Helg og fridag – det er jo faktisk ikke så ille. I hvert fall ikke når man har sett frem til noen late dager, og hvor det i tillegg ikke er all verdens planer som skjer. Men likevel kan den døde tiden man har alene gjøre deg litt rastløs, så i dag måtte jeg bare finne på et eller annet.
Her for en liten tid tilbake kom jeg over et klesplagg som jeg festet blikket mitt på lenge. Jeg studerte det litt, og jeg fant rett og slett ut at sånn hadde jeg lyst på. Den så deilig ut å ha på seg, og fin var den også.
Dermed ble det en bytur i dag. Innover til kjøpesenteret hvor det ikke bare var jeg som hadde valgt å ta turen. En del mennesker var det der for å si det sånn. En liten plan var å ta en lunsj for å få noe å spise mens jeg var der, men favorittspisestedet mitt var overfylt av mennesker, og det viste det seg at også mange andre koselige kaféer skulle være også.
Så med andre ord gikk den biten rett vest, så får jeg heller håpe at det er ledig til meg neste gang jeg finner ut at jeg vil unne meg noe ekstra godt når jeg kan senke skuldrene.
Siden både det ene og det andre gikk skeis for meg i dag, så var jeg så heldig å komme hjem igjen etter noen timer med en oransje pose. Litt heldig måtte jeg jo være på en sånn dag hvor det “ikke var plass” til meg. Men hva var det som hadde ramlet ned i posen?
En del småting ble det. Litt selvpleie for kropp og sjel, og det trenger vi alle en gang i blant. Ulike masker både for det ene og det andre var det jeg kjøpte med meg hjem. Så du skal ikke se bort i fra at jeg kommer til å unne meg litt av dette i kveld.
Og alt dette fant jeg på en av de delvis nye butikkene på Farmandstedet her i Tønsberg, nemlig Loco. Der har de ganske mye samlet, og den butikken er som en labyrint hvor man kan surre og gå gjennom så lenge man vil. Akkurat sånn som butikkene Søstrene Grene og Normal.
For min del kunne jeg tatt med meg enda mer enn det jeg kom hjem med. Men så får det også være grenser for hvor mye jeg skal handle også. Føler jeg for å shoppe mer for å få opp gleden igjen, for å handle gjør meg faktisk litt gladere, så er det jo bare å ta turen tilbake å gjøre et par ærender.
Men fremover kan jeg nyte flere runder med selvpleie av egen helse og kropp, uansett hvor godt disse produktene fungerer. Og så får jeg satse på at det som jeg egentlig var ute etter kommer inn igjen i butikken eller på lageret igjen snart.
Nå har jeg vært så heldig å få være på den samme plassen på deltid siden august i høst, og deretter på fulltid fra desember. Men hvordan går egentlig jobbhverdagen min i barnehagen sammen med barna nå?
Først og fremst var det utrolig hyggelig å se igjen de unge og kloke sjelene av noen fantastiske og dyktige arbeidsmennesker fra den gamle jobben. Et felles møte blant barnehagene i kommunen var satt opp tidligere denne uken, og jeg kjente det varmet godt å se igjen smilene deres som lot meg ta frem alle de gode minnene jeg har fått skape med dem.
Savnet etter små og store som jeg fikk jobbe sammen med er der fortsatt, men likevel klarer jeg å ha fokuset der jeg er i dag. Jeg har rett og slett måtte finne meg i at, sånn er det, og dermed lage en fin dag for de små som jeg er sammen med nå og som har hele livet foran seg til å utforske på. Men først og fremst må jeg ha fokuset på der vi er nå sånn at jeg får en god og fin hverdag som jeg bare kan få.
Og det har jeg klart. Jeg har fått mange gode og varme bånd mellom barna som jeg er så heldig å få være sammen med hver eneste dag. Og jeg har også klart å danne en trygghet til barna sånn at jeg blir godt likt. Og det er jo et viktig utgangspunkt.
Det er spennende å se hva dagene har å by på, for selv om rutinene er like, så er aldri en dag lik en annen – om du skjønner tankegangen. Ulike syn skaper bildeminner som en kan ta med seg videre, og med så stor glede til hverandre sitter man der med et godt og varmt hjerte.
Og et godt hjerte kan jeg si at jeg har – for det er lov for både meg og deg å skryte litt av seg selv noen ganger, selv om man er flinkest til å skryte av andre. Jeg har alltid åpne armer og et godt humør når jeg er sammen med barna, og det ser jeg at kan smitte over på barna også. Vi skaper humor og glede, sammen.
Det at jeg jobber med så mange barn med så mange ulike bakgrunner og historier, det syns jeg bare er spennende. Jeg har rett og slett vært heldig som har havnet i den gruppen av både barn og voksne, og jeg kunne ikke tenke meg å forandre på noe som helst i det hele tatt.
Men med flere språk som er sammen hver eneste dag, så opplever jeg en god del morsomme og spennende samtaler, ord og uttrykk sammen med de små. Når jeg tenker over det så er jeg veldig glad for at jeg får oppleve og følge akkurat de barna som jeg gjør.
Selv om jeg legger min kjærlighet over deres behov til alle sammen, så vil det alltid være noen barn som knytter sterkere bånd enn andre. Og sånn er det bare for oss som jobber i barnehage, selv om vi både ser og hører alle og en hver.
Nå er det ikke sånn at jeg har presset meg innpå barn fordi jeg vil være dem sin favoritt. Men jeg har latt barna komme til meg hvor de har en sans for at jeg er deres favoritt eller en dem ser opp til – om du skjønner tankegangen min. Hos meg ligger hjertet til alle, men det vil alltid være noen som du har litt bedre kjemi med enn andre. Og sånn vil det være hos ganske mange.
Uansett, å jobbe med språk har jeg funnet ut at er ganske spennende, for man opplever så mye nytt og ulike former for kommunikasjon. Og enten ha flere språk eller ikke å kunne norsk så veldig godt, det kan også by på mange nye ord og uttaler som du ikke har hørt før.
Jeg liker veldig godt å snakke med de barna som har flere språk, eller lite norskspråk. Det å kunne jobbe litt med dem med å sette ord på gjenstander eller det de gjør, for så å la dem herme etter, da er det herlig å se deres mestringsfølelser og smilet som sprer seg så langt ut det bare kan.
Og et smil har jeg fått flere ganger. Jeg opplever at barn som har et annet morsmål syns det er vanskelig å si Pernille, altså mitt navn. Er ikke snakk om alle, men noen. Tidligere har jeg blant annet blitt kalt Lille, for det er så mye enklere og kortere. Og jeg skjønner det godt jeg.
Ordet Lille kan jeg forstå barn kan kalle meg, fordi det ligger jo i navnet mitt. Men her for en liten stund tilbake så fikk jeg en opplevelse som satte sine spor. Spor etter en handling jeg gjorde.
For at barn, men også andre foreldre og foresatte som er knyttet til barna, skal bli kjent med de ansatte som de skal være sammen med, så har vi bilder av oss hengende på avdelingen. Her en dag så et barn og jeg på disse bildene.
Vi studerte litt, og siden det var et barn som hadde mindre norskspråk så gikk vi igjennom bildene om hvem som var på dem, og hva de het. Mange av navnene var greie å uttale og si. Men så kom bildet av meg opp. Hvordan ville barne respondere da jeg spurte hvem sitt ansikt som befant seg på akkurat det bildet?
Jeg kunne se at øynene midt på barnehodet myste og at det knaset litt for å finne det riktige ordet sånn som han tolket det. Selv var jeg litt spent på hvilket ord som ville komme. Om dette barnet klarte og si mitt navn. Pernille kunne jo ikke være så vanskelig ettersom et av de minste barna jeg jobber sammen med akkurat har lært seg å si mitt navn.
Og så kommer det. Du kan se at hele ansiktet gir uttrykk for å være en luring, samt at øynene og smilet lyser opp.
Nå er du nok ganske spent. Så spent som jeg var på det tidspunktet også da jeg fikk høre det for aller første gang. Jeg hadde ikke trodd at uttalelsen av navnet mitt skulle være helt likt første gangen barnet sa dette. Men jeg hadde heller aldri trodd at det var det som ble sagt, at det var det som skulle ramle ut av deres barnemunn.
På en måte ble jeg litt overrasket over det jeg hørte, for jeg hadde ikke i mine eneste tanker tenkt at det var det som kunne være et navn på meg. Og nå har jeg ikke bare et kallenavn av en form for Lille lenger, som jeg ble kalt av noen der jeg jobbet før. Nå har jeg fått et nytt navn.
Hvordan jeg skulle se eller tolke dette, det måtte jeg gruble litt på. For vet dere hva slags navn jeg fikk? Det skal sies at jeg har fått noen tilleggsnavn mens jeg har jobbet i barnehage alle disse årene. Men da barnet sa at det var Kakadille på bildet da jeg pekte på meg, det hadde jeg ikke sett for meg.
For meg tenker jeg på krokodille hver gang barnet henvender seg til meg med deres måte å si Pernille på. Men det skal jo sies at det er litt kult å ha et sånt navn på seg selv også. Kanskje er jeg en liten krokodille ved siden av. Hvem vet.
Uansett med alt det jeg opplever ved jobben min med å være sammen med barn for å skape glede og kjærlighet i deres hverdag, så er jeg helt sikker på at det er dette jeg vil drive med i mange år til. Jeg er glad i barn, og jeg ser at barna er glade i meg.
Har du noen gang kjent på den gleden av å stå opp om morgen og gjøre dine vanlige rutiner, utføre en arbeidsdag for så å gå hjem og bli overrasket over at det endelig er fredag?
Hvilken dag det egentlig var i dag hadde jeg glemt litt. Jeg var sliten etter en lang uke, men ble noen kilo lettere da jeg kom på at det var fredag og snart helg.
Til tross for at det var enda noen timer igjen til helg så var det et godt stykke arbeid som måtte gjøres på jobben først. I det siste har jeg vært litt sliten, så at ukens siste dag i barnehagen skulle bli så fin som den ble var bare toppen av kaken.
For hvordan har egentlig denne dagen vært? I jobben jeg har som jeg prøver å gjøre så godt jeg kan for at store og små skal få en fin hverdag, så ble jeg litt ekstra rørt da jeg fikk den velkomsten på jobb som jeg gjorde i dag.
Eller velkomst og velkomst. Hva skal man egentlig kalle det når sånt skjer? Det som skjedde var at jeg traff på en forelder da jeg kom, og det første de forteller er hva som skjedde rett før.
Jeg visste ikke helt hvordan reaksjon jeg skulle vise, eller hvilke ord jeg helt skulle dele. Men helt uten at jeg rekker å tenke så mye så kommer det ut noe så enkel som “så moro”.
Det sies jo at et barn sine første ord er mamma og pappa – enten lyder eller små ord som søker barnets aller nærmeste kontakt. Jeg jobber med hele spekteret i barnegruppen og er sammen med de fra aller minste til de eldste.
Årets barnegruppe som jeg får lov til å dele min kjærlighet med er jeg utrolig fornøyd med, og alle sammen fungerer overraskende bra hvor alle har god kjemi og samspill med alle. Jeg gleder meg til å dra på jobb hver eneste dag for å si det sånn.
Men tilbake til gleden som føltes ganske stort. Hva var det som skjedde siden jeg ble fortalt dette? Det viste seg nemlig at et barn hadde spurt etter meg. Et barn som ikke har mange ord, og som er i den fasen hvor de lærer seg nye ord og uttrykk.
Jeg kjente jeg ble varm inni meg, for tonen mellom barnet og meg er ganske stor. Da timene hadde gått litt var det først da jeg tok tak i det jeg hadde fått høre fra andre. Jeg prøvde noen ganger uten hell.
Timene forsvant og dagen gikk. Jeg hadde vært gjennom flere samspill med alle barna, og leken hadde gått sin gang. Men så, endelig kunne også jeg få være vitne til barnets utvikling i språket.
Et søtt, herlig og sjarmerende lite ord, Pernille, ramler ut av munnen til den lille kroppen. Jeg kjenner jeg blir glad og stolt! For det er vel lov å bli det når noe sånt skjer? Til alderen og deres utviklingsstadiet så var det ganske klart og tydelig hva som ble sagt.
Jeg har ikke jobbet med så små barn i de tidligere arbeidsårene mine i barnehage, så dette her syns jeg var moro å få være med på å oppleve når relasjonen er så tett som den er. Jeg både ser og opplever mye i min jobbhverdag, og glad er jeg for at jeg får lov til å være med på en slik reise.
Nå kan jeg ta helg med en ekstra god glede som jeg kan bære med meg videre. Uken har bestått av like mange dager som den alltid gjør, og fortsatt lurer jeg like mye på hvor uken blir av når det plutselig blir fredag. Uansett, nå er det et par dager fri før fullt kjør igjen, og med det ønsker jeg en riktig god helg!
Er det lov å trekke et ekstra tungt sukk, løfte skuldrene litt høyere opp for så å senke dem ned igjen og deretter innrømme at man er litt sliten? Noen ganger kan jeg finne på å legge små planer som jeg har lyst til å gjøre et par dager senere, men så finner jeg ut at jeg må legge de litt til siden for dagen ble ikke helt sånn som jeg hadde tenkt.
Sånn som i dag for eksempel. I min hodeliste hadde jeg blant annet lyst til å ta en tur innom et par butikker, bare for å se. Jeg er til og med sånn som legger inn sånne ting på reminder for at jeg absolutt ikke skal glemme det.
Men mange vet hvordan det kan være å jobbe i barnehage, og andre jobber også – og andre kan kanskje tenke seg til det. Å jobbe i barnehage er, for meg, helt fantastisk, og jeg koser meg med jobben jeg får lov til å gjøre. Men jeg kan også innrømme at selv om jeg har mange fine dager, så kan jeg være nokså sliten når jeg kommer hjem.
En sjelden gang kan jeg være så sliten i hodet og kropp at jeg til og med trenger litt ekstra søvn. Heldigvis er det utrolig sjeldent, men jeg liker aller helst å bruke resten av dagen min etter jobb til å bare sitte hjemme. Være for meg selv og holde på med mitt – om det så er å se serier, filmer, jobbe med bilder, eller bare det jeg gjør nå – å skrive og leke med tekst.
Jeg føler at store deler av dagene mine går til jobb. Men med tanke på at jobben jeg har kanskje drar ut litt for mye energi som jeg gjerne skulle hatt, så er det ikke alltid jeg orker det jeg hadde planlagt likevel.
Flere kjenner seg nok igjen. Jeg er i hvert fall ikke den eneste. Noen ganger føles kroppen rett og slett litt ekstra tung, og da er det beste bare å lytte til det den har å si. I dag gikk for eksempel flere av mine planer bort.
Før kvelden skulle komme i dag hadde jeg lyst til å få unna en økt på treningssenteret. Dette planla jeg oppe i mitt lille hodet i går. Men da jeg kom hjem fra jobb i ettermiddag så kjente jeg på kroppen at det var ikke det den helt hadde lyst til i dag likevel.
Siden dagen ikke ble helt sånn som jeg hadde sett for meg, så kan jeg jo vise noe annet som har skjedd. For to dager siden kjente jeg virkelig vårfølelsen under føttene, da jeg for første gang tok frem joggeskoene og løp rundt i dem på jobb.
Jeg vet helt sikkert at jeg ikke er den eneste som er klar for at våren skal springe ordentlig frem nå. Uken startet derfor med bytting av skotøy og lukten av en ny årstid. Men, alle vi som bor i Norge kjenner jo veldig godt til hvordan årstidene er her.
Vi er i gang med marsmåneden, og for meg vil jeg aller helst ha full vår og mye fuglesang allerede nå. Vintertøyet skal man rett og slett kunne pakke bort nå – om det var opp til meg.
Gårsdagen kom, og du kan tro det ble en nedtur å våkne den morgen. Det er jo lov både å ønske og håpe her i verden, men da det var kommet tilbakefall av enda mer snø ble tiden plutselig brått grå.
Hvem er det som egentlig vil ha mer snø nå?
Det var riktig nok ikke kommet store nedbøren av frossen vann. Men å se bakken helt hvit igjen var en liten nedtur når man har sett det de siste fire månedene. Jeg er lei. Bokstavelig talt alt for lei til å starte en ny runde med vinter. Jeg vet at det kan komme tilbake igjen, for her har jeg til og med opplevd at det har snødd i mai.
Men i går kunne jeg ikke gjøre stort mer med det. Dagen før hadde jeg endelig dratt frem sykkelen igjen, men den fikk jeg bare brukt en dag før jeg parkerte den igjen. Jeg kunne jo syklet selv med det lille av snø som hadde kommet. Men for meg ble det bare helt feil og jeg tok derfor beina fatt og trampet videre – litt ekstra hardt.
Etter en arbeidsdag hvor man følte at man pustet litt ekstra tungt, så var det godt å komme hjem igjen å se at landskapet ikke var helt likt som da man startet dagen. Ut av huset gikk jeg ut på morgningen med helt hvit bakke. Men ti timer senere så det litt penere ut i det minste.
Like mye hvitt var det ikke, ettersom snøen ikke ble liggende så lenge. Bildene ble tatt i går. Dessverre kom det også litt mer snø i dag, men det er ikke kaldt nok til at den kommer til å holde i flere uker, eller så veldig lenge. Jeg håper i hvert fall ikke det, for nå ønsker jeg meg noe nytt!
Nå føles det ut som en evighet siden jeg har latt fingrende springe over tastaturet her, og nok en gang har en hel uke gått. Godt det ikke er lenger siden, og nå er jeg klar for en ny uke.
Hele forrige uke gikk jeg rundt med en forkjølelse som jeg pådro meg av en eller annen merkelig grunn, eller som plutselig kom til meg. Litt slitsomt å være så mye snufsete og den biten der, men det tok likevel ikke knekken på meg, og jeg kom meg gjennom hele den uken med å være på jobb.
Men nå kjenner jeg at det er godt å kunne puste lettet ut igjen. Slippe å være så mye snufsete, og ikke minst ble jeg sliten av det. Litt sliten er jeg fortsatt, for det kjente jeg i dag. Om det har med ettervirkninger av forkjølelsen eller om det rett og slett var blitt mandag igjen, det er ikke godt å si.
Og når vi først er inne på mandag igjen – hvor ble det av helgen? Jeg blir like overrasket eller lettere skremt hver eneste gang over hvor fort fridagene går, og uka generelt. Plutselige kom fredagen med åpne armer til helg. Og bare sekunder senere måtte dørene lukkes for å ønske en ny uke velkommen.
Men hva brukte jeg helgen til? Om jeg skal dra meg litt i ørene så husker jeg ikke alt selv. Ikke fordi jeg ikke vil huske, men fordi det ikke skjedde store planer. Det ble rett og slett en rolig helg. Men da gårsdagens søndag kom, da var jeg litt rastløs. Jeg orket ikke å sitte inne lenger, og dermed fikk jeg med meg mamma på en liten tur her i byen vår.
Et eller annet måtte jeg finne på, selv om jeg ikke er så veldig kreativ på den biten når det kommer til å være sosial. Denne søndagen var det også overskyet ute. Ikke akkurat den mest solrike dagen, selv om solen viste seg litt.
Da ettermiddagen kom, sånn nærmere fem, tok vi turen ut og beveget oss rundt kanalbrua her i Tønsberg. Egentlig hadde jeg lyst til å dra til et mer spennende og flott sted, men ettersom det var så langt ut på dagen, nærmere nesten kvelden, ble turen ganske kort.
Men turen endte ikke opp rett over brua. Gåturen forsettet langs kanalen og bort til Kaldnes brygge blant alle leilighetene som ligger ved vannet. Jeg vet at jeg sjeldent drar på turer og sånn, men da jeg kom dit oppdaget jeg et nytt bygg som hadde kommet. Jeg hadde i hvert fall ikke sett det før.
Av nysgjerrigheten måtte vi bort å se bygningen, som var leiligheter av kloss på kloss på kloss. For meg syns jeg sånne bygninger er fascinerende, og ikke minst spennende. Men på den andre siden kan jeg ikke helt skjønner hvorfor slike leiligheter blir bygget. Bare se her.
Ganske stilig løsning på en måte, men jeg skjønner ikke helt tegningen med at den ytterste blokken skal skille seg litt ekstra ut i forhold til dem andre. Ja, et lite avbrekk er fint det, men i dette tilfellet kledde ikke byen helt det på dette området.
De siste årene har jeg sett flere og flere hus, leiligheter og andre bygninger som har skapt helt andre fasonger, og som dermed ikke passer inn i feltet det er plassert på. Som for eksempel på et sted hvor det er mange fine hus, og plutselig befinner det seg det klossebygget midt blant alle de andre. I mine øyne ser ikke det helt bra ut heller.
Men kloss eller ei – jeg er fornøyd med å bo akkurat der jeg bor, og som jeg har gjort så og si hele mitt liv. I løpet av mitt lange liv til nå har jeg flyttet kun en gang, og da var jeg fire år gammel. Og glad er jeg for å bo i Tønsberg by for her trives jeg godt. Men hva de neste nærmeste årene bringer når jeg selv skal skape mitt eget rede, hvor det blir og sånne ting, det får en ta når den tid kommer.
Tenk om man hadde kontroll på alt det rundt seg. Man visste til en hver tid hva som skjedde, og det var dermed lettere å planlegge hverdagen mye bedre. En timeplan kunne fylles ut til punkt og prikke omtrent, og uansett visste man hva som skjedde.
Men sånn er det ikke, selv om både du og jeg skulle ønske at man kunne styre enda mer enn det man kan gjøre i dag. I helgen for eksempel begynte kroppen å reagere. Små symptomer kom, og en forkjølelse av tett nese traff meg.
Heldigvis var det ikke noe kraftige som plantet seg hos meg, men likevel tar det på når kroppen kommer litt ute av drift. Jeg har heller ikke vært så dårlig at jeg startet denne uken med å være borte fra jobb – og bank i bordet, det har jeg heller ikke vært dette halve barnehageåret!
Nå skal det sies at det er veldig mye som skal til før jeg blir slått ut og må bli liggende helt i ro. Likevel beveget jeg meg en tur på trening i helgens ende bare fordi jeg følte at jeg måtte.
Riktig nok klarte jeg å lytte til kroppen, og økten ble bare en liten snartur før jeg måtte kaste inn håndkle. Jeg var så og si alene på trening den dagen også, da jeg startet så tidlig som i halv elleve-tiden.
Mens jeg styrer på det lille jeg klarte, så oppdaget jeg også dette synet der jeg sto i min litt egen verden. Solen skinte og det var nokså varmt om vi spoler to dager tilbake. Våren var i luften, og jeg kunne til og med kjenne den.
Denne snøflekken midt på parkeringsplassen. De små restene av det som var en svær snøhaug på nesten tre meter høy. Og det bare en ukes tid før.
Bare det å se forskjellen på denne haugen på så kort tid, det var da det gikk opp for meg hvor mye snø som hadde smeltet på så få dager. Og uten at jeg skal si ting for høyt – jeg håper det bare går den riktige veien videre.
De siste dagene har vi vært heldige som har fått kjenne på så mye av vårfølelsen, og ikke minst den behagelige varmen på denne tiden vi er nå. Fuglene har begynt å vise seg mer etter at de har begynt å komme tilbake, og ikke minst hatt enda mer påfyll av fuglesang. Det kan nesten ikke bli bedre da, med nesten helt bare veier som får enda mer farger dag for dag.
Solen strålte gjennom de lyse liftgardinene mine her i morges, og følelsen jeg fikk da blikket endelig fikk sprettet opp var ganske god. Egentlig overraskende god også, så nå håper jeg det bare går en vei, nemlig oppover.
Tidligere denne uken så var jeg litt på farten. Ble ikke noe sånn voldsomt greier, men en liten svipptur til nabokommunen. Inn på et lite kjøpesenter der er det en butikk som får besøk. Jeg spaserte inn og rundt bare for å se om det fantes noe spennende der.
Det skal sies at det var mye fint, og mye jeg kunne tenkt meg. Men ofte tenker jeg sånn at det ser finere ut på andre og ikke like bra på meg, selv om jeg gjerne kunne tenkt meg mange av de lekre plaggene som selges.
Fra den lille turen jeg hadde så kom jeg likevel ikke tomhendt hjem igjen. For det hadde seg nemlig sånn at denne jakken måtte jeg ha med meg i en pose. Den falt rett og slett helt i smak hos meg – og jeg som ikke har mange jakker fra før.
Men lommeboken klarte ikke å holde seg unna. En del kroner kostet den riktig nok. Men når den var på hele 70%, nei da var det bare å gå helt inn for å få med seg jakken sånn at jeg kunne ta den i bruk.
Med all snøen som har smeltet til nå så håper jeg resterende forsvinner helt bort i løpet av kort tid. Jeg er så klar for våren, og ikke minst kunne bruke denne jakken ofte fremover. En enkel og lett jakke, med mønster og små lekre detaljer. Og ikke minst har den utrolig gode lommer. Om det er av interesse så er den kjøpt hos KappAhl.
Ja, da hadde jeg rett. Før ukens start var jeg ganske sikker på at dette ble en fin vinteruke, til tross for at det var ferie for veldig mange og jeg måtte jobbe. Noen helt vanlig arbeidstider har det vært, men det er vel også lov å innrømme at det har både vært deilig og ikke minst koselig med en uke hvor det har vært litt mer redusert enn det ellers pleier å være i hverdagen.
Det at det er færre barn i barnehagene er ikke det at det er deilig som jeg priser mest. Det jeg unner en sånn stille og rolig uke, det er at foreldre tar tak i og lar barna få seg noen ekstra fridager i den “hektiske” barnehagehverdagen deres. Det å gi dem en pustepause og la dem få gjøre andre ting. Alle små kropper trenger det noen ganger.
Selv skulle jeg ønske jeg hadde litt fri jeg også. Men på den andre siden så har jeg vært veldig fornøyd med uken som har gått med å være på jobb. Jeg har rett og slett kost meg, og jeg har til og med fått tatt et litt ekstra grep og fått gjort unna litt som skulle vært gjort. Så nå kan jeg klappe meg forsiktig selv på skulderen og ta en velfortjent liten feriehelg jeg også!
Siden jeg har spredd mye kjærlighet til både små og store mennesker rundt meg hele denne uken, så er det nå tid for å gi en liten bit til meg selv også og jeg kan gjøre akkurat det jeg vil.
I min gode sengekrok, som blir alt for mye brukt, har jeg nå plantet meg godt tilrette. Mørket har senket seg litt i rommet, og en romantisk stemning har blitt skapt med flere levende lys. God musikk spilles lett på øret, og resten av kvelden har jeg ikke en eneste plan som skal gjøres.
Så kjedelig tenker kanskje noen. Men for meg er en stille og rolig kveld for meg selv helt vanlig. Jeg er ikke den som drar ut på fester eller ut på byen – og skal jeg være ærlig så har jeg aldri gjort det heller. Det er kanskje litt dumt også, med tanke på hvor mye jeg egentlig har mistet av glede jeg kunne fått i løpet av min ungdomstid, men også den dag i dag.
Men la oss bare gjøre det beste ut av situasjonen, selv om en del av dere som enten drar hjem til noen eller ut på byen for å hygge dere med venner og kjente. Jeg er ikke kommet dit, og jeg vet heller ikke når eller om jeg kommer til å bli sånn. Uansett hvor du befinner deg i kveld, kos deg og nyt det du har. Akkurat i kveld er det så lite som skal til, som bildene viser, for å gi meg en god fredagsstemning. God helg!
La oss sette foten litt ned i bakken. Trekke pusten langsomt inn, og puste godt ut. Lette litt på de anspente skuldrene som nesten henger i ørene, og kanskje trykke luften ut av alle tankene du lar spinne. Bare nå – for et liten stund.
Det er veiens ende på uken, og snart går vi inn i vinterferie veldig mange av oss. Tenk på det, litt ferie til å koble helt ut og gjøre, nesten, alt man har lyst til. Det er deilig det. Ha muligheten til å legge helt andre planer, og bare gjøre om på det man ellers gjør i en hektisk hverdag.
Eller, det handler ikke om meg denne gangen. Ferie? Hva er det for noe egentlig? For oss som står på og gjør det beste man kan, så blir det nok jobbing på meg her hele uken. Og skal jeg være ærlig? Jeg klager i grunn ikke på det. Ja, det skulle vært deilig med en såkalt ferie. Men samtidig er det godt å komme seg ut til den faste rutinen man ellers står i dag ut og dag inn.
Så mens noen skal opp på fjellet og ut å reise, eller som meg, gjøre et godt stykke arbeid, så er jeg sikker på at dette blir en veldig fin vinteruke likevel.
Men, siden det er nå veiens ende av en fin og rolig helg, så benyttet jeg sjansen til å starte en stille søndag med litt trening. Det er ikke så mye jeg deler av denne biten her, men jeg trener fortsatt.
Et helt halvt år har jeg nå holdt på, og syns det er like deilig å komme seg ut og bare være i en egen boble hver gang. Jeg kan jo innrømme med å si at en sjelden gang kommer det en slags angst over meg midt i treningsøkten, som gjør at jeg avbryter med en gang før jeg allerede har fullført det jeg vil gjøre. Men det kan jeg telle på en hånd over alle de gangene det har skjedd.
I dag var jeg ganske tidlig ute også. På plass og klar for å gjøre en liten innsats allerede halv elleve på formiddagen i dag. Da var det helt stille ute på veiene, og så og si stille på senteret også. Veldig behagelig å trene i helgene, for i hverdagen er det som oftest veldig mange flere som trener samtidig på det tidspunktet jeg bruker det.
Gøy syns jeg at det fortsatt er å holde på, selv om noen dager er tyngre enn andre. Men siden søndagens økt nå er i boks, så skal resten av dagen brukes til å gjøre absolutt ingenting. Det eneste jeg skal unne meg er å samle opp ny energi og styrke til en ny uke. Og det regner jeg med at flere gjør også. God søndag videre!
Søndag. En vinterdag med mye snø og is, og legger man godviljen til og lytter ekstra godt etter så kan man faktisk høre den fantastiske lyden. Bølgene som beveger seg gjennom luften, og tegnet på at snøen, forhåpentligvis, smelter.
For er det et stort ønske jeg nå har så er det at vinteren er på vei bort. Nå er det nok, og alt har vært hvitt og mørkt alt for lenge. Derfor har det nå de siste dagene vært ekstra godt å se at solen har sprunget ut for litt mer kjærlighet gjennom skyhimmelen som har vært over oss.
Men i dag er det ikke en hvilken som helst dag. Det er søndag og det er fri. Det er den siste dagen i uken, den som alltid pleier å være uten planer som oftest. Men denne dagen er litt ekstra spesiell.
Morsdag, dagen for å hylle alle sine mødre. Skal jeg være ærlig så har verken jeg eller vi gjort så veldig mye ut av selve dagen. Noen velger å gjøre det ene og det andre. Andre velger bare å gjøre noe, mens kanskje du og noen få til velger å la dagen så vidt fly forbi.
Heldigvis er vi alle forskjellige, og vi har ulike behov for en sånn dag. Men det jeg ikke kan gjemme meg bak og slippe unna, det er at jeg i det minste gjør en liten ting for min mamma.
På årets morsdag hadde jeg ikke en eneste kreative tanke. Og ikke nok med det – hva skulle jeg finne på til en mamma som så og si har alt? Og jeg har jo ikke akkurat lyst til å kjøpe noe bare for å kjøpe. Verdiløse ting er ikke så spennende på en sånn dag.
Men hva skulle jeg finne på? Uten at jeg gikk så mye inn i tenkeboksen på å finne det “perfektet”, så gikk jeg for det som folk flest setter alltid stor pris på – å gi disse rosene som er vist på bildene. Blomster er alltid koselig å få, og dermed fant jeg noen farger som jeg selv satt sammen til en lekker rosebukett.
Jeg danderte og ordnet til et mønster i buketten for å gi den litt ekstra kjærlighet. Satte den i den flotte vasen til mamma som hun fikk av meg til sin 50-årsdag. Vasen i seg selv liker jeg veldig godt, og den står alltid fremme til pynt i stuen vår. Fin er den, men ekstra flott ble den da rosene dannet sitt mønster i vasen.
Bare det lille ekstra på morsdagen gjorde mamma glad, og det er ikke alltid en trenger å stelle i stand en heidundranes stor plan for alle mødres dag. Det er bare snakk om det lille ekstra som skiller seg litt ut fra alle andre dager ellers i året.
Men så lurer jeg på en ting – hva gjør dere for deres herlige og fantastisk mødre? Jeg vil gjerne høre om du har noe du vil fortelle eller dele, for det er alltid spennende å høre sånt fra andre. Og det som er så fint er at ikke alle gjør akkurat det samme. Ønsker dere en fantastisk morsdag, alle mødre!
