Med et nytt år i livet så hadde jeg trodd at et nytt lys skulle komme. Men det jeg ikke tenkte på var at vi er midt i mørketiden fortsatt, og vi har enda litt igjen å vente til det hele skal snu.

Selv om man for tiden ser mindre lyst på noe – kanskje det kan ha med mørket ute å gjøre, så er det viktig å smile litt for det. Og der, der er heldigvis jobben min en god nummer en. Tenke å ha så gode mennesker rundt seg, både store og små. Likevel finnes det en liten stein som kan få en liten bit til å se mørk ut.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men jeg er ikke alene. Jeg håper ikke at jeg er alene om å være den som kan ha små og tunge stunder her i livet. Jeg vet at jeg ikke er alene, og vi har alle kjent på den følelsen av å bære en litt større ryggsekk en eller annen gang.

Nå sier jeg ikke at jeg bærer på en stor og mørk grå sky, som er med på å ødelegge meg. Jeg snakker bare om sånne enkelte perioder som vi alle kan ha, hvor vi skulle ønske at energien var litt mer på topp.

Selv skulle jeg tro at etter en liten smakebit av en ferie som vi nettopp har hatt, så skulle kreftene være sterkere tilbake. Ja, jeg henger fortsatt med og er oppegående. Men jeg skulle gjerne hatt det lille ekstra for å la smilet gå helt rundt – om ikke mer.

Kanskje kjenner noen seg igjen i følelsen jeg prøver å beskrive litt. Dagene går med andre ord litt for fort, og det er ikke alltid en rekker å tenke gjennom det som enten er eller skjer foran seg. Jeg klarer i hvert fall ikke alltid å “planlegge” dagene, og andre ganger blir det heller ikke helt sånn som jeg hadde tenkt.

Livet består av aldeles mange kategorier, og nå har jeg også funnet ut at jeg ser ikke sånn ut lenger sånn som jeg så ut i går. Og dagen før der, og dager før der igjen. Et av livets undertemaer er endret – men hvem er det, og hva har egentlig skjedd?

Nå sitter du kanskje der med nysgjerrigheten fremme. Undrer deg frem og tilbake på tankene som vekker livet ditt enda mer og kanskje går i berg-og-dalbane. Men fortvil ikke – du skal få lov til å gruble litt til, og når tiden er inne vil det kanskje dukke opp et svar.

Hverdagen, hva skulle vi egentlig gjort uten den? Da de siste dagene av juleferien begynte å renne ut, det var da jeg kjente på at jeg så sårt skulle hatt noen dager ekstra med fri. Fri til å puste ut litt mer før en hektisk, men fin hverdag skulle starte.

Jeg kan tenke meg jeg ikke er helt alene om den tanken, og regner med at flere er glad i fridager selv om de liker jobben sin. Jeg har jo ikke valgt den jobben jeg har fordi jeg egentlig ikke vil ha den. Jeg er glad for det arbeidet jeg har, og prøver å gjøre dagene mine så fine som mulig.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men vet du hva? Selv om jeg gjerne skulle hatt noen late dager til med fri, så skal det sies at jeg nesten er overlykkelig av å være i arbeid igjen. Nå kunne jeg ikke tenkt meg lenger ferie likevel. Ikke med det første. Takk og pris for at vi har rutiner i løpet av ukene.

Men over til noe helt annet som ikke har med jobb å gjøre – har du sett noe så ille? Det skal sies at jeg bor i et lite høl. I en nokså koselig og trivelig hule. Det er ikke akkurat et bosted som lyser så veldig godt opp fra veien, og vi blir fort litt glemt kanskje syns jeg.

Sånn som nå for eksempel. I vinter har det ikke akkurat vært den beste brøytingen, og det har resultert i at det ser ut sånn som det gjør på disse bildene.

Flere ganger i løpet av det siste året blant annet så har jeg skrevet flere småhissige, men delvis hyggelig mail til folk som virkelig hadde peil og som kanskje kunne hjelpe meg. I sommer for eksempel måtte jeg mase på at gresset i gata trengte sårt en klipp, hvor det viste seg at plenen var nesten flere meter høyt.

I går var jeg inne på tanken igjen. Måtte jeg kontakte kommunen enda en gang? Hele gata er jo isbelagt med ganske tjukk is. Så tjukk at det lett kunne vært en skøytebane. Og vet du hva? Når det først var så ille, hvorfor skulle jeg la være å teste det ut?

For tre år siden eller noe sånt så gikk jeg til innkjøp av helt nye skøyter fordi jeg ønsket å besøke stadion om vinteren. Og vet du hva? De har ligget gjemt på plassen sin, i en kurv inne i mørket helt siden da. Så for første gang i går fikk jeg endelig stått på skøyter. Ikke på stadion, men ute i gata.

Man lever bare en gang si, så hvorfor ikke bare prøve det? Godt er det at jeg har sluttet å vokse for flere år siden, så de ubrukte skøytene mine hadde heldigvis ikke blitt for små. Med annen type fottøy på seg og et isbelagt underlag, så ble det ikke akkurat det samme som å stå på en skøytebane som var laget på en litt annen måte.

Veldig ruglete ble det, og stort gøy ble det ikke akkurat. Hastigheten gikk så vidt fremover, men morsomt var det å få prøvd. En lever jo bare en gang. Så hvorfor ikke være litt gæren når man først har mulighet til det? Nå er spørsmålet om noen i det hele tatt så meg ute i mørket i går kveld. I så fall lurer de kanskje på hva jeg i huleste drev med!

Med en gate som var speilblank i flere dager, hvor jeg senest til morgen i dag nesten måtte krype på alle fire for å komme med fremover eller unngå skader, så ble jeg ganske overrasket da jeg kom hjem fra jobb i ettermiddag.

For vet du hva som hadde skjedd? Det var nesten sånn at jeg tenkte å bruke kommunens mail, i håp, men at det mest sannsynlig ikke skulle skje noe etter at jeg hadde kjeftet litt igjen. Heldigvis slapp jeg å gå videre med dette for denne gang, for endelig hadde de vært her og gruset ned gaten. Sist de var her ble det lagt igjen en liten musestripe, som jeg lett kunne klart selv, men også mye bedre. Nå var det for en gang skyld gruset mye bedre, så nå kan vi være mer trygge på å ikke skli eller ramle rundt neste sving.

Så var vi her igjen. Og enda en gang kan jeg spørre meg helt uvitende om hva som er det riktige svaret – hvor forsvinner egentlig dagene av? Hadde det bare vært noen som visste bedre så skulle jeg likt å funnet enda flere svar, om hvorfor det er som det er. Men alt kan man bare ikke vite her i livet, så dette får bare være et tomt spørsmål som man ikke kan komme seg videre med.

Siste dagen av et fantastisk år er nå her. I grunn kan jeg ikke helt skjønne det selv, og dagen har delvis mistet meningen. Akkurat sånn som julaften. Det var ikke sånn som det en gang var, da alderen var lavere og hvor man også visste litt mindre.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mørket har også rukket å komme på besøk, hvor det også skal være her i en del timer fremover sånn at himmelen kan lyse bedre opp når midnatt kommer med fyrverkeri i flotte farger. Eller, det spørs hvor mange som sender opp her i nærheten, og om vi i det hele tatt kommer til å se noe. Akkurat nå er det helt stille rundt her.

Men litt godt med stillhet er det også. Etter noen morgentimer bar det ut på farten hvor flere i familien trampet opp utenfor døren til dagens jubilant, bestefar. Med sang og en hyggelig stund var det ikke akkurat feil på en sånn dag. I hvert fall når man ikke har en eneste plan ellers til dagens store smell.

Årets siste dag har allerede blåst bort mange timer allerede. Og når vi fra før vet hvor fort tiden går så er det jammen ikke lenge igjen til et helt nytt år venter oss. Derfor vil jeg ønske dere alle en kjempefin kveld og en flott feiring inn i det nye året som kommer. Kanskje har du noen store planer for dagen, og kanskje noen nyttårforsetter?

Julen er overstått og det er på tide å gjøre seg klar til det neste som nå kommer. Eller, julekvelden er i hvert fall over, men kosen fortsetter videre. For hvem er det som sier at man ikke kan gjøre det? Jeg skulle kanskje benyttet meg av sjansene til å unne meg litt mer enn det jeg gjør, men så har man bare havnet i den samme boblen hver gang.

I går ble det et lite avbrekk fra romjulsfilmene som ruller og går for tiden. Det går jo så mange filmer om dagen, og det er som oftest alltid noe å se på. Men et stykke arbeid måtte gjennomføres i går, og da var det tilbake på jobb en liten tur. På de fem årene jeg har jobbet i barnehage så har jeg alltid hatt fri i romjulen. Om jeg ikke skal klage så var det faktisk koselig å være sammen med barna i går, som ble et lite avbrekk på den lille ferien.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men med fri igjen i dag så benyttet jeg dagen med å ta meg en tur ut med mamma. Noen ærender ble gjort, og jeg kom heller ikke helt tomhendt hjem uten å shoppe litt. Er rart det der når man ikke skal ha noe, men likevel komme med noen poser tilbake.

Bare se på dette her da. Har du sett noe så vakkert? På vei hjemover var vintersolen så vakker, og et tynt skylag lå som en stripe rett over flaten på åkeren – som nå er hvit. Vi var bare nødt til å stoppe langs Bispeveien, bare for å få dette dokumentert. I går tenkte jeg faktisk på at jeg skulle ta med meg speilrefleksen når vi skulle ut å kjøre, i tilfelle sånn som dette skulle skje. Men gjorde jeg det? Heldigvis tar mobilen bra bilder den også, men det blir noe annet med “klossen” rundt halsen.

Dager sånn som dette er det bare å nyte synet av. Der og da gjorde det meg ingenting å stå i veikanten for å dokumentere det vi så rett foran oss mens flere biler suste forbi. Fine solnedgangbilder ble et godt resultat syns jeg.

Med noen timer på farten så kjente jeg at det var godt å komme hjem og lande litt igjen. Vi var også en snartur innom Ringshaug, bare for å se om vi fikk tatt noen bilder der. Men som dere ser på det øverste bildet så var det rimelig tjukt med tåke. Magisk dag med andre ord.

Det skal sies at et år består av utrolig mange måneder, og med enda flere dager. Men igjen så satt vi der etter alle forberedelsene som ble gjort på forhånd. Maten var laget og bordet var pyntet, igjen kunne vi nyte en bedre ribbemiddag på selveste julaften. Også i år ble vi hjemme, noe som jeg syns er veldig deilig. Men vi fikk et par gjester som fikk lov til å feire kvelden med oss.

Vi ble derfor åtte rundt bordet, og fra fem til seks ble det mange gode smaker som løftet julemiddagen. Til ribba hadde vi poteter med god ribbesaus. Ved siden av var det både medisterkaker, sosisser, rosenkål, surkål, rødkål, tyttebær og masse ribbeknas. Med andre ord mye godt.

Det er vel ingen hemmelighet for de som kjenner meg ekstra godt at jeg er veldig glad i julemat. Jeg kan spise det flere ganger i året, men jeg vil jo si at det smaker aller best på selveste julekvelden. Men da jeg forsynte meg med en fullstappet tallerken med godsakene, så kan jeg trygt si at jeg ble alt for mett etterpå.

Mette alle sammen fikk vi strekt litt på beina og slappet av en times tid. For om jeg husker riktig så var klokken akkurat slagen syv på kvelden da vi satt klare og spente til å åpne pakker. Og over her ser dere kveldens gavedryss. Med årene syns jeg det bare blir færre og færre gaver under treet – i hvert fall hos oss. Hva det skyldes av, det er det bare å gruble på videre.

Men pakkeåpning ble det for alle mann. En gave her, og andre gaver der. Koselig å få gaver, for å åpne i spenning om hva det kan være. Men veldig hyggelig å gi bort gaver også, for å se gleden i deres øyne når dem pakker opp. Jeg ble i hvert fall fornøyd med gavene jeg fikk i år.

Alt jeg åpnet opp falt i smak, og enda litt til fikk jeg til samlingen min av Poul Pava-settet jeg samler på. Begynner å ta form, men har enda flere ting jeg ønsker meg av serien. Men mesteparten dere ser av alle gavene jeg endte med å få på dette bordet, nesten alt fikk jeg av mine småsøsken som virkelig hadde gjort årets store innpakningsjobb.

For bare alt dette var fra mine tre yngre småsøsken, som virkelig hadde det moro med meg. Av dem fikk jeg nemlig en litt større eske, som igjen bestod av mange små pakker. Ja, for så kreative som de hadde vært så hadde dem pakket inn hver eneste ting i en liten gave. Så du kan si at det var denne gaven som tok lengst tid å åpne.

Og her kan dere se nærmere på det jeg fikk til samlingen. Fire flotte skåler og en fin vannflaske i glass. Årets gaver har jeg absolutt ingenting å klage på, og heller ingen av gavene skal byttes. Jeg ga også bort en av de beste gavene, men den hadde jeg ikke tenkt til å røpe nå. Når tiden er inne for å fortelle om den, da skal dere få høre.

Alt i alt er jeg fornøyd med årets julekveld. Ble en veldig stille og rolig feiring, og det er åpenlyst om at disse høytidene ikke var like spennende sånn som de var når man var yngre. Julefølelsen fikk jeg ikke på julaften heller. Hadde det fint, og håper du hadde en minst like fin kveld du også.

Så var dagen kommet. Dagen for å gjøre de siste tingene før en av de større dagene i året. Føler denne julehelgen har vært fylt helt opp, nesten så det skulle renne over. Men sånn er det som oftest rundt sånne høytider og andre høydepunkter i året.

I dag tidlig våknet jeg nokså uthvilt, til tros for at det ble litt sent i natt. Men allerede nå kjenner jeg at det skal bli godt å sette hele seg godt tilrette på et godt sted, for så å bare lade opp til denne kvelden.

Det er jo lille julaften, og selv på denne dagen har vi juletradisjoner som står på listen. Og i dag, som også er blitt gjort hvert eneste år så lenge jeg har hatt hjertet bankene på denne bakken, så ble det besøk til graven.

Det å besøke denne graven på en fast dag i året er veldig koselig. Jeg gjør det ikke ellers. Gjør det kun på denne dagen. Det er min onkel som ligger gravlagt under denne fine steinen. En onkel jeg aldri fikk møte fordi han gikk bort i en tidlig alder, fire år før jeg så dagens lys.

Før mørket hadde rukket å bli svart var vi allerede på plass og fikk tent fire flotte lys som skulle skinne for han inn i julenatten. Tenk det. Morgendagen er dagen. Tiden for å kunne samle og kose seg litt ekstra med de man er glade i. Og husk det – du må gjøre det samme, samt å ta vare på de minnene du har, og ta tak i de minnene du kan få. God jul til dere!