I dag har vært en dag hvor man virkelig har fått kjenne på følelsen av sommer. Ikke har man bare kjent på den, men den har virkelig vært her. Med strålende sol fra en skyfri himmel, og grader som har vært så høye at man har kunnet ha muligheten til å dra frem bikinien og nærmest hoppe ut i sjøen hvis man hadde villet det. Da er det ikke i tvil om at dette har vært en bra dag.
Og når man er inne på hvor fin denne dagen har vært, og uken generelt, så hadde det virkelig ikke gjort noe om det hadde toppet seg med en milliongevinst hvor man kunne blitt millionær. Tenk det, om det plutselig slo på tråden her med en stemme som kunne fortelle at kontoen hadde blitt overfylt med penger.
Kanskje er det en sånn følelse denne bien her har – over å ha vunnet en millionlønn som kunne forsørge seg i lang, lang tid i fremtiden. For denne karen her satt plutselig på bordflaten på terrassen her i ettermiddag. Tok sine små skritt og puslet med sitt der den var helt borte i sine egne tanker.
Midt i solsteken hadde den plassert seg, akkurat sånn som jeg gjorde også. Det var ikke bare jeg som hadde planer om å nyte litt sol før den forsvant for dagen, og det mest spennende var å se hva bien egentlig gjorde.
For på dette bordet hvor den befant seg så viste det seg å være masse pollenstøv. Hele flaten var dekket, og det var her bien gjorde alt for å få samlet så mye den kunne. Om du ser ekstra nøye på den så kan man se at den har samlet opp masse pollen på beina sine. Og det var noe av dette jeg syns var mest spennende å følge med på.
Disse insektene lever blant annet av pollen, så det var ikke så rart likevel at den gjorde den jobben den gjorde. Og når man plutselig satt med et så stille og rolig insekt foran seg, så måtte man benytte sjansen med å skape noen fine og spennende bieportretter. Man kunne jo ikke la kamera ligge for seg selv i et mørkt rom når denne tassen skapte nysgjerrighet.
Nå som vi har kommet oss gjennom uken som har vært veldig fin, så skal jeg nå senke skuldrene litt ekstra og virkelig nyte enda en langhelg. En ekstra fridag er nok aldri feil, og med så mye fint vær som vi nå har, og som jeg håper fortsetter i lang tid fremover, så skal denne helgen nytes.
Og de sniker seg nok en gang på plassen hvor de ikke har skjønt at det er farlig å oppholde seg. For i det siste så har det blitt funnet enda flere av disse dyrene, og denne gangen var det dette paret som fikk seg en liten runde på scenen.
Like spennende er det når det dukker opp en eller flere under fellene. Om de er aktive nok til å la seg skape noen fine og fascinerende positurer som det er verdt å ta vare på. For å si det sånn så blir det ikke bare noen få trykk på utløserknappen når disse blir tatt bilder av, og jeg håper fortsatt like mye på å få et såkalt heldig blinkskudd – om det så er med tunga ute eller noe annet artig som markerer seg.
Dette paret her ble funnet i går, og de var nokså lange. Det er vel noe av det lengste jeg har funnet i år, og det er snart bare syv uker siden jeg fant årets første. Godt er det at det er enda tre måneder igjen med mulighet for fangst – kanskje finner jeg noen som er enda lengre en disse her.
Ellers er det bare å nyte de fine dagene som er for tiden, og hvis du skulle ha noe på hjertet som du gjerne skulle hatt svar på, stikk snuten innom her.
Ukas siste dag, den røde dagen hvor det er mest stille mange steder, og snart skal man ta fatt på hverdagen igjen etter en langhelg som kanskje har gått litt vel fort i svingene her. Og fort har det gått for naturen også, for nå har det blitt enda mer grønnere og disse små og søte blomstene har tittet frem.
Heldigvis er dette bare fine tegn å se, og man kommer mer og mer nærmere sommeren. Og ikke minst ferie. Tenk det, nå er det ikke mange ukene igjen til noen velfortjente friuker for mange. Og selv om man ikke har noen planer som er spikret enda, samtidig som man må ta litt hensyn til omstendighetene rundt oss, så satser man på en strålende sommer i år også.
Sommer blir det uansett, og nå har det endelig skjedd det som jeg har ventet lenge på. Ute i naturen er det mye liv om dagen. Både høyt opp og langt nede på bakkeplanet. Og nå er de endelig tilbake igjen på samme plassen de har holdt til de siste årene.
For en god stund tilbake så fikk jeg endelig hengt opp fuglekassen min på veggen her, som jeg lagde da jeg gikk på ungdomsskolen. Den har jo vært i bruk i flere år nå, og jeg var spent på om det ville flytte inn nye leietakere her denne gangen også.
Men det gikk ikke lange tiden før småfuglene begynte å snuse litt på den lille søte boligen, og det har nok vært en liten krig om hvem som skulle vinne budrunden i år. Det har nemlig fløyet flere fugler frem og tilbake titt og ofte, men nå ser det ut som det har kommet leietakere som har boltret seg ned for en stund.
Blåmeisen har fløyet frem og tilbake veldig ofte i det siste, og i dag fikk jeg svaret på hvorfor den har gjort det. Jeg visste også at tiden for dette var inne, men nå har jeg fått bekreftet at en liten fuglefamilie har skapt rede sammen.
Nå hører man klart og tydelig fuglepipene fra ungene som ligger inni der for å holde seg varme, hvor de skal vokse seg store og sterke til de en dag snart skal klare seg selv på sine egne vinger.
Veldig moro å få oppleve en sånn prosess, hvor man kan følge med fra den tiden hvor dem ligger inni der og piper etter moren sin, og frem til de titter ut og deretter flyr avgårde og skal være selvstendige sånn som alle de andre fuglene.
Så var det denne himmelspretten med kristi som kom, og er det lov å si at det var litt deilig med en kort arbeidsuke? Jeg kan være enig med meg selv at jeg syns det, og denne langhelgen skal nytes så langt det lar seg gjøre. For før jeg vet ordet av det er den allerede over.
En langhelg var derfor ikke feil, og siden været i dag var overkommelig med litt sol og ålreit temperatur, så bar det avgårde i turskoene og ut på stien. Her for bare noen dager siden ønsket jeg å ta turen til Ilene, og har vel ikke vært der siden på et par år eller noe sånt.
Det er jo egentlig et veldig fint sted, og en plass hvor det er muligheter for barn og familier å ta seg en tur på sånne temadager når de har åpent. Og ellers er det en ypperlig plass å gå tur på, hvor det også finnes et lite fugletårn på stien.
Dette er et sted hvor det finnes masse fugleliv. Ikke er det bare noen fuglearter som befinner seg der, men det er faktisk en del å se, både på åkeren og i vannflaten rundt stedet. Og når man lar seg befare på et så fint sted, da er det umulig å la kamera ligge.
Det var heller ikke så mange mennesker en møtte på denne turen akkurat i dag, i motsetning til hvor mange som bruker stedet når dette senteret er åpent for aktivitet. Været var også med oss, selv om det ikke var ordentlig sommervarmt og strålende sol hele veien. Men så lenge regnet holdt seg unna så var jeg fornøyd.
På stien videre kommer man til dette fugletårnet, og der måtte man opp å utforske. I den høyden kan man se langt nok, og både lavt og høyt. Og i dag var det også mange fugler å se.
Som du ser så var det langt ifra få. Og om jeg ikke så feil så var det et hav av grågås. Det føltes litt ut som en vind som kom da de fløy over og forbi, og det var litt av et magisk syn. Tenk at fugler kan være så spennende, om man bare står med den riktige utsikten foran seg. Da er det ikke alltid det skal så mye til for å skape ren glede i hverdagen.
Jeg har i hvert fall fått tatt mange nye bilder i dag, og har virkelig kost meg med å fikse dem. Og alt i alt ble det en fin himmelsprett med fridag. Resten av kvelden skal brukes til ingen planer, så får timene bli sånn som dem blir.
Tiden var på tippet til å bikke åtte om morgen da det var dags for årets salutter her i byen. Hvert år har jeg alltid vært oppe rundt den tiden, funnet frem finstasen og fått 17. mai-stemning av å se barnetoget.
Men sånn ble det ikke i år. For alle har dagen vært helt annerledes enn det vi er vant til, men feiring har det blitt for mange for det. En nokså rolig morgen ble det her, og man hadde mulighet til å dra ut tiden til å gjøre ingenting.
I år hadde jeg ikke lagt en eneste plan, og det hadde jeg mest sannsynlig også ikke gjort hvis vi ikke hadde hatt dette viruset å tenke på. Stemningen rundt denne dagen har forsvunnet med årene, men jeg klarte heldigvis å lure til meg en is på starten av dagen. For is kan man jo ikke unngå å spise på en sånn dag.
Siden det ikke er lenge siden hvor jeg fylte opp fryseren med flere småis, så hadde jeg mulighet og planer om å spise så mange is jeg klarte gjennom dagen i dag. Jeg skulle i hvert fall prøve og slå rekorden jeg hadde i fjor. Husker ikke helt hvor mange det ble den gangen, men om jeg ikke husker feil så ble det vel rundt ti en plass.
Og jeg kunne jo ikke være noe dårligere i år. Tidlig på dagen startet jeg med en lakrisis, en av de nyeste som har kommet ut på noen enkelte butikker den siste tiden. Jeg er glad i lakris generelt, så denne falt i smak hos meg. Har du forrest latt deg smake av den nye isen lakrispinnen?
Så gikk det noen timer og jeg fikk lyst til å ta nye 17. maibilder. Dro frem noen flagg og plasserte dyret mitt opp. Og det å ta bilder av dyr som man ikke kan kommunisere på samme måte som med mennesker, det er ikke alltid like lett.
Men fikk heldigvis noe ut av det, og nokså heldig med været har vi også vært. Her har solen strålet og det har vært helt grei temperatur. Noen svevende skyer har vært innom, og det var til og med et lite øyeblikk hvor regnet kom. Men alt i alt var de dryppene så kort tid på besøk, så man kan anslå det som et finvær på denne dagen som dette.
Skal sies at det har føltes ut som en vanlig søndag for min del. 17. mai er nå overstått, og så er det bare å håpe på en enda bedre feiring neste år, og så skal kvelden avsluttes med den fjerde isen for denne gang.
Når fredagen etter jobb starter med å lytte til en låt som nettopp har kommet ut, som runger ørene og som virkelig fenger deg. Da er det lov å ta helg med god samvittighet. Og låten som går igjen og igjen for ørtende gang, er sangen som skulle vært med i Eurovision i morgen. Attention med Ulrikke Brandstorp, men med en remix til. Om du ikke har fått med deg den kan du hoppe innom her.
Og mens lyden har spilt sin gjenklang så har jeg også fått slengt sammen noen bilder. Og da var det bare å finne frem speilrefleksen og finne et motiv som kunne egne seg. Jeg tittet ut for å se om det fantes noen fine rammer. Kikket meg rundt, men så endte jeg opp med det lille dyret.
Der sto hun i det store uteburet sitt i første etasje. Med solen i blikket og litt løvetann i munnen så kunne jeg ikke la være å skape noen bildeminner før lyskilden forsvant bort fra stedet.
Og igjen kan jeg se tilbake på en fin uke, og så er det bare å lade opp til helgen med 17. mai. Hvordan den blir i år får man se. Men hvordan skal du bruke denne dagen – hvilke planer har du lagt for den spesielle feiringen som vi får i år?
Det blafrer så vidt i tretoppene i det jeg titter ut og opp. Fargen som lyser frem er grønn, og med ulike grønne nyanser. Solen stråler, men luften er litt kjøligere enn det jeg skulle ønske. Og jeg skulle gjerne hatt en bedre utsikt på en sånn kveld som dette enn å se rett inn i en bitteliten skog med løvtrær og blå himmel over.
Men å sitte her å stokke sammen bokstaver til ord, som igjen blir til en tekst fylt med naturens prat, så hvorfor ikke bare prøve oss på en sånn spørsmålsrunde? Jeg følte jeg var godt inn i en bølge hvor tekster bare strømmet på. Men nå, nå sitter jeg her med veldig få idéer for øyeblikket, og jeg har så lyst til å la fingrene springe over tastaturet.
Så, med en spørsmålsrunde hvor det er mulighet for å slippe ut alt det man måtte lure på, så er det bare å fyre løs. Men husk – ingen spørsmål er dumme, men det er lov å bruke hodet. Kanskje sitter du med noe du gjerne skulle ønske at jeg skulle skrive mer om, eller har andre idéer å skyte inn. Tiden renner i hvert fall snart ut, så kast inn alt du måtte sitte med.
Så satt vi her igjen da, en fredagskveld hvor man kan senke skuldrene nok en gang helt ned og klappe seg litt ekstra på dem for en god uke som nå er gjennomført. For husk, du er fortsatt god nok akkurat sånn som du er.
Men hvordan skal jeg egentlig beskrive denne dagen? Så lenge det ikke regner når jeg er på jobb så er jeg som oftest ganske fornøyd. Og en sånn dag var det i dag. Kunne vært litt varmere når dagen ble tilbrakt ute på formiddagen, så man slapp å gå i en stor og varm jakke. Men alt for å holde seg varm når man er en av de største frysepinnene jeg er.
Med kaldt blod i kroppen så søkte jeg mest mulig sol på de flekkene vi har på jobben. For på formiddagen så er det ofte en god del skygge, og så kommer ikke solen sterkere frem før på ettermiddagen. Greit det, og jeg må si det ble noen fine og koselige timer før midt på dagen kom.
Med en barnegruppe jeg har hatt stor glede av hele uken, så må jeg si det ble en koselig slutt på jobbeuken da det ble fokus på å finne levende skatter. Jeg ser nemlig at hos noen barn så er det en stor glede for dem å grave. De gjør det fordi dem like det, men det å finne det lille ekstra gjennom aktiviteten er spennende.
Gjennom gravingen dukket det opp noen marker og sånne herlige tusenbein. For meg syns jeg det er like artig å være med på handlingen rundt det å finne dyr, for jeg er generelt glad i småkryp blant annet. Og det har jeg alltid vært helt siden jeg gikk i barnehage selv.
Det å ha en jobb hvor man kan dra frem den barnslige siden og det å være litt barn selv er noe jeg liker ganske godt. For er det et sted man kan være barnslig uten å være flau over det, så er det i en barnehage, og ikke minst sammen med andre barn.
Men gravingen fortsatte. Og like ivrige barn var det å se. Under deres aktivitet prøvde jeg å være litt aktiv i det dem drev med, engasjere meg å finne mer ut av barneleken. Det dukket opp flere småkryp blant spader og barnehender som gravde i jorden, og det ble stor stas når de små så noe som beveget seg i jordmassen.
Og så kommer vi til denne marihønen som dukker opp fra en vei vi ikke kunne se. Vi sitter sammen der i solen da et barn plutselig oppdager en marihøne på meg. Midt på jakken min satte den seg, og vi kunne ikke la den fly videre med det første og tok derfor forsiktig tak rundt den og plasserte den i en bøtte.
En bøtte ble funnet og noen blader ble puttet oppi sammen med den lille marihønen. Her var det ikke noe tvil, den skulle nærmest behandles som om den hadde en krone på seg. Føltes i hvert fall litt ut som det, for bøtten med den liggende oppi ble til og med på huska, opp i treet og under bordet. Ja, over alt.
Den ble til og med oss inn, for den kunne jo ikke være ute alene. Det så ut som barnet hadde lagt sin kjærlighet til marihønen, og den ble tatt godt hånd om innendørs også. Midt på bordet fikk den plass, mens barnet funderte og var nysgjerrig på den.
Litt senere ble det funnet frem en bil. Denne bilen skulle ikke kjøres på bilbanen eller andre plasser i rommet. Vet du hvordan dette kjøretøyet ble brukt? Jo, nå skal jeg fortelle. Her skulle ikke det lille krypet gå glipp av noe, så i dag fikk den seg sin aller første kjøretur i en liten blå bil. For bare se på dette her.
Kan du se marihønen som pludrer litt med både bremsen og gassen?
Når du ser og tenker nærmere på det – er det ikke fantastisk? Her viser et barn stor omsorg og kjærlighet til et dyr, og tar virkelig vare på den. Men i et sekund litt senere så forsvant plutselig den lille karen avgårde, og det ble en liten nedtur da marihønen var mistet av syne.
Overgangen fra å vise hvor mye et barn kunne bry seg om et så lite insekt, til at insektet ble borte innendørs gikk ganske greit. Jeg kunne ikke se noe tegn til tristhet eller nedtur. Det var på en måte sånn som bare kunne skje.
Leken i rommet forsatte, og jeg tror ikke tanken helt var tilstede der lenger. En liten stund gikk, vi kom oss gjennom en lesestund av noen bøker og annen lek ble utført. Og så, noe vi minst ventet oss så dukket marihønen opp igjen, på en helt annen plass enn der den ble mistet ut av syne.
Og vet du hva? Nå ble den tatt ekstra godt vare på. Godt å varmt lå den i en barnehånd for nå måtte den ikke forsvinne igjen, for den skulle nemlig være med barnet hjem etter barnehagen. Og jammen ble den det også.
Sånne øyeblikk og stunder gjør et hjerte ekstra varmt, og når man kan avslutte en fredag på den måten så kan man ta helg med god samvittighet å vite at alt ble bra.
En fugl. Har du noen gang vært innom tanken om å ha to vinger, et nebb, en stjert og det å være en fugl? La oss se litt nærmere fra blikket til alle de som flyr over oss. Dag ut og dag inn. For har du egentlig vært inne og fantasert om å være et annet dyr?
Fuglelivet blomstrer for tiden, sammen med alt det grønne som spirer og gror med sin friske grønne farger. Helt fra tidlig om morgen kan man både se og høre de små spurvene og de store måkene lage liv rundt oss.
De samler seg gjerne i flokker, hvor de kun er et par tre stykker, men også hvor de kan være to fulle håndnever som skriker i kor. Nå har dem begynt å kvitre tidlig om morgen, både måker og andre småfugler, og er det ikke herlig? Jeg syns i hvert fall det, for det gir meg som oftest positiv glede av å stå opp.
Heldigvis er det sånn fuglelyd som det er koselig å høre på. Det blir nok kanskje litt verre når sommeren stråler og de blir så glade av glede at det nesten høres ut som de skriker i kor. Noen syns disse måkene kan være grusomme, mens andre kanskje ikke har noe i mot dem.
Men for å sikre oss om det store gledetegnet når alle fuglene skriker for full hals, da er det ofte sol og varme de bringer med. For tiden vi er inne i nå håper jeg at det bærer med seg så mange solfylte dager som vi bare kan få, og en temperatur som gir oss energi.
I skrivende stund så vet jeg ikke helt hensikten med alle de ordene som nå faller ut av meg. Jeg følte bare for å forme en tekst. En tekst som jeg ikke ble så fornøyd med som jeg ønsket. Kanskje jeg rett og slett føler meg som en av fuglene der ute som bare flyr en vei og ikke helt vet hva den skal?
Men ikke la oss stoppe av den grunn. Vi vet godt at dagene går, og ukene forsvinner fort. Om du så skulle ha en ukeplan hvor du har mye du skal gjennom i løpet av en uke, husk å sett av tid til noen pauser hver dag. Trekk pusten godt inn noen ganger og tenk – jeg er god nok akkurat sånn som jeg er! Ha en fortsatt god uke.
En dag, en lørdag som man trodde var blitt til søndag, men som ikke kunne være det likevel siden butikker og mye annet var åpent. Ute var det en del trafikk, både med bilister, syklister og de som tråkket frem og tilbake med sko på føttene.
Og derfor kunne det ikke være søndag, og sånn går det når man hadde fredagsfølelse på torsdag og lørdagsvibber på gårsdagens fredag. Er det rart man kan gå i surr når sånne røde dager treffer deg, og man i tillegg har vært i en lang periode delvis isolert med den virkelige hverdagen man en gang hadde?
Uansett hvilken dag det er så har denne dagen fått fly den også. Jeg hadde kommet hjem sent på ettermiddagen etter litt farting, og jeg var på vei til å ta en tur ut i hagen for å sjekke et par ting – blant annet om det hadde kommet flere stålormer i fellene mine.
Og jammen var det ikke en som hadde lurt seg dit. Men da jeg var ute og løftet blikket litt høyere opp, det var da jeg oppdaget det. For vet du hva, men også hvem som sto for kveldens lille underholdning?
Ser du det samme som meg? Det var altså to ekorn som hadde funnet plassen i et av de få brede og høye trærne. De kunne faktisk minne meg om to små ville apekatter, for det var nettopp sånn de oppførte seg.
Om de satt noe særlig stille er en annen sak, for hos dem hadde de skikkelig mark i rumpa – eller i dette tilfellet, halen. De hoppet frem og tilbake fra de tynne grenene, før de til slutt endte opp i denne tykke trestammen. Og vet du hva dem gjorde?
Jeg vil jo si at dette var kveldens korte og store underholdning. For det dem gjorde var å springe rundt og rundt i dette treet, samtidig pile seg opp og ned. Det var litt av en fart de hadde på seg, og det var utrolig spennende å se dem holde på.
Jeg har sett ekorn mange ganger før, men ikke på denne måten. Det så ut som de jaget hverandre, men samtidig lekte sammen. Med andre ord en liten jagelek som katt og mus eller sisten. Morsomt var det bare å stå der og stirre for å se deres handlinger.
Og jeg må jo si at disse dyrene er nokså søte på avstand. Det er jo til og med flere som har dem som kjæledyr har jeg sett, eller som har dem hjemme hos seg en viss tid gjennom ekornhjelpen hvor dem mater og steller med dem til de er store nok for å klare seg selv ute i naturen. Det er i hvert fall ingen tvil om jeg fint kunne hatt det som kjæledyr selv, men det kommer ikke til å skje med det første.
