Ser her på den lille mørke karen her som ikke var så veldig liten likevel. “Liten jeg? Langt ifra.” I år har det vel ikke vært den største fangsten av den store interessen jeg har for disse krypene.

Til vanlig pleier jeg å finne den første for sesongen allerede midt i april – det er da dem pleier å krype frem. Men i år så fant jeg ikke den første før den første dagen av mai selv om jeg hadde dandert ut disse fellene mine litt tidligere enn det.

Jeg husker en gang noen sommere tilbake da jeg var nesten oppe i sytti slike stålormer som ble funnet gjennom sesongen fra start til slutt. Men i år har det visst ikke vært et godt år for at dem har villet vise seg frem, og ikke like mange har havnet en snartur innom på besøk hos meg.

Jeg har også notert meg ned når dem har tatt seg turen innom, og hvor mange som har havnet i klypene mine. Hmm, men hvor mange har det blitt i år? Jeg blar meg gjennom noen sider i notatene mine for å finne ut av det.

77? Det kan vel ikke stemme? Jeg som sitter igjen med en følelse av at det har vært enda færre som har blitt funnet. Men det må jo være riktig når jeg har skrevet det ned. Jeg trodde bare ikke at det var så mange som hadde havnet i fellene mine denne sommeren.

Men, det vil jo si at en ny rekord har trappet opp på stigen. Tidligere har jeg huket av i samme skjemaet jeg har hatt, og det meste jeg har vært oppe i da har vært sekstiseks. Og i år ble det elleve mer.

Moro er det, selv om interessen ikke er like høyt oppe som det den var da jeg var yngre. Nå har jeg holdt på med dette i så mange år, og det er som oftest ekstra kribling i fingrene i starten på det meste av alt som er nytt for en.

Men det at det ikke er like spennende den dag i dag betyr ikke at jeg kommer til å slutte med og fange dem igjen til neste år. Disse krypene er fortsatt like fascinerende.

Og der var hverdagen i gang igjen, og man sitter igjen med å ha kommet seg gjennom den første arbeidsuken etter en liten ferie som gikk alt for fort. Det er rart med disse feriene og fridagene man har, hvor godt det er når dem kommer, men så forsvinner de fortere enn fortest noen ganger.

Uansett, det var ikke noe problem med å komme tilbake på jobb igjen, og jeg kjenner at det skal bli godt  og omgås alle de fine menneskene jeg har rundt meg. Noe av det beste med å starte og jobbe igjen var å se alle de brede smilene barna møtte meg med når dem så meg, og alle de klemmene og kjærligheten som fulgte med.

Selv med en fin og myk oppstart, så har det også vært litt rart. Syns det er litt vanskelig å forklare følelsen og beskrive sånn som jeg opplever det, men det går vel litt i det samme sånn som man ellers føler det når man kommer tilbake til jobb etter en lengre ferie. Tenker du litt over det og kjenner etter selv, så er det nok litt sånn jeg kjenner det.

Er litt som om man må finne sin plass igjen, og når man jobber med barn så møter man også på nye barn som man ikke har sett eller møtt før. Og ikke for å snakke om hvor mye barn forandrer seg når det går så lang tid mellom.

Når man jobber med barn så ser man jo barnets utvikling, ferdigheter og personlighet hele tiden. Men det forsterker seg og blir ekstra tydelig når man ikke har sett dem på en lengre stund. Plutselig har dem vokst alt for mye i løpet av sommeren, og dem som var de små og herlige barna før sommeren, de har nå blitt de store flotte barna. De har alltid vært fine vesener, men det er de små trekkene som kommer ekstra frem og man legger merke til når man ikke har vært med dem så ofte som man ellers er.

Godt var det i hvert fall å se igjen alle de små og store igjen, og plutselig satt man her med helgen foran seg. Hvor ble den første uken av? Hva var det som egentlig skjedde i løpet av disse dagene? Blir like overrasket hver gang, og det vet jeg at det er flere som blir.

Alt i alt har det gått bra, og godt har det vært med en myk og rolig oppstart. Men jeg har merket at jeg har vært litt mer sliten etter endt arbeidsdag, og det er bare et godt tegn. Nå skal helgen tas i mot og nytes.

“Og så var stikket satt. Med null problemer og sekunder som bare forsvant før man rakk å tenke. Men hvem ville møte meg rundt neste sving? Ut gjennom en dør sto jeg midt i en hall. Et sted med mange stoler hvor flere mennesker allerede satt.

Der var det flere personer som skulle passe på at alt gikk fint for seg, og jeg ble også her tatt godt i mot, hvis jeg kan si det på den måten, hvor det bare var smilende mennesker å se som jobbet med vaksineringsprosessen.”

Nå er det en halvannen uke siden stikket føyk inn i armen, og med meg denne dagen fikk jeg et lite skriv, akkurat sånn som alle de andre, med litt info om blant annet bivirkninger som kunne være normale.

Men dette her så jeg ikke akkurat for meg som en av bivirkningene som kunne inntreffe vel? En avkuttet arm som plutselig forsvant uten å vite hvor den tok veien, men resten av helsen skal det være tålig greit med.

Nei, hadde det vært så ille så hadde jeg hatt et klart alternativ på hva valget var, og heldigvis gikk det ikke så langt. Men jeg fikk noen bivirkninger allerede samme dagen. Heldigvis ikke mange, men nok til at jeg kjente det.

Bortsett fra litt nummenhet i området rundt stikket, så virket armen litt tung og skulderpartiet litt vond. Kjentes litt ut som man hadde fått seg en liten trøkk i en smell, men ikke stort mer enn det.

Men litt andre tegn viste seg i tillegg, som også skulle vise seg å være normalt. Det kom vel samme dag, og holdt på en dag eller to etter også, hvor jeg følte meg trøtt. Kroppen var så sliten at jeg nærmest kunne sovet bort de neste par dagene som sto i vente. Det skjedde ikke, men følelsen av det lå i kortene.

Som man ser så har jeg ingen andre plager, ubehag eller annet som feiler etter at vaksinen tok sin plass. Men at valget jeg tok føltes riktig, det er jeg ikke usikker på.

Det er nå gått fire uker siden ferien startet, og bare en ørliten helg står igjen før denne ferien sklir forbi. Fire uker, hvor ble dem av?

Som mange andre tidligere ferier jeg har hatt så har jeg som oftest unnet meg å sitte opp til over midnatt, sovet lenge og brukt dagene til latskap og annet som jeg har hatt lyst til å fylle dem med. Men kanskje mest timer til å gjøre ingenting.

Jeg var spent på hvordan denne ferien ville gå. Hvordan jeg ville gjøre det, om jeg skulle skli ut og komme helt ut av systemet.. For jeg har jo hatt det sånn i over et halvt år nå at jeg har lagt meg tidlig om kveldene, selv om det har vært helg.

Men nå som det har vært så mange fridager – ville jeg la kveldene bli lengre og morgningen kortere? Eller ville jeg fortsette i de samme skoene som jeg holdt så godt fast på?

Det har nå gått fire uker med ferie, og jeg har visst ikke latt det stoppe meg. Jeg har holdt på de faste soverutinene mine, så her har man vært tidlig oppe om morgen og kommet seg i seng like tidlig som jeg gjorde før ferien. Har kanskje dratt ut en time eller to på kveldene, men noe må man jo skille fridager og hverdag med.

Med andre ord har jeg fått en sommer hvor jeg har følt meg uthvilt, fått minst like mye søvn om ikke litt mer. Og med disse rutinene som jeg har klart å holde, så blir det absolutt ikke den store overgangen når man nå skal starte hverdagen igjen med jobb og det som følger med.

Gjennom hele ferien har jeg holdt tiden. Har lagt meg alt fra rundt klokken åtte om kvelden til halv ti. Kan vel telle på en hånd hvor det har blitt senere enn dette, og har ikke angret på at jeg valgte dette mønsteret.

Hverdagen som nå venter meg blir i hvert fall ikke noe skremmende, og kjenner at det skal bli godt å komme tilbake for å gjøre et godt stykke arbeid igjen blant fantastiske og fine mennesker. Det er noe med disse rutinene som gjør at man får, om ikke alt, men nesten alt på stell. Hurra for at hverdagen finnes, selv om det er godt med ferie også.

Jeg sitter her med en følelse av at jeg har sett alt for mye den siste tiden. Igjen ble det enda en tidlig morgen, hvor klokken hadde så vidt rukket å passere syv i dag tidlig når man innså at man var ferdig uthvilt. Og fortsatt er det ganske deilig å nyte stillheten når disse morgentimene inntreffer.

Men hva gjør man for å la stillheten gå inn på deg og være i din helt egen boble for å koble av? Jo, da ble det fortsettelse på serier, og det har jo blitt en del av dem i det siste. Så hvorfor ikke komme med noen forslag og anbefalinger videre.

Og vet du hva? De siste seriene jeg har sett har bare vært på svensk, for akkurat der har svenskene klart å treffe meg i sjangeren sin. Og det er ikke ren tilfeldighet hvilken sjanger det har gått i, for alle jeg nå har sett har handlet om mord og mysterium, hvor politi og etterforskning har vært innblandet. Og her er de siste jeg har sett.

Gåsmamman – Først og fremst, her levde jeg meg virkelig inn i handlingene som ble vist. Snakk om å være en mamma som gjør alt for å beskytte sine barn ved å gjøre skumle og farlige handlinger for å redde sitt eget skinn. I korte trekk uten å si for mye så går det i narkotikahandel, brutale drap og hverdagslige utfordringer med barn og skole.

Mordene i Sandhamn – Etter å ha fått et veldig godt blikk til hovedskuespilleren i Gåsmamman, Alexandra Rapaport, oppdaget jeg at hun var med i denne serien også. Og siden den hadde en del samme virkning av det jeg likte av mord, mysterium og politietterforskning, så kunne jeg ikke gå glipp av denne.

Den handler om et fredelig sted, Sandhamn, som ikke er så fredelig likevel. Liv går tapt gjennom mord, og det blir etterforsket på drapene som oppstår. Ondskapen slår løs når den store bølgen går mot klippene, og kriminalbetjenten og juristen jobber sammen for å finne svarene som forårsaker alle hendelsene på øyene.

Jegerne – Enda en svensk spenningsdrama med politi inn i bildet, samt drap som oppstår. En eks-politimann ønsker å være med på å løse det som skjer i bygda, men blir ikke helt godtatt av de nåværende politifolkene som ikke helt ønsker å ha han med på laget for å skape forstyrrelser. Antall fiender øker, og han oppdager en mørk hemmelighet om en lokal gruveentreprenør.

 

Etter å ha sett disse seriene her på løpende bånd, har jeg en følelse av at jeg snart har rundet av  og sett alt av serier som har med denne kategorien å gjøre. Men det er jo alt for spennende, så nå må jeg jakte enda litt dypere på flere som jeg kan se. Det er jo så spennende. Og alle disse seriene er å anbefale og se.

For ikke så lenge siden midt i ferien så ble jeg lurt til å utføre et klikk. Man leser jo om hvor farlig sånt kan være, artikler som forteller hvilke sider du skal holde deg unna og hvilke nummere som man skal se bort ifra. Man vil jo ikke risikere å havne i den fellen hvor man taper det man har, eller mister det man venter på.

Hvis man vender litt om på det hele så ble jeg ikke lurt, men jeg gjorde noe lurt. Jeg vil i hvert fall si at det var lurt, for nå har jeg fått gjort en liten forandring. En endring som forandret på stemningen, og som ga et litt annet uttrykk av det jeg så rundt meg.

Det var en ettermiddag for en uke tilbake, da jeg endelig fant meg noe som jeg likte og som kunne passe inn hos meg. Det er jammen ikke alltid like lett å utpeke seg noe som man trenger, eller ønsker seg. Og vil det passe når man får det opp? Og hva vil det gjøre med rommet?

Jeg var rett og slett på gardinjakt for å skifte ut de beige jeg hadde. Jeg var klar for en forandring, og jeg falt for denne fargen her som er blue/misty grey. Jeg var litt i tvil om hvordan det ville forme resten av rommet, og jeg har allerede havnet på en konklusjon – jeg angrer ikke på valget.

Jeg vil si jeg er mer fornøyd med fargen på de nye gardinene, enn de jeg hadde fra før. Og man blir jo alltid glad og i godt humør når man får en forandring som man liker. De beige gikk litt i et med veggene, eller det var lite avbrekk på fargekombinasjonene. Men nå med de lyse veggene og de mørke gardinene så ga det mer helhet.

Så var det endelig blitt min tur. Litt tidlig ute kunne jeg spasere rett inn til den hyggelige damen som ventet på meg, og som også ventet på mange andre. På forhånd hadde jeg sett for meg at det kunne være litt kø, og litt mer venting enn først antatt.

Men nå er jeg endelig i gang, og jeg er halvveis på veien til mål. I hvert fall når det kommer til vaksineringen. For nå har jeg blitt dytta i litt motgift jeg også. Jeg har verken sprøyte- eller helsepersonellskrekk.

Tenk at disse flinke menneskene står på for at alle vi skal kunne føle oss litt mer tryggere når det kommer til dette viruset som har holdt på i over et år. Det første jeg møter når jeg tråkker opp til vaksineringsstedet er et hyggelig menneske som forteller meg hvor jeg skal gå.

Inne i lokalet møter jeg en smilende mann som viser at spriting er nødvendig, og deretter treffer jeg på en veldig snill dame som registrerer at jeg er kommet. Bare noen sekunder senere vinker enda en oppegående mann meg videre, hvor jeg så får møte hun som skal sette den første dosen på meg. Også en meget varm dame som bare vil en godt.

Og så var stikket satt. Med null problemer og sekunder som bare forsvant før man rakk å tenke. Men hvem ville møte meg rundt neste sving? Ut gjennom en dør sto jeg midt i en hall. Et sted med mange stoler hvor flere mennesker allerede satt.

Der var det flere personer som skulle passe på at alt gikk fint for seg, og jeg ble også her tatt godt i mot, hvis jeg kan si det på den måten, hvor det bare var smilende mennesker å se som jobbet med vaksineringsprosessen.

Tenk å se så mange blide helsepersonell og andre som er der for å hjelpe til. Jeg så ikke ett eneste surt eller sinna fjes, eller noe antydning til en negativ mine. Og med bare oppegående og positive vesener rundt, så gikk disse minuttene i etterkant ganske fort.

Og så var det bare å spasere hjemover igjen. Med et stikk i armen og et par måneder igjen til neste gang.

Det er påsken 1989, og ti år gamle Helén skal møte to venner på butikken. Men hun kommer aldri frem.

Hva var det som hadde skjedd, og hvorfor nådde ikke jenta frem til bygningen som lå bare noen meter unna huset hennes?

Plutselig var jeg slukt inn i en spenning som jeg ikke kom meg ut av. Allerede fra sekundet begynte å tikke i den første episoden så ble nærmest spenningen bygget opp. Og ikke for å glemme tittelen på serien – Jakta på ein mordar.

Og følge handlingene som gjøres gjennom en sånn sak, hvor de også har laget denne basert på virkelige hendelser gjør det hele ekstra spennende. Og i tillegg er politiet inne i bildet, noe som de fleste seriene har med seg av de jeg har sett i det siste. Også kan jeg ikke glemme dette, serien er svensk.

Sansen for svenskenes oppbygging av en historie er noe som blant annet fenger meg. Hvis du spør meg hvorfor så har jeg ikke noe klart svar på det, men spenningen og nysgjerrigheten ligger i brikkene igjennom handlingene.

Jeg tør ikke si så mye mer om hva det hele går ut på. Men at jeg anbefaler å ta en titt hvis nysgjerrigheten ligger og trigger oppunder huden så er den verdt å få med seg. For meg var det i hvert fall veldig spennende, og jeg ble drevet med og følte at jeg var med inni hele den sanne historien som skjedd for flere år tilbake.

Nå som jeg har sett denne serien sitter jeg igjen med å ville se enda mer. Hadde jo håpet at det var litt flere episoder av den. Men den kom først ut i slutten av fjoråret. I mens så får man finne andre ting å titte på.

Gjett hvem som måtte løpe de fem hundre meterne rett hjem, med hunden etter seg og man følte at man nesten ikke løp fort nok. Gårsdagens kveld var kommet og det ble en liten luftetur for å se om det var noe interessant langs veien. Og med alt for raske skritt så resulterte det i et syn jeg ikke har sett før.

En veldig rask tur løpende gjennom huset for å finne det riktige utstyret, så løp man nesten så fort man kunne tilbake til stedet som vekket min oppmerksomhet. Langt av gårde var det ikke. Men når man måtte skynde seg så mye for å passe på at synet jeg fikk ikke forsvant, så føltes det veldig langt for det.

Det var midt på et lite jordet av et slags byggeplass hvor interessen ble så stor. Og ikke minst så var det et veldig vakkert syn, med tanke på at man ikke ser eller opplever det så ofte. Og i hvert fall ikke på så nært hold.

Tenk at den lille gåturen skulle ende opp med et lass av bilder av mange flotte fugler som disse. Det viste seg å være et grågåstreff i solnedgangen. Jeg ble stående lenge og bare se. Nyte kveldens natur som jeg hadde foran meg, og at en ganske kjedelig plass kan bli så vakker ved hjelp av levende vesener. For det var mange av dem.

Samfunnets små skatter er veldig fascinerende når man først legger det gode øyet til for å se hva man egentlig ser. Jeg ble stående lenge for å fange dette synet, og hadde vært moro å kunne gått helt inn på dem. Og det er vel første gangen jeg har kommet så nærme denne arten også.

Og der var vi godt inne i andre ferieuken, og med sol i øyet og singleten på plass, så er det bare å fortsette og kose seg videre med fridagene man har. Og det er ikke tvil om at henne her gjør det.

Feriegjesten har ankommet. Tenk å være på ferie. Være en liten hund på fire korte bein som kan pile av gårde så fort som bare det. Istedenfor blir jeg nærmest fotfulgt hvorhen jeg går. Og sitter jeg stille skal hun absolutt ligge godt plantet inntil beina mine. Noen vet å nyte livet i ferien sin, og det gjør for så vidt jeg også.

Noen ganger lurer jeg litt på hva disse små dyrene tenker. Alt må jo virke ganske stort og høyt for dem, med tanke på at de er en del mindre enn oss. Men tror ikke jeg skal grave meg så mye inn i det denne gangen.

Enn så lenge får det gå at man lener seg tilbake og graver seg godt til rette for resten av denne dagen. Slår på en serie, senker skuldrene godt ned og tar livet med ro – for det trengs det også.