Den største av de store julekveldene var forbi oss for en ukes tid tilbake. Julefeiringen hvor familien kunne samle seg til flere gode juletallerkener, hyggelige selskap og samtaler, hvor det senere på kvelden ble servert dessert samt julegaveåpning.
Med årene har pakkehaugen under juletreet bare blitt mindre og mindre. Jeg husker så godt da jeg var liten og ikke hadde all verdens høyde over bakken – ikke at jeg er så veldig høy nå, da føltes området med alle gavene så stort. Sånn er det ikke nå lenger for å si det sånn, og jeg syns det lå svært få gaver der i år.
Uansett var jeg så heldig å få litt fint, og alt jeg fikk satte jeg pris på. Det er noe med den ene av de to dagene i året hvor man kan sette litt ekstra pris på andre, samt at man selv blir satt litt frem i lyset. Men hvem skulle tro det skulle bli julaften en gang til bare noen dager etter selve kvelden?
Her i går kveld kommer lillesøster plutselig inn på rommet mitt. “Her”, sier hun, og strekker ut hånden. En søt liten boks ramlet ned, og jeg fikk nærmest en “streng” beskjed om å åpne den med en gang. Det viste seg nemlig at gaven hennes ikke hadde rukket frem til jul, så jeg fikk en forsinket julegave.
Et lekkert smykkesett av kjede og øredobber. Det falt veldig i smak hos meg, og skal nok klare og bruke det mye. Litt usikker på om jeg lar meg selv gå med de hengende øredobbene på jobb. Ikke akkurat så veldig praktiske på den biten kjenner jeg når man har små barn flyende rundt seg.
Det verste med denne vinteren er denne snøen. Så vanskelig det kan være å komme seg frem, for de som sitter bak rattet. Men også for andre. Det fikk jeg kjenne på i går da det var så vidt jeg kom meg opp en liten slakk bakke. Jeg var på vei til å få panikk – men med tunga rett i munnen og en kropp som var helt anspent så kom jeg meg opp til slutt.
I går kveld satt jeg og håpet og krysset alt jeg hadde for at veiforholdene skulle bli mye tryggere. I dag skulle jeg nemlig ut å kjøre, og det var et stykke også. En tur til en annen by sto på planen, men kjøreforholdene var ikke helt som jeg ønsket. Det gikk saktere på kjøretøyene, og en del kø ble det i en viss lengde. Men trygt frem kom vi.
Mens jeg satt der i bilen i Larvik så jeg rundt meg på naturen som var der. Det var fint. Egentlig vakkert. Det lille av snø som var kommet ekstra i løpet av natten gjorde noe med stemningen, og det gjør alt det hvite generelt. Det er bare det at jeg ikke liker den sånn ellers. Slappsete i kjøresporene var det også, og alt var bare gris.
Hjemover satt jeg med litt mer senket skuldre, selv om grepet var ganske hardt. Og for å si det sånn så hadde jeg klart meg fint uten alle de problemene som finnes med vinteren. Og det er ikke til å legge skjul på at jeg gleder meg enormt til våren springer ut og sommeren kommer for å stråle!
Tredje juledag og jeg har overlevd dagene med å ha vært klistret til titteboksen og slukt i meg alle de fine filmene som har gått. Fått med meg The Holiday et par tre ganger for å si det sånn, og Alene hjemme har ruller over skjermen også – både 1, 2 og 3 selv om jeg ikke er helt sikker på hvem som er hvem. Men gode filmer er dem uansett. Og for ikke å snakke om den kjempefine filmen Julenatt i Blåfjell.
Men her jeg sitter midt opp i romjulstiden så falt det ned en tanke. Når skal det knuses? Tidligere denne måneden satt jeg sammen og pyntet et pepperkakehus, som har vært med og gitt litt julestemning. Et ganske enkelt men fint hus, som jeg kan rive fra hverandre når som helst. Men når er det du pleier å slå løs med hammeren, å kvitte deg med, og kanskje spise opp restene etter det du tidligere satt opp? Hva er dine tradisjoner rundt dette?
Andre juledag, og før vi vet ordet av det kan vi rope “godt nytt år”. Ja, for nå er det ikke lenge igjen, ettersom dagene forsvinner like fort uansett hvor lite man gjør. For de siste dagene har jeg nemlig brukt på å være litt lat. Bare være for meg selv å se gode julefilmer. Det har nemlig blitt en del av dem, og det er så mange fine man må få med seg.
Måtte faktisk få med meg noen filmer i dag også, og slapp ikke unna den biten. Jeg kunne nærmest ligge rett ut og sett film etter film, men i dag fant jeg ut at jeg måtte gjøre noe. Gjøre noe annet enn bare å gjøre det samme.
I flere uker og måneder har jeg hatt lyst til å finne frem bakebollen. Blande sammen litt ingredienser for å få et bakeverk som resultat. Men jeg har alltid tenkt at det har vært litt for avansert, men samtidig gjennomførbart. Det hele startet vel med at jeg smakte dette for første gangen på jobben for noen år siden, så det var vel på tide å få det krysset av på listen. Det var bare det å få ut fingeren.
Og endelig kom jeg i gang. Og jammen kom jeg i mål også. Jeg søkte meg frem på nettet, hvor det forsåvidt finnes et hav av oppskrifter. Falt over denne, og det er der jeg har hentet og brukt oppskriften. Så nå har jeg laget focaccia for første gang, og jeg vet jeg har lyst til å lage det flere ganger. Det er første gang, men ikke den siste.
Selv gikk jeg bare for litt flaksalt på toppen, ettersom jeg ikke er noe glad i oliven – og det er jo mye man kan ha på. Men jeg syns den ble veldig god, og det er noe med meg og gjærbakst. Det klaffer som regel alltid, og har i grunn ikke opplevd at jeg har mislykket når jeg har laget boller og brød tidligere. Det er bare det at jeg ikke baker så ofte, og skulle gjerne brukt egenskapene enda mer.
Utseendemessig så den overkommelig ut, men da jeg tok den første biten… Det kan nesten ikke beskrives. Å ta den første biten av noe som er helt fersk og nettopp har kommet ut av ovnen – dere kjenner nok til det om det du har laget blir perfekt. Har til og med gjemt unna litt, for her var det visst flere som syns det var litt godt.
En dag som vi mange hadde ventet på, og som plutselig var kommet hvor vi satt midt opp i det. Nå er alt over og det er et år til neste gang. Denne julaften ble vi så mange som fem gjester, og i alt elleve rundt bordet. Dette visste vi at kom til å bli trangt rundt kjøkkenbordet, så i år dekket vi opp med langbord i stuen for å kunne sitte sammen som en større familie.
Da alle som var invitert hadde kommet på plass så var det tid for å samle seg for å nyte en god julemiddag. I vår familie, og alltid hjemme hos oss så er ikke julen den samme uten ribbe på bordet med alt det gode tilbehøret som må være ved siden av grisen. Så når poteter, sosisser, medisterkaker, rosenkål, ribbe, ribbesaus, surkål, rødkål og tyttebær står rett foran nesen på deg – da er det endelig jul!
I går hadde jeg ikke spist stort mer enn litt frokost da jeg sto opp, så da middagen var klar i fem tiden så var jeg ganske sulten. Jeg elsker julemat, og middag generelt, så jeg var klar for å hive meg innpå. Men etter andre runde hvor jeg hadde fylt tallerken min helt opp, da sa det stopp. Jeg hadde lyst på så mye mer, men om det var plass var en annen ting.
Når alle var forsynte og vi hadde fått ryddet av årets julemiddag, så trakk vi oss tilbake i sofaen og rundt juletreet. I år lå det også pakker under treet, men ikke av det største lasset. Men gaver, det var det til alle av oss. Vi brukte litt tid på gaveutdelingen i år, hvor vi også fulgte med på hva vi fikk. Det var ingen som hadde lyst til å være sjefen for å lese opp pakkene denne gangen, så det endte med at farmor og jeg tok saken til slutt.
Alle så ut til å bli veldig fornøyde og glade over gavene dem fikk. Det var mye fint som ble pakket opp i år, og gavene jeg ga til dem andre ble godt tatt i mot. Nå er det tomt for gaver, og dette lå under treet i år. Jeg fikk en liten og fin haug med gaver som falt i smak, og her kan dere få se hva som var pakket inn hos meg.
Alt i alt er jeg superfornøyd med det jeg fikk, og du kan trygt si at jeg måtte ta av meg finstasen å få på meg noe annet etter at vi var i havn med alle gavene. En ting var at jeg gikk med et antrekk som ikke hadde armer, også er det jo litt godt å få av seg penklærne når tiden er inne for det. Fra før har jeg et Kari Traa-sett som jeg er veldig glad i, og som jeg kunne bodd i. Så jeg klarte med andre ord ikke å la fristelsen gå ifra meg, og hoppet derfor i det nye koseantrekket.
Endelig var tiden her. Dagen er kommet hvor det blir en ekstra liten feiring med familie og venner man har rundt seg, for å samle seg sammen å spise god mat og kose seg i godt lag utover julekveldens timer. I år venter vi gjester, og vi har alltid vært hjemme på julaften de siste mange årene. Det syns vi er deilig, og det blir en like fin kveld hvert år.
I alle år som jeg kan huske, helt siden jeg var ganske liten og frem til i fjor, så har jeg vokst opp med pakkekalender sammen med mine yngre søsken. Du kan si det har blitt en del pakker igjennom ventetiden frem mot julaften, og jeg hintet vel til det forrige jul at jeg ikke lenger trengte noen kalender med små gaver og pakkelapper på.
Pakkekalender er veldig koselig, men jeg hadde rett og slett ikke behovet for det lenger, og i år kom det aldri opp noen gaver i trappeoppgangen der det alltid har pleid å henge. Men det som hang der i år når jeg hadde klart å stå opp av sengen denne julemorgen, det var denne julestrømpen. Den har vært med oss i mange år, og det har som oftest pleid å ligge ulike slag av godterier og annet godt i den.
Men også de siste årene har vi innført en ny tradisjon her i huset, og vi får velge helt selv av hva vi ønsker. Vi eier alle helt like julestrømper, og valget med hva vi vil få den fylt opp med kan vi velge mellom søtsaker eller en gave.
Jeg er jo vokst opp med godteristrømpe i veldig mange år, men en eller annen gang må man ta en forandring. Så også i år gikk jeg for en “overraskelse” i julestrømpen – en gave som jeg ville sette pris på.
Ikke misforstå – jeg syns godteri er veldig godt. Men når jeg først har det så kan det bli liggende over lang tid. Jeg er med andre ord ikke en storspiser av sjokolade og annet søtt sånn som jeg var før. Jeg fikk derfor i år disse julemusene i strømpen, som jeg riktig nok var med å velge selv. Og ved siden av dem lå den nye sjokoladen som jeg ikke har rukket å smake på enda.
Det finnes mange muligheter og variasjoner man kan kombinere en julestrømpe med. Vi er rett og slett litt mer kreative på den biten nå enn det vi var før, og tør å gå utenfor det som er vanlig. Men hva er vanlig hos deg? Hvilke tradisjoner har du hjemme hos deg?
Kvelden før kvelden, og dagen hvor man må få på plass det siste som står på den lange listen som har bygget seg opp gjennom førjulstiden. Jeg våknet med et brak inn i veggen utenfor rommet mitt. Jeg hørte during i svingen, og på lyden deres visste jeg at søppelmennene var på ferde.
“Bang”, kom det fra veggen. Med et brak dundret den store søppelkassen inn i huset, og skulle nesten tro at den kom igjennom veggen og havnet i andre enden av huset. Du kan si jeg ble en smule irritert, og klokken var jo bare åtte om morgen. Jeg hadde ikke store planer om å stå opp på denne tiden på en lørdag, så jeg la meg ned på puten igjen for å sove videre.
Etter at jeg fikk sove videre kom jeg meg ikke opp av sengen før nærmere elleve – og da hadde jeg slumret litt i tillegg. Før jeg nesten hadde klart å komme meg opp i andre etasje så var jeg i gang med dagens plikter. Her skulle det gjøres klart til morgendagens julefeiring, så her har det blitt skuret over kjøkkenbenkene og litt andre ting.
I hele dag har jeg vært i sving, om det så har vært det ene eller andre. Og likevel er jeg ikke helt i mål. Har bare en ting på listen, og den skal jeg nok få krysset ut den også.
Men som en tradisjon, en tradisjon som bare fortsetter og fortsetter, så har vi vært utenfor dørene alle sammen i dag, sammen. Dette gjør vi alltid lille julaften, og det er blitt gjort siden jeg var liten. Vi tok med oss lysene og kjørte avgårde til kirkegården.
De siste to-tre årene har jeg hatt på meg en helt spesiell genser. En strikket genser som bare har bare blitt brukt til dette etter at det ble min greie for å ha den på når vi dro innom kirkegården. Her har jeg en onkel som ligger. En onkel som jeg aldri fikk møte fordi han sovnet inn av sykdom fire år og to dager før jeg så lysets verden.
Så i år fikk han julelys ved gravstenen sin, som skal lyse opp for han i juletiden. Selv om jeg aldri har møtt han så har jeg ikke så mye å feste til han. Har sett noen bilder av han i løpet av de sytten årene han hadde her sammen med sin lille familie, og hørt om historier fra da han var blant de han var glade i. Men å ha denne tradisjonen setter jeg veldig pris på, og det er alltid koselig å lyse opp litt ekstra for han.
Tanken kan nesten ikke beskrives, og ordene flommer så mye over at dem stokker i hverandre så det blir vanskelig å få dem ut. I natt var jeg langt inne i drømmeland. Veldig langt også. Jeg var på et sted som jeg kjente til veldig godt, og jeg så for meg detaljene ganske likt sånn som det er i virkeligheten.
I drømmer svever man ofte på en rosa sky. I hvert fall i de drømmene man blir borte i på dagtid, når lyset er på sitt fulle og man fortsatt er våken. Men i natt vil jeg si at det verken var en rosa sky eller fin handling jeg var igjennom der jeg lå med lukkede øyne og var helt i min egen verden. Der skjedde det nemlig saker og ting.
Jeg har bildene veldig klare i mitt hodet, og historien sitter godt akkurat der. Men for å få en smak på historiedrømmen så ble det litt dramatisk og jeg skal prøve og forklare i korte trekk. Plassen jeg befant meg på var i et bofelt der jeg ble oppvokst av de første nesten fire årene mine – i en firemannsbolig.
Selv husker jeg ikke helt hva som satte det hele i gang, men plutselig sto flammene ut av alle veggene inne i den lille leiligheten vår, hvor både mamma, pappa og jeg bodde. Mine tre yngre søsken befant seg også der – riktig nok var det ikke sånn i virkeligheten, men de bodde der de også. Redningen ble funnet frem, og vannet fikk slukket den åpne ilden.
Etter det store utbruddet, og vi med hell klarte å få slukket brannen, så ble de små rommene vi hadde som boplass veldig skadet. Det var svart. Store svarte flekker over alt. Selve bygningen sto, men å bo der videre var uaktuelt. Vi fikk derfor komme over i en større leilighet like borte i gaten, der det bodde en mamma med en datter.
Heldigvis endte det godt, og der fantes det mange små og spennende rom. Kvadratene var fylt opp med masse spennende skrot, og for å få et innblikk i hvordan det så ut der jeg lot fantasien og tankene slippe fri mens jeg sov, så var det som å være i den store kjelleren hos besteforeldrene sine, der hvor det fantes flere mindre rom. For besteforeldre har jo som oftest, kanskje ikke hos alle, så har dem veldig mye spennende som de har tatt vare på fra da de var små.
Jeg skulle likt å være i denne drømmen i virkeligheten, for der hadde jeg kost meg. Bare tanken på at eldre eier en stor kjeller hvor de har tingene sine fra dem var små og oppover i årene, det får meg til å ville grave i esker og skap for å se på det dem har.
Uansett, årets siste arbeidsdag var i dag og jeg kunne ikke ligge i sengen for å gå glipp av den. Så for meg en helt vanlig dag, og hadde egentlig ikke store følelsen for juleferie. Med andre ord var det veldig stille da jeg kom på jobb, og resten av dagen var det både rolig og hyggelig. Kan si det ble en fin avslutning å avslutte dette første halvåret av barnehageåret på.
Etter som jeg har hatt en fin dag så sitter jeg her med en tanke. En tanke som roper “Hjelp, er det juleferie?”. Hvor har månedene blitt av? Jeg syns det var så lenge til julen skulle komme til oss, og nå sitter vi her tett oppunder selve julen, og om bare to små dager ringes julen inn. Heldigvis er jeg i rute, men på listen står julevasken igjen.
Her for noen dager siden hadde jeg store planer om å finne frem både skurefillen og vaskestativet etter at jeg hadde fått senket skuldrene denne ettermiddagen. Men når huset da fylles opp med familie for grøtspising sammen, ja da var det bare å glemme det. Det får heller utsettes til i morgen, da når alt det siste som står igjen skal gjøres. Håper dere har hatt en fin uke, så må dere kose dere denne julehelgen! Jeg ser frem til litt langfri – tid til å senke skuldrene, kose meg med de jeg er glade i, for så å komme på nyåret med ny energi.
Jeg begynner nå fysisk å kjenne på kroppen at det er i ferd med å skje en endring. Ikke bare for min egen del, men en endring som alle kan kjenne på. Her den første dagen i denne uken hadde jeg en liten tanke om at vi lå en dag foran i tid. Jeg trodde det var ukedag nummer to, mens vi bare var på mandag.
Heldigvis har jeg klart å hekte meg inn i hverdagen igjen, selv om jeg føler at alt ikke er på stell. Det at jeg ikke er helt på stell vil si at kroppen og hele systemet mitt har tatt noen fridager. Jeg merker også at jeg er veldig sliten når jeg kommer hjem fra jobb, og det er nå alltid mørkt ute når jeg kommer hjem fra arbeid.
Kanskje ikke så rart jeg blir sliten og trøtt, og ikke orker eller har energi til alt. Det svarte mørket suger energien ut av meg bokstavelig talt – av det lille jeg sitter igjen med etter å ha ytet mitt beste på jobb. Men heldigvis er det ikke bare meg som er sånn. Vi er alle klar for litt juleferie!
Her i går ble det slengt sammen litt ingredienser i en stor bakebolle, og i dag skal enda et slag av julekaker gjøres ferdig. I helgen lagde jeg nemlig kransekakestenger, noe som det ble lite av syns jeg, ettersom jeg tredoblet oppskriften på den. I hodet mitt hadde jeg en plan av å lage enda en omgang med disse, men dagene har bare gått så fort at jeg ikke har hatt tid eller anledning til å surre meg til det.
Tenk, nå er det bare fire små dager igjen til julaften, og bare to dager igjen med arbeid! Plutselig var vi her igjen for å gjøre i stand juleforberedelser. Og igjen skal vi snart runde av et fantastisk år og sette fyr på et helt nytt et. Men nå skal deigen tines. Den var litt for hard å smekke sammen kjeks med, så får vi håpe jeg kommer igjennom med steking i løpet av kvelden.
Med et stormende skritt så går det forferdelig fort. Innerst inne langt der bak så gjemmer denne julefølelsen seg veldig godt. Om den rekker å vise seg til tide, eller om den forsvinner sakte med årene, og julegleden ikke blir fullt så like spennende som da vi var små, det vet jeg ikke. Uansett, jul blir det i år.
Det er ikke til å unngå og legge bort julen nå med det første. I hvert fall ikke når man er vokst opp med en sånn tradisjon i desember. Jeg er langt ifra den eneste, men gaver blir det i år også. Denne gangen var jeg ganske tidlig ute. Jeg startet vel sånn rundt den siste uken i november, og for bare to til tre uker tilbake så var alle gavene mine i boks. De jeg skulle gi bort riktig nok.
Jeg kjenner på det nå. Veldig deilig å ikke ha det peset over seg hvor man må ut å jogge byen rundt for å finne den fine gaven til de man er glade i. Med andre ord kan julen og ferien bare komme, og det er ikke til å legge skjul på at det virkelig skal bli godt med langfri. Må bare puste og pese meg igjennom de siste tre arbeidsdagene, så kan jeg endelig slenge beina i senga og daffe rundt i pysjen hele julen mens jeg ser mange julefilmer.
Julegaver kan med andre ord krysses ut på listen, og nå er det bare å håpe at vedkommende som skal få disse overraskelsene blir glade. Julen handler riktig nok ikke bare om presanger, men helheten til julen. Men det er jo alltid stas med både å overraske andre, samtidig som man kan få et stort smil om munnen selv av den varmen andre vil gi oss. Nå kan jeg fokusere på alt annet som må gjøres. Men er du ferdig med julegavene?
