Prøv å senke skuldrene, kast av deg buksa og len deg godt til rette bakover for å la kroppen puste ut. For skal jeg være ærlig så kjenner jeg at det nå skal bli godt med helg!
Og det syns jeg at jeg sier hver eneste gang. Men det skal sies at det er sant når man både føler og at hverdagen er så hektisk som den er. Heldigvis er mye bra med uken. Men da man står på ganske høyt hver eneste dag, da kommer det noen ganger litt ekstra høye bølger hvor man kjenner litt ekstra på det.
Innerst inne blir man sliten, og da ser man ekstra frem til fridagene. Og det gjør jeg nå. Og siden helgen står rett foran oss, eller vi er så og si i gang med den allerede, så kan jeg dele et lite tips med dere. Eller er det et tips?
Det hele startet dagen før i går – altså her om onsdagen. Plutselig smeltet det en liten tanke inn på meg at jeg ønsket en liten tur ut. Jeg ville bevege meg innom byen. Ikke på det ene eller andre utestedet, men på kjøpesenteret.
Etter en vel gjennomført dag på jobb i går smatt jeg en tur innom byen. Besøkte en butikk som jeg ønsket veldig å ta en titt i. Av den spontane tanken som først kom til meg var at jeg ville innom byen for å se etter noe mer til samlingen min.
Ja, for jeg har nemlig en samling som jeg driver og samler på. Ikke en sånn samling av bruskorker som jeg en gang gjorde, men en mer sånn samling som er mer nyttig i livet om jeg så kan kalle det dét.
Det viser seg sånn at jeg fortsatt bor hjemme, og jeg har enda ikke klart å komme i et eget og nytt hjem som bare er mitt. Men den tiden kommer, en eller annen gang, og i mens har jeg muligheten til å spare.
Spare både på det ene og det andre, og det er et spesielt servise, eller sett som jeg samler på. Til jul fikk jeg påfyll av Poul Pava merket. Og det begynner å dra litt bedre på seg i flytteesken med dette.
I går ville jeg derfor ta turen innom Kitchn på Farmandstredet bare for å se om de hadde noe nytt og som jeg ikke allerede hadde. Jeg har vært flere ganger innom der, og jeg syns egentlig de har litt lite inne i butikken sin av akkurat dette. Har sett at de har en del mer på nett som man kan få kjøpt, men så er det noe helt annet å se det foran seg og holde det i egne hender først.
At jeg hadde litt flaks når jeg først var innom der kan jeg jo si at jeg hadde. Når først tanken kom at jeg ville dra på utkikk etter flere skatter, så viste det seg at de hadde fått påfyll av akkurat det jeg var ute etter.
Og vet du hva? Du skulle nesten tro at de visste at jeg skulle ta en sånn spontantur innom dem, for mer til flaks kunne jeg nesten ikke hatt. Det første var at dem hadde en del mer varer inne av Poul Pava. Og ikke nok med det – de hadde også satt det ned til 50%!
Oi, så flaks jeg hadde. Jeg kom akkurat innom på riktig tidspunkt til å gjøre et ganske så stort kupp syns jeg, for dette merket koster litt selv om det ikke er noe av det dyreste. Og for å få med seg alt dette hjem så dro damen bak kassen frem den største posen hun hadde.
Når det først er så stort salg så må man virkelig slå litt ekstra på stortromma syns jeg. Så, nå har jeg fått enda mer påfyll av det lekre serviset. Jeg har ikke gått i det som er hvitt, men av glass som er gjennomsiktig. Syns det er finest, selv om jeg har to krus som er helt hvite med farget tegning på.
Med andre ord ble det en liten lykketorsdag denne uken, og jeg er langt ifra misfornøyd med det. Jeg er rett og slett glad. Glad for at samlingen ble større, og ikke minst at summen ble lavere. Kunne ikke blitt bedre det. Nå er alle lagerplassene for flytteoppbevaring min ganske så fulle, så om jeg finner eller får noe mer nå så må jeg nesten kaste meg selv ut fra barndomshjemmet. Er vel egentlig på tide. Bare ikke helt enda.
Det døde blikket som stirret skarpt ut i løse luften. Den tunge kraften som brukte all sin makt med å holde kroppen oppe for at den ikke skulle ramle sammen. Mange timer på jobb hver dag, og hvordan skal man da løse slike situasjoner?
Å legge et stille lokk over hverdagen i barnehage er nok noe som er ganske umulig. Er du et kontormenneske som sitter rolig og i fred for deg selv i løpet av en arbeidsdag, så skal du se langt ifra at du hadde fått ro og fred til sånn type arbeid om du skulle sittet midt i rommet, med høye stemmer og aktive barn rundt deg.
Det skal sies at å jobbe i barnehage er ganske tøft – om du så sammenligner det med, i dette tilfellet, en arbeidsplass hvor du gjør kontorarbeid og den slags jobb stort sett for deg selv. Men å jobbe med barn legger jeg mest elsk over.
Høye, men også rolige stemmebruk suser i ørene flere timer om dagen. Ja så og si hele den tiden du befinner deg på et sånt sted som jeg jobber. Det skjer alltid noe, og det er omtrent alltid noe å henge fingrene i, selv om det kan være øyeblikk hvor det ikke alltid er like mye å gjøre bestandig.
Nok av å ta tak i kan jeg i hvert fall love deg at det er, og i dag har det vært en sånn dag hvor jeg syns jeg alltid har gjort et eller annet, på et eller annet vis. Selvfølgelig sammen med barn.
Skal jeg være helt ærlig så skal jeg ikke legge skjul på at denne onsdagen har bestått av rimelige tunge skuldre, hvor også øyelokkene har hatt et overskudd med vekt på seg. Og akkurat i dag, som jeg ikke har kjent på dette barnehageåret før, så har faktisk dagen vært så tung at jeg kunne forsvunnet på sekundet om det hadde vært opp til meg.
Det trøtte trollet har vist seg tydelig hos meg, og det har ikke noe med at jeg har fått mindre søvn eller noe sånt. Jeg har rett og slett vært litt ekstra sliten for tiden, og jeg tror, men mest håper, at det skyldes mørketiden.
Jeg blir ekstra sliten og trøtt av det kalde lyset, og det er ingen hemmelighet at jeg gleder meg stort til våren springer ut sånn at sommeren kan skinne. Men tilbake til hverdagen her nå, sånn at jeg ikke skeier helt ut.
Stort å gjøre med en ekstra trøtt dag hadde jeg ikke store sjanser med å endre. Jeg kunne jo ikke akkurat si at “jeg stikker en tur på et ledig rom og tar meg en blund.” Selv om det hadde fristet mye.
Så, hva skulle man gjøre da? Jeg utførte mine vanlige vaner som jeg ellers gjør på jobb. Men på formiddagen i dag holdt jeg meg ganske så lavt nede, så langt nede jeg bare kunne komme. Jeg lot meg slå to fluer i en smekk. Og vet du hvordan jeg fikk til det?
Det hele var så lett å la hele situasjonen være en aktivitet for et par barn. Jeg la meg rett ut, så lang jeg bare kunne bli. På gulvets flate lå jeg og stirret i taket, mens noen barn fant gleden i å legge en og en byggeklosse inntil og rundt store deler av meg – men også bygge oppå magen min.
Men jeg måtte bare passe på en ting. Å knipe øynene sammen! Hadde jeg gjort det så hadde det vært fryktelig stor fare for at jeg hadde sovnet, og det hadde sett litt rart ut når det er jeg som skal være den profesjonelle i barnehagen.
Jeg har også oppdaget at det ikke bare er jeg som kjemper kampen med å holde meg våken for tiden. Og jammen er jeg glad for det. Godt å ikke være alene sier nå jeg, for det er jeg store deler ellers.
Men uansett, jeg fikk underholdt i aktiviteten der jeg lå, og jeg kviknet litt til sånn etter hvert. Nå var det jo blitt midt på dagen, og da måtte jo energien være på topp. Eller?
Utetiden kom, og på med dresser og varme sko, for så å løpe ut i snøen for å ake, leke og ha det moro. I går når vi var ute så fikk jeg faktisk med meg en del barn i lek, etter at jeg danderte til en liten type snøborg med flere rom. Var gøy å se at flere strømmet til ettersom de så hva det var, og lekedyr ble også dandert i leken.
Over til veien videre så kviknet jeg til med frisk og kald luft i kinnene, og snø som pistret både på og over meg.
Så kom resten av ettermiddagen og jeg sank litt tilbake til trøttheten igjen. Hvordan skulle jeg ta tak i dette nå? Hva skulle jeg finne på for å overleve de siste arbeidstimene? For ikke å snakke om å skjule at jeg glippet med blikket.
Heldigvis, utenat jeg husker hvordan det hele skjedde, så var jeg i full gang med i lek igjen. Ingen klossebygging rundt meg denne gangen, men vi kan kalle det teppeleken. Plutselig fikk jeg teppe over meg, og deretter ble jeg dratt inn i leken hvor vi skulle gjemme hverandre.
Tepper i ulike farger ble dratt frem, og et og et lag ble dekket over. Først meg, for så å la noen barn få samme opplevelsen. Leken gikk ut på at det var en som skulle oppholde seg i det ene rommet, for så la oss to andre gjøre “utfordringen” i et annet rom.
Først startet det med to barn, hvor det ene barnet hadde gjemt det andre barnet på et annet rom enn der jeg var. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte komme – og av nysgjerrige grunner lot jeg meg spille med.
Jeg fikk beskjed om at jeg måtte lette på “sløret”. Jeg måtte ta et og et teppe av, og ikke visste jeg hva som befant seg under. I lekens fantasi vel og merke. For å lage spenning dro jeg forsiktig av det første laget, for så å lette på det andre og tredje. Og like overrasket ble jeg hver gang når det dukket opp et barn som en skatt.
Men så var det min tur igjen til å bli gjemt, og også her benyttet jeg sjansen til å hvile øynene litt. Heldigvis gikk letingen så fort at jeg ikke rakk og sovne. Men bare det å få hvilt øynene ved å lukke dem i mørket under alle teppene, det hjalp litt det.
Det skal sies at tiden fløy i godt selskap, og endelig kunne jeg juble over at det var på tide å komme seg hjem. Men jeg gjorde det ikke høyt, og jeg viste det heller ikke. Jeg var så sliten at jeg ikke orket å lage oppstyr rundt det. Tenk om det utløste tredje verdenskrig?
Til tross for lite energi innerst inne, så skal det sies at denne dagen har vært fin for det. Det er godt å kjenne smaken på februar, for da vet jeg at de neste månedene er like rundt hjørnet ettersom januar gikk så fort. Tenk det! Er det lov å håpe på en tidlig vår i år?
Sent i går kveld dro jeg på meg varmedressen og slang kamera rundt halsen. Labbet de små føttene gjennom den tunge snøen rundt huset bare for å se om jeg fikk tatt noen bilder.
Avløserknappen gikk både en, to, tre og flere ganger, men fikk ikke eller hadde ikke nok inspirasjon til å fokusere på bildeøyet mitt i mørket. Det blir fryktelig lite bilder som blir tatt for tiden. Men nå som snøen har lavet ned har det blitt litt minner å ta vare på gjennom bilder. Det må jo dokumenteres.
For på formiddagen i dag var jeg allerede ute igjen, knappe tolv timer etter at jeg sist lekte meg litt ute. Nå var det tid for å starte lørdagen med lit hardt arbeid. Snømåking sto på planen, og for første gang i vinter har freseren endelig fått kjørt seg litt.
Jeg tok ikke jobben for å kjøre denne gjennom snømassen, men tok heller en litt tyngre jobb som mamma og jeg delte på. Med hver våre spader fikk vi skuffet unna snøen som befant seg og hadde samlet seg på terrassen våres her. Og for å si det sånn – det var ikke så alt for lite heller.
Bare se på dette her. Var ikke akkurat et par lag som hadde lagt seg. Og så var spørsmålet – hvor mye snø har egentlig kommet? Vi har jo hatt noen snødager, og noen dager med flere fnugg enn andre som har samlet seg. Så, da var det bare en ting å gjøre.
Før jeg kunne fortsette med å dele opp i bolker av snøklosser som ble hevet over og ut i hagen, så fant jeg frem målestokken. Her måtte vi måle, og nysgjerrigheten på hvor mye som var der var tilstede.
Ned i snøen satte jeg stokken som jeg hadde dratt ut, og jeg hadde forsåvidt ingen direkte tall på hvor høyt det var. Synet bikket mot tallene, og svaret kom frem. På terrassen våres hadde det en høyde på femti centimeter.
Litt av en jobb å få dette unna. Men heldigvis jobbet mamma og jeg sammen, mens guttene her i huset fikk måket bort snøen på gårdsplassen. Og det er ikke bare vi som har vært ute i dag og jobbet. Flere naboer har gjort det samme, og nå håper jeg det ikke kommer noe særlig mer!
Mørket har så smått begynt å snu, for det har jeg nemlig lagt merke til når jeg går frem og tilbake til jobb om dagen. Ja, for det er det jeg nettopp må gjøre, noe jeg har gjort siden desember, kanskje litt før også, da jeg måtte parkere sykkelen. Jeg kunne jo rullet meg bortover langs snøen – det hadde bare tatt enda lenger tid enn det hadde gjort å gå.
Helt frem til nå så har det gått fint å traske sine føtter både den ene og den andre veien. Var en periode hvor det var fryktelig glatt, hvor vi hadde dette å slite med. Mens nå, nå har det oppstått et annet problem. Det skjedde så og si over natten, og jeg har både gleder og sorger over det som nå har kommet.
Det har gått noen dager her for å si det sånn, uten at jeg har hatt behov for å dele noe, eller bare det å skrive. Og noen ganger hender det at tankene spinner, men at å bygge videre på det ikke er til stede.
Når jeg ser tilbake på det jeg delte her sist, så var det innlegget som hadde overskriften “snøen får bare komme“. Vi kan jo ikke gjøre stort, eller bestemme hvordan været skal styres uansett. Men nå angrer jeg på at jeg delte noen ord om det sist helg.
For bare se på det her. Hvorfor sa jeg det? Hvorfor markerte jeg det svart på hvitt i det hele tatt? Jeg er delvis sikker på at hvis jeg ikke hadde latt de tankene spinne, så hadde kanskje ikke all denne snøen som har kommet de siste par nettene og dagene vært her nå.
Men hvorfor sier jeg det. Denne uken har det jo vært stor stas blant mange små kropper og traske rundt, rulle seg og leke i snøen. Og ekstra moro var det i dag da snøen rakk barna opp til knærne.
For ikke å glemme at jeg koste meg enda mer i dag da vi tilbrakte lek i utetiden i dag. Til og med jeg rullet og koste meg sammen med barna i snøen, og jeg kjente selv at jeg ble et lite barn igjen. Og den barnegleden man bærer med seg er det viktig å bruke. Selv om vi er store og voksne der ute i verden, så har vi også den barnslige og lekne siden av oss.
Jeg personlig syns vinter og snø er stas – på den ene siden. Men når det kommer til den andre delen av meg med alt arbeidet det er ved den, så er snø helt grusomt. Og nå som det har kommet ekstremt mye her i byen, som det også har gjort mange andre steder, så skulle jeg gjerne vært foruten med mye av den. Jeg var fornøyd med det lille og tynne laget vi hadde. Og selv om det kan være glede med mye snø, så skal det sies at det skaper mye kaos ved den.
Store mengder med snø er rammet mange. Noen enda mer enn andre. Men nå får det virkelig holde med nedbøren som ramler ned som snø. Jeg er lei, jeg orker ikke mer. Jeg vil heller ha våren som er forsmaken på sommeren. Grønn natur og sol som sprer større glede – det er det jeg vil ha nå!
Det var sommer og fint vær. Solen skinte og gradene var høye, og det ble mye bading for å holde kroppstemperaturen på en behagelig temperatur som mulig. Men, rundt meg kom det en fisk fra intet sted. Plutselig var den litt for nære – så nære at foten min ble kuttet tvers av.
Heldigvis skjedde dette ikke i virkeligheten, og etter en stund våknet jeg av drømmen hvor jeg til slutt ble liggende på et slags sykehus hvor jeg fikk behandling, men også for å redde foten min. Om den kunne syes på igjen, det fikk jeg aldri svaret på.
En litt tragisk morgen i de siste drømmene før blikket plutselig spratt opp. Da var det morgen, og i det lille hodet surret det en tanke. Hva er det jeg våkner til nå? Hvordan ser det ut ute etter at jeg kom sent hjem i går kveld?
Jeg beveget meg forsiktig ut av sengen, listet meg lett på tå bort til vinduet for å lette litt på gardinen. Turte jeg egentlig å se ut? Jeg ville helst ikke, men nysgjerrigheten ble for stor. Og hva var det jeg så?
Om det var jeg som fikk bestemme så hadde ønsket mitt vært at det hadde gått mot vår allerede nå. Latt snøen forsvinne bort, og sett trærne spire av grønn glede. Men så var det ikke sånn da jeg så ut av vinduet til morgen i dag.
Det var minst like hvitt som det var da jeg la meg kvelden før. Og ikke nok med det – enda mer snø hadde kommet i løpet av natten, samtidig som det fortsatte å dale snø ned. Og det snødde ikke bare ned heller for å si det sånn. Snøføyken suste ganske så vannrett. Det var ikke langt ifra i hvert fall!
Litt av en nedtur jeg fikk over meg da jeg så at sporene var snødd bort. For meg var det greit med snøen som allerede var. Men nå, nå er det mer enn nok. Ja, det er gøy med aking og leking når den er her. Men utenom det så hater jeg vinter og snø.
Men å få gjort så mye med ser dårlig ut. Snøen får bare komme og gå som den gjør, og så får man heller glede seg når våren springer ut og man kan pakke bort vinterklærne for en lenger periode.
Siden det er blitt så mye snø som det er nå, så benyttet jeg faktisk sjansen til å la kaninen utforske det hvite landskapet for første gang. At dette var stas for hun det så det ut til å være. Vi var jo ute mens snøen lavet ned, og det var flere ganger både stjerten og snuten ble ristet.
Med familiebursdag i går, enda mer snø, og både trening og snømåking i dag, så skal resten av søndagen nå bare nytes. Plutselig var vi i enden av helgen, igjen. I morgen venter en ny uke atter en gang, og denne helgen skal nå rundes av med vm-finale i håndball, hvor de norske herrene skal møte Danmark. Regner med en like spennende kamp som her om dagen, og selvfølgelig må vi gå for gull. La både du, jeg og alle oss heie frem landet vårt i kveld!
Om knapp en liten uke så er de første ukene av året, som er kjent for å være januar, over for denne gang. La oss komme med et lite sukk, et lett blikk i den løse luften og la oss bare tenke over på de gode dagene vi allerede har hatt.
Er det noen av årets dager som allerede har satt spor hos deg? Øyeblikk eller stunder som har satt sine spor og blitt gode minner å se tilbake på? Her har vm i håndball rullet og gått hele denne måneden, og jeg kjenner at det har vært godt å ha gleden av å se på det igjen, ettersom interessen ikke var helt til stede under sist mesterskap.
Både kvinnene før jul, og herrene nå har mestret mye, men også kommet langt. I morgen venter dagen for finalene, og det blir spennende å se hvem som havner i dem, og hvem som får bære stoltheten høyest til slutt.
Men det er ikke bare herrene med mesterskapsballen i hendene som kan kjenne på stoltheten eller gleden. Skal jeg dele noen ord så kjenner faktisk jeg også på gleden av gledene jeg får lov til å være med på, men også å dele.
Nå er det to måneder siden jeg måtte gi slipp på den beste jobben, hvor jeg tenker på både små og store hver eneste dag. Men jeg har vært nødt til å finne i meg at jeg nå bare har en jobb. Og for å få best mulig ut av den jobben så leter jeg etter alle små og større gleder jeg kan få ved den.
Å jobbe med barn står meg fortsatt like nært, og jeg vet faktisk ikke hva jeg skulle gått for om jeg måtte gå en annen vei. Jeg er glad for at interessene mine ligger der dem er, og jeg får så mye ut av det å jobbe med, men også sammen med barn.
Det skal sies at jeg også blir veldig godt likt av barna på den plassen jeg er nå, akkurat sånn som jeg ble med alle de andre på den første barnehagejobben min. Og ingenting er bedre enn det å ha den plassen på et sted hvor man står der man står – med et smil om munnen.
Jeg er veldig fornøyd med barnegruppen jeg får lov å jobbe med også. Tror nesten jeg ikke kunne vært mer heldig der, selv om jeg savner de andre gruppene mine veldig mye.
God kjemi med veldig mange har jeg klart å binde, og noen litt mer enn andre. Men sånn er det, og sånn vil det alltid være. Noen barn utpeker seg litt ekstra, men her er det også viktig at man i bakhodet har åpne armer for alle.
Men, når man blir så godt likt som man gjør så er ikke verden stille. Mange ganger i uken kan jeg høre navnet mitt. Det kan være at barn søker hjelp hos meg. Barn som vil leke. Eller det kan være at dem rett og slett bare vil ha litt oppmerksomhet.
Og det skal dem få så godt det lar seg gjøre. Vi kan jo ta for oss en liten situasjon som oppsto i løpet av dagen i dag. Vi hadde fått på oss både dresser, luer, votter og sko, og ute ble det mye fin lek. For ikke å snakke om aking. For det kan man jo ikke gå glipp av når snøen er her og det er mulighet for å skli litt.
I det ene øyeblikket står jeg og passer på ute. Nyter synet av all gleden som uttrykkes gjennom barnas lekeaktiviteter – om det så skulle være aking, klatring, rollelek eller smilene som barna gir bare det å kunne huske.
Litt i min egen verden, blant alle lydene og snøfnuggene som faller, så hører jeg en stemme. En stemme som roper. Et barn som gir uttrykk for at “Pernille, du må komme!”. Blikket blir vendt opp for å søke hvor han er, og i retningen nærmer jeg meg barnet.
Det viste seg at barnet ville ha med meg på leken sin. Aktiviteten som var å sitte på husken med fart. Men det var noe som manglet. Farten var ikke der da jeg kom til barnet. Og det var kanskje ikke lett å lage farten selv. Så, for å få litt kvalitetstid lot jeg meg vingle husken frem og tilbake, og det ble også vekslet noen smil og flere gode ord om at dette var stas.
Vi trenger ikke alltid å tenke så veldig stort bestandig. Det er ikke alltid så mye som skal til for å glede hverdagen til et barn. Og det er så flott å se. Fint å se for både liten og stor at man kan skape glede sammen, som igjen kanskje kan bli et av minnene deres.
Alt i alt har det vært en fin fredag, med mye godt å ta innover seg. Men akkurat denne biten av dagen var noe som utpekte seg litt mer enn alt det andre som har skjedd i dag. Og med det kan man takke for en fin hverdag og ønske helgen velkommen!
De siste par dagene når kvelden har kommet og det har vært tiden for å trekke dynen godt over seg, plante hodet ordentlig tilrette på puten for så å sveve seg inn i drømmene – det er da det har vært vanskelig.
Veldig ofte er det på det mest dårligste tidspunktet på døgnet at alle tankene samler seg. Ikke bare to, tre og fire av mine tanker – men alle! Og alt skal på en måte skje når kroppen er sliten og har mest lyst til å sove.
Hvorfor må alt jeg tenker på skyte seg ut som en hard kule fra kanonen, og det på kun ett skudd? Det skal sies at jeg går rundt og tenker smått gjennom hele dagen, men det er langt ifra så ille som når mørket har blitt helt svart og klokken er blitt mange.
Og det er ikke alt en gang. For vet du hva? Jeg er ganske sikker på at jeg ikke er helt alene om dette, og at jeg i det minste har noen på samme lag om å være enig det jeg nå prøver og dele. Men har du hørt om tid?
Jeg trodde jeg visste hva tid var. Hva det inneholdt, men også hvordan det ble brukt. Der tok jeg visst feil. Noe jeg har hatt i en del år, men som nå virkelig har kommet til meg og latt meg tenke både over og rundt temaet tid.
For hva består egentlig tiden min av? Og hvordan er den lagt opp? For meg som egentlig ikke gjør stort annet enn jobb og trening, så har jeg egentlig en del tid til over. Tid som jeg kan bruke til akkurat det jeg har lyst til, men også det jeg ønsker.
Eller kan jeg det? Jeg har mulighet til ganske mye. Jeg kan utforske hva verden har å by på, både av det lille men også det som er litt større. Jeg kan reise avgårde til utlandet og bli borte i lengre perioder, et såkalt friår som flere unge griper tak i. Men jeg gjør det ikke fordi jeg ikke tør.
Jeg blir heller hjemme her i Norge, i samme byen for å jobbe. Gjøre et godt stykke arbeid for de rundt meg. Men det jeg skulle ønske, det var å kunne ha større mulighet til å dele opp hverdagen mer. Ikke spør meg om hvordan, men en eller annen løsning skulle det ha vært, slik at man for eksempel også fikk oppleve fritid i arbeidstiden.
Ikke spør meg hvordan jeg tenker, for merker at det er litt vanskelig å forklare. Nå har ikke jeg akkurat, misforstå meg ikke, den beste jobben til å kunne dele det opp litt annerledes. Men uansett det jeg vil frem til er at jeg så sårt hadde hatt et ønske om at det hadde vært mulighet for mer tid. Sånn tid til å smøre inn ønsker og behov som man kanskje hadde trengt i en ellers hektisk hverdag. Et ekstra pusterom for å yte bedre i lang, lang tid, så lenge man fikk gjort noe helt annet.
Alt kjennes ut som bare rot. Det er så mye du har lyst til å gjøre. Men når skal man få det til?
Det er snakk om tid. Tid som jeg ikke har nok av. Tid som jeg så inderlig skulle hatt mye mer av!
Mer tid til å ha ork og energi til å gjøre noe mer.
Mulighet for rom til å handle bedre - og ikke minst mer!
Har du hørt om tid?
(22. januar 2019, sitat fra Pernille Levorsen Christensen)
Det skal sies at julen var over for noen uker siden, i det vi bikket inn i det nye året. Selv om julen er en koselig tid så er jeg veldig glad for at den er blitt lagt helt bort de mange neste månedene nå. Men hvorfor styrer jeg innom julen nå? For jeg regner jo med at så og si alle er ferdig med den.
Jeg har jo vist dere alle de fine og flotte gavene jeg fikk til jul, hvor det blant annet var produkter til den store samlingen min av Poul Pava. Det skal sies at gavegleden var mye større da jeg var yngre, men jo eldre jeg har blitt, jo mer har jeg satt pris på de nødvendige gavene jeg har fått.
Men, for det er et men her nå. Det er noe jeg vil vise, noe jeg ikke har delt her enda. For den største julegaven var ikke blant alle de mindre gavene som lå under juletreet for en måneds tid tilbake.
For helt i starten av desember ble det et relativt større kjøp på meg. Plutselig så ble alt så veldig rart, og jo mer jeg gnagde på det, jo mer irritert ble jeg for at øynene ble smalere. Det ble rett og slett ubehagelig, sånn rent der og da.
Det skal sies at jeg har vært inne på tanken tidligere, men det har bare blåst like fort vekk hver gang. Men denne gangen ble jeg stående på tanken over den skjermen på 32 tommer. Den irriterte meg helt rød, og det var ikke noe annet enn å vende snuten rett inn mot jakt.
Men jakten gikk fryktelig fort. Tok vel kun bare noen dager, og da sto jeg endelig der med det hele foran meg. Hadde jeg gått for et sånt kjøp på akkurat denne størrelsen for noen år tilbake, så hadde prisen vært mye høyere. Jeg kan si det sånn at jeg ikke hadde sittet med produktet her nå om det ikke var for at pengene jeg ga for den var så lav som den var.
For her er den! Den nye titteboksen min som er mye større enn den jeg hadde før. 32 tommer ble plutselig alt for lite da jeg fikk en hel 55 tommer inn på rommet. Og skal jeg være ærlig – jeg er så fornøyd med kjøpet.
Den gamle TV’n sto på akkurat den samme benken. Men den var så liten at den kun fylte halve flaten. Litt størrelseforskjell for å si det sånn, men er like fornøyd med det også. Og TV-er nå for tiden er jo større, og ikke minst mye flatere enn det de var for “et par” år tilbake.
En Samsung 4K Ultra HD med Smart TV er et av mange gode kjøp jeg har gjort. Og det minte meg på at jeg nå har skiftet ut veldig mange elektronikkvarer, og det kun i hele fjor. For da startet jeg året med nytt speilrefleks. Deretter gikk jeg fra LG mobil til Samsung. Jeg byttet også ut med ny pc, hvor jeg hadde Acer som jeg var veldig fornøyd med, men gikk over til Lenovo. Den lille TV’n min var en liten Panasonic, og nå sitter jeg igjen med en svær Samsung. Litt av et bytteår med andre ord, og jeg angrer ikke.
Tiden. Timene og sekundene som ruller og går. De løper som oftest fra oss, men kommer stadig like fort igjen som med en ny dag vi kan gripe fatt i. Men hvor flink er du til å utnytte tiden du har?
Er du den personen som legger opp mange planer dag for dag, og uker eller måneder om gangen? Eier du en oversiktlig kalender hvor du nærmest planlegger alt som skal skje, og som du har lyst til, sånn at du skal rekke å få være med, men også oppleve alt det du vil bære med deg i minnet?
Om jeg skal avsløre en liten hemmelighet om meg selv – jeg er ikke flink til å forme livet mitt på den måten, eller hva jeg skal kalle det. Jeg er ikke den som griper taket og virkelig lar meg utforske. Og skal jeg røpe en annen hemmelighet også? I dag, som årene før, så hadde ikke jeg tatt en tur på utenlandsferie helt for meg selv – uansett hvor mye jeg vet jeg hadde trengt det.
Nei, det er bare ikke meg. Eller, jeg tør ikke. Å gripe sjansene er noe jeg stort sett unngår, og dette er jeg flinkest til. Så og si nesten hver eneste port som står foran meg på vidt gap, så står jeg bare foran den og ser, men griper ikke taket.
For meg så er det det som føles godt der og da – å bare bli stående og ikke ta det lille skrittet ut. Men jeg vet så inderlig at jeg angrer så bittert når jeg ikke våger å ta sånne muligheter som treffer meg. Er jeg for redd? Hvorfor er jeg redd? Hva er det som skjer i kroppen som lar meg være så redd?
Det er ikke moro å være den som er flinkest til å skyve veldig mye av det som kunne vært en større glede i livet mitt bort. Jeg liker det heller ikke, og jeg vet at det bare er å snu om på det for å gjøre noe med det. Men hva gjør man egentlig når alt stopper opp?
Tidlig i vinter var jeg også veldig flink til å skyve en sosial mulighet bort fra meg. Jeg lot meg trekke meg unna, for bare tanken gjør meg utrygg. Ikke direkte utrygg, men en sånn utrygghet som bare hodet klarer å tenke, men som ikke stemmen klarer å formidle. Heldigvis fikk jeg gjennomført denne muligheten. Ikke fordi jeg dro på egenhånd, men fordi jeg ble dratt ut, sammen med noen.
Jeg er ikke flink til å ta initiativ selv for den sosiale biten som jeg virkelig trenger. Den personlig kontakten av å være sammen. Ikke sammen som i tanker, men sammen som å virkelig være sammen om noe. Jeg vet, og har også hørt, at det er bare å gripe seg selv i nakken å gjøre det. Men samtidig er det ikke bare å gjøre det heller. Denne bølgen syns jeg er vanskelig, og derfor sitter jeg ofte innestengt for meg selv – både fysisk og psykisk.
Om jeg klarte å formidle noe her i det hele tatt, som var forståelig, det er jeg mer usikker på. Ordene over her skrev jeg nemlig delvis sent i går kveld, kun fordi jeg bare måtte få dem ut. For det har seg nemlig sånn at når kvelden kommer og jeg er nødt til å legge meg, det er da alle tankene kommer. Helst på en gang. Hvorfor er det sånn?
På grunn av min kanskje unødvendige usikkerhet, en slags redsel, så har jeg mistet ganske så mye opp gjennom alle årene mine. En del har jeg gått glipp av som andre ungdommer gjorde da jeg selv var ungdom. Men også nå de siste årene som ung voksen har jeg så og si ikke våget å gripe sjanser. Om jeg så har gjort det, så har jeg vært ekstremt redd og usikker på meg selv på forhånd.
Men hvorfor skribler jeg om sånne ord, for så og la dere lese? Først og fremst håper jeg at dere forstår sammenhengen av det jeg nå deler. Jeg vet også at jeg ikke er alene, og at det er mange flere som er i samme situasjon – at de er redde for å møte nye mennesker, samt å tråkke utenfor trygge rammer.
Jeg vet også at når man først bærer seg ut på den utrygge isen, da føles alt plutselig så enkelt. For min del er veien til å ta steget videre veldig stort, men også veldig langt. Faktisk har jeg vært, og er enda, så usikker på meg selv at jeg fortsatt kan skyve mennesker fra meg. Jeg har rett og slett blitt flinkest til det, noe som i bunn og grunn ikke er bra.
Så ble jeg sittende her å tenke. La tankene gruble over å bruke skrivegleden som kribler langt ut i fingerspissene. Men et problem lå i veien. Hvilke ord skulle jeg binde sammen? Hvilket fokus skulle jeg ha til teksten?
Med lite inspirasjon var valget derfor enkelt. Den lettvinte måten var bare la være å forme en tekst. Men samtidig ville jeg ha noe å dele, selv om jeg ikke hadde noe å skrive om. Men hva skulle jeg gjøre da?
Tankene spinnet litt videre, og ut på et sidespor gikk jeg løs på det lille arkivet jeg har av tekster. For det har seg nemlig sånn at en alt for sjelden gang jeg skribler ned noe, men lar være og dele det.
Sånn som denne gangen fant jeg frem en tekst som jeg skrev sent i august, året 2017. Dette er en tekst som jeg har holdt helt for meg selv, men som bare et utrolig lite fåtall har visst om. Da jeg var med på dette valgte jeg nemlig å ikke dele noe som helst rundt dette, og for første gang nå forteller jeg absolutt alt jeg skrev ned på den tiden, midt opp i det store jeg var i. Så, la oss bare starte på det jeg har holdt hemmelig i en alt for lang tid.
I forveien hadde jeg allerede begynt å rigge meg til. Jeg visste det var en del jeg måtte bære på, og jeg visste at det hadde blitt alt for tungt til at jeg kunne klare og få med meg alt på en gang. Jeg satt med forventninger som hadde bygget seg opp spesielt den siste uken, og jeg gjorde alt jeg kunne for å holde meg rolig. Og nervene klarte jeg å holde nede.
Dag 1 Dagen var her, og ut av huset syklet jeg avgårde med den tunge sekken som inneholdt en del utstyr som var relevant for å kunne komme meg videre. På sykkel tråkket jeg til en skole, og jeg var som alltid litt tidlig ute før tiden. Jeg kom til låste dører der jeg skulle møte, men det var kanskje ikke så rart når klokken ikke hadde rukket å slå åtte på morgen en gang.
Og så nærmet det seg slaget. Minuttene gikk sakte, og opp i beina og gjennom kroppen kjente jeg at pulsen steg. Først da begynte jeg å kjenne på spenningen om at noe uvirkelig da skulle bli virkelig. Det gikk ikke helt opp for meg før jeg satt helt stille i mine helt egne tanker bare noen minutter før det var for sent å snu.
Sent å gå tilbake var det uansett. Jeg var nå på vei til å fullføre noe stort. Noe som betydde veldig mye. Inn på et lite rom ble jeg dratt med av en veldig hyggelig dage. Tidligere hadde jeg bare hatt noen telefonsamtaler med henne, men møtet gikk mye bedre enn det jeg først hadde sett for meg. Og så var det i gang.
En bunke med papirer. Eller, det var ikke allverdens mange sider. Det var vel kun et enslig papir jeg fikk, et ganske viktig papir også. Det føltes mye, men et helt hvitt papir med masse sort tekst var foran meg, og med tre titler som var uthevet for å forsterkes. Jeg leste meg gjennom alle bokstavene. En hel side med tekst fikk jeg studere, og magen begynte å knipe seg mer enn jeg hadde trodd.
Det første jeg tenkte var “å nei”. Nå hadde jeg jobbet så hardt over en lengre periode. Allerede i april 2017 startet jeg å skrive oppgavene, og to av dem var så og si ferdige. Bare litt småpuss igjen før jeg kunne føle meg fornøyd. Da det viste seg at oppgaveteksten sto i mot på alt av det jeg allerede hadde skrevet, da kan du tenke deg hvor langt ned i kjelleren jeg kom.
Men jeg turte ikke å vise deg. Jeg var redd for å få slakt. Kanskje ikke akkurat slakt, men nå visste jeg at det ble enda mer jobb på meg. Nå var det ikke noe tid å miste. Jeg kom meg vekk fra stedet, for nå skulle det skrives – og mye mer enn det som var planlagt. Å starte på nytt sto ikke akkurat på planen min. Å skrive to hele oppgaver fra skrætjs.
I en fei var det å tråkke seg videre fra Sandeåsen og til Eik. Nå var det bare å plugge seg opp og finne frem fagbøker og den tjukke permen med pensum og teori som jeg hadde da jeg gikk på skolen fra to år tidligere. Heldigvis måtte jeg ikke starte med en helt hvit side, og heldigvis kom jeg relativt fort i gang med de to oppgavene som jeg måtte kvitte meg med.
Det jeg hadde skrevet var ikke bra nok, og ikke noe av det var relatert til det oppgaven hadde å si. Men å tore litt bøkenes sider og blad gjennom gamle hefter, så skal det sies at jeg fikk hentet meg inn igjen. Og at jeg satt i litt over syv timer i strekk og hadde kappløp på tastaturet, så fikk jeg rodd meg i land. Det så i hvert fall mye bedre ut enn da jeg måtte stryke bort det jeg allerede hadde gjort. Så var det å pakke sammen og komme seg hjem, men jeg fikk ikke akkurat latt oppgaven litt i ro der heller under den første forberedelsedagen.
Dag 2 Hvor skal jeg strate? Jeg kunne jo si så mye som at det gikk mye i det samme denne dagen også. Tidlig ute som alltid var jeg på plass på jobben, og klokken hadde ikke rukket å bli åtte. Jeg steppet inn på rommet, der jeg skulle sitte med alt utstyret jeg hadde foran meg. Igjen koblet jeg meg opp og åpnet oppgaven for videre skriving.
Oppgaven som hadde litt over tjue sider fikk noen flere ord og avsnitt. Jeg følte fingrene hadde sprangtimer der de fiklet seg over tastaturet, men det ble også en del pauser hvor jeg ikke klarte å smelte setninger sammen sånn at teksten skulle se bra ut.
Di kan si at det ble en ren skrivedag, og jeg skulle gjerne heller vært sammen med barna enn å sitte foran maskinen. Jeg er glad i å skrive, det var ikke det. Men kontorarbeid er nok ikke min greie, og jeg trives best sammen med barna.
Et par timer før fristen låste seg, gikk jeg igjennom oppgaven flere ganger. Både dobbel- og trippelsjekket at teksten hadde svarene på de spørsmålene oppgaven utga. Godt var det også at jeg fikk flere kolleger til å se på det jeg hadde skrevet, og at jeg fikk anerkjennelse på arbeidet. Det er viktig å kunne gi hverandre slike tilbakemeldinger, for det gjør så mye med en selv nå man få høre det.
Da klokken hadde passert to kan du godt si at jeg begynte å føle meg forsynt. Jeg hadde fått nok, men følte ikke for å avslutte helt enda. Jeg hadde en tidsfrisk jeg skulle forholde meg til, og når man leverer tidligere så føler jeg at man ikke har gjort en hundre prosent jobb. Og glad er jeg for at jeg ikke sendte oppgaven avgårde da, for jeg fikk plottet på flere ord som kunne passe inn.
Men så klarte jeg ikke å formulere meg mer. Jeg visste ikke hva jeg skulle tilføye eller endre på. Sliten i hodet var jeg også, og etter syv og en halv time med fokus kun mot skjermen så orket jeg ikke mer. Da var det bare en ting å gjøre – å få sendt avgårde oppgaven. Send-knappen ble trykket på, og nå var det ingen vei tilbake. Planene var nå i andres hender.
Et par eksemplarer av hele oppgaven måtte jeg også ordne, og det var ikke få ark som ble spyttet ut. Mye tekst var skrevet, men mye papir ble også brukt. Det føltes litt ut som jeg bar på en liten mursten med lutt tyngde der jeg vandret med oppgaven min. Videre gikk jeg for å få stiftet dem sammen, og det var da jeg sto ved benken og fiklet med å “låse” dem sammen at jeg virkelig kjente nervøsiteten komme. Jeg følte at beina var som gelé. Jeg hadde lite kontroll og kunne klappe sammen når som helst. Da var det bare en ting å gjøre – å komme seg hjem og legge seg flat til oppladning. Men tankene, de svirret fortsatt etter endt arbeidsdag.
Dag 3 Så var dagen kommet for å yte maks. Jeg startet dagen sånn som jeg ellers pleide. Møtte de flotte barna som var kommet, og denne morgen var det veldig stille. Få barn var kommet, og det var egentlig litt deilig.
Og så gikk jeg får å møte den første sensoren som skulle observere meg i den første delen. Hun ble med for å se hvordan jeg gjorde jobben min, hadde sin notatbok og en mørk penn. Jeg gjorde sånn som jeg hadde planlagt, og deretter i neste bolk så kom det en ny sensor for å se hva jeg fikk til og hva jeg kunne.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om denne dagen. Jeg følte meg ikke akkurat like fri. Jeg følte ikke at jeg fikk gjøre en like god jobb sånn som jeg gjorde. Det var noe som virket feil, og jeg fant fort ut hva denne feilen var. Med sensorer som følgte etter meg over alt, noe som var riktig, så ble det likevel feil når de var så nærme at de pustet meg i nakken. Jeg hadde to forskjellige haler etter meg denne dagen, uansett hvor jeg var og hva jeg gjorde.
Jeg syns de var ekstremt nærme på meg. Kanskje litt for nærme enn det som er vanlig. Er det rart jeg ble så nervøs som jeg ble? Og er det da merkelig at jeg ikke klarte å være meg selv og vise hvem jeg egentlig er, og hva jeg er god for? Hele dagen føltes feil. Alt var merkelig! Freit at man skal observere, men jeg går ikke akkurat limt fast til et menneske når jeg vil se ekstra nærmere på dem. Jeg går ikke ut på fata og går nesten oppi de samme skoene og følger etter mennesker. Det blir litt feil.
Alt dette over her noterte jeg meg under det store presset, på de to dagene jeg satt sammen alle forberedelsene jeg allerede hadde gjort på forhånd, men også binde flere stikkord til det jeg da hadde. Jeg husker selv, nesten et og et halv år senere, hvordan dette opplegget var.
Dette skriveriet ble skrevet midt under selve prøvetiden min, da jeg skulle opp til den store fagprøven. Jeg husker jeg gledet meg så enormt til å bli ferdig. Til å komme i mål. Tenk å kunne sitte der med en hel utdannelse i hendene.
Men sånn ble det ikke. Nervene tok nok veldig mye over, nerver som jeg ikke klarte å styre. Selv om jeg var ganske så langt nede da kvelden kom, hvor alt var skuffende og alt var helt grusomt, så kan jeg se en lysere tid fremover meg nå.
Nå er jeg kommet på en plass hvor det finnes dyktige og utrolig flinke mennesker som har rett fokus. Det er bittert at jeg ikke nådde målet da jeg først gjorde det. Men samtidig er jeg veldig glad for at jeg har tatt den sideveien som jeg nå er på. Når tiden er inne, da er målet nådd.
