligger en liten usikkerhet gjemt opp i alt.

Vi var kommet så langt på formiddagen at det var på tide med lunsj. På et rundt bord satt jeg sammen med en liten barnegruppe på fire eller fem barn. Riktig nok med ulike personligheter på dem alle, men vi fikk i det minste et koselig måltid. Gjennom litt prat og mine observasjoner så spretter det noen ord ut av en eldre barnehagejente – “Jeg skulle ønske du var her hver dag!”. 

Stemmetonen hun brukte fikk meg til å skjønne at hun virkelig mente det. I hvert fall der og da. Det hele startet vel med at hun var nysgjerrig på hvilke andre steder jeg jobbet, for hun hadde trolig registrert at jeg ikke var der alle dagene. Da jeg hørte de ordene ble jeg litt paff. Visste ikke helt hva jeg skulle si, eller gjøre. Det handler om å bli sett.

Selv om det er litt skummelt for meg på et helt nytt arbeidssted, så er det godt å få bekreftet fra de små kroppene som har hele livet foran seg at de setter pris på meg, selv om jeg bare har vært sammen med dem tre dager. I morgen blir det dem fjerde arbeidsdagen der, og jeg gleder meg til å få være sammen med den herlige gjengen med mange smil om munnen.

Kan noen fortelle meg at det ikke er sant? Stemmer det virkelig at vi nå bare har sust avgårde i vindens fart og ikke rukket å tenke over hva vi egentlig har vært igjennom? Jeg syns ikke det er mange timene siden helgen var velkommen, og nå sitter vi her med starten på en ny uke – som om kort tid er historie den også.

Hvor skal jeg nå starte? Jeg føler hodet har hundrevis av tanker den vil dele, men det er ikke alt jeg ønsker at hele verden skal vite. Noe tør jeg også ikke å skrive om fordi jeg helst vil sitte på noe selv. Jeg kan kjenne det kribler i fingerspissene fordi de har en trang til å stokke sammen bokstaver. Men hva skal jeg skrible om?

Ja, ja, la oss feire litt istedenfor, siden det tros alt er mandag. En hver dag kan jo være en fest. Det kommer bare an på hvordan man bygger den opp, hva man legger i den og hvordan man ser på det hele. Har du en grå, trist eller kjedelig dag – prøv å se lyst på den og gjør noe spennende ut av den monotone stemningen. Jeg har aldri vært helt sånn bevisst på den tankegangen gjennom dagen, men det er jo verdt å teste.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For å være ærlig så vet jeg ikke helt hva jeg vil med dette. Både tanke- og skriverommet mitt er helt tomt, men likevel trenger lysten seg på til å danse over tastaturet. Helgen er over og vi har allerede vært gjennom en arbeidsdag allerede. Og med det kan jeg kanskje nevne litt om hva helgen min har bestått av, siden tankene da sto stille.
 

Bare se på disse gode kakene her. Det var et par av de som sto på kake- og kaffebordet nå i helgen. Vi var bedt bort på litt feiring, gullbryllupsfeiring. Tenk, femti år som et gift par! Om jeg skal klare det burde jeg snart komme i gang med kjærlighetslivet jeg også. Må bare finne den rette først.

Men mens man venter og er på leit etter den spesielle, så ble kjærligheten feiret med supergode snitter i tillegg til kakene. Jeg tok aldri noen bilder av dem, men det smakte ekstremt godt. Det skal sies at jeg spiste meg mett på noen stykker, og likevel hadde jeg lyst på mer. Det var snitter med både laks, karbonade, roastbiff og reker. Rett og slett veldig god mat. 

Selv om det  forsåvidt ble en stille og rolig helg, men samtidig litt feiring, så er det også godt at hverdagen plutselig er her igjen. For er det noe jeg vet, så er det at den flyr fort. Ekstremt fort. Så, om du skal være med på ferden ved å suse avgårde gjennom uken – hold deg fast!

Hvor skal jeg starte, og hvordan skal jeg få opplevelsen best mulig frem av det jeg nå har sett? Du vet de ukene hvor du som oftest tar deg helt fri, en pause fra den stressende hverdagen fordi du som regel jobber konstant i det lille hodet som egentlig har alt for stor, men også liten plass til å fylle opp ord og tanker med. 

Nå er det ikke lenger hvile. Ikke før på noen måneder hvor du igjen kan slå deg litt til ro. Det skal sies at det har vært en rolig oppstart nå etter noen uker med ferie, og disse ukene syns jeg nå har gått fort. Tenk på det, vi er nå rett over halvveis i oppstartfasen, hvor man har tatt til seg både gamle og kjente og helt nye sjeler som har mange år foran seg til å utforske denne verden.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

En trygg og god oppstart er veldig viktig, og for å klare det trengs det at teamene har tid til å utveksle ord og ta til seg videreutvikling av kunnskap. Så, nå har vi hatt to dager med ren planlegging. Fri fra jobb, men likevel på jobb. Jobb uten barn rett og slett. 

Jeg har egentlig aldri ropt kjempehøyt hurra for sånne dager, hvor jeg trives best å være sammen med barna. Men jeg vet også hvor viktig sånne dager er, hvor man kan få tid til å diskutere og bli enige om alt som omhandler den store jobben vi gjør. For ja, barnehagejobben er en veldig stor og et utrolig viktig arbeid. Det er tros alt barnas hverdag vi skal lyse opp!

Det å få nye input av informasjon og kunnskap, det er noe jeg setter pris på. Og ekstra spennende var det denne gangen da jeg dro til Oseberg Kulturhus sammen med den nye samarbeidsgjengen min i går. På planen var det to foredrager som var satt opp. Utrolig spennende, og ikke minst utrolig viktig begge foredragene. Og ikke minst utrolig flinke foredragsholdere som virkelig fikk frem budskapet av deres titler.
 

Det skal også sies at foredragsholderne må være interessante og motiverende å høre på. Og det var det soleklart i går. Ekstra spennende var det jo også når det var kjentfolk på den store scenen som sto midt i lyset. Og itillegg er flotte og fantastiske mennesker som man ser opp til. En stor glede var det å få være med på alle de gode ordene, historiene, tankene og erfaringene de hadde tatt del i iløpet av sine liv, og som de ville dele videre.

Men nå som jeg hadde sittet på rumpa store deler av disse to dagene, som ble et par vellykkede dager, så var det på tide å avslutte arbeidsuken med noe som kunne la kroppen senke seg litt inn mot helgen som allerede, igjen, er her. Ukene flyr så fort, og det er bare å utfylle dem så godt en kan.
 

Så, rett etter dagens fornuftige planleggingsdag så bar det rett avgårde til ukens tredje runde på apparatene. Godt var det å kunne avslutte hverdagen på den måten, i litt svette og en glede av å ha gjort noe fornuftig for kroppen. Og ekstra deilig er det å kjenne at kroppen får være i den bevegelsen hvor den får brukt seg på en annen måte. Hverdagen forsvant fort, og nå kan jeg, men også alle andre ta helg med god samvittighet!

Både shortsen og de kjente piratbuksene er nå blitt byttet ut med standarstilen til de gode og kjære langbuksene. Nå er det over, og det går mer og mer mot høst selv om det kan være halvvarmt på dagtid fortsatt. Halvveis i denne måneden er vi også kommet, og jeg kan ikke fatte og begripe hvor disse snart tre ukene med jobb har blitt av!

Men med ny hverdag rundt arbeidet, hvor jeg akkurat har startet og sjonglere to jobber rundt lillefingeren, så slo det plutselig inn hos meg at jeg måtte dra det videre. Jeg kunne jo ikke stoppe der midt på halvveien. Denne høsten har med andre ord fått en start som jeg ikke hadde sett for meg. Jeg hadde ikke en gang vært inne på tanken av den siste biten da jeg plutselig bestemte meg for å gripe sjansen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nå måtte jeg få tak på deler av livet mitt. Eller, det er i hvert fall en start på å komme seg ut fra hulen man har grodd seg fast i spesielt de siste fem årene. Jeg sitter så og si stort sett bare hjemme. Er redd for å bevege meg ut i verden for bare og gå rundt og finne folk. Jeg har jo ingen tilknytningspersoner av såkalte venner. Ikke sånne venner jeg kan treffe på min fritid når jeg har lyst til og trenger litt selskap.

Derfor har jeg nå tatt tak på den biten. Jeg prøver i det minste. Derfor har jeg denne uken meldt meg inn på et veldig fint sted. Der treffer jeg på mennesker, selv om jeg kanskje ikke får kontakt med dem. Jeg får omgås rundt mennesker på min fritid utenom jobb, som jeg nå har valgt å bruke på litt trening.

Ja, du hørte riktig. Trening! Jeg husker så godt jeg følte meg så sosial bare av å være på håndballtreningen med lagvenninnene jeg da hadde. Jeg var jo også så interessert i sporten at jeg bandt meg fast ved den i hele elleve år, før jeg til slutt la ballen på hylla etter et brudd i kroppen. Plager i ettertid hadde jeg i to år, før jeg valgte å fjerne metallet jeg da hadde i armen. 

Nå er det litt over tre år siden jeg opererte ut platen jeg en gang hadde. Det var en veldig vellykket operasjon da jeg ikke har noe vondt per i dag. Etter den tiden da jeg la ballen på hyllen sommeren 2013 ble det derfor ikke noe mer av verken håndball eller vanlig trening. 

Da jeg her for veldig kort stund tilbake, det vil si i uken som var, bestemte jeg meg for virkelig å satse. Jeg vil kanskje ikke satse sånn på topp, men i et av de laveste trappetrinnene enn så lenge. Så nå har jeg allerede gjennomført to treningsøkter på et senter jeg har valgt og meldt meg inn i. 

Til tross for at jeg kun har trent to ganger, så har det gått overraskende bra det også. Først gikk jobben bra, så dette. Jeg hadde overhode ikke trodd at jeg skulle våge og ta på meg treningsklær igjen, og virkelig få noe ut av dette. Og vet du hva? Jeg syns faktisk det er veldig gøy. 

Første gangen jeg begynte å løpe med mine føtter var jeg redd for alle de få øynene som skulle se på meg. Jeg hadde litt sånne tanker, “er det noen som syns jeg er rar?”, “gjør jeg det i det hele tatt riktig?” og “hvor dum ser jeg egentlig ut?”. Heldigvis startet jeg ikke helt alene, og har fått med meg en på laget. Hvor morsomt eller ikke hun syns om det, det har jeg ikke fått taket på enda.

Jeg kan jo røpe med å fortelle at jeg kjente det så smått på kroppen etter første treningsrunden. Det var ikke noe vondt ved det, men bare vondt på en deilig måte. Jeg kunne kjenne at jeg hadde fått vært innom en annen rytme på kroppen, og jeg håper jo også sånn etter hvert, en eller annen gang, at det kan komme litt resultater av det. Jeg tror dette kommer til å gå ganske bra.