En merkelig tid, og alt føles bare veldig rart av ulike grunner. Det er vel ingen hemmelighet at det blir mange timer nå om dagen i denne posisjonen – med den lille skjermen foran seg, alt for å få litt underholdning og livet til å gå videre.
De siste dagene har det gått i å inndra så mye informasjon som mulig, og noen ganger har det til og med blitt litt for mye av det som skjer ute i verden, så man har vært nødt til å koble ut med noen helt annet. Blant annet med serier som jeg har nevnt i et tidligere innlegg her.
Er litt som om alt synker litt lenger ned, og man merker at gropen i sittekroken som blir mest brukt for tiden bare tilpasser deg enda mer. Jeg har vel nærmest isolert meg enda mer på rommet mitt nå som dagene er sånn som dem er.
Vi gjør jo så godt vi kan med å komme oss gjennom alt dette her, og jeg kan jo innrømmet at det for en liten tid tilbake hvor jeg hadde en dag hvor kjedsomheten tok overhånd på meg. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde ingen idéer – ikke før jeg havnen i den farlige fellen.
Den “gyldige” grunnen til at jeg ble dratt inn i verdens store hule husker jeg ikke helt. Alt skjedde så fort, og før jeg visste ordet av det hadde jeg klart å lure til meg noen varer hjem til postkassen min.
Du vet når du får et skikkelig søtsug og har virkelig lyst på et eller annet av sukker, og ender opp med å grave i alle kjøkkenskap og skuffer du har hjemme for å finne et eller annet du kan trykke i deg? Litt sånn var det, og jeg hadde så lyst på noe nytt.
Plutselig fant jeg ut at jeg hadde lyst på noen nye reimer til klokken min. Noen som var enkle og vennlige, samtidig fine. Jeg klikket meg frem og tilbake på flere varer, og “uheldigvis” var dem på vei hjem til meg.
Nå har jeg altså to nye farger i den lille samlingen min som jeg kan velge mellom. De havnet i min postkasse til morgen i dag, og jeg ble faktisk overrasket over fargene jeg hadde bestilt. Ikke overrasket som i noe negativt, men overrasket over hvor finere dem var i forhold til det jeg hadde sett for meg på forhånd.
Skikkelig knæsje farger som kan gjøre deg glad, og det er ekstra godt å kunne gå med slike farger rundt hånden om humøret ikke er helt på topp en dag eller flere. Jeg er i hvert fall veldig fornøyd med dem, og gleder meg til å ta dem i bruk. Den grønne er allerede festet på.
En ny uke, og enda flere muligheter står på spill. Skulle gjerne ønske at den setningen stemte, men med denne usikre tiden så må man nesten bare ta en dag av gangen og lese tiden så godt man kan.
Jeg kjenner at hodet mitt er fullt av masse informasjon, med både litt som jeg forstår veldig godt, men også det som er blitt sagt gjennom mediene som jeg ikke helt har klart å skjønne. Vi er jo alle inne i denne tiden. Vi oppfatter den ulikt, men budskapet som kommer inn er den samme.
Uansett, derfor er det viktig at vi alle tar grep om det som er rundt oss i samfunnet, akkurat som litt av det jeg forklart i det forrige innlegget jeg luftet litt tanker om her i går. Vi vet ikke hvor langt dette vil gå, og vi vet ikke helt konkret hvordan dette vil utvikle seg.
Jeg har også sett en trend, eller skal vi kalle det et forsøk, av noe som har begynt å svirre rundt på nettet. Jeg ble fascinert over “eksperimentet” og jeg kunne ikke la være og prøve det selv. Og med slike spennende forandringer, hvor man også lar tankene spinne rundt om hvordan det har seg til, selv om man forstår hvorfor det er sånn, så er dette såpass viktig nå i denne tiden av jeg vil dele det videre.
Dette trikset ser ut til å være på vei inn, og jeg kom over og fikk se dette her i går. Før jeg visste ordet av det så hadde jeg “ingrediensene” foran meg, og så tok det bare noen sekunder før jeg var i gang med fremgangsmåten som måtte til.
Jeg kan jo si at det var så fascinerende å se reaksjonen, så det lot seg ikke bare gjøre en gang. Et par ganger til måtte jeg gå gjennom den samme instruksen, og det er her vi virkelig får se hvor viktig hygiene er nå for tiden. For å si det sånn, det har blitt mange ekstra runder med vann og såpe de siste dagene, og det kommer jeg til å fortsette med!
Det skal sies at mine filmferdigheter ikke er av den største interessen, og da jeg gikk medier og kommunikasjon på skolen var film noe av det jeg likte minst. Jeg forstod meg aldri helt på redigeringsprogrammet vi brukte i faget, og interessen var heller ikke stor nok til å lære meg mest mulig.
Heldigvis har jeg tatt nyttet av et enklere program som allerede ligger på maskinen, og den syns jeg er lettest å bruke. Dessverre får jeg ikke lastet opp min egen lille snutt som jeg har satt sammen, men om du vil se hele det lille konseptet så kan du klikke deg inn på en facebook-link her. Og så har du også mulighet til å teste det ut.
For ikke så lang tid tilbake så dreide dette seg bare om noen enkelte og få. Det virket ikke at det gikk sånn veldig mye inn på oss, men nå som det bare øker og blir enda større, så er det større fare for at verden bli enda stillere enn det den er i dag.
Antallet av folket som er blitt syke, men også sitter i karantene blir det bare flere og flere av. Vi blir oppfordret til å holde oss mest mulig inne i vår egen hjemby, samt å ha minst mulig kontakt med andre mennesker.
For noen, dessverre, så er det lett for dem å fortsette og være for seg selv. Men for andre som trenger mange mennesker rundt seg hele tiden kan kanskje dette være vanskelig. På en side er dette bra for vi er alle forskjellige, med ulike behov og trives i ulike settinger.
Uansett, vi er oppfordret til å isolere oss. Eller å holde oss mest mulig i hjemmene, på hjemstedet, med helst så lite folk rundt oss som mulig. Slik situasjonen er nå rundt om i verden er det derfor viktig at dette overholdes så langt det lar seg gjøre, for det er på den måten vi sammen kan klare å minske det store verdensproblemet vi nå står midt oppi.
Når man nå står på den bakken vi gjør nå, så kan det hende at kreativiteten blir litt borte for noen. Hva skal man finne på når hverdagen blir så forandret? Hvilke muligheter kan man grave frem igjen når man må justere om dagene og ukene sine for å gjøre det lettest mulig både for seg selv og resten?
Heldigvis er det ikke noe i veien å fortsette og bruke naturen til det den er verdt, så lenge man oppholder seg i mindre grupper, og gjerne da med de samme menneskene i en periode fremover. Det er mye man kan gjøre, bare man graver frem kreativiteten sin.
Men om du er sånn som aller helst liker å holde deg hjemme. Være med færrest mulig hjemme, eller gjerne sitte for deg selv – da har jeg noen serietips å komme med som du og dere andre kan ta en titt på.
Nå er ikke jeg den som er den store eksperten her, men tenkte jeg kunne dele noen av de seriene jeg har sett på i det siste, og som jeg fortsatt holder på å se. Å ha noe man kan se på får i hvert fall litt av tiden våres til å gå når vi er i den situasjonen vi er i, og her er noen av forslagene jeg kan komme med.
Heimebane – Spennende, hjerteskjærende og intens om å spille på lag, i livet og på banen. Du kan elske fotball eller ikke, og denne serien kommer du til å like uansett. Du kan se den på NRK sin hjemmeside.
Kielergata – I denne dramathrilleren møte vi Jonas, som har flyttet til Kielergata i den søvnige småbyen Slusvik, kjent som Skandinavias minst kriminelle sted. For Jonas, med sin mørke fortid, er dette tilsynelatende det perfekte skjulestedet. Du kan se den på TV2 sumo.
Vikingane – En norsk komiserie som handler om hverdagslivet til vikinger i landsbyen Norheim omkring år 790. Denne serien finner du på NRK.
Heksejakt – Som økonomidirektør i et av landets ledende advokatselskaper, har Ida Waage nådd langt i en mannsdominert og tøff bransje. Når hun får en ukurant faktura på bordet, nekter hun å underskrive, og varsler i stedet styret. Dette utløser et livsomveltende drama, som får konsekvenser helt opp til det øveste av norsk samfunnsliv. Denne spennende serien kan du se på TV2 sumo.
Thomas Giertsen: Helt perfekt – En norsk situasjonskomedie om stand-up-komikeren Thomas Giertsens liv og har formmessige likheter med fiktive dokumentarer. En serie med veldig mye humor, som igjen gjør at det er morsomt å se og følge med på handlingene. Hos Dplay ligger mange sesonger av denne serien.
Neste sommer – En norsk komiserie som handler om ekteparet Per Ivar Nilsen og Eva Nilsen som har tatt over en familiehytte som ligger ved Oslo-fjorden. Underveis oppstår det ulike konflikter med andre hytteeiere, og andre handlinger om Evas bror, Terje og hans kjæreste Anki. En artig moroserie dette her, hvor du finner også denne på Dplay.
Aldri voksen – Humorserie med en dose småpinlige og kleinhetshumor med typete biroller og oppkavede hverdagsproblemer. Mange kjente skuespillerfjes samlet i en og samme serie, hvor de sammen tar tak og viser resten av verden hvordan en del av hverdagen er. Nysgjerrig på serien, så finner du den på Dplay.
Dette var altså et lite snev av et utkast og forslag til ulike serier du kan grynte deg på i disse dager. Du har sikkert sett noen av dem, om ikke alle. Og hvis du sitter på enda flere serier som det er verdt å ta en titt på – del dem med meg og alle oss andre.
Plutselig ble verden tatt med en alt for stor storm. Nå sitter vi her i en alt for svær boble fylt med alt for mange spørsmål, litt færre svar og en viss usikkerhet på hvor lenge vi nå må befinne oss i denne farlige pandemien.
Jeg kan jo ærlig innrømme å si at jeg ikke har vært plaget av dette viruset som startet i det stille, men som etter hvert begynte å øke. Jeg visste det var noe, men at dette såkalte koronaviruset skulle bli så stort som det nå har blitt, hvor det er stor fare for at det blir enda større – det hadde jeg ikke i mine tanker.
Men så sitter man her i dag. På veldig kort tid har det gått utrolig fort. Det har skjedd så mye, og likevel skal det skje mer.
Det er heller ikke til å unngå at mediene om dagen består av store og litt mindre overskrifter angående dette temaet som har rammet hele verden. Om man så eller ei leser hele artikler og annen tekst som er skrevet rundt dette, så får man det med seg likevel med alle de overskriftene de setter sammen.
Det florerer nå over, og det er spådd at det kommer til å bli verre, og varigheten kan virke uendelig lang. Det vi vet er at dette ikke vil gå over på et blunk, siden flere ikke holder og følger sine karantener og de retningslinjene som følger angående dette.
Nå er jeg ingen ekspert på dette her, og jeg har heller ikke satt meg hundre og tjue prosent inn i dette. For meg virker det hele utrolig stort. Det er flere underkategorier å sette seg inn i, og jeg merker nå at man bør være litt på vakt.
Det er vel kanskje derfor det har gått så dårlig med treningen min for tiden, for det har jo holdt på en stund. Og det var i forrige måned det begynte å florere sånn mer eller mindre så det ble merkbart.
Vi er i hvert fall ikke i tvil om hva som nå står øverst som tema her i landet. For ikke å snakke om rundt om i verden. Jeg hadde aldri sett for meg at starten av dette året skulle få noe så stort som dette, som igjen fører til ulike konsekvenser for både folket og for landet.
Gjennom disse ordene i alle linjene så lufter jeg bare mine tanker. Igjen, jeg er ingen ekspert, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle det i det fulle og hele. Jeg vet bare at vi som mennesker må ta grep, sammen. Vi må overholde regler og retningslinjer for at dette ikke skal klare og øke så veldig mye mer. Vi er rett og slett nødt til at alle må gå i oss selv for å hindre at det ikke blir verre enn det er, slik at vi få en stopper for at vi mennesker blir rammet og blir syke.
Jeg føler at jeg sitter på så uendelig mange tanker, men likevel er tom. Vi vet heller ikke helt sikkert hva som vil skje videre. Hvordan dette vil utvikle seg, til en viss grad. Vi lever nå i dag på en “liten” boble, en boble av usikkerhet.
Vi går rundt og overbeskytter oss selv for andre. Holder tydeligere avstand til hverandre og gjør alt for å hindre at smitten sprer seg. Og det er bra det. Men hele denne pandemien vi nå er inne i føles så ufattelig rar. Hele verden føles rar nå, fordi man ikke har vært borte i noe så store og alvorlige greier før.
Vi lever på et tog nå den neste tiden, hvor vi ikke aner hvor lenge det vil kjøre, hvor langt det vil gå, og helt konkret, hvor det vil ende. Vi vet at vi er nødt til å holde retningslinjene og ta denne enorme smitten på alvor. Jeg har verken behov eller ork til å bli syk nå, sånn som det året for snart ti år tilbake da jeg lå langflat i flere uker med influensa og litt til.
Mens man er midt opp i en tid hvor det blir en del venting, så hvorfor ikke la oss suse avgårde på en liten sidevei bare for å gjøre noe helt annet?
Helgen er godt i gang allerede, selv om man ikke fyller den med så mye akkurat. Jeg vet ikke helt hva det har vært med denne uken, men jeg har kjent på at den har vært litt høyt oppe under taket og at det har skjedd litt av både det ene og det andre selv om jeg ikke har gjort så mye. Eller gjort like mye som jeg har ønsket for den saks skyld.
Det har også vært godt å kunne lytte til naturens lyder. Lyden av stillhet på en vårdag, selv om det ligger noen snøflekker litt her og litt der fra sesongens siste snøfall. Satser i hvert fall på det. For ute nå så viser det seg at det har begynt å spire enda mer, og det er så godt å se litt farger igjen.
Jeg har jo også tidligere snakket om et annet vårtegn. Et tegn som gir lyd, og som oftest gjør deg glad etter en lang tid med mørke dager. Nå er endelig fuglene mer fremme på catwalken, roper etter glede og er glade for at også de kan få litt mer energi nå som solen kommer med både lys og varme fremover.
For er det noe jeg har savnet, så er det solskinns- og lyse dager. Både jeg og alle sammen merker det, og jeg ser frem til dager, uker og måneder hvor energien er mer tilstede.
I natt. I natt ble en sånn tid hvor jeg lot tankene spinne. Jeg lot det gå så langt at det ble helt bananas. Jeg hadde rett og slett ikke kontroll eller styr på hva som egentlig foregikk. Det bare skjedde. Nå var det nok!
Jeg hadde vært fornuftig og kommet meg tidligere i seng enn vanlig, bare fordi jeg så at jeg trengte det før jeg skulle komme i gang med en ny uke. Jeg innstilte kroppen min på en lang hvil med mye søvn, og så falt øynene sammen.
Håpet jeg da. For plutselig smalt det. Det smalt så hardt at det gjorde fysisk vondt. Irritasjonen bombarderte innvendig. Du vil knapt tro hva som foregikk inni meg, og hvilke gloser jeg bare hadde lyst til å brøle ut.
Heldigvis var jeg klok nok til å gjøre dette lydløs, så jeg ikke sto i fare for å vekke hele nabolaget og resten av verden. Men du skulle bare visst. Jeg følte jeg ble rød fra topp til tå. Energien oste og boblet fullstendig over meg. Alle tennplugger hadde tatt fyr!
Den siste tiden skal det sies at jeg har slitt litt med søvn. Gått rundt og vært litt sliten og rett og slett ikke hatt ork til å fullføre ting i hverdagen som jeg har ønsket. Jeg har kjent på det å ha tunge skuldre, men prøvd å skjule det så godt det lar seg gjøre.
Men nå gikk det ikke. I går kveld gikk det så fort for meg. Jeg begynte å tenke tekster i ulike vinklinger. Ja, til og med sporingsveier jeg kunne søke for å virkelig få frem det jeg i dag sitter på. Det gikk så i ball for meg denne kvelden, at jeg i og for seg hadde bygget opp en hel tekst og tenkt ut hvordan bilder jeg skulle ha for å få frem budskapet.
Men fly forbanna var jeg. Uansett hva jeg prøvde å gjøre, så ga det seg ikke. Jeg ga et forsøk med å snu dynen rundt, sånn at den kalde siden kom mot kroppen. Dette pleier til vanlig å hjelpe, men jeg hadde ikke en sjanse etter at jeg hadde lagt meg.
Og tankene fortsatte å spinne rundt, ja så fort at de nesten sto i fare for å hoppe ut av sporet. Det skal sies at det oser over hos meg enda, på eventuell videreutvikling av tankene som oppsto hos meg, og hva jeg kan gjøre for å bygge videre på dem. Jeg har jo en idé, men den trengs å bearbeides minst litt til.
Tenke seg det at vi på flere steder skulle være så heldige å våkne opp til et hvitt landskap i dag tidlig. Syns denne vinteren har vært litt av og på i det siste, og i det hele har vi hatt en kjempefin vinter, som jeg håper at vi får flere av i årene fremover.
En vinter med alt for lite snø har jeg hatt stor glede av, hvor det har vært mulig å ha på seg tynnere lag med klær. Jeg har faktisk ikke dratt frem de svære, varme og gode vinterstøvlene mine denne sesongen, og planen er å la dem ligge gjemt unna fortsatt.
Men med vinter i dette landet så vet man aldri hva man vil få, og det gjelder å holde tunga rett i munnen uten å si noen ting for høyt. Vi kan jo se litt på denne bilen over her, hvor det ene er mer hvitt enn det andre.
Dette var på akkurat samme dag som i dag for hele tre år tilbake. Denne morgen våknet jeg opp til et landskap dekket av snø, noe som også den gangen var en nedtur. Men utrolig nok forandret mye seg gjennom den dagen, og etter at jeg da hadde kommet hjem fra jobb var så og si alt borte.
Nå i helgen har det vært litt frem og tilbake med denne vinteren, hvor det i går kom noen lag med regn over den lille snøen vi allerede hadde. I mine tanker da jeg så det ble vått ute tenkte jeg – dette kan jeg like.
For vi vet jo at når det blir vått så forsvinner snøen, uavhengig hvor mye regn som kommer. Gjennom natten hadde jeg derfor store forhåpninger at jeg denne søndagen kunne våkne opp til vårtegn, for vi er jo i dag kommet til årets første offisielle vårmåned, nemlig mars.
Tenk det, vi har allerede hoppet over i enda en ny måned, og igjen sitter jeg her og lurer på hvor ukene har blitt av og hva jeg egentlig har fylt dem med. Er det lov å håpe på enda flere vårtegn? Bortsett fra at fuglesangen allerede er blitt hørt, og her for kort tid siden kunne jeg endelig legge merke til at grønne knopper på busker og trær ble synlige. Og når det da begynner å springe ut, da må jo vinteren være over.
Vi kan jo håpe det, hvis ikke det hadde vært for landet vi holder til. Hva som vil skje neste dag det vet vi aldri helt sikkert. Men da jeg våknet i dag tidlig, lettet litt på gardinen i vinduet og myste ut, ja da ble jeg ikke så glad som jeg ønsket.
For dette var det bildet som blikket fikk kontakt med da jeg skulle ønske vårmåneden velkommen. Litt av en liten nedtur, men det er ikke stort å få gjort noe med. Det var ikke dette jeg ville ha, selv om jeg vet at det kunne vært så mye verre.
Det er snakk om en veldig kort stund som går utrolig fort. En kveld er nå i spissen, samtidig som den er i ferd med å renne ut. Det er snakk om noen timer, men disse timene føles ut som kun noen små minutter. Vi er hakk i hæl på ukas siste dag som er her neste gang vi våkner.
Jeg syns ikke det er lenge siden vi nettopp gjorde oss klare til denne uken. Syns det er alt for kort tid tilbake da vi plutselig rullet oss over i en ny måned, for ikke å snakke om at vi nettopp har tatt i mot et nytt år. Føles det som. Hva er det som skjer?
Jeg kan jo ikke akkurat si at jeg får gjort så mye med det. En bremsekloss hadde passet fint, men det hadde ikke fungert i praksis. Og når man da fyller arbeidsuken med både det ene og det andre, ja da fiser det i en fei.
Men hvor skal jeg starte nå? Hvordan har denne dagen, dagen før den siste arbeidsdagen denne uken, egentlig vært? Det er ikke alltid jeg har et helt klart bilde fremme av hva det er jeg egentlig har drevet med i løpet av en dag. Men likevel har jeg noen stunder som jeg har vært igjennom som man kan si at har satt spor på dagene.
For de som kjenner meg og som er med meg store deler av en jobbehverdag, vet at jeg finnes å være ganske kreativ når det kommer til forming og kunst som er et av fagområdene. Jeg har vel snart ikke tall på hvor mange små og større prosjekter jeg har hatt, men det begynner å bli en del.
Moro kan jeg jo si at det er, selv om jeg ikke føler meg like kreativ bestandig. Og sånn skal det jo heller ikke være, selv om jeg klarer å presse frem en tanke eller en idé likevel. Sånn som i dag for eksempel.
En tid på dagen var det behov for litt aktivitet, en stund hvor man kunne prøve og få senket skuldrene litt lavere enn det energinivået viste. Og hva skjer da? En strøm som flyr gjennom tankene av alle muligheter prøver å finne en oppgave som egner seg for barnehender. Jeg hadde ingenting på forhånd, og av spontan handling kom det frem et lys.
Ikke spør meg hvordan jeg kom frem til det, men plutselig satt jeg der med både papp, silkepapir, saks og lim. Noe måtte jeg gjøre for å få en god og behagelig stemning i rommet, og så var klippingen i gang, og deretter ble bitene limt.
Barna rundt meg så med nysgjerrige øyner, og noen små hjelpende hender var inn i bildet. Det så ut som dette var spennende for den lille gruppen jeg hadde, og etter en stund var det spontane aktivitetkunstverket hengt opp.
Men så, hvordan skulle jeg nå bygge videre på det for å skape en plan for en liten del dagen? For å få barna enda mer med så skulle de nå lage sitt eget kunstverk av det vi nettopp hadde laget sammen. Utstyr ble funnet, maler av former ble gjort klare, og så var små barnehender i gang.
Nå skulle de få lime, og limet det skulle få kjørt seg. For flere remser med kreppapir skulle festes. Øyner skulle den få. Også måtte vi ikke glemme den snertene snuten midt på og en liten munn. Syns dette gikk fint jeg, med tanke på den spontane idéen som jeg måtte finne frem til.
Og sånn gikk det for seg at vi fikk produsert noen fantastiske og flotte klovner som er laget av dyktige barnehender. Slike oppgaver er så viktig for utviklingen av kreativiteten. Og ikke minst er det moro å kunne lage noe man blir stolt av.
Jeg har ofte sett det når jeg har hatt ulike prosjekter med barna, og etter at det er blitt hengt opp på de hvite veggene for å lage liv i rommene. Barna har stadig gått bort til det de har laget, vist det frem, snakket om det og rett og slett vært stolte. Og det, det er viktig å få frem. Stolthet har mye å si.
I en heidundranes fei så ble det en kanonstart på enda en ny uke. En ny uke som skal fylles med så mye kjærlighet som man bare kan, selv om man føler man er i en slik periode som gir deg tunge skuldre og som nærmest skraper ut all energi av det lille du har.
Ja, for det er det man føler den dag i dag. Man er sliten. Kroppen klarer ikke helt å ta til seg det lille ekstra man har behov for. Tankene spinner rundt, selv om jeg ikke helt får med meg bestandig over hva tankene går rundt og tenker.
Uansett, godt var det i hvert fall å komme i gang med enda en uke foran seg. Jeg vet at man kommer til å humpe seg minst like fort gjennom disse dagene også, og godt var det å kunne starte uken med å bli mottatt av verdens beste klemmer.
Jeg hadde så vidt rukket å stemple begge føttene mine over dørstokken da jeg kom på jobb i dag, før det plutselig kom løpende barn mot meg som ga de varmeste og aller beste klemmene. Tenk å kunne starte en arbeidsdag på denne måten.
Det varmer en halveldre kropp, og jeg må si det er godt å ha så mange gode mennesker rundt seg. Tenk hvor heldig man egentlig er, alle sammen. Vi er alle heldige på hver vår måte, uavhengig hva man har rundt seg. Så her gjelder det å gripe og sette pris på det man har.
Men det var ikke bare små barneføtter som kom løpende mot meg med åpne armer i dag tidlig. Noe av det som barn kan sjarmere med er når dem søker kontakt, ønsker deg velkommen eller vil ha din oppmerksomhet ved å rope ditt navn.
Meg, Pernille. Jeg er heldig som har så mange fantastiske og flotte barn som søker meg, som viser at dem virkelig trenger meg. Det hender også at jeg blir dratt i flere retninger omgangen – i hvert fall kan det føles sånn noen ganger, og jeg skulle gjerne ønske at jeg hadde både flere armer og bein en gang i blant.
Skulle nesten vært en blekksprut som rakk til både den ene, andre, tredje og sjette ungen som trengte hjelp samtidig. Heldigvis gjør man så godt man kan for å strekke ut til alle som trenger det. Og jeg er helt sikker på at jeg har funnet mitt arbeidssted, en jobb som jeg kommer til å trives med i lang tid.
Men likevel, navnet mitt kan jeg nesten høre litt for ofte i løpet av en dag eller uke på jobb. Det er fint det altså, at barna klarer å kontakte meg på den måten. Men når det blir flere navn å forholde seg til, da må man noen ganger ha tunga rett i munn for å få med seg om det er meg de ønsker å henvende seg til.
Ja, for det er nemlig ikke bare Pernille det går i. Kjært barn har mange navn, er det noe som heter. Og nå har jeg endelig funnet ut at det stemmer ganske så bra. Ofte er det sånn at man kanskje har et eller to kallenavn på seg, som andre bruker. Men for meg så er det litt flere enn som så.
For å spole litt tilbake til starten av den tiden da jeg begynte å jobbe i barnehage for første gang, så fikk jeg en del henvendelser og kontakt fra de yngre og kloke sjelene. Det var da jeg fant bedre ut at barn var enda mer nysgjerrige, og de kunne virkelig få sagt det de tenkte.
Det jeg husker veldig godt, sånn når det kommer til navn, så var det et spesielt navn jeg lot meg bite i og som jeg syns var fascinerende og litt utenom det vanlige på samme tid. Det at dette barnet for flere år tilbake hadde dette navnet på meg, det syns jeg bare var morsomt, og i grunn ganske kult.
For hvem er det som får barn til å gå rundt og rope Widerøe til seg? Bakgrunnen rundt dette navnet har en fin historie og fantastiske minner jeg fikk oppleve med blant annet dette barnet den gangen. Og navnet Widerøe bærer jeg fortsatt med meg i barnehageminnenen mine.
Det er utrolig hvordan barn tenker, og hvordan de kommer frem til akkurat det de gjør når det gjelder språket. Selv syns jeg barnespråket er nokså spennende – for ikke å snakke om hvordan det er å se når det utvikler seg.
La oss gå mer inn på velkomsten jeg får når jeg kommer på jobb, men også den kontakten jeg får når barn henvender seg til meg. Vi vet at barn er i startfasen av et langt liv som de har foran seg, og at språket starter så smått de første par årene før det utvikler seg enda mer.
Men la oss nå se nærmere på de ulike navnene jeg har nå i dag. Alle barna jeg jobber med vet hva jeg egentlig heter. Og når barna lager sine egne navn på andre, og da på meg, så blir personligheten deres bare enda herligere. I hvert fall sånn jeg ser det.
De kan så utrolig mye, men å si mitt navn er kanskje ikke alltid så lett som vi eldre tror bestandig. Og jeg har ikke helt hjertet til å korrigere dem for alt heller.
Hvis vi tar for oss noen situasjoner som kan oppstå i min jobbehverdag. Jeg kan blant annet sitte ved et bord med andre barn, da et barn kan rope på meg fra en annen stasjon – Mille! Greit det, for Pernille kan jo bli litt langt for noen, og da er det godt å kunne korte det ned med et enklere kallenavn.
Men det har seg sånn at jeg kan høre flere navn enn bare de to. For blant alle de snille og skjønne barna, så kan jeg også bli snakket eller ropt til med disse navnene – Pille og Hanga.
Pille kan du kanskje skjønne at noen barn under språklæringen av forståelser vil kalle meg. Men Hanga? Det er litt sånn fra den tiden jeg ble kalt Widerøe, hvor det ikke var i nærheten av mitt eget navn.
Men vet du hva? Jeg er faktisk stolt av å ha så mange navn. Det er ikke alltid det er det rette og gjøre ved å korrigere barn på alle områder. Ja, det er viktig å lære dem språket på det dem har rundt seg av konkreter og andre gjenstander. Men når det kommer til navn så er det lov å sluse seg litt mer løs på de svingete sideveiene, for slike kallenavn de små bruker er bare søtt. Det er ikke alltid man trenger å være så stram på linen med de yngste.
Vinterferie. Tenk å kunne vært en del av det. Man hadde hatt en hel uke foran seg til å kunne bygge opp innholdet akkurat sånn som man ville. Fylle den opp med både det ene og det andre som man kanskje hadde lengtet litt ekstra etter, og rett og slett bare kost seg til det fulle.
Jaja, så ble det heller ikke en slik ferie på meg i år heller. Jeg har nå jobbet i barnehage i 6½ år, og hvert år har den blitt brukt til jobbing. Det har jo hendt at jeg har drømt meg litt bort. Har trodd at jeg har vært på en magisk øy med solfylte dager og paraplydrink. At jeg har kunnet hoppe ut i varme bassenger når jeg enn ville.
Men sånn har det altså ikke vært. Etter at jeg sluttet på videregående så har mine vinterferier blitt brukt til arbeid, og toget har forsettet akkurat som vanlig. Jeg kan jo si at jeg blir en liten smule misunnelig når jeg hører andre som reiser på skikkelige turer, om det så er til fjells eller til utlandet.
Men der stopper det. Jeg lengter selvsagt etter litt ekstra ferie jeg også, men aller best koser jeg meg på jobb under sånne uker som dette. Ofte er det roligere når disse halvrøde dagene kommer. Selv om det kanskje ikke er så mange barn som tar seg fri fra barnehagen alltid, så merkes det også stort når bare noen få ikke er der.
Nå er det ikke sånn at jeg går rundt og sier til foreldre at de må ta barna ut av hverdagen sin. Selvfølgelig er det viktig at også barn får seg noen hviledager fra sin barnehagehverdag, hvor noen er flinkere enn andre. Nå er jeg verken for eller i mot hva foreldre ønsker å gjøre, så lenge de gjør det som er rett og viktigst for barna sine.
Uansett, jeg koser meg på jobb selv om det er mange eller færre barn rundt meg, med de små kroppene som nettopp har startet sin historie og drømmer i livet. Nå som denne uken nærmer seg slutten, så har jeg også utnyttet sjansen til å starte på enda et lite prosjekt.
Det vil si at kreativiteten slutter aldri å blomstre, og prosjekter har kommet på rullende bånd. Starten av denne uken gikk til å gjøre et kreativt arbeid med barna, og det kan jeg få se om jeg kan få vist i en senere anledning. Og i dag var det på’n igjen med enda mer kreativitet, og barna syns dette også var gøy.
I dag har barna altså vært enda mer kreative, og jeg har latt barna få utforske litt dypere innen aktiviteten. Å male er så mangt, for du trenger ikke bestandig å dra frem et papirunderlag, litt maling og en enkel pensel for å lage litt kunst.
For ikke så lang tid tilbake utforsket vi hvordan det var å male med steiner, noe du kan se nærmere på her. Dette var noe som ga en stor glede blant barna, hvor de nesten ikke klarte å vente på tur.
Men i dag var det verken pensler eller steiner inn i bilde. Vet du hva vi testet ut denne gangen? Idéen traff meg i forrige uke, og endelig fikk jeg funnet ut hvordan dette fungerte i praksis. Det eneste vi trengte var et ark og litt maling, og penselen ble byttet ut med sugerør.
Sugerør? Ja, du hørte riktig. Det finnes flere måter å male med sugerør på, men i denne omgangen gikk vi for en “stjernepensel”, hvor sugerøret var klippet i smalere remser i den ene enden som du kan skimte til på bildene.
Dette var også moro for barna, og noen kunne forsettet videre i lang tid hvis jeg ikke hadde sagt at det var nok for denne runden. Kanskje blir dette ikke siste gangen, og det er jo fullt mulig å ta tak i dette igjen i en senere anledning. Kreativiteten er så og si ustoppelig, og det finnes haugevis av måter å gjøre ting på.
