Du vet når helgen kommer springende mot deg, du er klar for et par fridager til å kunne gjøre det du måtte eller ha lyst til, og så sitter man plutselig her med en lørdagskveld som snart er forbi. Akkurat sånn føler jeg det, og det er ikke første gangen.
Bursdagsmiddagen er også fortært, og underholdning på storskjermen med Skal vi danse suser kvelden gjennom. Og med ro og stillhet etter denne uken, hvor også høsten har tatt med seg mørke kvelder, så får man lyse dem opp med levende stemning. Og da var det fint å få denne fine gaven til bursdagen min.
I år hadde jeg ikke et eneste ønske som virkelig presset seg frem. Jeg har det meste og alt jeg trenger, og da blir det vanskelig å finne og peke noe ut som kunne være noe. Men selv uten ønsker så var jeg så heldig å få litt for det, og det har allerede fått en plass i rommet.
En lekker yuccapalme spriker ut i kantene, en helt fantastisk duft sprer seg utover og levende lys som glimter til. Nå blir det mange fine høstkvelder fremover med denne bursdagsgaven.
Jeg kjenner på kroppen at små bevegelser rører seg i både takt og i utakt. De søvnige tankene begynner å komme til livet, og det blir nærmest en kamp om å prøve og fortsette for å drømme litt mer.
Til slutt må jeg nærmest gi opp, og så var gårsdagens dag i gang. Må si den startet litt tidligere enn jeg hadde planer om, men da klokken ble fem om morgen så var det ikke noe annet valg enn å stå opp.
Man kan jo si det var noen timer til det var jobb som sto på planen, og det ble en lang morgen på å lade opp til ukens nest siste arbeidsdag. På kalender sto det 23. september – en dato som er min.
Plutselig sto jeg der med bursdagsdagen i armene. Enda et år hadde rukket å ha gått, og igjen så satt jeg der med minimalt av bursdagsfølelse. Det er rart det der hvordan den kan forsvinne for noen når man kommer litt opp i årene.
Men dagen var min, og den rullet jeg av gårde som om det skulle vært en helt vanlig torsdag. Med litt dødtid og med morgentimer hvor man nærmest ventet på å komme seg til jobb, så ble det en stor glede da man endelig kom seg innenfor dørstokken på arbeidsplassen.
Tenk å være så heldig, sier nå jeg. Jeg hadde vel så vidt rukket å hoppe av sykkelen ved ankomst da jeg fikk en følelse på litt romsteringer fra bygget jeg hadde foran meg. Og den følelsen stemte. Jeg tok tak i dørklinken akkurat sånn som jeg pleier og var på vei inn for å gjøre det jeg ellers gjør når jeg kommer på jobb.
Istedenfor spretter en innerdør plutselig opp, og jeg får flere armer slengende rundt meg, og flere rop – GRATULERER MED DAGEN, PERNILLE!
Og jeg som ikke hadde noe bursdagsfølelse. Det fikk jeg i hvert fall nå. Mange koser og klemmer fra de fantastiske barna, og tenk så store hjerter dem har når de er så små. Likevel er dem store.
Jeg kan ikke akkurat si at jeg forventet en sånn velkomst på dagen, eller i det hele tatt hadde sett det for meg. Det var visst ikke så galt å bli et år eldre, selv om jeg føler meg mye yngre enn det jeg egentlig er.
Det er fint å se at man blir satt pris på når man får være den man akkurat er, selv om det var mye mer glede og følelser over sin egen bursdag da man var yngre. At jeg nå har bikket 27 år er ingen forskjell eller store bemerkelser. Det blir nok det samme som det er hvert år – det tar tid å vende seg til et nytt tall. Men litt ut av dagen måtte man jo gjøre, og ballongene henger fortsatt.
Jeg prøver å finne roen. Lar fingrene springe akkurat der dem vil over tastaturet, også ser vi hva som skjer. Noen ganger føles det at alt gjør av seg selv, andre dager må man jobbe litt ekstra for å få til noe. Og på helt andre tider er det nærmest ikke en sjanse å hoste opp noen ord, uansett hvor mye man sitter med.
Over meg er himmelen dekket av hvite skyer. Litt bevegelse i bladene blafrer frem og tilbake og lite tegn til solen er ikke stort å se. Latskapen har slått et slag i hodet, litt serie har allerede rullet over skjermen på morgningen. Det er rett og slett søndag.
Helgens siste dag til å gjøre fritt det man har lyst til, samtidig som man benytter sjansen til å finne frem påfyll av ny energi til å ta i mot den nye uken som kommer. Og når man da har hatt muligheten i helgen til å få gjort unna litt små ærender og få litt mer på stell, da er det godt å nyte resten av helgen under det nye kosepleddet mens man ser på det nye store bildet man har funnet. Og samt unner seg synet av de lekre lysene som er dandert på fatet og som skaper høststemning. For nå er høsten her.
Selv om hverdagen kan virke hektiske hvor det skjer mye, samtidig som man har mulighet til å trekke seg litt tilbake, så gjør den lille nye tingen i rommet ekstra mye. Det er ikke alltid det skal så mye til for å få en større forandring av et rom, og nå ser det ryddig og ordentlig ut hos meg. I hvert fall av det som er synlig. Og det pleier også sjelden å være rotete rundt meg når jeg har den lille plassen jeg har som er mitt. Og med nytt bilde og nye lys på fatet, så er rommet mitt kommet i et lite høstmodus.
Jeg har lenge lagt merke til at det ikke er så veldig mye forandring jeg kan få gjort rundt meg på dette rommet lenger. I mine yngre år så ommøblerte jeg mye og gjorde flere forandringer i løpet av en kortere periode på dette rommet. Mens nå har jeg slått meg mer til ro med at “sånn vil jeg ha det”.
De store endringene har gått bort med årene, og nå bruker jeg heller tid på å gjøre en forandring med små elementer og skiftninger. Jeg har jo lyst til å ha en større mulighet til å lage mitt eget preg, men da må jeg finne meg noe helt eget først. Og den tid kommer.
Jeg har alltid hatt sansen for høsten. Den tiden fra nå og utover er det noe helt spesielt ved, og ekstra spennende er det med disse solnedgangene, men også soloppganger som jeg får se ordentlig foran meg når morgenen starter tidlig nok.
Ny uke står for tur og jeg som skulle litt tidligere opp denne morgen, vil du ikke tro at jeg klarte å våkne før alarmen skulle ringe halv seks til morgen i dag? Det var vel snakk om ti minutter eller noe, men denne alarmen rakk aldri å gi lyd fra seg før jeg var klar for en ny dag.
Utenfor var det helt mørkt, men like før lyset gjorde seg synlig. Og med høsten i spill så vet man aldri hvordan dagene vil starte. Jeg fikk gjort unna de ærendene jeg var nødt til å gjøre, og plutselig var jeg på sprang gjennom de mørke gatene som ikke hadde rukket å våkne enda.
Det var da jeg tittet ut av vinduet i det riktige sekundet at morgen fikk virkelig fart på seg. Ute så jeg et lys som vekket stor interesse. Skoene ble nedtråkket og kamera ble slengt med, og så var jeg på sprang for å rekke alt i tide.
Bare se på denne himmelen her. Og det er det som er så magisk med høsten og mørketiden. Utrolig hva man rekker sånn i siste liten å få med seg før jobb, og denne soloppgangen var på sitt sterkeste kvart over seks på morgen i dag før den plutselig ble oppløst bare noen minutter etterpå.
Med andre ord en sterk flamme men kort opplevelse sånn på morgenkvisten på starten av uken. Og la oss håpe at med et så vakkert syn kommer det en flott uke. Man vet aldri helt sikkert, men det er lov å ønske seg. Jeg gleder meg i hvert fall til enda flere slike morgener.
Vil man noen gang oppnå følelsen av at et døgn har mange nok timer? Og hvorfor kjenner man seg utladet når man aller helst skulle vært langt over oppladet?
Vil jeg noen gang bli klok nok på alle spørsmålstegnene jeg stiller meg selv? Jeg tror ikke det. Og jeg sitter med en haug av mange som jeg prøver å grave meg gjennom. Men sånn er livet, og livet skjer. Og selv om man nærmest kan kjenne at hodet sprenger til tider, så er det også viktig å tenke på at vi bare er mennesker. Selv om det kanskje ikke er så lett bestandig.
Men nå har det gått enda en uke, og helgen godt i gang, og ikke minst halvveis over allerede. Ofte legger jeg inn små planer som jeg har lyst til å fullføre i løpet av de neste dagene, men så ender jeg fort opp med å få unna noen av dem, eller rett og slett skyve alt til siden.
Hverdagen skjer. Livet skjer. Og tiden tar man sånn som den kommer, uavhengig om det er planlagt eller ikke. Og hvis jeg ruller meg tilbake i starten av forrige uke, så ble det en sånn dag som endte i en helt annen retning enn det jeg hadde sett for meg på forhånd.
Jeg husker jeg hadde kommet hjem fra jobb, og kroppen var relativt sliten. Det eneste jeg orket var å ligge rett ut og gjøre ingenting som var fornuftig. Jeg lot tankene være fri, og jeg lå rett og slett i min egen verden og lot meg skrolle igjennom skjermen på ulike kanaler av sosiale medier.
Men så skjer det. Jeg kom over en konto der jeg prøvde å få med meg det meste av alt som var lagt ut. Noe mer interessant enn annet. Plutselig stopper blikket opp. Jeg blir liggende og stirre på noe som var delt, og før jeg visste ordet av det hadde jeg rukket å gi et lite vink, og kort tid etter fått et lite svar.
Og da var det gjort. Jeg som hadde sett for meg en rolig kveld etter en dag på jobb, endte med at jeg hastet av gårde. En ordentlig spontantur til byen ble det, for jeg ønsket meg virkelig noe som jeg så en annen hadde.
Siden jeg bare hadde et mål for øyet, ble det en veldig kjapp tur innom byen for å finne det jeg hadde sett. Med raske skritt gjennom butikken som skulle få besøk fant jeg det jeg så etter. Dette må nærmest vært den korteste byturen noen gang tror jeg, og heldigvis fikk jeg tak i riktig plagg som også fikk bli med meg hjem.
Denne jakken, og jeg angrer ikke. I en ukes tid har jeg rukket å bruke den allerede, og for en god jakke dette er. Passer ypperlig til tiden vi er inne i nå som høsten viser enda flere tegn. Og så lett og slenge på seg uansett hvor man skal.
Den er så god at jeg til og med bruker den på jobb. Og jeg som er avhengig av gode lommer – denne har dype nok lommer som man får plass til litt i. Ikke at jeg overfyller lommene mine, men jeg er avhengig av slike lommer hvor ting ikke faller ut.
Denne er i hvert fall veldig god, og holder en varm – hvis man ikke er en sånn frysepinn som meg da, som må ha et lite ekstra plagg under etter hvert når det blir litt kaldere utover høsten. Og jeg som ikke har nok jakker i skapet fra før, så har jeg det i hvert fall nå.
Kan noen fortelle meg hva som skjer? Hvorfor det skjer? Og hvorfor jeg ikke klarer å forstå, og dermed blir nesten like overrasket hver eneste gang, uansett at jeg vet det vil komme igjen og igjen?
Timene ruller og går mens dagene bare forsvinner. Og når vi nå har hoppet inn i en ny måned så har høsten vist sine tegn på at den er her. Og for en start på noen dager vi har hatt. Har jo nærmest vært deilige temperaturer på en sensommer som har vist seg denne uken, og man kan jo ikke akkurat klage på det.
Jeg har opplevd flere morgener med en vakker soloppgang, og av tidligere erfaringer med høsten så er sjansen stor for at man vil kunne oppleve mer av det. Selv om sommeren er varm og god, så skal det sies at jeg har gledet meg til høsten. For det er den som har kommet nå.
Jeg er klar for høsten, og jeg er klar for en helg. Og jeg er klar for å ta imot enda mer inspirasjon til og la fingrene springe mye mer over tastaturet. Det har kriblet flere ganger til å dele, men innholdet har ikke vært stort nok til å gjøre noe ut av. Og det er vel sånn det er å skrive. Noen ganger stopper det litt mer opp enn andre ganger. Og andre ganger bobler det nærmest over.
Er det en ting jeg har drømt om i alt for lang tid, så er det å oppgradere selve stammen av et garderobeskap. Jeg vet ikke hvor mange varianter av muligheter jeg har sett på, og ikke minst drømt om. Men å gå på utkikk etter et klesskap som i mine øyne skal være et drømmeskap, det blir det nok ikke med det første.
Istedenfor har jeg latt meg gå i enda flere feller på deres innmat. Jeg er jo ganske flink til å fylle opp skuffer, kurver og få alt til å henge på kleshengere. Og nå i det siste har det også ramlet ned noen pakker i postkassen min.
Det skal sies at jeg har hørt enormt mye bra om dette her merket. Flere kanaler har latt seg spre ut med et budskap om deres meninger og hvor godt tekstil det er i disse klærne. Og for ikke å henge helt utenfor så lot jeg meg klikke hjem et par som jeg kunne teste ut selv.
Tightser fra We are fit var noe jeg nå måtte skaffe meg. De skulle sitte så godt på og holde alt på plass, og ikke minst være så utrolig behagelig å bruke. Paret jeg klikket meg hjem var kommet, og med det samme ble dem testet.
Er det lov å si at man ble overraskende fornøyd? For å være ærlig så kunne jeg nærmest bodd i en sånn her hver eneste dag. Og hvorfor jeg ikke har skaffet meg slike tidligere lurer jeg fælt på selv.
Tenk å ha noe som sitter ekstra godt på en, men som samtidig er så behagelig å gå rundt med at man nesten ikke merker at man har dem på. Og ikke minst kan dem brukes til absolutt alt. Alt fra trening til hverdags.
De var så gode at jeg måtte sikre meg flere for å ha i garderoben. Og mange farger å velge mellom. Det er så mye fint at man nesten kunne tenkt seg det meste. Men da hadde det mer eller mindre ramlet utenfor mitt skap. Nå gleder jeg meg bare til å bruke disse tightsene enda mer, og kanskje ender du opp med å gå rundt i dem også.
Da det ble gjort oppmerksomhet på at det var mulighet for å fremskynde denne her vaksinen, så heiv jeg meg på trenden og gjorde sånn som mange andre. Og her var det bare å klikke seg fort inn som bare det, for tidspunktene forsvant fortere enn som så.
Så istedenfor å vente helt til midten av oktober, så var dagen min kommet for dose nummer to. For å få best flyt gjennom dagen så klarte jeg å ordne en time sånn at jeg bare kunne reise rett fra jobb når jeg var ferdig og opp til hallen for å få et stikk.
I ferien da jeg var der for første dosen så var det sånn at jeg bare kunne gå rett inn å få et stikk i armen. Det gikk med andre ord relativt fort, men denne gangen var det ikke bare jeg som hadde benyttet meg av å bytte tidspunkt.
Nå måtte man sitte og vente. Sitte stille midt på en stol som man fikk utplassert før en ble vinket inn for å rykke frem i køen, der hvor man fikk komme inn til noen damer som hadde ansvaret for stikkingen.
Og skal jeg være ærlig – jeg ble like imponert denne gangen som for en måned tilbake. De som holder orden og styr på disse vaksinedosene som skal settes, og alle andre i teamet rundt som holder hjulene i gang – de fortjener et ekstra stort klapp på skuldrene for jobben dem gjør enda en gang.
Vel trygt inne hos damen som skulle sette stikket, gikk det knapt et par minutter før jeg satt ute i observasjonssalen sammen flere. Og så var det bare å vente da, med et nytt stikk i armen. På forhånd hadde jeg sett for meg at disse minuttene som man måtte sitte kunne ta litt tid, selv om jeg var igjennom akkurat det samme sist gang.
Blikket vandret litt frem og tilbake på alle menneskene som satt der, selv om jeg hadde de fleste bak ryggen på meg der jeg satt på fremste rekke. Men plutselig gikk de tjue minuttene, og tiden rant fortere ut enn man først antok.
Føttene gikk stille og rolig forbi alle stolene av ventende mennesker som gikk igjennom akkurat det samme som meg, og ut kom jeg med andre shotten innabords – og fullvaksinert. Jeg ble det jeg også, og nå får vi bare vente og se hvordan det går fremover med dette viruset og selve pandemien. Vi har jo som mål å klare dette, sammen!
Det var nok en gang kommet en helg som sto foran meg. Et par fridager som jeg nå setter enda mer pris på nå som hverdagen er godt i gang med å rulle rundt. Er både godt å ha hverdager og helger, og nå var jeg klar for å senke skuldrene litt etter nok en fin uke.
Men hvilke planer hadde jeg foran meg? Hva ville jeg gjøre? Lite visste jeg hva min tid med fri skulle fylles med. Blant annet har jeg brukt de siste dagene med å suse meg gjennom en del filmer, ettersom jeg har vært gjennom de fleste krimseriene, og enda ikke funnet noen flere å se på. Og et tips til gode thrillere – Beck-filmene er ufattelig spennende, og jeg vet ikke hvor mange filmer av dem jeg har sett bare denne uken.
Så om man har klart og fylle tiden sin med interessant spenning, det er det ingen tvil om. Og enda mer spennende ble det da jeg valset meg gjennom en butikk her i dag også. For i kurven min ramlet det oppi noe jeg ikke hadde tenkt på å ta med meg på forhånd, men som spontant havnet der.
Akkurat der og da, i det ene sekundet og i det øyeblikket jeg plutselig kom på at jeg ville ha med meg noe hjem, så gikk det ikke lange tiden før jeg var i mål med denne tanken som kom fra et eller annet sted.
Kvelden kom, og plutselig satt jeg her med en helt annen farge på håret enn det jeg allerede hadde. Et innfall i en forandring traff meg, og jeg ville vel i utgangspunktet gå for noe litt mer utenfor min komfortsone. Gjøre noe litt mer annerledes. Men jeg våget ikke.
Dette derimot – resultatet som jeg endte opp med er en del mørkere enn det jeg var. I min ville fantasi der jeg sto med de utvalgte hårfargene foran meg i butikken, så hadde jeg lyst til å prøve fargen rød. Men siden jeg ikke hadde gjort det før så våget jeg ikke, så endte opp med en mellomting av det jeg hadde og fargen jeg ønsket.
De gangene jeg har gjort noe med håret mitt selv, så har det alltid gått i mørke toner av farger. Faktisk var jeg så vågal at jeg for en del år siden gjorde meg selv blond. I dag er jeg ikke så sikker på om jeg ville gjort det igjen. I hvert fall ikke nå.
Men forandring fikk jeg lyst på, så nå sitter jeg her med et brunt hår med et snev av rødskjær i. Vet ikke helt hvor godt dette skjæret kommer frem i bildene, men jeg får si jeg ble fornøyd. Kanskje jeg lar meg friste i å prøve noe annet neste gang jeg finner ut at jeg vil gjøre noe annerledes.
Selv om vi er så heldige å ha noen ekstra varme sommerdager, så sniker også høsten seg innpå oss. Om bare noen dager er vi kommet skremmende langt, og halvveis inne i august allerede. Så her gjelder det å nyte tiden man får hver dag – hver time, hvert minutt og hver lille centimeter man får brukt sekundet på.
Tiden står aldri stille, selv om man kan føle det noen ganger. Plutselig var natten forbi da alarmen ringte i dag tidlig. Fikk rullet meg ut av den gode og varme dynen som jeg var tyllet rundt med, og deretter hoppet inn i klærne.
Vel i mål med morgenrutinene tittet jeg tilfeldig ut i et helt annet vindu enn jeg som oftest pleier å se ut om morgen, bare for å se hva været viste. Jeg tittet ut, og jeg tittet inn igjen. Men blikket spratt fort tilbake til synet som jeg møtte utenfra.
Øynene ble nærmest store, og før jeg visste ordet av det var føttene på sprang i et stille tempo. Et dundrene røsk inne i skapet med labben, og føttene som hoppet oppi skoene. Dette måtte jeg ikke la gå forbi.
For det første så la jeg merke til en lett tåke som hadde lagt seg ganske langt nede, og som blafret stille i luften. Og når soloppgangen ga den kontrasten av et lys med sine stråler, ja da var det ikke annet enn å slenge kamera rundt halsen og satse på å få noen gode bilder.
Jeg tittet på klokken mellom alle slagene hvor bildene ble tatt, og tiden hadde så vidt rukket å passere seks i dag tidlig før jeg var i full gang med å knipse løs.
Dette synet er noe av det jeg liker best med tidlige morgninger nå når høsten er på vei. Jeg vet ikke helt hva det er, men den magiske stemningen som følger med på disse soloppgangene gir en god energi og en spesiell gnist. Og de er like fine hver gang. Utrolig hva man rekker før jobb når man starter tidlig.
